Klarer ikke glede meg ordentlig over ting lenger.

[AnonymBruker]

Jeg er 29 år gammel og merker at jeg ikke klarer å bli ordentlig glad over ting lenger og føler at livet har blitt veldig kjedelig. Jeg prøver å se for meg ting som kunne gitt livet mitt mer glede, som å reise å oppleve nye ting osv, men jeg tror ikke det ville gitt meg noe mer glede det heller. Alt er så tamt!!!..

jeg har tilogmed blitt forelsket i en fyr nå (har ikke vært det på veldig mange år) og det ser ut til at det kan bli noe seriøst, men det som er så rart er at dette heller ikke har endret livsgnisten min selvom jeg kjenner sommerfugler, kribling og alt det der🤷‍♀️ jeg prøver å se for meg at kanskje jeg vil ha barn en dag, men jeg er bare livredd for at det skal forsure livet mitt enda mer, at jeg skal miste livsgnisten enda mer med en ødelagt mammakropp og 0 egentid. 

Jeg har heller ingen familie som kunne stilt opp for meg med barnet om det skulle skjært seg med den mannen jeg får barn med. 

Jeg har utdannelse og tjener ganske bra, trives i jobben. 

Jeg prøver å tenke på at jeg kan gifte meg en dag, men blir bare nervøs i kroppen av å tenke på giftemål og barn, det er så stort ansvar at jeg blir fysisk dårlig av å tenke på det, samtidig som jeg blir fysisk dårlig av å tenke på at jeg ikke skal ha barn heller. 

Dette er utrolig vondt egentlig, vet ikke hva jeg skal gjøre lenger for å kunne føle lykke når ikke forelskelse, god økonomi, trivsel i jobben, muligheten til å reise, studere, muligheten til å få barn, at jeg er frisk og har alt egentlig. Når ikke noe av dette kan få meg til å føle meg glad, så vet jeg virkelig ikke lenger 😣 

Noen som føler det lignende eller har noen innspill? Blir helt kvalm av dette. 

Anonymkode: e50f0...5ed

[AnonymBruker]

Jeg var en periode helt avstumpet følelsesmessig. Følte ingen dyp sorg/frustrasjon/fortvilelse/depresjon egentlig, men det var fullstendig fravær av å glede seg over ting. Avstumpet er en bedre beskrivelse enn depresjon, men det var å begynne på antidepressiva som hjalp. Samt ro. Jeg var antagelig også svært sliten, uten å egentlig skjønne det også. Kroppen min var svært sliten. 

Noen ganger kan depresjoner være ganske stillferdige, men likevel være depresjon. 

Anonymkode: 84db5...a65

[Fant80]

Jeg merker veldig ofte 0 glede i ting. Men kjenner på livsglede når jeg er ute å reiser. Iaf mye av tiden. Men i det daglige er jeg veldig flat. Kan glede meg over en ny ting. Mobil,PC,film,spill etc. Men den gleden er liksom der og da,for så nærmest bli mer gledesløs en jeg var fra før. 

Ser folk ha så sykt mye glede for ting som f.eks en konsert eller en tur på byen etc. Der har du ikke meg. Snarere tvert imot. Noe jeg er litt lei meg for. 

Er glad over at helsa er ok da. Men ettersom alderen stiger,så har angsten begynt å komme for at alt mulig er galt. Aller mest k-ordet.

[AnonymBruker]

Fant80 skrev (1 minutt siden):

Jeg merker veldig ofte 0 glede i ting. Men kjenner på livsglede når jeg er ute å reiser. Iaf mye av tiden. Men i det daglige er jeg veldig flat. Kan glede meg over en ny ting. Mobil,PC,film,spill etc. Men den gleden er liksom der og da,for så nærmest bli mer gledesløs en jeg var fra før. 

Ser folk ha så sykt mye glede for ting som f.eks en konsert eller en tur på byen etc. Der har du ikke meg. Snarere tvert imot. Noe jeg er litt lei meg for. 

Er glad over at helsa er ok da. Men ettersom alderen stiger,så har angsten begynt å komme for at alt mulig er galt. Aller mest k-ordet.

Jeg har også angst for å bli syk, og jeg vet jo også at de aller fleste vil oppleve alvorlig sykdom på et tidspunkt i livet og jeg tror ikke jeg ville taklet det så godt. - ts 

Anonymkode: e50f0...5ed

[AnonymBruker]

Er det noe som har endret seg i det siste? Hatt det sånn lenge?

Min første tanke, er at du burde snakke med noen. Ikke på forum liksom, men et skikkelig menneske 😊 Har du en ok fastlege? Da kan det være en grei plass å starte. Som personen over sier, så kan det være du har en depresjon? Det kan legen i tilfelle hjelpe deg med å finne ut, og følge opp. Er det ikke det, så kan du likevel bruke legen eller noen andre til å lufte tankene dine og få litt hjelp til å sortere. Da kan du feks:

- sjekke ut om Frisklivssentralen i kommunen din har noe tilbud. De trenger ikke henvisning, og har kanskje tilbud om både individuelle samtaler og ulike kurs.

- om kommunen din har et lavterskel tilbud, som «rask psykisk helsehjelp»

- Spandere på deg et par timer hos en privat psykolog/terapeut

- Snakke mer en prest/diakon (trenger ikke være kristen, trenger ikke snakke om tro i det hele tatt - les tråden om dette som lå her for en liten stund siden om du er nysgjerrig)

Anonymkode: 8e527...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg var en periode helt avstumpet følelsesmessig. Følte ingen dyp sorg/frustrasjon/fortvilelse/depresjon egentlig, men det var fullstendig fravær av å glede seg over ting. Avstumpet er en bedre beskrivelse enn depresjon, men det var å begynne på antidepressiva som hjalp. Samt ro. Jeg var antagelig også svært sliten, uten å egentlig skjønne det også. Kroppen min var svært sliten. 

Noen ganger kan depresjoner være ganske stillferdige, men likevel være depresjon. 

Anonymkode: 84db5...a65

Antidepressiva har jeg prøvd flere varianter av tidligere da jeg rett og slett var deprimert men på en helt annen måte enn nå, og av en grunn. Dette gjorde ting bare så mye værre fordi da kjente jeg ikke engang sorg, jeg kjente ikke empati heller så ble nesten litt redd for meg selv + at jeg gikk opp masse i vekt som bare var helt tragisk for min del, så det tør jeg ikke prøve igjen - ts 

Anonymkode: e50f0...5ed

[AnonymBruker]

Tror det er en myte, eller en slags folkepsykose, at folk går rundt og er lykkelige hele tiden. Det er det inntrykket man får, spesielt fra sosiale medier. Jeg er som regel ganske flat i humøret, blir nedstemt av situasjoner og litt oppløftet av situasjoner, alt ettersom. Men ellers er livet hverken eller. 

Men du høres egentlig ut som om du er på nedsiden av nøytral. Når du sier du faktisk blir nervøs eller fysisk dårlig av enkelte fremtidsvisjoner. Har det alltid vært sånn?

Anonymkode: 01cf9...e19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Antidepressiva har jeg prøvd flere varianter av tidligere da jeg rett og slett var deprimert men på en helt annen måte enn nå, og av en grunn. Dette gjorde ting bare så mye værre fordi da kjente jeg ikke engang sorg, jeg kjente ikke empati heller så ble nesten litt redd for meg selv + at jeg gikk opp masse i vekt som bare var helt tragisk for min del, så det tør jeg ikke prøve igjen - ts 

Anonymkode: e50f0...5ed

Ja isåfall styrker det teori om depresjon. 

Det finnes naturmidler mot depresjon også. Johannesurt for eksempel. 

Anonymkode: 84db5...a65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror det er en myte, eller en slags folkepsykose, at folk går rundt og er lykkelige hele tiden. Det er det inntrykket man får, spesielt fra sosiale medier. Jeg er som regel ganske flat i humøret, blir nedstemt av situasjoner og litt oppløftet av situasjoner, alt ettersom. Men ellers er livet hverken eller. 

Men du høres egentlig ut som om du er på nedsiden av nøytral. Når du sier du faktisk blir nervøs eller fysisk dårlig av enkelte fremtidsvisjoner. Har det alltid vært sånn?

Anonymkode: 01cf9...e19

Jeg har vel alltid slitt litt psykisk, men har som regel kjent på mer glede over ting enn nå, men samtidig også mer angst og sånne ting.. er vant med å ha mye mer følelser i kroppen og nå kjenner jeg stort sett bare på en sånn "grå" følelse, at jeg bare kjeder meg og klarer bare ikke å finne på noe som gir meg noe spesielt. 

Jeg har tidligere følt på en glede over tanken på å gifte meg og få familie, men nå føler jeg meg nervøs rundt det, at jeg er redd for å miste kontrollen over mitt eget liv, men hvilket liv liksom? Jeg jobber, trener, sover, ser på tv, reiser hvis jeg kan, er med venner og vanlige ting. Jeg har et helt vanlig liv og skjønner ikke hvorfor jeg er så redd for å endre det heller... alt føles bare dritt uansett om jeg tenker på å fortsette det livet jeg har idag, eller om jeg tenker på å få kjæreste, barn, gifte meg osv... alt er stress og alt er grått og lite trivelig egentlig. Føles litt som at jeg lever i et slags rart mareritt. 

Anonymkode: e50f0...5ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er det noe som har endret seg i det siste? Hatt det sånn lenge?

Min første tanke, er at du burde snakke med noen. Ikke på forum liksom, men et skikkelig menneske 😊 Har du en ok fastlege? Da kan det være en grei plass å starte. Som personen over sier, så kan det være du har en depresjon? Det kan legen i tilfelle hjelpe deg med å finne ut, og følge opp. Er det ikke det, så kan du likevel bruke legen eller noen andre til å lufte tankene dine og få litt hjelp til å sortere. Da kan du feks:

- sjekke ut om Frisklivssentralen i kommunen din har noe tilbud. De trenger ikke henvisning, og har kanskje tilbud om både individuelle samtaler og ulike kurs.

- om kommunen din har et lavterskel tilbud, som «rask psykisk helsehjelp»

- Spandere på deg et par timer hos en privat psykolog/terapeut

- Snakke mer en prest/diakon (trenger ikke være kristen, trenger ikke snakke om tro i det hele tatt - les tråden om dette som lå her for en liten stund siden om du er nysgjerrig)

Anonymkode: 8e527...f79

Har endret seg gradvis siste året kanskje.. blitt mer og mer grått, jeg ser i farger liksom, men føles som jeg lever i en fargeløs verden. Jeg tror ikke det ville endret noe om jeg hadde vunnet en milliard kroner og kunne gjort akkurat hva jeg ville engang. 

Anonymkode: e50f0...5ed

[AnonymBruker]

Det høres ut som en form for lett depresjon. Jeg ble sånn som du beskriver etter at bestevennen min døde. Jeg gikk sånn i seks år.  Jeg forstod nesten ikke at jeg hadde vært deprimert før det letta, og jeg ble meg selv igjen. Jeg måtte begynne på medisiner. Jeg ble aldri tungt deprimert, bare veldig flat i humøret, som om stemningsleie konstant var noen hakk lavere enn normalt. 
 

Snakk med legen om medisiner som du ikke legger på deg av, de finnes. Jeg skulle søkt hjelp myyyye tidligere. 

Anonymkode: b47fd...91b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det høres ut som en form for lett depresjon. Jeg ble sånn som du beskriver etter at bestevennen min døde. Jeg gikk sånn i seks år.  Jeg forstod nesten ikke at jeg hadde vært deprimert før det letta, og jeg ble meg selv igjen. Jeg måtte begynne på medisiner. Jeg ble aldri tungt deprimert, bare veldig flat i humøret, som om stemningsleie konstant var noen hakk lavere enn normalt. 
 

Snakk med legen om medisiner som du ikke legger på deg av, de finnes. Jeg skulle søkt hjelp myyyye tidligere. 

Anonymkode: b47fd...91b

Jeg kommer aldri til å dytte i meg medisiner igjen... jeg prøvde ut noen som man ikke skulle legge på seg av, jeg la på meg av de. Så prøvde jeg noen andre som skulle ha motsatt effekt av vekt oppgang, nemlig vektnedgang, men merket faktisk ingen forskjell. Gikk verken opp eller ned, og ellers ingen forandring i psyken. 

Men så det skal være sagt så har jeg vært i en evig vond karusell av dårlige hendelser de siste 7 årene. 2 venner har dødd brått. Mistet et par kjæledyr, skjært seg med mange venner, vært gjennom et brutalt samlivsbrudd jeg brukte flere år på å komme meg over. Har hatt en dramatisk oppvekst itillegg som alle psykologer, venner osv klør seg i hode av over hvordan jeg har klart å komme meg gjennom på den måten jeg har gjort. Så klart hadde det kanskje vært rart om jeg var super lykkelig, men samtidig ikke. Alt er jo egentlig bra nå. 

Anonymkode: e50f0...5ed