Kan jeg bære/redde ekteskapet alene? Burde jeg gå?

[AnonymBruker]

På forhånd ønsker jeg å beklage for et langt innlegg. Jeg vil forsøke å holde det kortest mulig, og ha litt struktur i det jeg skriver, men det er mye følelser og kaos rundt dette. Takk for tålmodighet, for alle som leser og spesielt alle som vil kommentere eller gi meg noen råd langs veien.

Vi er i øvre sjikt av 30 årene. Ingen barn. Og ekteskapet er i fullstendig krise. Står på et punkt nå hvor jeg ikke klarer å se hva som er den beste løsningen. Skal jeg forsøke å redde ekteskapet, alene? Eller gi meg, og gå?

Møttes i 2019. Hadde ca 1 time reisevei mellom oss, så med hjemmekontor i 2020 bodde jeg nærmest hos han under covid. Vi var lykkelig og forlovet oss. Vi passet bra sammen, hadde de samme ønsker og prioriteringer. Vi var en god match.

Drømmehuset kom til salg litt tidligere enn ønsket, men vi hoppet på det og startet oppussing. Det var ikke så mye som måtte gjøres, og vi kunne gjøre det samtidig som vi planla bryllup. Huset var i MYE verre stand enn vi trodde og det hele har blitt ille. Vi begynte med godt mot, og den første tiden samarbeidet vi veldig bra, men etter hvert i prosessen har vi bare kranglet mer og mer. 

Det ble så ille at vi vurderte en periode å avlyse bryllupet. Men vi hentet oss inn og ønsket å satse. Samtidig fikk vi oss samlivsterapaut for å kunne bidra til at vi fikk hevet oss igjen. Så vi giftet oss, pusset opp og gikk i samlivsterapi. Vi satset på hverandre. Jeg fikk meg ny jobb, solgte leiligheten min, han solgte sin, og vi fortsatte oppussingen.

Høsten 2022 ble mørk. Kranglingen eskalerte voldsomt. Og slik har det bare fortsatt. I dag er ting SVÆRT ugreit. Vi sover på hvert vårt soverom, vi krangler hver eneste dag, og vi har ikke hatt sex på lenge. Vi har kjørt oss skikkelig fast. 

Vi har ingen tålmodighet med hverandre, det er lite kjærlig mellom oss, og vi småbikrer hele dagen lang. De siste månedene har vært spesielt ille. Vi krangler om alt og ingenting, er uenig om hver minste ting. Vi er uenig om fargevalg, hvordan vi skal gjøre ting, hva vi skal ha til middag, hvor mye lyset skal være dimmet, hva vi skal se på tv, hvorvidt utelys skal stå på om natten, om huset må vaskes eller om ketshup skal stå i kjøleskap eller ikke. Smått og stort, og alt blir stort. Det er ille og krise. Helt merkelig.  Vi har mistet oss. 

Jeg har tenkt at vi må komme oss gjennom dette, og med lysere tider kan det blir bra. Mannen min snakker daglig om at vi bør vurdere å gå fra hverandre. Han ønsker det ikke, men ønsker det. Frem og tilbake. Han vil bestille ny dobbeltseng, og hans venninne skal gifte seg i utlandet i sommer, hvor han ønsker vi skal bestille billetter. Men hver dag så nevner han at han ikke tror vi passer sammen. Vi er for ulike. Vi blir ikke enig om noe og passer ikke sammen sier han. 

Han er blitt sintere og mer aggressiv de siste to månedene. Han har ved to anledninger kastet vannglass i veggen, skreket og kalt meg stygge ting flere ganger. Han klikker fullstendig av små ting. Og har flere ganger forsvunnet i dagesvis. Vært hos kamerat i noen dager. Han sier selv at han har null tålmodighet, har mistet mye følelser og har lite gode følelser igjen for ekteskapet og meg. Han sier at han blir sint av småting, og ser selv i ettertid at han overreagerer. Han blir noen gang sint bare av å se meg, være i nærheten av meg og å se mitt navn eller bilde. Noen dager orker han ikke å være rundt meg. Han har slått hull i gipsveggen i sinne en gang, kastet skoene mine ut av vinduet, og stikket avgårde med mine bilnøkler med vilje. 

Han ser i ettertid at han overreagerer, er urimelig og innser at begeret er rent over.

Samlivsterapauten har sett at han er virkelig ute å kjøre. Og han føler nok at han har fått mye medhold i at jeg har fått beskjed om å gi han mer slakk, og overse mer av tingene han gjør. Terapauten sa noe som at en av dere må gjøre en endring, også kan den andre følge. Og mente at jeg kunne ta litt føring. Dette henger også i sammen med at han vurderte å ta sitt eget liv. Han får hjelp, men er klin umulig å kommunisere med. Det har kommet frem at han har forsøkt å ta sitt liv tidlig i forholdet vårt også, i tillegg til at han har vurdert det før vi møttes. 

Han er sint, sur og har negative følelser tilknyttet vårt ekteskap. Sier hver dag at dette ikke er et bra ekteskap, forteller at jeg er noe dritt, vi passer ikke sammen, er for ulike og han ønsker heller å være alene resten av sitt liv. Han har ikke tro på vårt ekteskap, tror ikke vi vil få det til. Men han er ikke klar for å sette en strek heller.

Så nå står jeg her, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Når det er så ille som dette, kan det virkelig snus? Er det virkelig noe håp? Vi er snart ferdig med all oppussing. Det er bare småtteri som står igjen. Vurderer å ta det alene, la han få sin vilje, bygge han opp, bygge opp vårt forhold og virkelig vende det gode kinn til. Ikke ta kranglene. I en periode bare la han styre, og fokusere på å bygge han opp. Han er min mann og han sliter. Jeg ønsker å bære oss, være der for han og forsøke å redde ekteskapet. Og når han er ovenpå igjen, så kanskje vi begge innser at det ikke er verdt å krangle over bagateller.. 

Eller å bare gå nå. Si jeg ikke orker mer. Jeg har en jobbmulighet som gjør at jeg evt må flytte. Jeg vurderer å ta den muligheten, ta ut seperasjon. Selge min del av huset til han og bli kvitt all elendigheten. For hvor sannsynlig er det å kunne snu ekteskapet når han helt tydelig er dritt lei meg? Tåler ikke tryne mitt og snakker hver dag om hvor fælt vi har det sammen. Kan det være vinterdepresjon? Kan det være at vi bare har kjørt oss skikkelig fast, og at dette kan reddes.. Så ønsker jeg jo å gjøre det. Jeg elsker han. Men vi kan ikke ha det slik som dette mer. 

Noen med råd eller erfaring? Dersom dette mer eller mindre er over så har jeg svært lyst å ta denne karrieremuligheten. Det er virkelig drømmejobben min. Og det ville vært kjipt om han kom til meg i mai og sa at det var helt slutt nå. Han var ferdig. OGså hadde jeg latt denne jobben gå...
 

Samtidig er det vondt å la han gå, hvis det kan reddes. Han er jo min mann, og jeg skal jo støtte han. Kanskje når sommeren kommer og ting har landet så ser ting lysere ut. Men jeg er usikker om det kan reddes når han er så langt nede, så negativ og så pessimistisk til alt. 

Noen?

Anonymkode: aceaf...937

[Tanuki]

Ta jobben, drop mannen. Det ekteskapet høres ikke liv laga ut.

[AnonymBruker]

Tror du han endrer seg ved lysere tider? Jeg hadde det likt. Det var umulig å stoppe, prøvde tre forskjellige par terapeuter. Han ble bare verre. Eg prøvde, tok meg sammen. Han ble sintere og sintere. Alt dette med tre små barn og oppussing av hus. Jeg ble syk😰 kom deg bort, det blir nok mest sannsynlig ikke noe bedre.

Anonymkode: 6b57c...ac9

[AnonymBruker]

Jeg tenkte "tja", og "hva om" og "kan jo prøve..". Tenkte en kort "eh, nei" ved 2019.

Men så kom jeg til; materiell vold, verbal vold og silent treatment. Da gadd jeg ikke lese mer. 

Kom deg videre i livet. 

Anonymkode: e243a...444

[AnonymBruker]

Du kan ikke bære ekteskapet alene og en mann som ikke gidder å legge arbeid selv i å få ekteskapet på bena er heller ikke verdt å kjempe og slite seg ut for! 

Anonymkode: 3e2d0...90f

[Andro]

Forhold handler om gjensidighet. En kan kan ikke fikse et forhold. Du kan heller ikke fikse en person.
Berg helsa og framtida di, ta jobben, flytt og få det bedre. Hver dag du blir værende så traumatiserer du deg selv.

[MizzVic]

Dere TRODDE dere passet sammen. 

Så fant dere ut at det gjør dere overhodet ikke, da oppussingen startet.

Ikke noe å lure på etter så kort tid. 

 

[AnonymBruker]

Følte likevel for å skrive litt mer. 

Jeg og mannen er også barnløse, men vi har 20 års fartstid som par.

Det har vært bølgedaler, ja. Og i perioder har ene bært oss begge, men da er det snakk om krevende karrierer, dyp sorg, prøvende hendelser og sykdom. Og det har gått begge deler.

Vi har aldri kastet ting veggimellom. Vi har aldri forsvunnet, ikke en gang vært stille noen timer uten å først si "jeg trenger litt tid, så får vi prate", det styggeste vi har kalt hverandre er "dum", men da i betydning at handlingen/uttalelsen var dum, ikke personen. Og han har fått en og annen kommentar om å "koble på hodet". 

Det vi alltid er gjort er å jobbe, og å forsøke å møte hverandre, forstå den andre, lytte, prate i timesvis, holde hverandre. 

Gud, nå høres jo dette forholdet ganske dødfødt ut. 95% av tiden har jo vært fantastisk bra, eller på det jevne. Slik det må være i perioder. Jeg ønsket bare å beskrive våre dypeste daler slik at du ser hvor stor kontraster det har vært til oss på det verste gjennom 20 år, og hva du har opplevd i løpet av en periode der den initielle forelskelsen og spenningen fortsatt bør være sterk. 

Anonymkode: e243a...444

[Khloe P.T]

Du spør om du kan redde eller bære ekteskapet.

Da tenker jeg: hvordan? Skal du endre deg totalt? Bli et annet menneske? Jeg forstår ikke hvordan det er mulig uten at du utsletter deg selv helt? 

Visste du at han har slitt med selvmordstanker i mange år? Det er kanskje mer som plager han uten at du vet om det? 

Jeg tror ikke jeg ville blitt i forholdet om jeg var deg. Ut fra det du skriver er det så utrolig mye negativt selv om dere ikke har vært sammen så veldig lenge. Det må være beintøft å leve slik dere gjør nå.

Jeg håper du finner den rette veien og blir fornøyd med livet igjen, man skal ikke ha det slik dere har det nå.

Alt godt til deg ❤️

 

 

[Lorieen]

Kom deg videre. Det er ikke noe å lure på engang.

[AnonymBruker]

Har det vært et barn i det hele så hadde jeg forstått at du lurte på om det var håp. Her er det bare to mennesker som virkelig ikke ser ut til å ha det bra sammen, og det er ingen grunn slik som dere har det, at dere skal tviholde på hverandre. Dere har det jo helt forferdelig! Gå fra hverandre!

Anonymkode: 12f19...7e5

[AnonymBruker]

I dag lever me i eit samfunn der me blir oppmuntra til å tenka individualistisk og egoistisk. Synst det blir tydelig når ein leser dei andre kommentarane her mtp at dei som kommenterer faktisk ikkje kjenner til den heile og fulle situasjonen din. Når det er sagt, så er det ikkje opp til oss å fortella deg om du skal gjera det slutt eller bli. Det er kun du som veit kor mykje du er villig til å ofra i eit forhold, og kva som faktisk er det beste for deg.

Situasjonen du forteller om forstår eg godt at kan opplevast kaotisk. Eg ser ikkje vekk ifrå at det negative kjem meir fram i det du forteller nettopp fordi det er dét forholdet ditt føles som akkurat for øyeblikket. Eg antar at det du formidlar til oss er mykje påvirka av dette, utan at det betyr at de ikkje har mykje godt saman.

 

Når forholdet er kaotisk, tenker eg det er visse ting ein kan gjera for å finna ut kor "ståa" ligger. I det du skriv tolkar eg det som at du er noko usikker på kva han ønsker for forholdet framover. Har du spurt han kva han faktisk vil? Då meiner eg, ikkje sånn på farten, men at du faktisk tar deg tid til samtale, og dermed spør kva han ønsker at framtida skal vera. Kor står du i forhold til hans ideelle verden?

Eg har lært av mitt eige forhold at når ting er kaotisk, kan ein viktig teknikk vera å gå "tilbake" til grunnmuren i forholdet du har. Finn ut kva de har til felles av draumar og ønsker. Å finna felles grunn betyr ikkje at de automatisk kjem til ei felles einigheit om alt i livet. Men er det noko som er verdt å satsa på i forholdet? Eller klarar dåke ikkje å sjå "eye to eye"?

"It takes two to tango". Vedlikeholdsarbeid av forhold er ein tomannsjobb. Det er også viktig at de begge er villige til å jobba med forholdet for at det skal fungera igjen.

 

Forhold er ingen enkel ting. Eg synst du er sterk, for det er tydelig at du er villig til å stå på for det de har saman. For at forhold skal fungera, så er ein nøydd å ofra for det. Spørsmålet er derimot når det er verdt det og når er det ikkje det. Heier på deg og håpar dette ordnar seg!

Anonymkode: bffb7...630

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

I dag lever me i eit samfunn der me blir oppmuntra til å tenka individualistisk og egoistisk. Synst det blir tydelig når ein leser dei andre kommentarane her mtp at dei som kommenterer faktisk ikkje kjenner til den heile og fulle situasjonen din. Når det er sagt, så er det ikkje opp til oss å fortella deg om du skal gjera det slutt eller bli. Det er kun du som veit kor mykje du er villig til å ofra i eit forhold, og kva som faktisk er det beste for deg.

Situasjonen du forteller om forstår eg godt at kan opplevast kaotisk. Eg ser ikkje vekk ifrå at det negative kjem meir fram i det du forteller nettopp fordi det er dét forholdet ditt føles som akkurat for øyeblikket. Eg antar at det du formidlar til oss er mykje påvirka av dette, utan at det betyr at de ikkje har mykje godt saman.

 

Når forholdet er kaotisk, tenker eg det er visse ting ein kan gjera for å finna ut kor "ståa" ligger. I det du skriv tolkar eg det som at du er noko usikker på kva han ønsker for forholdet framover. Har du spurt han kva han faktisk vil? Då meiner eg, ikkje sånn på farten, men at du faktisk tar deg tid til samtale, og dermed spør kva han ønsker at framtida skal vera. Kor står du i forhold til hans ideelle verden?

Eg har lært av mitt eige forhold at når ting er kaotisk, kan ein viktig teknikk vera å gå "tilbake" til grunnmuren i forholdet du har. Finn ut kva de har til felles av draumar og ønsker. Å finna felles grunn betyr ikkje at de automatisk kjem til ei felles einigheit om alt i livet. Men er det noko som er verdt å satsa på i forholdet? Eller klarar dåke ikkje å sjå "eye to eye"?

"It takes two to tango". Vedlikeholdsarbeid av forhold er ein tomannsjobb. Det er også viktig at de begge er villige til å jobba med forholdet for at det skal fungera igjen.

 

Forhold er ingen enkel ting. Eg synst du er sterk, for det er tydelig at du er villig til å stå på for det de har saman. For at forhold skal fungera, så er ein nøydd å ofra for det. Spørsmålet er derimot når det er verdt det og når er det ikkje det. Heier på deg og håpar dette ordnar seg!

Anonymkode: bffb7...630

Hei Skybe, 

har du det bra i dag? 

Anonymkode: e243a...444

[AnonymBruker]

Uansett hvor ille den andre har det, så skal han ikke behandle deg sånn. Min (nå eks)mann har vært dypt deprimert og vi hadde vanskelige tider. Men aldri et slikt hat mot meg. Du er verd mer enn det, håper du klarer å gå, du skal ikke holde ut alt.

Anonymkode: b5093...b66