Vanskelig å være åpen hos dps

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har gått til psykolog fast nå i 4 år etter årevis med angst og depresjon,, jeg har diagnosene panikklidelse og tilbakevendende depressiv lidelse. 

Jeg har store problemer med å være åpen med psykologen selvom jeg så gjerne vil. Diagnosene mine er foreløbig skyld på at jeg i tenårene var under barnevernets omsorg og ble ofte flyttet  på opptil 40 forskjellige institusjoner rundtom i landet. Hun tror derfor at mine problemer starta der. 

Jeg har desverre alltid snakket godt om mamma, nevnt alle  gode barndomsminner, hvor nære vi var osv. Men sannheten er at dette ikke er helt sant. Jeg vokste opp alene med mamma, hun var voldelig, drakk mye og var ofte sint på meg. Jeg var redd henne. 

Da jeg ble plassert ut av hjemmet av barnevernet så jeg ofte ifra om hvordan ting sto til hjemme og hvordan mamma var mot meg, men jeg ble aldri trodd, jeg var svært utagerende den gang (12år) så jeg ble bare stempla som et sint problembarn. 

Den dag i dag har jeg svært lite kontakt med mamma. 

Jeg vil bare vite om hvordan det tar seg ut at jeg plutselig endrer hele historien jeg alltid har fortalt. Jeg vil så gjerne snakke om det. 

Anonymkode: ec692...f5e

[AnonymBruker]

Hvorfor valgte du å ikke nevne det før? Er det lenge siden du begynte hos dps?

Det er vanlig at pasienter forandrer historiene sine underveis. Mange er der feks ufrivillig og vil bare fremstå så normal og problemfri som mulig. Så de holder dermed igjen vesentlig vond informasjon.

Man kan derfor aldri helt vite hva som er sant og ikke når pasienter deler og snur på historiene sine, men i utgangspunktet må man bare velge å tro på pasienten. 

I ditt tilfelle vil jeg tro ting er dokumentert om du var barnevernsbarn/ungdom så mange år. Tilfelle noen skulle bli i tvil på historien din.

Du kan fortelle hva som kanskje sant er, at du har forsøkt fortrenge det vonde fra fortiden og dermed ikke klart å snakke ærlig om det fra start. Ta det der i fra.

Anonymkode: 63b57...a77

[AnonymBruker]

Dette er slike ting som psykologer forstår veldig godt. Alt du skriver her gir veldig mening. Du har ingenting å frykte🙂 Ville sagt det akkurat slik du sier det her.At du ikke klarte å si noe den gangen fordi det var veldig vanskelig. Det er veldig typisk at barn som vokser opp i vold, enten ønsker å beskytte foreldrene dine, fordi man er glad i de. Eller pga fornektelse. Dette vet psykologen. Så kan du jo prøve å si noe om hvordan det faktisk har vært. Eller skrive et brev hvis det er lettere. Eller vise det du har skrevet her 🙂

Anonymkode: 4fc47...3b1

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor valgte du å ikke nevne det før? Er det lenge siden du begynte hos dps?

Det er vanlig at pasienter forandrer historiene sine underveis. Mange er der feks ufrivillig og vil bare fremstå så normal og problemfri som mulig. Så de holder dermed igjen vesentlig vond informasjon.

Man kan derfor aldri helt vite hva som er sant og ikke når pasienter deler og snur på historiene sine, men i utgangspunktet må man bare velge å tro på pasienten. 

I ditt tilfelle vil jeg tro ting er dokumentert om du var barnevernsbarn/ungdom så mange år. Tilfelle noen skulle bli i tvil på historien din.

Du kan fortelle hva som kanskje sant er, at du har forsøkt fortrenge det vonde fra fortiden og dermed ikke klart å snakke ærlig om det fra start. Ta det der i fra.

Anonymkode: 63b57...a77

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke så noe før, det ble bare slik.. Enklere.. 

Har mye dokumenter fra barnevern da jeg henta ut mappen min i fjor, men der er det målt et glansbilde av mamma. Hun var den slitne alenemamma som gjorde så godt hun kunne og jeg var barnet som var for vanskelig for henne å ha boende hjemme. Hun sa selv fra seg omsorgen for meg. Så vet ikke helt hvor mye disse taler min side. Om meg står det at jeg er sint, vanskelig å nå inn til og at jeg er respektløs ovenfor autoriteter 😬

Anonymkode: ec692...f5e

[AnonymBruker]

Jeg har gått mange år hos dps, med pauser innimellom. Får alltid komme tilbake. 

Fortsatt er mange år klarer jeg heller ikke helt å åpne meg... Er mye vanskelig å prate om. 

Jeg trenger hjelp med å åpne meg. Kanskje du kan fortelle at du trenger hjelp med å åpne deg? 

Anonymkode: f34bd...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke så noe før, det ble bare slik.. Enklere.. 

Har mye dokumenter fra barnevern da jeg henta ut mappen min i fjor, men der er det målt et glansbilde av mamma. Hun var den slitne alenemamma som gjorde så godt hun kunne og jeg var barnet som var for vanskelig for henne å ha boende hjemme. Hun sa selv fra seg omsorgen for meg. Så vet ikke helt hvor mye disse taler min side. Om meg står det at jeg er sint, vanskelig å nå inn til og at jeg er respektløs ovenfor autoriteter 😬

Anonymkode: ec692...f5e

Da var du 12? En 12-åring er et barn. Ingen barn er «sint, vanskelig å nå inn til og respektløs ovenfor autoriteter» uten at det har en grunn. Et barn som har det godt oppfører seg ikke slik, og det vet psykologen godt. Tror ikke denne blir overraska over sannheten, du skal ikke se bort fra at han venter på at du skal fortelle hvordan det egentlig var.

Anonymkode: c75fc...c79