Svangerskapsdepresjon?

[AnonymBruker]

Tror jeg har svangerskapsdepresjon. 

Er så sliten og lei, spyr og er kvalm, orker ingenting. Dritt lei av samboer, hund og alt som jeg egentlig elsker masse. 

Blir nesten sur når venner tar kontakt. 

Klarer ikke tenke at det blir e baby. Er bare syk. Orker ikke forholde meg til å fikse ting som må gjøres klart. 

Er livredd for at noe skal skje, samtidig som jeg vurderer abort fordi jeg tenker samboer får det enklere uten meg. 

Går det over? 

Anonymkode: 52055...aa3

[melatonin]

Ikke sikkert det er det samme, men fra uke 14 til 18 var jeg så tung psykisk som jeg aldri har vært. Jeg tenkte på abort,leste om alle muligheter, nesten håpte på at NIPT skulle vise noe så jeg kunne få en lett utgang. Kjente liv tidlig og det ble ikke så koselig som jeg hadde tenkt. Bare en påminnelse at det var liv der. Og jeg gråt og gråt! Samboeren min ble så fortvilet, gjorde hva han kunne, men ikke så lett for han. Mot uke 18 begynte jeg å klarne opp i hodet, som om tåka lettet, etter ultralyd i uke 19, som viste en frisk gutt så gikk det seg merkelig nok fort til. Kanskje jeg var i forsvar tilfelle noe ikke var som det skulle. Vet ikke hvor langt du er på veg, men vil ikke anbefale å stå i det alene. Jeg hadde nok blitt tvunget av samboer til å få hjelp om det ikke gikk over. Det kan gå over av seg selv, og det kan hende du vil trenge hjelp. Begge deler er like bra! 

Ønsker deg det aller beste!

[AnonymBruker]

De første ukene av svangerskapet er oftest de tøffeste. Man kan være helt utslitt, uansett hvor mye en sover og hviler. Tenk på hvor mye som nå skjer i kroppen din🥰I magen din har du en liten spire som vokser og gror for hver dag❤️ Prøv å se fremover, det vil bli lettere, og snart vil du kjenne at du gleder deg over dette barnet som snart ligger i armene dine❤️Husk å få i deg rikelig med vann og næringsrik mat. Det hjelper på formen🙂 Gratulerer så mye, og masse lykke til videre❤️

Anonymkode: 4e03b...06f

[AnonymBruker]

11 minutter siden, melatonin said:

Ikke sikkert det er det samme, men fra uke 14 til 18 var jeg så tung psykisk som jeg aldri har vært. Jeg tenkte på abort,leste om alle muligheter, nesten håpte på at NIPT skulle vise noe så jeg kunne få en lett utgang. Kjente liv tidlig og det ble ikke så koselig som jeg hadde tenkt. Bare en påminnelse at det var liv der. Og jeg gråt og gråt! Samboeren min ble så fortvilet, gjorde hva han kunne, men ikke så lett for han. Mot uke 18 begynte jeg å klarne opp i hodet, som om tåka lettet, etter ultralyd i uke 19, som viste en frisk gutt så gikk det seg merkelig nok fort til. Kanskje jeg var i forsvar tilfelle noe ikke var som det skulle. Vet ikke hvor langt du er på veg, men vil ikke anbefale å stå i det alene. Jeg hadde nok blitt tvunget av samboer til å få hjelp om det ikke gikk over. Det kan gå over av seg selv, og det kan hende du vil trenge hjelp. Begge deler er like bra! 

Ønsker deg det aller beste!

Høres litt likt ut, men er bare i uke 10. Kanskje det hjelper med tul og nipt gjennomført. 

Anonymkode: 52055...aa3

[AnonymBruker]

Det hjelper kanskje ikke men det er ikke alle som elsker å gå gravid, som blomstrer og trives - jeg hatet det, jeg var så dårlig at jeg knapt kunne løfte hodet første tre - fire mnd, deretter hadde jeg en uke eller to hvor det var greit nok før bekkenproblemer og blodtrykk, eggehvite i urinene og alt mulig annet dritt satte inn.. Jeg skulle ALDRI ha flere unger etter første.. og i allefall ikke etter nr 2 (og slik ble det) jeg HATET å gå gravid.. Men jeg elskept å være mamma, kolikk og alt var som en parktur i forhold.. så kanskje du er som meg, at det er graviditeten som er problemet...Ikke det å være mamma.. 

Anonymkode: 67e0f...0c6