Kvinner som blir i dårlige relasjoner, hvorfor gidder dere?

[AnonymBruker]

Jeg har sett ett gjennomgående tema både her og blant venner - kvinner som forblir i giftige relasjoner.

Om det så er en mann som ikke klarer å kommunisere, eller si unnskyld. Kanskje er sånn at dere ikke kan ta de store diskusjonene. At han ikke alltid håndterer 'voksen-prat' og stormer vekk og forventer at du skal beklage etterpå. 

Og istedenfor at kvinner ser at her har mannen noe å jobbe med, som jeg ikke nødvendigvis kan lære han.. så gaslighter dere dere selv til å tro at dere er problemet. Om dere bare hadde vært litt annerledes. Eller om dere bare ikke tok det opp. Alt er 'liksom' deres feil enten fordi typen vinkler det sånn, eller fordi dere får dere selv til å tro det. Og jeg bare lurer på hvorfor?!

Er det ikke da tusen ganger bedre å gjøre det slutt, enn å miste seg selv ved å tilrettelegge personligheten sin rundt noen som ikke er villig til å ofre like mye for deg. Hvorfor skal DU ofre alt? Hva sitter du igjen med?

 

Anonymkode: 94eea...e5b

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har sett ett gjennomgående tema både her og blant venner - kvinner som forblir i giftige relasjoner.

Om det så er en mann som ikke klarer å kommunisere, eller si unnskyld. Kanskje er sånn at dere ikke kan ta de store diskusjonene. At han ikke alltid håndterer 'voksen-prat' og stormer vekk og forventer at du skal beklage etterpå. 

Og istedenfor at kvinner ser at her har mannen noe å jobbe med, som jeg ikke nødvendigvis kan lære han.. så gaslighter dere dere selv til å tro at dere er problemet. Om dere bare hadde vært litt annerledes. Eller om dere bare ikke tok det opp. Alt er 'liksom' deres feil enten fordi typen vinkler det sånn, eller fordi dere får dere selv til å tro det. Og jeg bare lurer på hvorfor?!

Er det ikke da tusen ganger bedre å gjøre det slutt, enn å miste seg selv ved å tilrettelegge personligheten sin rundt noen som ikke er villig til å ofre like mye for deg. Hvorfor skal DU ofre alt? Hva sitter du igjen med?

 

Anonymkode: 94eea...e5b

Jeg er enig med deg. Jeg hadde aldri funnet meg i å bli dårlig behandlet av en mann, kjærste eller samboer. Men folk er forskjellig og for noen kan grunnene for å bli værende være:

tape ansikt ved å skille seg

opplevelse av vesentlig dårligere økonomi

dekke over, det er ikke SÅ alvorlig giftig forhold

redd for å være alene

utsette pga.ungene er små, som om det er argument for å vente

Osv.osv. Listen er lang

[AnonymBruker]

For mange kvinner er fasade viktig, holde sammen for barnas skyld osv… 

Anonymkode: 7855c...d21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

For mange kvinner er fasade viktig, holde sammen for barnas skyld osv… 

Anonymkode: 7855c...d21

Ok, men hva om de ikke har barn? Tenker mest på folk i 20-30-åra, hvordan fasade skal de trenge å måtte danne. Det å ha fasade er dessuten en utrolig utdatert ting. Ingen bryr seg om fasade, og de som gjør det er særegne..

Anonymkode: 94eea...e5b

[AnonymBruker]

Rødstrupa skrev (38 minutter siden):

Jeg er enig med deg. Jeg hadde aldri funnet meg i å bli dårlig behandlet av en mann, kjærste eller samboer. Men folk er forskjellig og for noen kan grunnene for å bli værende være:

tape ansikt ved å skille seg

opplevelse av vesentlig dårligere økonomi

dekke over, det er ikke SÅ alvorlig giftig forhold

redd for å være alene

utsette pga.ungene er små, som om det er argument for å vente

Osv.osv. Listen er lang

Ok, men hva om de ikke har barn eller er gift? Tenker mest på folk i 20-30-åra, og som kanskje er på sitt første og andre forhold. Hvorfor bli?

Anonymkode: 94eea...e5b

[AnonymBruker]

Tenker mye handler om både personlige egenskaper og ferdigheter, hvordan en ser på seg selv og at man ikke er oppdratt til å stå opp for seg selv etc. 

Anonymkode: 8eca1...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg har sett ett gjennomgående tema både her og blant venner - kvinner som forblir i giftige relasjoner.

Om det så er en mann som ikke klarer å kommunisere, eller si unnskyld. Kanskje er sånn at dere ikke kan ta de store diskusjonene. At han ikke alltid håndterer 'voksen-prat' og stormer vekk og forventer at du skal beklage etterpå. 

Og istedenfor at kvinner ser at her har mannen noe å jobbe med, som jeg ikke nødvendigvis kan lære han.. så gaslighter dere dere selv til å tro at dere er problemet. Om dere bare hadde vært litt annerledes. Eller om dere bare ikke tok det opp. Alt er 'liksom' deres feil enten fordi typen vinkler det sånn, eller fordi dere får dere selv til å tro det. Og jeg bare lurer på hvorfor?!

Er det ikke da tusen ganger bedre å gjøre det slutt, enn å miste seg selv ved å tilrettelegge personligheten sin rundt noen som ikke er villig til å ofre like mye for deg. Hvorfor skal DU ofre alt? Hva sitter du igjen med?

 

Anonymkode: 94eea...e5b

De jeg kjenner til (som min mor) blir i slike forhold fordi de vokste opp i giftige omstendigheter.  Mor vokste opp med en fraværende far (reiste mye pga jobb) og en mor som var fysisk og psykisk voldelig.  Og da er et giftig forholdt kjent og «trygt», fordi det er det man er vandt til.

Heldigvis har jeg brutt den onde sirkelen, og funnet en partner som er oppegående, omsorgsfull og rolig.

Anonymkode: f7865...273

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg har sett ett gjennomgående tema både her og blant venner - kvinner som forblir i giftige relasjoner.

Om det så er en mann som ikke klarer å kommunisere, eller si unnskyld. Kanskje er sånn at dere ikke kan ta de store diskusjonene. At han ikke alltid håndterer 'voksen-prat' og stormer vekk og forventer at du skal beklage etterpå. 

Og istedenfor at kvinner ser at her har mannen noe å jobbe med, som jeg ikke nødvendigvis kan lære han.. så gaslighter dere dere selv til å tro at dere er problemet. Om dere bare hadde vært litt annerledes. Eller om dere bare ikke tok det opp. Alt er 'liksom' deres feil enten fordi typen vinkler det sånn, eller fordi dere får dere selv til å tro det. Og jeg bare lurer på hvorfor?!

Er det ikke da tusen ganger bedre å gjøre det slutt, enn å miste seg selv ved å tilrettelegge personligheten sin rundt noen som ikke er villig til å ofre like mye for deg. Hvorfor skal DU ofre alt? Hva sitter du igjen med?

 

Anonymkode: 94eea...e5b

Du har tydeligvis null forståelse for slikt. 

Anonymkode: 429e6...1d2

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

De jeg kjenner til (som min mor) blir i slike forhold fordi de vokste opp i giftige omstendigheter.  Mor vokste opp med en fraværende far (reiste mye pga jobb) og en mor som var fysisk og psykisk voldelig.  Og da er et giftig forholdt kjent og «trygt», fordi det er det man er vandt til.

Heldigvis har jeg brutt den onde sirkelen, og funnet en partner som er oppegående, omsorgsfull og rolig.

Anonymkode: f7865...273

Spot on!

Dette er min erfaring også. Oppvekst har ofte mye å si. Flott at du hatt brutt den onde sirkelen.

Anonymkode: 9e4e4...a6a

[AnonymBruker]

Skjønner at andre kan synes det er vanskelig å forså. Jeg er i denne situasjonen. 

I utgangspunktet var jeg en selvstendig kvinne med bein i nesa og ikke redd for å være alene i det hele tatt. Så møtte jeg min nåværende samboer. Jeg ble og er vel egentlig fremdeles stormforelsket. Han er i mine øyne den kjekkeste mannen jeg har sett. Kan ikke se for meg en annen mann for meg. Han kan være snill som bare det og behandle meg fantastisk. Men også ikke. Dette er periodevis. Gjerne etter det har vært turbulent kan han være kjempegod, si de fineste tingene og vise meg at jeg er den eneste for han. Så går det gradvis over.. Dette skjer hver gang, og jeg burde vite bedre. Han blir nedlatende, uten å si noe stygt egentlig. Får meg til å føle meg dum. Hakker på meg over småting som jeg ikke har gjort rett. Han holder tilbake "kjæresteting" (fysisk nærhet, si at han er glad i meg, komplimenter). vil helst finne på ting uten meg, holder meg utenfor livet hans på en måte. Han kan finne på å ta seg voldsomt nær av noe jeg sier og bruke det mot meg lenge. Under diskusjoner/krangler kan han hisse seg opp, stikke av, vise en gi faen holdning, silent treatment. Ikke interessert i å komme til bunns i problemet. Endre meninger på ting vi har blitt enige om, fordi "det er da lov å endre mening". Ja.. Og slik kan det være lenge. Til jeg kanskje ikke gidder mer, osv. Da kan han snu.. og da er han verdens herligste. Dette har skjedd 3-4 ganger. Dumme meg kommer tilbake, lever i rusen av hans godhet i noen måneder før det igjen snur. Hvorfor spør dere? 

Ja, jeg vet jo hvorfor. Men det er egentlig ingen gode grunner. Men skal forklare. Jeg elsker han og vil bare ha han. Det er vanskelig å snu. Skulle ønske jeg klarte å få en slags forakt for han istedenfor, men dessverre ikke. Vi eier et hus sammen, kjøpt for ikke mange år siden. I nedgangstiden nå så er det vanskelig å se for seg  at det er noe å tjene, heller så jeg blir sittende igjen med gjeld kan jeg tenke meg. Noe som ikke akkurat er fristende eller enkelt. Ellers er det tryggheten. Rart å si, for kjenner meg ikke trygg i det hele tatt. Men samtidig så er det noe kjent. Han har ødelagt selvtilitten min. Istedenfor å være den selvstendige og sterke dama jeg var, er jeg nå engstelig. Jeg gråter raskt. Klarer ikke se for meg at noen andre vil ha meg. Føler aldri at jeg er bra nok. Tørr ikke si ifra lengre når jeg føler noe er urettferdig eller feil. Derfor er det kanskje vanskelig å gå også. Mens jeg skriver så skjønner jeg virkelig ikke mine egne grunner. Kjenner virkelig på håpløsheten... Det gjør jeg. Ikke spark meg som er nede, selv om jeg skjønner dette er rart og at jeg kun kan skylde på meg selv for den vonde situasjonen. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. 

Anonymkode: 6918c...d54

[TLR]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har sett ett gjennomgående tema både her og blant venner - kvinner som forblir i giftige relasjoner.

Om det så er en mann som ikke klarer å kommunisere, eller si unnskyld. Kanskje er sånn at dere ikke kan ta de store diskusjonene. At han ikke alltid håndterer 'voksen-prat' og stormer vekk og forventer at du skal beklage etterpå. 

Og istedenfor at kvinner ser at her har mannen noe å jobbe med, som jeg ikke nødvendigvis kan lære han.. så gaslighter dere dere selv til å tro at dere er problemet. Om dere bare hadde vært litt annerledes. Eller om dere bare ikke tok det opp. Alt er 'liksom' deres feil enten fordi typen vinkler det sånn, eller fordi dere får dere selv til å tro det. Og jeg bare lurer på hvorfor?!

Er det ikke da tusen ganger bedre å gjøre det slutt, enn å miste seg selv ved å tilrettelegge personligheten sin rundt noen som ikke er villig til å ofre like mye for deg. Hvorfor skal DU ofre alt? Hva sitter du igjen med?

 

Anonymkode: 94eea...e5b

Jeg er enig med deg. Men det er vel forskjellige grunner til at kvinner velger å bli i forholdet. Noen kanskje blir utstøtt av familien hvis de velger å gå i fra mannen? Andre kanskje må bli på grunn av økonomien 

[TLR]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Spot on!

Dette er min erfaring også. Oppvekst har ofte mye å si. Flott at du hatt brutt den onde sirkelen.

Anonymkode: 9e4e4...a6a

Jeg tror fortsatt at mange ser på det å bli skilt som en skam dessverre selvom vi lever i 2023

[AnonymBruker]

Jeg ble fordi jeg klarte ikke helt å skjønne at han var så uansvarlig og lite omsorgsfull tosk. Han er fra liksom bedre kår enn meg og jeg tenkte han var for bra for meg. Så det tok endel år å innse at jeg er bra nok til å kunne kreve noe bedre enn  og kunne si fuck it og gå. 

Anonymkode: d1bf1...2aa

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å gå fordi det er så mange som banker det inn i huet at man IKKE GÅR FRA MANNEN HVIS MAN HAR BARN SAMMEN. Aldri! Selv ikke hvis alle følelser er borte, man har pliktsex, og er rasert seksuelt pga det. Da er det deg det er noe galt med som ikke klarer å nyte mannen din.
Du BLIR av hensyn til de stakkars barna som blir ødelagt av å ha to hjem i noen år.

Det er iallfall min opplevelse. Jeg er her fortsatt.

Anonymkode: e1668...059

[AnonymBruker]

Hvis man liker å snakke dritt om alle andre hele tiden, og kommentere hvem de kjenner som er gift med hvem, hvem som har fått XX antall unger, eller hvem som eventuelt har tatt ut skilsmisse, hva slags helse-situasjoner  folk har, og så videre. Hver eneste hendelse de får vite om skal kommenteres til Helvete og tilbake igjen. Gjør man veldig mye av dette selv, så tror man sannsynligvis at alle andre også holder på sånn. 

Og så orker man aldri å tenke på at alle andre muligens tenker og snakker om dem bak ryggen deres hele tiden. Enkelte tenker vel at absolutt ALT mellom himmel og jord, er temmelig "tabu" å i det hele tatt tenke på. 

Anonymkode: a5765...c51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har sett ett gjennomgående tema både her og blant venner - kvinner som forblir i giftige relasjoner.

Om det så er en mann som ikke klarer å kommunisere, eller si unnskyld. Kanskje er sånn at dere ikke kan ta de store diskusjonene. At han ikke alltid håndterer 'voksen-prat' og stormer vekk og forventer at du skal beklage etterpå. 

Og istedenfor at kvinner ser at her har mannen noe å jobbe med, som jeg ikke nødvendigvis kan lære han.. så gaslighter dere dere selv til å tro at dere er problemet. Om dere bare hadde vært litt annerledes. Eller om dere bare ikke tok det opp. Alt er 'liksom' deres feil enten fordi typen vinkler det sånn, eller fordi dere får dere selv til å tro det. Og jeg bare lurer på hvorfor?!

Er det ikke da tusen ganger bedre å gjøre det slutt, enn å miste seg selv ved å tilrettelegge personligheten sin rundt noen som ikke er villig til å ofre like mye for deg. Hvorfor skal DU ofre alt? Hva sitter du igjen med?

 

Anonymkode: 94eea...e5b

Er det noen spesiell grunn til at du fremhever kvinner som blir i dårlige relasjoner? Personlig, ute i den «ekte» verden, ser jeg et betydelig høyere antall menn som forblir i usunne relasjoner. Samboer/kone gnikker, kjefter, er rutinemessig psykisk voldelig mot både han og barna, kan til og med finne på å ty til fysisk vold mot både mann og barn - mannen blir. Og i de fleste forhold der mannen beskyldes for å være «udugelig» er det tung psykisk vold involvert. Fra kvinnen. Bare det å velge å kalle sin valgte livspartner «udugelig» tyder på en psyke som ikke er god.

Svaret er nok uansett det samme - de har en mamma og en pappa som er eller var voldelige og valgte å bli i elendige forhold. De skjøv kanskje til og med ungene foran seg og «ble i ekteskapet» for lille Per sin del, og utsatte samtidig «lille oer» for massiv omsorgssvikt go vold. Per (eller Paula) så at et ekteskap var kaos, mangel på respekt, krangel, beskyldninger og utroskap. Og så skaffer de seg selv et slikt forhold, får barn som de lærer at dette er normalen og slik fortsetter det, som arvesynden. 

I følge offentlig statistikk velger færre brudd når strømprisen stiger. Så et elendig forholde er, for folk flest, faktisk mer å foretrekke enn å spise havregryn. Da har du en så elendig livskvalitet at det å faktisk leve et godt liv må fremstå helt utenfor din rekkevidde.

Anonymkode: f5498...a7a

[TLR]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg klarer ikke å gå fordi det er så mange som banker det inn i huet at man IKKE GÅR FRA MANNEN HVIS MAN HAR BARN SAMMEN. Aldri! Selv ikke hvis alle følelser er borte, man har pliktsex, og er rasert seksuelt pga det. Da er det deg det er noe galt med som ikke klarer å nyte mannen din.
Du BLIR av hensyn til de stakkars barna som blir ødelagt av å ha to hjem i noen år.

Det er iallfall min opplevelse. Jeg er her fortsatt.

Anonymkode: e1668...059

Håper at han er snill med deg og ungene. 

[AnonymBruker]

Jeg blir for jeg er for syk til å dra. Har ikke noe å tilby en annen mann hvis jeg skulle bryte opp å prøve finne en annen. For syk til det og.
Ingen familie, nettverk eller venner. Jeg vet at det blir ille og kanskje jeg ikke klarer det og da er det for sent å komme tilbake.
Ingen hjelp å få hos det offentlige heller. 
Så derfor blir jeg for det er bedre enn å flytte. Mannen bryr seg ikke om jeg blir eller flytter. 

Anonymkode: bda33...dea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har sett ett gjennomgående tema både her og blant venner - kvinner som forblir i giftige relasjoner.

Om det så er en mann som ikke klarer å kommunisere, eller si unnskyld. Kanskje er sånn at dere ikke kan ta de store diskusjonene. At han ikke alltid håndterer 'voksen-prat' og stormer vekk og forventer at du skal beklage etterpå. 

Og istedenfor at kvinner ser at her har mannen noe å jobbe med, som jeg ikke nødvendigvis kan lære han.. så gaslighter dere dere selv til å tro at dere er problemet. Om dere bare hadde vært litt annerledes. Eller om dere bare ikke tok det opp. Alt er 'liksom' deres feil enten fordi typen vinkler det sånn, eller fordi dere får dere selv til å tro det. Og jeg bare lurer på hvorfor?!

Er det ikke da tusen ganger bedre å gjøre det slutt, enn å miste seg selv ved å tilrettelegge personligheten sin rundt noen som ikke er villig til å ofre like mye for deg. Hvorfor skal DU ofre alt? Hva sitter du igjen med?

 

Anonymkode: 94eea...e5b

Jeg tror ikke det er så enkelt.  Ingen mennesker er perfekt og så lenge man ikke er voldelig så veier man nok en rundt om det er bedre å gå og neste blir noe bedre 

Anonymkode: 2c142...725

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg klarer ikke å gå fordi det er så mange som banker det inn i huet at man IKKE GÅR FRA MANNEN HVIS MAN HAR BARN SAMMEN. Aldri! Selv ikke hvis alle følelser er borte, man har pliktsex, og er rasert seksuelt pga det. Da er det deg det er noe galt med som ikke klarer å nyte mannen din.
Du BLIR av hensyn til de stakkars barna som blir ødelagt av å ha to hjem i noen år.

Det er iallfall min opplevelse. Jeg er her fortsatt.

Anonymkode: e1668...059

Skal love deg at barn blir mer ødelagt av å bo i et hjem med foreldre som ikke har det bra sammen, enn å bo i to hjem der foreldrene er tilfredsstilt med sine liv. 

Og disse mange du prater om, lever ikke ditt liv. Hvis du ser det store og hele bildet, så bryr de seg nada om hvilket valg du tar. De kommer bare med sin mening, men det er ikke de som lever med konsekvensene hver dag. Du velger selv å la deres mening påvirke deg.

Og ja, jeg er et «barn» av en forelder som er ulykkelig. Min far var og er medavhengig, og tok sitt sinne utover oss barna i oppveksten (høylytt kjefting, tatt i nakkeskinnet, låst inne på soverommet etc). Jeg vet at dette eskalerte på grunn av forholdet til min mor, da både søsken og søskenbarn av min far sa at han hadde forandret seg etter at mor og far giftet seg og fikk barn. Han er fortsatt i dette forholdet med min mor. Jeg har i utgangspunktet et godt forhold til pappa, men har slitt opp igjennom med tanker og følelser relatert til hvorfor han ikke gikk ifra mor. Han trodde og tror fortsatt at det er best for barna at de er sammen. For meg er det hjerteskjærende å se pappa ulykkelig. Forholdet til mor er ikke-eksisterende. For meg er hun fremmed.

Når jeg ble eldre havnet jeg i et destruktivt forhold med en fyr. Han var sjalu og kontrollerende. Klarte å komme ut etter ett årstid. Begynte så å gå til psykolog. Lærte meg å si ifra, sette grenser og bearbeide traumereaksjoner og traumebånd. Skal aldri finne meg i noe sånt, og om jeg får barn - skal ikke mine barn lide under at foreldre er ulykkelige.

Anonymkode: 89090...672