Så lei av at livet mitt er så formet av traumene mine

[AnonymBruker]

Jeg er en ganske oppegående dame, med barn, utdanning. Hus.
Jeg klarer meg ekstremt bra. På omtrent alle måter. Ingen kan se på meg at noe er «galt».

Jeg ble misbrukt og solgt i hele oppveksten av nære slektninger, for å gjøre en lang historie kort.
Jeg har vært veldig alene hele livet, klart meg alene som liten og klart meg alene som voksen.
Det er kanskje ikke nødvendig å nevne at jeg sliter med å slippe folk innpå meg..

Jeg var flink på skolen i mange år, helt til VGS, og livet mitt hentet meg inn. Jeg droppet ut, fikk barn, og hanket meg inn igjen.
Jeg hang etter noe sosialt sett og utviklingsmessig, men ikke nok til at noen noen gang reagerte.
Jeg var veldig god på å skjule hva jeg opplevde, det var jo hverdagen min, og jeg stakk meg heller ikke nevneverdig ut.
Jeg var, og er fortsatt, litt flink pike.

Men jeg sliter i relasjoner.
Jeg har selektert ut få nære venner da det er slitsomt å opprettholde vennskap, og særlig da empati er noe jeg først klarte å utvikle i midten av tyveårene.
Jeg har mottatt noe hjelp i flere år, og det hjelp mye.
På et tidspunkt ble jeg litt lei av å jobbe med traumene, og bestemte meg for å pause, og leve litt vanlig. Ikke behandling, bare fungere som et vanlig menneske.

Jeg er involvert i en mann jeg er veldig forelsket i, og jeg er livredd for å slippe han inn. Jeg kjenner han godt, men han kjenner egentlig ikke meg.
Jeg har ikke delt opplevelsene mine eller hva jeg syns er utfordrende.

Jeg er drit lei av å fungere tilsynelatende godt, men samtidig slite sånn på innsiden.
Jeg har fått en oppblomstring av kPTSD-en min og kjenner litt på angst og mye usikkerhet.
Jeg vokste opp med en noe forvrengt verdensbilde og trenger en del bekreftelse fra andre på at følelsene og tankene mine er sunne og rimelige.

Jeg vil bare «bli vanlig», men jeg har aldri opplevd vanlig.
Jeg vokste opp hos en mor og stefar som var greie, men som ikke egentlig så meg, speilet meg og var mest opptatt av seg selv.
Jeg har lyst til å bare drite i å være så usikker og ambivalent, men jeg klarer ikke la være å være det.
Jeg er lei av livet mitt, utfordringene jeg har og meg selv.
Jeg er redd for å ikke bli likt, bli avvist, miste personer jeg har nær, jeg er redd andre skal se at jeg er annerledes eller ikke får til.
Jeg er redd for å be om hjelp fordi de enten ikke tror at jeg ikke klarer (for jeg er jo så flink og smart), eller fordi de kanskje ser ned på meg.
Tenk om de skjønner hvor «dum» jeg er, og så får jeg bekreftet at jeg er egentlig er hun som ikke duger til noen ting.
Tenk om de ser meg slik jeg ble sett som liten.

Jeg har kanskje noen ubearbeidede traumer, men når skal jeg kunne bare TA styringen over eget liv.
Jeg vil, og jeg er klar. Men det er bare så utrolig vanskelig, og jeg er så lei av å være voksen og dra rundt på all erfaringen min jeg føler holder meg igjen…

Anonymkode: db940...5c7

[AnonymBruker]

Ingen enkle svar. Skjønner frustrasjonen din veldig godt.  Stor klem herfra. Går igjennom det samme.

Anonymkode: 9c638...3ef

[AnonymBruker]

Ta styringen med å gi deg den traumebehandlingen du trenger. Det er ingen vei til den andre siden enn gjennom. Man kan ikke selektivt velge seg hvilke følelser man vil ha og ikke. 

Gi deg selv livet i gave med å bearbeide skiten en gang for alle. Det tar tid, det gjør vondt, men det er bedre enn det halvveis livet du har nå. 

For meg hjalp kombinasjon av ACT-øvelser på egen hånd, og faseorientert traumebehandling med fokus på sensorimotorisk og somatiske intervensjoner. Man må shoppe rundt litt. Men det er du verdt. 

Håper du finner din vei! 

Det er hardt arbeid, men bare du kan gjøre det. 

Anonymkode: 44361...5d6

[AnonymBruker]

Hva er vanlig dog? Mann 40 her.. familie, grei jobb, fin bil, alt er vel og bra. Sliter litt med angst iblant fortsatt, men er som regel glad. 

Hva liker jeg egentlig å drive med? Grinde loot i diablo2 og skate. lol. Snakker drit med cryptovenner på telegram. 

Poenget er at folk er rare og sære. Noen er innadvendte noen er utadvendte. Det spiller ingen rolle. 

Du virker jo ha årna deg ganske greit? Du forsørger barn og er en god mor? Da har du jo gjort det ganske bra. Gi deg selv et klapp på skulderen istedenfor å fundere på hvordan du skal bli som alle andre. Alle andre er like rare som du er. Vi bare prøver gjøre det riktige, kose oss litt, oppleve litt greier og det er vel det? 

Anonymkode: 74d74...6a8

[AprilLudgate]

Vel, for å snu på det:

Veldig mange sitter med en følelse av at «jeg får det ikke til». Av ulike årsaker.

Du har alvorlige traumer, men du er jo helt åpenbart ikke ødelagt, 

Vanskelig å gi deg et godt råd, for min eneste erfaring i livet er at vi ikke får kontrollert noe som helst.

Den «styringen» og «fasaden», den bare saboterer egentlig.

Men aksept for hvilke behov man har, hva man trenger, å be om hjelp og støtte - det kan man styre. 
 

Jeg ville jo begynt med å være ærlig innenfor rimelighetens grenser med hvemenn du involveres med utover dating. Si det kort, men ærlig.

Tåler de ikke det, ok - men da er jo dere en dårlig match uansett.

Og helt brutal sannhet: statistisk går det jo ikke kjempelangt mellom hver person som har opplevd voldtekt eller overgrep.

1 av 5 kvinner i Norge har opplevd dette.

1 av 5 har ikke din alvorlighetsgrad, men du er ikke alene.

Du er den personen DU er. Ikke den du opplevde mor/far og - slektningene som kan BRENNE i helvete «så». 
 

Det som skjedde får du ikke endret på. Det handlet aldri om deg som person. Du sitter igjen med en sinnsykt tung bagasje.

Men det virker jo som du har mye bra gående som gjør de terapitimene verdt det? Det vil i minste fall komme ungene dine til gode.

Så kanskje noen gode venner, og kanskje en partner. 
 

Men bruk ungene dine og foreldrerollen din som motivasjon, ikke at du skal bli mer «elskverdig» for en annen. 
 

[AnonymBruker]

Har på langt nær opplevd det samme som deg  Men har opplevd omsorgssvikt i barndommen og er et såkalt løvetannbarn, men så er det faktisk sånn at nesten alle løvetannbarn likevel sliter psykisk på et eller annet nivå selv om de har klart seg greit, og det gjelder meg også. Jeg har høy utdannelse, samboer, hus osv, men har en del utfordringer likevel med litt angst, kommunikasjon med andre, er en ekstremt people pleaser og griner meg halvt ihjel og tenker i mange dager på det hvis noen blir sint på meg selv når jeg vet at det er de som har feil osv. Tenker jo at jeg sikkert hadde sluppet de greiene der hvis jeg ikke hadde blitt utsatt for omsorgssvikten og det gjør meg jo bitter ovenfor den som utøvde omsorgssvikten og de som nok visste om det uten å gjøre noe. Jeg har ingen gode råd, men av og til kan det hjelpe å vite at man ikke er helt alene.

Anonymkode: 5556f...94a