Hvordan er relasjonen til psykologen din?

[AnonymBruker]

Etter å ha lest en del om den terapeutiske relasjonen og betydningen den har, er jeg litt nysgjerrig på hva slags forhold andre her inne har til psykologen sin.

Jeg liker min psykolog godt, og er ganske komfortabel nå (det tok en stund), slik at jeg kan fortelle om det meste og kan vise følelser. Jeg kan også snakke med h*n om hva jeg tenker om behandlingen etc. Jeg vet lite private/personlige ting om psykologen, men av og til forteller h*n om at h*n også har opplevd noe lignende eller  er som meg på enkelte ting. Akkurat dette synes jeg er både fint og vanskelig, fordi jeg ikke vet helt hvordan jeg skal respondere (synes liksom ikke det er min oppgave å si noe støttende tilbake, tror ikke det forventes heller, men er litt rart).

Jeg liker at vi liksom har blitt kjent med vår måte å være på i timene etter at jeg har hatt en god del timer, og at relasjonen blir trygg, samtidig som timene kan være ganske vonde pga det vi snakker om. 

Samtidig vet jeg aldri helt hvor mye man «bør» holde seg til tema, om det er innafor med smalltalk, om det er jeg eller psykologen som skal passe på å avslutte timene etc. Lurer ofte på hva andre egentlig gjør her. Forteller dere ikke-relevante ting om dere selv, slik som feks hvor dere skal på ferie eller holder dere dere strengt til temaet? Styrer psykologen samtalen eller er det mest opp til dere? Har dere et helt nøytralt forhold til psykologen eller liker/misliker dere hun/han? 

Anonymkode: ddc3f...288

[AnonymBruker]

Jeg synes egentlig det er best at vedkommende ikke deler sine lignende opplevelser. Pjatt om ferier ser jeg heller ikke poenget med. Tenker at tiden der er dyrebar, går fort og bør brukes riktig

Anonymkode: fc1a4...8ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg synes egentlig det er best at vedkommende ikke deler sine lignende opplevelser. Pjatt om ferier ser jeg heller ikke poenget med. Tenker at tiden der er dyrebar, går fort og bør brukes riktig

Anonymkode: fc1a4...8ad

Kam jeg spør hvorfor ikke? Sånn jeg har forstått er noen terapiretninger veldig opptatt av å normalisere. Og selvavsløringer brukes da for å si "hjernen din er ikke så annerledes enn min, og det er helt naturlig å tenke sånn"? Er det denne type du reagerer på, eller er det litt mer enn dette? 

Anonymkode: c8a42...0aa

[AnonymBruker]

Min relasjon til psykologen er god vil jeg si. Hun deler ikke så mye om seg selv. Noe jeg synes er godt, etter å ha hatt en psykolog som delte VELDIG mye om seg selv. Til og med ting jeg av og til følte ikke var relevant eller som han ikke hadde prosessert ferdig enda. Mens hun jeg har nå er veldig "seg selv", altså i væremåte men uten å komme med privat info. En sjelden gang metaforer fra eget liv eller litt smått. Som er fint, for da minnes jeg på at hun er et normalt menneske. 

Det hun deler er jo en del meninger. Faglig, men også samfunnsmessig, men dette er litt når jeg etterspør det eller jeg er frustrert over stigma og lignende. Så jeg vet hvor jeg har henne. Det er viktig for meg. Ubehagelig å sitte der og gråte for diskriminering dersom jeg ikke vet om hun også er en sånn som ville diskriminert. 

Hun starter timene med en mindfulnessøvelse, men så er temaet opp til meg. Hun stopper meg og får meg til å kjenne etter på følelsene. Hun er perfekt variasjon av å la meg snakke og å pushe meg inn i ting. Tidligere lot han meg få snakke meg bort veldig mye. 

Jeg ser jo litt på klokka at nå nærmer vi oss tiden, går ikke inn i store greier da. Psykologen begynner å runde av litt før for at jeg ikke skal være veldig opprørt før jeg går ut. Og hvis jeg er opphavet og ikke passer tiden så er hun enda mer på ballen der. Tror det er helt normalt for pasienter å følge med på tiden, men også for mange at man etter 45 minutter begynner å gå litt tom. Jeg har selv hatt klienter (er ikke psykolog men lignende) som snakker i ett kjør som man må være veldig tydelig og forberede avslutning i god tid med. Tror alt er vanlig. 

Jeg føler meg enormt privilegert som har denne psykologen, og føler meg ekstremt håpefull mtp å bli frisk og robust mentalt.

Anonymkode: c8a42...0aa

[AnonymBruker]

Jeg har to psykologer rett og slett fordi jeg er innunder rusmedisin. Jeg har en poliklinisk som jeg går til hver 3. uke, fordi alle må ha en poliklinisk behandler for å ha rettigheter til døynbehandling. På døynbehandling har jeg en psykolog som jeg går til hver 14. dag. Ennda jeg ikke er innlagt. Hadde det bare vært opp til meg så hadde jeg ikke måtte gå til den polikliniske for hun er slitsom. Men det er jo ikke jeg som bestemmer reglene og når jeg må ha en poliklinisk behandler for å ha rett til oppfølging innenfor døynbehandling som jeg har hatt stor utbytte av så er det jo slik. Men vi har dårlig kjemi og samarbeidet fungerer dårlig. Det blir ofte stille pauser og som oftest avslutter vi lenge før tiden, men dette lar jeg være opp til hun. Fikk ny poliklinisk behandler rett før jul. Hun jeg hadde før gjekk jeg til i 4 år og hun hadde jeg hadde langt bedre kjemi der praten gjekk lett og jeg fortalte både om de små ubetydelige tingene og de store, skjeldent hun sa noe om seg selv men det skjedde. 

Men hun jeg har på døgnposten er helt fantastisk, har gått til hun i snart 3 år, og hun kan nevne private ting for meg rett som det er og det er helt naturlig og blir integrert i samtaleemne, vi har en helt annen kjemi og vi har det samme billedlige språket mens hun polikliniske ikke har dette og er mer regid i rollen sin som psykolog. Med min døgnpost behandler kan vi snakke om ferier som f.eks påsken, ted talker, podkaster, filmer, bøker og annet ubetydelig. Det er skjeldent stille mellom oss, og timen flyter på en helt annen og god måte, der jeg er helt trygg i terapirommet og i relasjonen. Med alle behandlere jeg har hatt (3) har det vært veldig naturlig avslutninger på timene.  Kanskje bortsett fra hun polikliniske jeg har nå, der vi begge strever, noe vi begge er åpne på med hverandre. Der avsluttes timene ganske brått når vi begge har vært stille en stund, som jo er mer enn greit for meg. 

Anonymkode: b08f2...83b

[MyMichelle]

Jeg følte hun hadde en ovenfra-og-ned holdning. Noe som ble forsterket ettersom vi satt så langt fra hverandre som var mulig å komme på kontoret hennes. Jeg visste kun navnet hennes. Jeg fortalte henne om noe jeg følte jeg behøvde hjelp med. Hun sa bare at slik har mange det. Jeg mente det ikke var normalt å gå berserk og knuse ting som var i umiddelbare nærhet av meg. Hun sa at jeg ikke kunne vite om det var normalt. Jeg prøvde også å snakke om venninneproblemer i tenårene. Hun avfeide meg med at det var lenge siden. Jeg prøvde snakke om sexproblemer, men fikk høre alt blir bedre når ferien kommer.

En venn av meg ville begynne på universitetet, men fikk vite av henne at det ikke var noen vits.

Hun er en privat psykolog som blir ansett som en «statuspsykolog» som folk skryter av at de går i terapi hos. Min venn og jeg var slike som skammet oss over å gå til psykolog.

Jeg gikk hos henne i noen måneder, til hun fant ut hun ikke kunne hjelpe meg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg synes egentlig det er best at vedkommende ikke deler sine lignende opplevelser. Pjatt om ferier ser jeg heller ikke poenget med. Tenker at tiden der er dyrebar, går fort og bør brukes riktig

Anonymkode: fc1a4...8ad

Enig. Tenker at en psykolog skal skille privatliv og jobb. Men kjenner en som liker det hun kaller «venninneprat» med psykologen. Hun har gått til den psykologen i over 10 år, og har like mye angst.

Anonymkode: 0ca53...e41

[AnonymBruker]

MyMichelle skrev (35 minutter siden):

Jeg følte hun hadde en ovenfra-og-ned holdning. Noe som ble forsterket ettersom vi satt så langt fra hverandre som var mulig å komme på kontoret hennes. Jeg visste kun navnet hennes. Jeg fortalte henne om noe jeg følte jeg behøvde hjelp med. Hun sa bare at slik har mange det. Jeg mente det ikke var normalt å gå berserk og knuse ting som var i umiddelbare nærhet av meg. Hun sa at jeg ikke kunne vite om det var normalt. Jeg prøvde også å snakke om venninneproblemer i tenårene. Hun avfeide meg med at det var lenge siden. Jeg prøvde snakke om sexproblemer, men fikk høre alt blir bedre når ferien kommer.

En venn av meg ville begynne på universitetet, men fikk vite av henne at det ikke var noen vits.

Hun er en privat psykolog som blir ansett som en «statuspsykolog» som folk skryter av at de går i terapi hos. Min venn og jeg var slike som skammet oss over å gå til psykolog.

Jeg gikk hos henne i noen måneder, til hun fant ut hun ikke kunne hjelpe meg. 

Haha, what. Hun der hørtes jo skikkelig elendig ut! Ikke sånn det skal være. 

Anonymkode: c8a42...0aa

[AnonymBruker]

MyMichelle skrev (10 timer siden):

Jeg følte hun hadde en ovenfra-og-ned holdning. Noe som ble forsterket ettersom vi satt så langt fra hverandre som var mulig å komme på kontoret hennes. Jeg visste kun navnet hennes. Jeg fortalte henne om noe jeg følte jeg behøvde hjelp med. Hun sa bare at slik har mange det. Jeg mente det ikke var normalt å gå berserk og knuse ting som var i umiddelbare nærhet av meg. Hun sa at jeg ikke kunne vite om det var normalt. Jeg prøvde også å snakke om venninneproblemer i tenårene. Hun avfeide meg med at det var lenge siden. Jeg prøvde snakke om sexproblemer, men fikk høre alt blir bedre når ferien kommer.

En venn av meg ville begynne på universitetet, men fikk vite av henne at det ikke var noen vits.

Hun er en privat psykolog som blir ansett som en «statuspsykolog» som folk skryter av at de går i terapi hos. Min venn og jeg var slike som skammet oss over å gå til psykolog.

Jeg gikk hos henne i noen måneder, til hun fant ut hun ikke kunne hjelpe meg. 

Dette høres jo helt horribelt ut. Synes det er så rart at slike mennesker jobber som psykolog hvis de bare avfeier problemene folk har kommet for.

Min psykolog er veldig forståelsesfull og sier at mine problemer er helt vanlige (men ikke som i å bagatellisere dem) og vil hjelpe meg med dem. Tror ikke jeg hadde fortsatt hvis jeg ble møtt på den måten du ble.

Anonymkode: ddc3f...288

[AnonymBruker]

Han er varm og god og engasjert og LATTERLIG kjekk. Virkelig sånn som kunne tjent grovt med penger på utseendet, men så velger han å være psykolog, altså. Ridic.

Anonymkode: afcbe...3c1

[AnonymBruker]

Hos min psykolog sitter vi sånn at jeg ikke ser klokken, men h*n gjør det. H*n pleier alltid å si fra litt før at nå må vi begynne å avslutte, men så går det ofte noen minutter over likevel. En gang jeg var veldig opprørt fikk jeg tid til å samle meg før timen ble avsluttet selv om tiden egentlig var ute, det satt jeg pris på.

Anonymkode: ddc3f...288

[AnonymBruker]

MyMichelle skrev (10 timer siden):

Jeg følte hun hadde en ovenfra-og-ned holdning. Noe som ble forsterket ettersom vi satt så langt fra hverandre som var mulig å komme på kontoret hennes. Jeg visste kun navnet hennes. Jeg fortalte henne om noe jeg følte jeg behøvde hjelp med. Hun sa bare at slik har mange det. Jeg mente det ikke var normalt å gå berserk og knuse ting som var i umiddelbare nærhet av meg. Hun sa at jeg ikke kunne vite om det var normalt. Jeg prøvde også å snakke om venninneproblemer i tenårene. Hun avfeide meg med at det var lenge siden. Jeg prøvde snakke om sexproblemer, men fikk høre alt blir bedre når ferien kommer.

En venn av meg ville begynne på universitetet, men fikk vite av henne at det ikke var noen vits.

Hun er en privat psykolog som blir ansett som en «statuspsykolog» som folk skryter av at de går i terapi hos. Min venn og jeg var slike som skammet oss over å gå til psykolog.

Jeg gikk hos henne i noen måneder, til hun fant ut hun ikke kunne hjelpe meg. 

IKKE ENIG AT DETTE ER EN DÅRLIG PayKoLoG!
 

Så gøy at  folk legger merke til denne psykologen. Jeg også, men forskjell er at jeg ser for meg at dette er en av de sjeldne psykologene som faktisk gjør en forskjell. Hun er en god klok psykolog, ikke slipp fri slike!
 

Hun her damen vet hva hun driver med, og hun har sikker mange år erfaring?

jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg skal få fram min mening asså, men skal prøve.

Dette er slike psykologer jeg trenger først og fremst, fordi jeg er veldig klok, jeg kan tenke komplekst rundt alt og jeg er ikke redd for gjøre meg større enn henne, og da mener jeg ikke å utagere i følelser, men argumentere imot med en haug av teorier for å presse henne tilbake, det er ikke mange som klarer å vinne en diskusjon med meg der jeg står stum og tom for ord. Har faktisk ikke opplevd det.
 

Eneste er tidligere når feks en person ikke tålte mine argumenter og begynte å gå direkte person angrep, da kunne jeg utagere tilbake og gå i person angrep igjen som virkelig knuste personen dobbel igjen. Men dette har jeg vokst ifra. Hvis en person ikke tåler mine argumenter og ikke aksepterer sitt tap, ser jeg det som seier. Da ser jeg dumt på personen, snur ryggen og forlater området. Personen står igjen tapt og samtidig stemplet som drama qeen. Jeg går som vinner og voksen nokk til å ikke starte en krangel som ikke gir mening. 

Jeg trenger derfor en som gir meg utfordringer tilbake som ikke handler om utagering og angrep. Jeg havner faktisk for det meste i den posisjonen der motparten står som ett spørsmål tegn og jeg hadde det siste ordet, for meg er det kjedelig. Da føler jeg meg som den trygge, sterke, som hjelper motparten mer enn at motparten hjelper meg. Det gjør meg matt… jeg sitter faktisk igjen som den sterke som hjelper psykologen enn den hjelper meg. 
 

denne damen høres ut som en som matcher mitt behov for utfordring. 
 

denne damen prøver å lære deg å gi litt faen rett og slett. Du fokuserer på venninne krangel for lenge siden, og sexlivet ditt som ikke er perfekt. Du fokuserer på unødvendige ting. Vil du ha ett godt liv, fokuser på å gå videre og Finn ut hva som fungerer, gi faen i det so ikke fungerer, drit i det. vær deg selv.
 

at du knuser rundt deg ting, det sier hun er normalt, for du er ikke unormal. Alt er normalt, men det finnes bedre møter å få ut sinne enn å kaste ting? Hva syns du selv? Hun prøver å få deg til å tenke selv og vite at du er normal, samtidig kan du ta andre valg enn å kaste ting.

 

 

Anonymkode: eb78e...d5d

[Andro]

Går ikke til behandling, men har vært til utredning. En hyggelig fyr, men ingen relasjon. Ikke noe føleri.
Gikk gjennom utredningsskjemaer, med at han stilte oppfølgingsspørsmål og ga informasjon.
Det hele var litt teknisk, og vi bare gikk gjennom en mal for informasjonshenting etter en forhåndsoppsatt prosedyre.
Fikk med litt informasjon da diagnosen var satt, og noen tips om hva jeg kunne gjøre for meg selv videre.

[Daria]

Jeg visste minimalt om hva jeg egentlig gikk til da jeg gikk til første samtale med en psykolog jeg hadde valgt på måfå, og har blitt over all forventing fornøyd med ham, med relasjonen, med hvor trygg jeg føler meg. I utgangspunktet vet jeg ikke noe om livet til psykologen min utenom kontoret, han forteller ikke noe privat om seg selv, og det synes jeg er helt greit, jeg har ikke noe behov for å vite det. Samtidig vet jeg jo en del om han som person etter halvannet år, han er som han sa en gang, til stede i terapirommet som menneske også, så jeg får jo en del innsikt i hvordan han tenker, hva han er opptatt av - og hva han leser. Litterære referanser og humor er vel de "bonustingene" jeg føler er viktigst for at vi har så god kjemi. At vi kan le sammen betyr mye, og at jeg kan være trygg på at han fanger opp når jeg er ironisk eller bruker humor som forsvar og også ser det som ligger bak gjør at kommunikasjonen føles tryggere.

Smalltalk driver vi ikke med - men samtidig jobber vi såpass bredt at det meste kan være relevant i den rette sammenhengen, inkludert ferieplaner. Jeg har også blitt flinkere til å innse at det ikke nødvendigvis er jeg som vet best hva som er relevant og ikke - føler jeg behov for å snakke om eller fortelle noe, er det sannsynligvis relevant på sitt vis. Jeg har nok litt mer styring på hva vi snakker om enn til å begynne med, men han stiller spørsmål, kommer med innspill, pusher og styrer ved behov - det er en tilnærming som passer meg, jeg hadde nok ikke funket med en veldig passiv psykolog. Avslutning av timene er det han som tar seg av - jeg har ikke og vil ikke ha noen klokke å følge med på underveis - som regel med en kommentar av typen "Nå skal vi snart runde av" noen minutter i forkant, og han tar seg alltid tid til å fullføre det vi snakker om og sikre seg at jeg har "landet" etterpå.

[MyMichelle]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

IKKE ENIG AT DETTE ER EN DÅRLIG PayKoLoG!
 

Så gøy at  folk legger merke til denne psykologen. Jeg også, men forskjell er at jeg ser for meg at dette er en av de sjeldne psykologene som faktisk gjør en forskjell. Hun er en god klok psykolog, ikke slipp fri slike!
 

Hun her damen vet hva hun driver med, og hun har sikker mange år erfaring?

jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg skal få fram min mening asså, men skal prøve.

Dette er slike psykologer jeg trenger først og fremst, fordi jeg er veldig klok, jeg kan tenke komplekst rundt alt og jeg er ikke redd for gjøre meg større enn henne, og da mener jeg ikke å utagere i følelser, men argumentere imot med en haug av teorier for å presse henne tilbake, det er ikke mange som klarer å vinne en diskusjon med meg der jeg står stum og tom for ord. Har faktisk ikke opplevd det.
 

Eneste er tidligere når feks en person ikke tålte mine argumenter og begynte å gå direkte person angrep, da kunne jeg utagere tilbake og gå i person angrep igjen som virkelig knuste personen dobbel igjen. Men dette har jeg vokst ifra. Hvis en person ikke tåler mine argumenter og ikke aksepterer sitt tap, ser jeg det som seier. Da ser jeg dumt på personen, snur ryggen og forlater området. Personen står igjen tapt og samtidig stemplet som drama qeen. Jeg går som vinner og voksen nokk til å ikke starte en krangel som ikke gir mening. 

Jeg trenger derfor en som gir meg utfordringer tilbake som ikke handler om utagering og angrep. Jeg havner faktisk for det meste i den posisjonen der motparten står som ett spørsmål tegn og jeg hadde det siste ordet, for meg er det kjedelig. Da føler jeg meg som den trygge, sterke, som hjelper motparten mer enn at motparten hjelper meg. Det gjør meg matt… jeg sitter faktisk igjen som den sterke som hjelper psykologen enn den hjelper meg. 
 

denne damen høres ut som en som matcher mitt behov for utfordring. 
 

denne damen prøver å lære deg å gi litt faen rett og slett. Du fokuserer på venninne krangel for lenge siden, og sexlivet ditt som ikke er perfekt. Du fokuserer på unødvendige ting. Vil du ha ett godt liv, fokuser på å gå videre og Finn ut hva som fungerer, gi faen i det so ikke fungerer, drit i det. vær deg selv.
 

at du knuser rundt deg ting, det sier hun er normalt, for du er ikke unormal. Alt er normalt, men det finnes bedre møter å få ut sinne enn å kaste ting? Hva syns du selv? Hun prøver å få deg til å tenke selv og vite at du er normal, samtidig kan du ta andre valg enn å kaste ting.

 

 

Anonymkode: eb78e...d5d

Du mener altså at du er bedre enn psykologene, og vil «vinne» over dem. Høres ikke bra ut. Det er ikke slik samarbeid skal fungere.

Det er flere år siden jeg gikk til henne, og jeg gjorde alt hun ba meg om. Jeg har hatt angstdiagnoser i over 30 år, og tidvis diagnosen moderat til alvorlig depresjon.

Forøvrig var det ikke en venninnekrangel, slik du tror. Og om du tror uutholdelige smerter ved samleie ikke er et problem, bør du lære mer om slike kvinneproblemer og om hvordan det psykiske spiller inn.

Jeg er ikke lenger i en slik stresset jobb- og familiesituasjon som gjør at jeg går amok.

[AnonymBruker]

MyMichelle skrev (9 timer siden):

Du mener altså at du er bedre enn psykologene, og vil «vinne» over dem. Høres ikke bra ut. Det er ikke slik samarbeid skal fungere.

Det er flere år siden jeg gikk til henne, og jeg gjorde alt hun ba meg om. Jeg har hatt angstdiagnoser i over 30 år, og tidvis diagnosen moderat til alvorlig depresjon.

Forøvrig var det ikke en venninnekrangel, slik du tror. Og om du tror uutholdelige smerter ved samleie ikke er et problem, bør du lære mer om slike kvinneproblemer og om hvordan det psykiske spiller inn.

Jeg er ikke lenger i en slik stresset jobb- og familiesituasjon som gjør at jeg går amok.

Jeg forstår det var feil av meg å formulere meg som jeg gjorde, alt var egentlig tolking. Beklager hvis du følte deg truffet at det var du som trengte å slutte å syte. Var slik det så ut som jeg sa til deg, men mente ikke det, tenkte faktisk ikke over at det ble skrevet på den måten, og skjønner du tolket det som at jeg ber deg gi litt faen. Mente ikke sånn.

Det første jeg skrev var også på en måte som at det handler om å vinne over psykologen, det forstår jeg også at du tolket. Jeg forklarte meg rett og slett helt rævva på det innlegget og jeg ser det nå.

jeg tenkte bare utifra egen erfaring. Har opplevd psykologer som jatter med meg og som gir opp å gi meg råd fordi dem mener jeg klarer så mye selv og finner svar selv, så da skryter de heller av meg. Det er dette jeg ikke liker, jeg ønsker en psykolog som vil ta meg litt slik at jeg kan vokse enda mer. Litt motgang, men såklart ta hensyn til angst og slikt da.

egentlig bare glem det, alt kom fram på en veldig rar måte, forstår at du tolket det slik som du gjorde, og set hadde jeg også gjort. Dumt at hun ikke tok deg på alvor, høres ut som en psykolog som er lei av jobben sin faktisk.

Anonymkode: eb78e...d5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg forstår det var feil av meg å formulere meg som jeg gjorde, alt var egentlig tolking. Beklager hvis du følte deg truffet at det var du som trengte å slutte å syte. Var slik det så ut som jeg sa til deg, men mente ikke det, tenkte faktisk ikke over at det ble skrevet på den måten, og skjønner du tolket det som at jeg ber deg gi litt faen. Mente ikke sånn.

Det første jeg skrev var også på en måte som at det handler om å vinne over psykologen, det forstår jeg også at du tolket. Jeg forklarte meg rett og slett helt rævva på det innlegget og jeg ser det nå.

jeg tenkte bare utifra egen erfaring. Har opplevd psykologer som jatter med meg og som gir opp å gi meg råd fordi dem mener jeg klarer så mye selv og finner svar selv, så da skryter de heller av meg. Det er dette jeg ikke liker, jeg ønsker en psykolog som vil ta meg litt slik at jeg kan vokse enda mer. Litt motgang, men såklart ta hensyn til angst og slikt da.

egentlig bare glem det, alt kom fram på en veldig rar måte, forstår at du tolket det slik som du gjorde, og set hadde jeg også gjort. Dumt at hun ikke tok deg på alvor, høres ut som en psykolog som er lei av jobben sin faktisk.

Anonymkode: eb78e...d5d

Creds til deg for å ta selvkritikk. Det ser man ikke mye av på KG. Imponerende! 

Anonymkode: c8a42...0aa

[Rosakatt]

Angrer sånn på at jeg flyttet idag jeg fikk "fuck it" psykologen min, tror hun var den første som kunne ha utfordret meg litt. Hun var den første som sa, hvorfor det? Energisk dame

Har hatt rundt 7 stykker, men var nesten bare i utredningsfasen med dem, føltes det ut som. Alle var snille og trygge å gå til, men ja hun hadde ekstra futt 😊 Det har ikke jeg, så skulle hatt litt av den 

[AnonymBruker]

Jeg har en sykdom som krever medisiner. Går derfor til en psykiater. Første del av timen går alltid til å snakke om medisinering og om endringer må til her. Når der er avrundet, snakker vi gjerne symptom, problematikk knyttet til sykdom mm. Jeg har ikke behov for terapi i den forstand, terapeuten blir derfor ikke så viktig for meg, fordi jeg ikke utleverer mitt innerste. Har gjort det før hos en terapeut da jeg var yngre og husker følelsen av hvor sentral terapeuten plutselig ble i mitt eget liv (ref alle disse trådene på KG som handler om relasjon til terapeuten, jeg har vært der selv men ikke nå lengre). 

Anonymkode: 66a92...68e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.3.2023 den 23.16):

 Er det denne type du reagerer på, eller er det litt mer enn dette? 

Anonymkode: c8a42...0aa

Det også. Sliter man, så virker det bagatelliserende om en frisk person sier at "sånn tenker jeg og. Sånn tenker "alle".

Men det er også dette med tidsbruk. Hvis terapeuten legger ut om seg og sitt blir det litt feil. I en time man betaler for, og som går fort.

Husker jeg var sammen med en gresk mann da jeg gikk hos ei på dps. Han jobba masse, det gjør jo grekerne stort sett. Jeg har bodd i Hellas selv, og vet at det går i jobb, jobb, jobb hele dagen og noen timer med venner langt utpå kvelden eller avslapning i sofaen med en god film. Men vi snakka sammen når det passa osv. Jeg besøkte han når det var sesong, han besøkte meg når det ikke var sesong (ellers hadde han såklart mista jobben). Man kan knapt ta en dag fri i den travleste tida.

Terapeuten spurte meg om jeg stolte på at han jobba da han sa han gjorde det. Og at hun selv hadde en venninne for mange år siden som var sammen med en greker som var utro og bla bla.

Jeg ble både overrasket og litt irritert. Hun kunne gått spart seg for en slags rasisme og mistenkeliggjøring av typen min. Jeg hadde ikke vært sammen med han uten tillit.😅

Anonymkode: fc1a4...8ad