Er ingen stemødre eller stefedre uten felles barn med partner sjalu i det hele tatt, er alle perfekte?

[AnonymBruker]

Inspirert av annen tråd her, lurer jeg på om det er slik at alle stemødre og stefedre som ikke har felles barn med partneren sin, aldri er sjalu og kun er superglad i partnerenes barn med eks(er)?

Skjønner at man bør tilstrebe det, men er det ingen såre følelser? Hva om man finner drømmannen/kvinnen som har barn fra før, og som nekter å få felles barn, hva føler man for barna partner har fra tidligere da? Om partnernes barn er frekke, eller oppfører seg ufint både mot biologisk forelder og stemor/stefar? Hva tenker og føler man da?

Er interessert i ulike tanker folk har om dette temaet, helt ærlig og uten å forskjønne forholdene. Hvordan fungerer dette for folk? Hvilke forskjeller kan det være med barn i ulik alder? Om man møter noen som har en 5-åring, er jo det annerledes enn om partner har et barn på 10 år eller 20 år eller eldre, eller flere barn.

Anonymkode: 4408b...42a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Inspirert av annen tråd her, lurer jeg på om det er slik at alle stemødre og stefedre som ikke har felles barn med partneren sin, aldri er sjalu og kun er superglad i partnerenes barn med eks(er)?

Skjønner at man bør tilstrebe det, men er det ingen såre følelser? Hva om man finner drømmannen/kvinnen som har barn fra før, og som nekter å få felles barn, hva føler man for barna partner har fra tidligere da? Om partnernes barn er frekke, eller oppfører seg ufint både mot biologisk forelder og stemor/stefar? Hva tenker og føler man da?

Er interessert i ulike tanker folk har om dette temaet, helt ærlig og uten å forskjønne forholdene. Hvordan fungerer dette for folk? Hvilke forskjeller kan det være med barn i ulik alder? Om man møter noen som har en 5-åring, er jo det annerledes enn om partner har et barn på 10 år eller 20 år eller eldre, eller flere barn.

Anonymkode: 4408b...42a

Hva i alle dager har man å være sjalu for da??

Anonymkode: d8461...777

[ESFP]

Er det da drømmemannen om man selv ønsker barn og partneren ikke vil?

Bitterhet som kommer ved å ikke få det man ønsker i livet bør ikke gå ut over partners barn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Inspirert av annen tråd her, lurer jeg på om det er slik at alle stemødre og stefedre som ikke har felles barn med partneren sin, aldri er sjalu og kun er superglad i partnerenes barn med eks(er)?

Skjønner at man bør tilstrebe det, men er det ingen såre følelser?

Anonymkode: 4408b...42a

Aldri opplevd sjalusi eller såre følelser overfor stebarn nei. Opplever man sjalusi overfor partners barn, så burde man alvorlig talt revurdere forholdet.

Anonymkode: 3e4fd...64a

[DuxFemina]

Er sammen med min samboer på 10. året. Han har en datter på 16 år. 
jeg har nok aldri vært sjalu, men det har jammen meg vært nok av ting som de første 4-5 årene gjorde at jeg seriøst vurderte om det var verdt det. 
Forholdet til barnemor og meg er ikke-eksisterende annet enn når det skjer store ting (som konfirmasjon. Da er vi i samme rom liksom). Dette er takket være henne, hun synes tydelig lite om at jeg er kommet inn i livet. Jeg har aldri vært sjalu på henne, men hans holdning mot henne, hans ekstremt manglende evne til at hun fant på alle slags unnskyldninger for å trenge ham de første årene var meget provoserende. Det tok tid for ham å skjønne at hvis han valgte å være i et forhold med meg så måtte han klare å se hva han gjorde for datteren sin og hva han gjorde for barnemor. Hun Kamuflerte mye som at det var for datteren når det tydelig var det at hun fremdeles ønsket å være avhengig av han (eks. Hente dem på bussterminal og kjøre dem hjem. Buss gikk 4 ganger i timen, busstur var på 5 minutter hjem til hennes hus). 
 

ellers er det mye annet en må innstille seg på. Jeg er ofte fremdeles litt misunnelig på barnløse venner som kan gjøre spontane ting når de vil, slippe å planlegge ferier ihht barnemors plan, slippe å være voksen annenhver uke med ordentlig middag og rutiner 😆. Men dette er jo også ting som spiller inn fordi jeg har ingen ønske om å ha barn selv. Jeg er veldig glad i min bonusdatter og har skjønt for lenge siden at hvis jeg vil ha min samboer så kommer hun, og alt annet på kjøpet. Men jeg skal være så kontroversiell at jeg ærlig sier at det hadde vært lettere hvis han ikke hadde barn. Og det hadde vært et mye friere liv. Men jeg aksepterer at han har henne og jeg er blitt veldig glad i henne. Etter 10 år sammen har vi det fint alle 3 og jeg har involvert meg mer i hennes liv enn mange ville krevd også. Det fortsetter jeg med. 
 

Har en klar anbefaling til frivillig barnløse som er på jakt etter kjæreste, ikke velg en mann med barn med mindre du virkelig virkelig er klar for hva det faktisk inkluderer. 

[AnonymBruker]

DuxFemina skrev (17 minutter siden):

Er sammen med min samboer på 10. året. Han har en datter på 16 år. 
jeg har nok aldri vært sjalu, men det har jammen meg vært nok av ting som de første 4-5 årene gjorde at jeg seriøst vurderte om det var verdt det. 
Forholdet til barnemor og meg er ikke-eksisterende annet enn når det skjer store ting (som konfirmasjon. Da er vi i samme rom liksom). Dette er takket være henne, hun synes tydelig lite om at jeg er kommet inn i livet. Jeg har aldri vært sjalu på henne, men hans holdning mot henne, hans ekstremt manglende evne til at hun fant på alle slags unnskyldninger for å trenge ham de første årene var meget provoserende. Det tok tid for ham å skjønne at hvis han valgte å være i et forhold med meg så måtte han klare å se hva han gjorde for datteren sin og hva han gjorde for barnemor. Hun Kamuflerte mye som at det var for datteren når det tydelig var det at hun fremdeles ønsket å være avhengig av han (eks. Hente dem på bussterminal og kjøre dem hjem. Buss gikk 4 ganger i timen, busstur var på 5 minutter hjem til hennes hus). 
 

ellers er det mye annet en må innstille seg på. Jeg er ofte fremdeles litt misunnelig på barnløse venner som kan gjøre spontane ting når de vil, slippe å planlegge ferier ihht barnemors plan, slippe å være voksen annenhver uke med ordentlig middag og rutiner 😆. Men dette er jo også ting som spiller inn fordi jeg har ingen ønske om å ha barn selv. Jeg er veldig glad i min bonusdatter og har skjønt for lenge siden at hvis jeg vil ha min samboer så kommer hun, og alt annet på kjøpet. Men jeg skal være så kontroversiell at jeg ærlig sier at det hadde vært lettere hvis han ikke hadde barn. Og det hadde vært et mye friere liv. Men jeg aksepterer at han har henne og jeg er blitt veldig glad i henne. Etter 10 år sammen har vi det fint alle 3 og jeg har involvert meg mer i hennes liv enn mange ville krevd også. Det fortsetter jeg med. 
 

Har en klar anbefaling til frivillig barnløse som er på jakt etter kjæreste, ikke velg en mann med barn med mindre du virkelig virkelig er klar for hva det faktisk inkluderer. 

Syns du virker til å kun se din side av saken. Og det er utrolig vanskelig for en mor, som har gått gravid, født barnet osv. se at det ikke ble som man hadde tenkt med barnefar. Du vet jo ikke hva barnemor eventuelt har gått gjenom med barnefar? Jeg har selv et barn med en mann som skulle vise seg å være ekstremt egoistisk og ikke flink til å ta ansvar. Han kom med store lovord om både det ene og det andre men klarte ikke følge opp, enda vi var sammen i flere år før barnet kom. Før jeg traff han så gikk jeg gjenom en tøff periode i livet og har nok måttet tåle mye mer enn de fleste. Vel, vi gikk fra hverandre.. jeg satt igjen med mye av ansvaret for barnet vårt(ville ha det også), mens han var og fartet rundt, festet og koste seg. Så traff han en ny da, hun flyttet inn til han ganske kjapt osv. Jeg har ikke gjort noe eller sagt noe som helst. Men mitt liv ble vel ikke helt som planlagt. 

Jeg er vel malt som svarteper, jeg som har stått på og tatt asnvar fra barnet var baby. Mens først nå som barnet er 5 år, så skal han begynne å fortelle MEG, hvordan ting skal gjøres, Nå er han "super pappa" og alt er fryd og gammen. Om det er provoserende ja? gjett om. Skulle på mange måter ønske at denne damen hadde våknet litt opp og sett han for den han er, men han er veldig sjarmerende og får det som regel som han vil. Han klarer seg han. Og hun har vel ikke mye til overs for meg hun nye, pga krangling som kan ha oppstått mellom oss. Han vil ha mer ansvar for barnet, men samtidig skal han reise vekk på jobbkurs over flere uker. Han skal ha i pose og sekk, og jeg blir vel sett på som bitter fordi jeg gir beskjed om hva jeg syns. vær så snill og tenk deg om før du tenker at barnemor er sånn og sånn, du vet faktisk aldri helt. Og du har ikke gått gravid og født et barn heller, og deler dessverre ikke den emosjonelle biten der. 

Anonymkode: 6c049...f77

[AnonymBruker]

Nei, jeg er ikke sjalu. Men langt ifra perfekt. Det er vanskelig å være stemor & balanserer alle hensyn i alle retninger. Jeg ville nok ikke valgt en mann med barn på nytt. For det sliter meg helt ut med alle plikter og krav som følger med. 

Anonymkode: 48f38...2c5

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (På 1.4.2023 den 13.55):

Inspirert av annen tråd her, lurer jeg på om det er slik at alle stemødre og stefedre som ikke har felles barn med partneren sin, aldri er sjalu og kun er superglad i partnerenes barn med eks(er)?

Skjønner at man bør tilstrebe det, men er det ingen såre følelser? Hva om man finner drømmannen/kvinnen som har barn fra før, og som nekter å få felles barn, hva føler man for barna partner har fra tidligere da? Om partnernes barn er frekke, eller oppfører seg ufint både mot biologisk forelder og stemor/stefar? Hva tenker og føler man da?

Er interessert i ulike tanker folk har om dette temaet, helt ærlig og uten å forskjønne forholdene. Hvordan fungerer dette for folk? Hvilke forskjeller kan det være med barn i ulik alder? Om man møter noen som har en 5-åring, er jo det annerledes enn om partner har et barn på 10 år eller 20 år eller eldre, eller flere barn.

Anonymkode: 4408b...42a

Det er garantert mer vanlig enn uvanlig med sjalusi fra en steforeldre rettet mot et barn, men problemet er at steforeldren ser ikke på sin adferd som sjalu, tvert imot mener steforeldren at det er barnet det er noe galt med.

Bare se alle trådene her inne skrevet av forsmådde steforeldre (som regel stemødre) - som irriterer seg over stebarna sine. Stebarna er late, selvopptatte, slitsomme, krevende. Stemødre forteller stolt hvordan de nekter stebarn å komme hjem utenfor «åpningstid» hvordan de nekter stebarn å bruke stua på kveldstid eller ha nærhet med biologisk foreldre. stemødre som skryter av hvordan de har «irettesatt» stebarn som de beskriver som udugelige.

Å få en steforeldre innebærer for et barn å få en konkurrent du ikke har bedt om som bruker mye tid og energi på å overbevise både barnet og barnet biologiske foreldre, om hva som er feil med barnet. 
 

Det burde belyses mer hvor stor påkjenningene det utgjør å ha en slik belastning i livet, som mange steforeldre utgjør for stebarn.

Skal steforeldre påtvinge seg selv i hjemmet til et barn er minste krav at de ikke forverrer barnet sitt liv, aller helst bør steforeldre heller være særbo så lenge som mulig. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner rett og slett ikke at noen kan være sjalu på andres barn. Jo bedre forhold en partner har til barna sine, jo bedre menneske anser jeg personen for å være.
Å ønske seg barn er en ærlig sak. Å ønske andre å få (flere) barn er en annen sak. De har full selvråderett, og plikter ikke å ønske seg barn med deg, bare fordi du har falt for dem.  Det er mer forståelig at folk setter stopp for flere barn når de har barn allerede. Det er aldri dårlig gjort å ikke ønske seg barn. Den som ønsker seg barn, må finne en partner som vil ha barn, eller de må satse på å få det alene.

Det kan være komplisert å omgås andres barn. De kan ha adferdsvansker, rare samspill i familien eller være på kant med en av foreldrene sine, men det kan også være en ren gave å bli kjent med andres barn og ungdommer. Livet kan by på problemer både med egne barn og med andres barn. Det er det vel ingen som unnslår heller?
Alle tenåringer er frekke på en eller annen måte, og de kommer til å teste nye partnere. Det er i grunn naturens gang, som du kan håndtere klokt eller umodent eller alt imellom. Det er de voksne som har ansvaret for å holde konfliktnivået i tømme.

Jeg har vært sammen med to som har barn fra før, og jeg har barn... og det har gått overraskende smertefritt.
Det at vi ikke passa sammen i lengden har i alle fall ikke skyldtes noe som var relatert til barna.

Egentlig tror jeg at barna mine ønsker meg en ny kjæreste, men jeg tror også at de har gitt opp, og skjønt at jeg virkelig ikke er interessert. - Og at jeg har det best som jeg har det nå.

Anonymkode: 59cb7...dd3

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kan være komplisert å omgås andres barn. De kan ha adferdsvansker, rare samspill i familien eller være på kant med en av foreldrene sine, men det kan også være en ren gave å bli kjent med andres barn og ungdommer. Livet kan by på problemer både med egne barn og med andres barn. Det er det vel ingen som unnslår heller?
Alle tenåringer er frekke på en eller annen måte, og de kommer til å teste nye partnere. Det er i grunn naturens gang, som du kan håndtere klokt eller umodent eller alt imellom. Det er de voksne som har ansvaret for å holde konfliktnivået i tømme.

Anonymkode: 59cb7...dd3

Det er her skoen trykker.

Stort sett alle barn er egoistiske, selvsentrerte.
Alle barn roter.

Alle barn sutrer.

Alle barn har en rekke egenskaper voksne/samfunnet anser som «Negative». Som foreldre er en oppgave å lære barna å bedre disse «negative» egenskapene, men samtidig elsker foreldre barnet, og ser (forhåpentligvis) - barnets iboende ressurser.

At man kan irritere seg over andre (inkludert barn) - er naturlig. Men hos de fleste normale foreldre så vil kjærligheten en har til barnet overskygge negative følelser og bidra med ekstra tålmodighet. En viktig oppgave er dermed å både lære barnet samtidig som barnet føler seg trygg og elsket. (Slik bygges selvtillit) 

Mange glemmer at stebarn ikke har samme «rede» som barn i et hjem med begge biologiske foreldre.

Mange snakker om at deres barn har «tatt bruddet så bra» eller er «uberørt av bruddet» mellom mor og far, men uansett hvordan man snur og vender på det så er en skilsmisse/brudd mellom foreldre, en type belastning på et barn som ikke alle barn utsettes for. Det kan dermed rokke ved noe grunnleggende i barnet. Barnet må også lære seg å ta hensyn på en annen måte enn barn som ikke lider under skilsmisse.

Mange skilsmissebarn synes det er vanskelig å ferie jul/bursdager/høytid bort fra en av foreldrene. De har som regel en lojalitetsfølelse mot begge foreldre, og skal også lære seg å tilpasse seg ulike sosiale koder og spilleregler i to hjem:

Hjemme hos Mamma kan det være at mamma er veldig opptatt av at barnet gjør det bra med lekser, og utvikler seg sosialt. Mamma er redd for at barnet skal havne utenfor det sosiale på skolen.

Hun bruker derfor lite tid/energi på å irettesette barnet når det gjelder husarbeid eller leggetid. 

Hjemme hos pappa har det vært andre koder og spilleregler: Pappa har vært mer løssluppen og fokusert på samvær og kos. Så får pappa en ny kjæreste og barnet skal tilpasse seg ytterligere en voksen sine sosiale forventinger og behov.

Den nye kjæresten til pappa er mest opptatt av at barnet skal lære seg husarbeid og rydde etter seg selv. Hun synes barnet «er lat» sammenlignet med egne eldre barn og/eller andre barn i samme alder som hun sammenligner stebarnet med.

At barnet har slitt sosialt men nå klarer seg veldig bra (kanskje takket være mamma sin innsats?) - tenker ikke stemor over. At barnet har slitt på skolen men nå gjør det bra, tenker ikke stemor over heller.

Stemor synes barnet er klengete og barnslig mot far. Hun tenker ikke over at dette er en sosial kode og et samspill barnet og far har utviklet etter skilsmissen som har kanskje vært minst like viktig for far, som har vært engstelig for å miste kontakt med barnet sitt etter bruddet.

Barnet har tidligere blitt belønnet med oppmerksomhet, kos og klem når det har søkt seg mot far. Nå opplever barnet at samme type adferd får negativ tilbakemelding: hun blir forsiktig avvist, hun ser at far kikker mot «stemor» og merker at stemor trekker seg unna jo hyggeligere hun og pappaen har det. Barnet lærer seg at for at alle skal trives bør hun ikke kreve så mye oppmerksomhet fra far.

Det skjer masse i en slik sosial setting som ingen snakker om. Barnet er kanskje for ung til å forstå hva som skjer og de voksne ser barnet ut ifra sitt perspektiv og sin fortolkningsramme. Barnet vet det blir fortolket ulikt av flere omsorgspersoner og forsøker å bli best mulig likt av alle, for å tilpasse seg alle de voksne sine behov.

Når jeg leser tråder her opprettet av frustrerte stemødre som klager over stebarn som ikke er flink nok til x eller y, eller som ikke bidrar eller whatever de gjør galt i følge stemor, så undrer jeg meg virkelig over om de er klar over hva slags belastning de egentlig påfører barna de har tråkket inn i livet til.

Jeg spurte i en tråd en stemor hva hun hadde bidrar med for at stebarna skulle trives mer i eget hjem etter stemor flyttet inn. Hun hadde ingen svar å gi annet enn at hun (på kort tid) - hadde lært (de håpløse) stebarna mer husarbeid. 
 

 

[DuxFemina]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Syns du virker til å kun se din side av saken. Og det er utrolig vanskelig for en mor, som har gått gravid, født barnet osv. se at det ikke ble som man hadde tenkt med barnefar. Du vet jo ikke hva barnemor eventuelt har gått gjenom med barnefar? Jeg har selv et barn med en mann som skulle vise seg å være ekstremt egoistisk og ikke flink til å ta ansvar. Han kom med store lovord om både det ene og det andre men klarte ikke følge opp, enda vi var sammen i flere år før barnet kom. Før jeg traff han så gikk jeg gjenom en tøff periode i livet og har nok måttet tåle mye mer enn de fleste. Vel, vi gikk fra hverandre.. jeg satt igjen med mye av ansvaret for barnet vårt(ville ha det også), mens han var og fartet rundt, festet og koste seg. Så traff han en ny da, hun flyttet inn til han ganske kjapt osv. Jeg har ikke gjort noe eller sagt noe som helst. Men mitt liv ble vel ikke helt som planlagt. 

Jeg er vel malt som svarteper, jeg som har stått på og tatt asnvar fra barnet var baby. Mens først nå som barnet er 5 år, så skal han begynne å fortelle MEG, hvordan ting skal gjøres, Nå er han "super pappa" og alt er fryd og gammen. Om det er provoserende ja? gjett om. Skulle på mange måter ønske at denne damen hadde våknet litt opp og sett han for den han er, men han er veldig sjarmerende og får det som regel som han vil. Han klarer seg han. Og hun har vel ikke mye til overs for meg hun nye, pga krangling som kan ha oppstått mellom oss. Han vil ha mer ansvar for barnet, men samtidig skal han reise vekk på jobbkurs over flere uker. Han skal ha i pose og sekk, og jeg blir vel sett på som bitter fordi jeg gir beskjed om hva jeg syns. vær så snill og tenk deg om før du tenker at barnemor er sånn og sånn, du vet faktisk aldri helt. Og du har ikke gått gravid og født et barn heller, og deler dessverre ikke den emosjonelle biten der. 

Anonymkode: 6c049...f77

Nei du har rett i det, alt er ikke svart/hvitt. Men i dette tilfellet var det barnemor som gikk fra min samboer fordi hun hadde funnet en annen. Kom krypende tilbake etter et år, han avviste henne, var singel i 4 år før vi traff hverandre. Min samboer er snill som et lam. Alle vennene hans + hans bror har fortalt meg hva de tenker om hans eks, så her er det ingenting med at jeg forhåndsdømmer. Har som sagt prøvd og prøvd i 10 år nå uten at hun er interessert i noe. 10 år tør jeg påstå er god tid til å både kjenne min mann, deres historie og vår historie med barnemor….
Her virker det heller som du ser det litt mer fra din side og dine opplevelser. Jeg skjønner at det er tøft for barnemor når eks får ny kjæreste og barn er involvert. Men i min situasjon har hun virkelig gått inn for å være så passiv som mulig mot meg og tydelig ikke-aksepterende til at jeg er der for å bli. Hun valgte selv å gå til fordel for en annen mann. Da er det ingen grunn til å bli bitter for at han 4 år etter er kommet over henne og får seg en ny dame. 
 

 

[AnonymBruker]

Mine bonusbarn elsker og behandles på lik linje som mine egne barn. Borsett fra faste utgifter så bruke rjeg like mye penger på de. De ser på meg som bonusmor og at de er mine barn. Noe de selv sier. Her deltar jeg på ting hvis mor eller far ikke kan. Jeg stiller opp og er der. Regler og grenser i hjemmet settes sammen med min samboer alstå far. 

Så nei har absolutt ingenting å være sjalu på. 

Anonymkode: 4bd24...d8b

[Topsi]

Det er vel en stemor som ble ganske beryktet her inne for å virkelig ikke like sitt stebarn....

[Raven.Writingdesk]

Topsi skrev (27 minutter siden):

Det er vel en stemor som ble ganske beryktet her inne for å virkelig ikke like sitt stebarn....

Det er dessverre flere av dem…. 

[elskersommer]

AnonymBruker skrev (På 1.4.2023 den 13.55):

Inspirert av annen tråd her, lurer jeg på om det er slik at alle stemødre og stefedre som ikke har felles barn med partneren sin, aldri er sjalu og kun er superglad i partnerenes barn med eks(er)?

Skjønner at man bør tilstrebe det, men er det ingen såre følelser? Hva om man finner drømmannen/kvinnen som har barn fra før, og som nekter å få felles barn, hva føler man for barna partner har fra tidligere da? Om partnernes barn er frekke, eller oppfører seg ufint både mot biologisk forelder og stemor/stefar? Hva tenker og føler man da?

Er interessert i ulike tanker folk har om dette temaet, helt ærlig og uten å forskjønne forholdene. Hvordan fungerer dette for folk? Hvilke forskjeller kan det være med barn i ulik alder? Om man møter noen som har en 5-åring, er jo det annerledes enn om partner har et barn på 10 år eller 20 år eller eldre, eller flere barn.

Anonymkode: 4408b...42a

Møtte min mann da hans datter var 2 år.. å jeg skal innrømme at i starten var det ikke dans på roser men jeg har aldri vært sjalu. Men det klikket litt for hans x da vi møttes. Men etter 2-3 år og hun skjønte at slik er livet så ble alt bedre. Veldig lite krangel og når hans datter ble konfirmert så var min familie også i selskapet.. 

Nå var også min mann og hans x i møte med familierådgiver tett etter bruddet for og prate om veien videre med barnet. Å de sa rett ut at de fikk legge bort all krangel seg imellom og tenke på barnet. Å det har de gjort faktisk

Endret 8. mai 2023 av elskersommer
Feil

[AnonymBruker]

Hva er det å være sjalu på? Han har sine barn, jeg har mine barn, begge har levd i langvarige forhold men er ferdig med dem, utenom akkurat foreldrerollen. De feirer mer samme som familie fortsatt enn det vi gjør, men det syns jeg bare er fint for barnas del at de får det til å fungere (vi ga opp det da min eks ble samboer, og ungene har gitt uttrykk for at de syns det er helt supert med 2 feiringer (dobbelt så mye kaker...) Gjelder selvfølgelig ikke konfirmasjon, de feieres sammen). Vi har tenåringsbarn, 5 totalt. Kommer ikke til å flytte sammen så lenge barna bor hjemme. Ingen av oss har noen som helst planer om å blande oss inn i den andres familieforhold. Vi er kjærester, ganske enkelt. Og dette vet barna også. Og eksene. Enkelt og greit for alle å forholde seg til. Nå har jeg heller ikke opplevd noe problem i forhold til eksens samboer heller. Men jeg og eksen har ikke så godt forhold at det kan oppleves som noen trusel heller tror jeg..😅 Hun har heldigvis heller aldri prøvd å tatt noen foreldrerolle for våre barn, hun har sine egne. Hadde hun vært av de stemødrene som absolutt skal være med på foreldremøter og foreldresamtaler m.m. så kunne det nok fort blitt anstrengt. Så lenge alle har litt forståelse for hverandre så fungerer det så mye bedre.

Anonymkode: 9f92c...250

[Bergenserdame]

Jeg fikk meg en ny stemor da jeg var 12 år. I begynnelsen var jeg kjempeglad. Jeg ønsket virkelig at min far skulle ha en kjæreste. Han fortalte meg at han var ensom og alene og at derfor måtte jeg være på samvær hos han ellers ble han lei seg. Så når hun kom inn i bildet ble jeg sjeleglad! Det var fint en stund og jeg likte å finne på ting med henne. Etterhvert som tiden gikk ble tonen kaldere og kaldere, først og fremst fordi hun baksnakket moren min til venninnene sine foran meg, og lo meg opp i ansiktet og fortalte at moren min var gal. Mamma er alt for meg. Jeg klarte aldri å se henne i øynene igjen og klarer ikke det den dag idag om jeg møter på henne. Jeg vet ikke helt om dette svarer på spørsmålet ditt om sjalusi, for jeg vet ikke om hun var sjalu på meg, men hun hadde åpenbart problemer med min mor, som hun aldri hadde kontakt med. Så nei ikke alle stemødre har varme følelser for partners barn, i det minste lot hun meg ikke forstå det og det ødela følelsene mine for barnehjemmet mitt og samvær. Muligens var det fordi min far ikke ville ha flere barn.. 

[AnonymBruker]

Ikke sjalu, men oppgitt. 

Oppgitt over at mor ikke satt barnet sitt først. Lei meg for at barnet har blitt ødelagt av mor og vi ikke kunne gjøre noe mer. Oppgitt over at barnet har blitt lik mor og et styr uten like som voksen. Og lei meg for at et menneske kan ødelegge for så mange liv og familier. 

Mor er ingenting å være sjalu på. Hun er akkurat det jeg ikke ønsker å være. Jeg har aldri vært sjalu på barnet ❤️ Da hadde jeg avsluttet forholdet og oppsøkt psykolog. 

Anonymkode: d7000...7f6

[AnonymBruker]

Fir meg er sjalusi de mest unyttige følsen å ha, og ikke minst svært ødeleggende. Kan jeg ikke ha tillit nok tegen partner, er det også for meg et bortkastet forhold. Så det gidder jeg ikke. Fra ung til voksen har jeg vært siste pri i kjærestens hiarki. Og det gidder jeg ikke være. Så giftet meg ikke med noen av de.

Han jeg giftet meg med, var ikke helt ferdig med ex og barne mor. Så ga han friheten til å finne ut av det. Han sa han var ferdig med henne.  På en måte så ja, på en annen måte, ikke helt ferdig alikevel.  Så da dro jeg. Vi ble sammen igjen noen år senere, og da var han ferdig på ordentlig.  Så da ble det oss fir alltid  alikevel til slutt. 

Anonymkode: a3a65...61a

[AnonymBruker]

Nix, for jeg vet jeg så bra:) 

Anonymkode: df7b8...0bc