Dagens barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Selv om det har vært mange positive endringer når det kommer til syn på barn og barndom, at de blir møtt med mer respekt og forståelse enn tidligere, mener jeg at vi er i ferd med å havne i motsatt grøft. Barn trenger kjærlighet, omsorg og alt det der, men OGSÅ veiledning, oppdragelse, sosial trening. Vi gjør dem en enorm bjørnetjeneste ved å ikke stille dem til ansvar for egne handlinger. Vi kan ikke behandle dem som småbarn hele oppveksten. Da får vi et problem når de blir tenåringer med aldersadekvat fysikk når selvreguleringen fremdeles er på nivå med det man kan forvente av et barn i barnehagealder!

På mange av landets skole ser vi en negativ trend i elevenes oppførsel, flere steder er det blitt helt texas. Vi overøser barna med forståelse og "toleranse" i tide og utide, men ender tilsynelatende opp med å gjøre dem til selvsentrerte, respektløse og skjøre individualister som bukker under når de møter motgang, strever med å fungere i et fellesskap og/eller underordne seg autoriteter. Ja, jeg forstår at årsakene sannsynligvis er sammensatte, men jeg tror likevel at "dagens oppdragelse" spiller en viktig rolle her.

Barn tester grenser. Noen ganger kan utfordrende oppførsel være symptomer på andre underliggende årsaker (men ikke alltid!), andre ganger er det rett og slett bare for å finne ut hvor grensa går. De er ikke ferdig utlærte. De prøver og feiler, og her må vi være tilstede å hjelpe dem å navigere. Hva er rett, hva er galt, hvor går grensen? Uansett hvor kjipt barnet selv synes det har det, bør det likevel være grenser for hvor kjipt det får være mot menneskene det har rundt seg. Også vonde følelser kan man øve på å kanalisere på konstruktive måter. Det er omsorg i å sette tydelige grenser! Tydelige grenser gir trygghet og forutsigbarhet. 

Så min oppfordring er å legge vekk silkehanskene, og forvente normal folkeskikk av barna våre. Gi konsekvenser for dårlig oppførsel, og ikke la deg lure til å tro at det "går over" bare du er selvutslettende lenge nok. 

Kom gjerne med innspill!

Anonymkode: 9b622...a0f

[AnonymBruker]

Uff. Føler meg truffet. Vi var kjempepedagogiske og ville unngå at ungen ble opprørt. Skapte en mini-tyrann.... Har nå mye validering av følelser MEN også tydelige krav og konsekvenser. Resultat: ungen er roligere og mye enklere å ha med å gjøre.

Anonymkode: c3e76...94f

[AnonymBruker]

Enig med deg, TS. Barnet vårt sin venn er et grelt eksempel på dette….sloss, slår, er frekk mot alle voksne. Foreldrene finner seg i alt og det er ingen konsekvenser. De har gitt opp. Det blir spennende å se hvordan dette blir om noen år. 

Anonymkode: fc887...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Uff. Føler meg truffet. Vi var kjempepedagogiske og ville unngå at ungen ble opprørt. Skapte en mini-tyrann.... Har nå mye validering av følelser MEN også tydelige krav og konsekvenser. Resultat: ungen er roligere og mye enklere å ha med å gjøre.

Anonymkode: c3e76...94f

Ikke vær lei deg! Det viktige er jo at du gjorde noe med det da du innså hvordan ståa faktisk var. Jeg tror mange går i den fella du beskriver. Det er ikke rart med tanke på alle de velmenende rådene om man bombarderes av fra alle kanter ("gentle parenting" o.l.). Jeg tror at det kommer til å ta litt tid før fagmiljøene endrer kurs og trenden snur, men det kommer nok - bare vent. Det viktige er at vi åpner øynene og behandler barna våre som folk.

Anonymkode: 9b622...a0f

[AnonymBruker]

Det er ingen som sier validering av barns følelser, kjærlighet og omsorg, er motsetningen til grenser og krav! 
 

Det er misforstått pedagogikk. Klart barn trenger grenser og krav. 

Anonymkode: da511...7fc

[AnonymBruker]

Når jeg nå leser innlegget ditt, som føyer seg pent inn i rekken av de mange andre hvor det klages på "dagens barneoppdragelse",  så ler jeg høyt og tenker på at din besteforeldregenerasjon mente nøyaktig det samme om måten du og resten av din generasjon ble oppdratt på (den oppdragelsen du sannsynligvis mener er bedre enn dagens) og ville skrevet nøyaktig samme sutreinnlegg på forum hvis det hadde eksistert da de var unge. Og nå kan vi alle lene oss tilbake og vente på at dagens barn blir voksne og klager på det som blir den nye "dagens barneoppdragelse" samtidig som de tradisjonen tro mener at deres egen (den du nå klager på) var så mye bedre. Takk for dagens latter og vissheten om at historien gjentar seg og at voksne, uansett generasjon, alltid vil klage over og aldri vil bli fornøyde med hvordan dagens unge oppdras. 

Anonymkode: 167eb...766

[AnonymBruker]

Naboungene som er under 10 år, var oppe til kl 00:30 natt til idag. De holdt meg våkene med å springe rundt, snakke høyt og hive en sprettball rundt. Helt enig med deg ts 

Anonymkode: 9097a...fdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ingen som sier validering av barns følelser, kjærlighet og omsorg, er motsetningen til grenser og krav! 
 

Det er misforstått pedagogikk. Klart barn trenger grenser og krav. 

Anonymkode: da511...7fc

Det er bare veldig få som legger vekt på det. Der forsvinner i mengden med stoff om  " å forstå barnet". 

Anonymkode: 8180a...635

[AnonymBruker]

Jeg har en virkelig fæl historie om hvor galt det kan gå. En venninne sitt barn. En intelligent, kanskje litt for smart unge som fikk diagnosen Asperger. Moren er pedagog, og ville jo at alle skulle forstå at ungen ikke kunne ta ansvar for sine synder og ikke forstod. Vi andre så jo en unge som forstod det meste veldig godt, men som aldri fikk grenser. Mye forståelse men lite grenser. Ungen ble ungdom og mer grenseoverskridende. 

Nå er det en ung voksen som har fått en diagnose innen psykopati. ...og det var aldri Asperger der. 

Jeg tror ikke denne ungen hadde trengt å bli en sosiopat. Det varven unge som testet ut grenser som kunne vært reddet. Foreldrene fikk beskjed om at de hadde "matet trollet" av psykiatrien. Ironisk nok...

Når barnet er grenseløs med problematisk adferd, så er det sjelden noen som sier: Ja, her det psykopatiske trekk. Neida, da er det Asperger og Adhd osv. 

Anonymkode: 8180a...635

[RockyRose]

Trur du ts og fleire som kommentera her misforstår dagens oppdragelse. Vi er opptatt av følelsar og korleis møte barna våre OG ha klare reglar og krav til dei. Dei eksempla de kjem med er jo berre typisk dårlege og late foreldre - det fins det flust av i tidlegare foreldregenerasjonar og 😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Når jeg nå leser innlegget ditt, som føyer seg pent inn i rekken av de mange andre hvor det klages på "dagens barneoppdragelse",  så ler jeg høyt og tenker på at din besteforeldregenerasjon mente nøyaktig det samme om måten du og resten av din generasjon ble oppdratt på (den oppdragelsen du sannsynligvis mener er bedre enn dagens) og ville skrevet nøyaktig samme sutreinnlegg på forum hvis det hadde eksistert da de var unge. Og nå kan vi alle lene oss tilbake og vente på at dagens barn blir voksne og klager på det som blir den nye "dagens barneoppdragelse" samtidig som de tradisjonen tro mener at deres egen (den du nå klager på) var så mye bedre. Takk for dagens latter og vissheten om at historien gjentar seg og at voksne, uansett generasjon, alltid vil klage over og aldri vil bli fornøyde med hvordan dagens unge oppdras. 

Anonymkode: 167eb...766

Du kan si mye og oppdragelsen til de forrige generasjonene, men respekt for andre mennesker og høflighet har alltid stått høyt og i dag så gjør det ikke det. Det er et faktum og ikke en sutre kommentar!

Anonymkode: 4f121...efb

[AnonymBruker]

100% enig med ts.

Mine barn er født tidlig 1990 tallet. De dikk grenser og konsekvenser. Vi har hatt husarrest, romarrest. Inndragning av mobil og avslått wifi flere ganger.

Gjorde de noe de visste var galt, så fikk de tilsnakk. Vi dullet ikke med de når de var i humør for trassing eller de gjorde noe galt.

Begge mine har blitt fine voksne og godt likt.

Det var 2 foreldrepar i klassen til ene barnet mitt. De var veldig pedagogikken og ene paret var også dypt kristen. Dette kristne paret var jo bare en evig stor dose av kosemoseoverdose. Endte med at ene barnet deres endte opp gravid etter en kristen sommerleir i en alder av 16. Ingen utdannelse og bor svært nøkternt pga dårlig råd.Her mener jeg denne oppdragelsen og religion failet totalt.

Anonymkode: b163c...dba

[AnonymBruker]

Bare å ta en titt på tiktok, så ser man hvordan dagens barn/ungdom er. Helt på bærtur, dessverre!

Anonymkode: 58fda...986

[AnonymBruker]

Jeg er delvis enig. Altså validering av følelser, og forståelse for hvorfor barn gjør som de gjør, er jeg veldig fan av. Jeg vokste opp med at om jeg var sint for noe, så var jeg slem eller vanskelig, og om jeg var lei meg, var det de voksne som avgjorde om det var alvorlig nok eller om det "ikke var noe å grine for", og det er ikke noe jeg vil gjenta med mine barn. Jeg er rimelig sikker på at det har skapt litt trøbbel for meg. 

Men jeg har også inntrykk av at tydelige grenser forsvinner litt for noen i all forståelsen. For noen handler det om at de er så opptatt av å ikke ha en autoritær stil at de havner i den andre grøfta og blir ettergivende. Jeg har måttet krabbe meg opp av den grøfta noen ganger selv. 

Å ta hensyn til andre, f.eks. ved å ikke løpe rundt å lage høy lyd på Rema 1000, har jeg også inntrykk av at det er flere foreldre som legger mindre vekt på. Det er massevis av hensynsfulle, høflige barn og voksne, så det er ikke sånn at dette gjelder alle. Men jeg syns det virker som det er flere som mener noe ala at barn er barn, de har det bare gøy, og det må folk rundt tåle. Det er flere ganger i det siste jeg har sagt til mine at inne bruker vi innestemme, og skal dere få løpe og hoppe utendørs etterpå, men her inne må dere være rolige så vi ikke forstyrrer de andre som er her. Og så kommer noen de kjenner fra barnehagen løpende og hoiende uten at foreldrene deres reagerer på det i det hele tatt.

Jeg har venner som er helt uenige med meg i hvor og når en skal be barn være rolige å ta hensyn. Og det er ikke sånn at jeg sitter på fasiten heller. Jeg er sikkert preget av min barndom, for jeg fikk absolutt ikke lov til å lage noe bråk. 

Anonymkode: fa8cd...2a7

[Turtellure12]

Jeg syns faktisk vi ser en forandring blant foreldre av småbarn i dag. Mange foreldre jeg prater med som har barn på samme avdeling i bhg og klasse har en relativt sunn holdning til hvordan barn skal oppdras. Definitivt ikke fan av fri oppdragelse foreldrene her. Det gjelder ikke bare såkalt ressurssterke foreldre. Og vi bor på bygda, ikke i byen eller noe fancy sted. Det lover godt fremover hvor vi bor i hvert fall.

Endret 28. mars 2023 av Turtellure12

[AnonymBruker]

Mye enig i det du skriver! Men mye av problemet i dag er alle "ekspertene" som får slippe til med sine innlegg om barneoppdragelse.

Jeg vet ikke hvor mange artikler jeg har lest der det står at man bare må ha naturlige konsekvenser, som at barnet fryser når barnet nekter å ha på lue. Straff som å sende på rommet, sitte i trappa for timeout, etc må man ikke bruke. For det kan gjøre vondt verre! Jeg tror mange foreldre leser disse artiklene, og foreldrene blir redde, redde for å gjøre noe galt.

Så, jeg skulle ønske at det ble mye tydeligere kommunisert at det er viktig med konsekvenser. I dag formidles det ofte " barn trenger trygge rammer og grenser". Dette tror jeg alle foreldre forstår. Men det nevnes ikke samtidig at konsekvenser må også til .

Det store spørsmålet er jo heller da:

- Hvorfor vil ikke pedagogene/ekspertene på barneoppdragelse snakke om konsekvenser? Hvorfor brukes ordet konsekvenser ikke? ( Byttes ut med rammer og grenser). Og hvorfor nevner de ikke hvilke konsekvenser som kan være gode å bruke, til ulike barn i ulike aldrer?

I dag er jo foreldrekoden så utbredt, men det snakkes også der lite om bruk av konsekvenser. 

Ved uakseptabel oppførsel som kasting av leker, slåing etc, så er alle ekspertene veldig forsiktige i sine uttalelser. Da kommer en kort setning ".. da må man gripe inn og få det stoppet". Og så snakkes det ikke mer om.

Så mitt inntrykk i dag er at veldig mange vegrer seg for å være konkret og ta tak i de store problemene. De er redde for å komme med løsningen og fortelle hva foreldre må og skal gjøre.Jeg lurer hvorfor det er så vanskelig å snakke om dette? 

 

Anonymkode: eae7d...646

[fru Alving]

Bare for å si det, pandemien har og mye skyld for at barn og ungdom har kommet skjevt ut sosialt, mange har mistet mye verdifull sosial erfaring og læring IRL og sittet hjemme foran skjerm.

Jeg tror mange barn blir forstått ihjel. det er faktisk ikke sånn når du skal ut i verden at alt er på dine premisser. Noen ganger er livet urettferdig og noen kan faktisk møte på urimelige mennesker. Hva om de aldri har fått oppleve dette før de er studenter?

Har jobbet på vgs, og alle skal med. Enten de har interesse eller evne, de skal igjennom. Har opplevd at elever kom til meg og sa, jeg er dårlig forberedt fordi det er slutt med kjæresten!

Det hadde altså ikke falt meg inn å fortelle mine lærere på skolen at det var slutt med kjæresten for å få "forklare" manglende innsats på en prøve.

jeg tenker de må lære og stå i det noen ganger, noen ganger er man dårlig forberedt noen ganger går det ikke slik man håper fordi et eller annet har skjedd, sånn er det i livet senere når du skal ut i jobb. Har du ikke forberedt deg eller det har kommet noe i veien så har det en konsekvens.

[AnonymBruker]

Moren min har jobbet over 30 år i barnehage og er pedagogisk leder. Hun sier at barn har blitt frekkere med årene, og at det har toppet seg nå. Hun er lei jobben sin fordi de aldri har hatt så mange vanskelige barn før. 

Mannen min som driver firma sier de har store problemer med å finne lærlinger som ikke bare er tafatte og daffe. Nesten alle de har på utplassering har null respekt og sitter med nesa i telefonen hele arbeidsdagen. 

Ei som jeg kjenner som er lærer måtte sykemelde seg fordi ungene var så vanskelige. Det var spytting og slåing og slossing, og igjen, ingen respekt for voksne.

Noe har jo åpenbart skjedd. Jeg tenker det er mye riktig i det du skriver, ts. Alt var absolutt ikke bedre før, men vi må jo kunne oppdra barn som fungerer i voksenlivet. Barns handlinger må jo få visse konsekvenser, for sånn er jo livet.

Jeg er enig med den over her som begynner å se en endring nå. Jeg håper iallefall det, for samfunnets skyld.

Anonymkode: bac5a...a49

[AnonymBruker]

Hmm, ikke godt å si. Det var nok ikke alltid bedre før, men ting har jo forandret seg. Jeg jobber som lærer. Ikke jobbet veeeeldig lenge. Jeg jobbet i 3 år frem til 2017 for å ta mer utdanning, så fikk jeg meg ny jobb under korona. Det var stor forskjell! Vet ikke om det hadde med korona å gjøre, eller at det har skjedd mye ila kort tid. Rundt 2016 var jo da ipad begynte å bli innført i skolene. Og selv om jeg er tilhenger av teknologi, også i skolen, så ser jeg at det har sklidd ut. Nå har alle tilgang på ipad døgnet rundt, og noen elever er helt avhengige og vet ikke hva de skal gjøre av seg når de ikke får sitte med ipaden i timen. Så de blir utålmodige og frustrerte og får kort lunte. 

Jeg legger også merke til en del usikre foreldre, som samtidig setter krav til skolen. Fks hadde jeg en elev som var veldig sjenert, på grensen til sosial angst. Foreldrene ville jo gjerne at skolen skulle "fikse" dette. Også saker med konflikter elever mellom. Foreldre melder seg liksom ut, og forventer at skolen skal ordne opp i ting. Realiteten er at skolen ikke har ressurser og tid nok til å oppdra alle barn i dette land. Så det blir jo sånn halvveis. Har også opplevd foreldre som tar kontakt med andre foreldre, men som gjør det bare for å kjefte. Greia er at de skjønner ikke at barn er barn. Om Leif og Pål krangler og blir uvenner, så er ikke det verdens undergang. Mora til Leif trenger ikke klikke på mora til Pål fordi Pål kalte Leif en jævla homo. Da tar man saklige prater med barna sine og hverandre, bruker det som en læringssituasjon, følger opp og går videre. Noen foreldre blir så krenka på sitt barns vegne, og evner ikke å løse opp i situasjonen.

Det samme med noen foreldre som får melding om at ditt barn har gjort noe som ikke er greit... Som skole informerer vi for å informere, eller invitere til dialog og samarbeid hvis det er alvorlig. Men noen foreldre tar det som personlig angrep. De forstår ikke at det er normalt at en 8-åring ikke klarer å regulere følelsene sine helt, men vi må hjelpe han med det. Foreldre er skvetne og nervøse og usikre og skylder heller på andre enn å ta innover seg realiteten og prøve å bidra og samarbeide. Og individualiteten står sterkt! Vi lærere er forventet å oppdra disse barna, men når vi prøver, så gjør vi det på feil måte. 

 

Anonymkode: f1ab5...4a4