Når er det "lov" å være sjalu?

[Fremmed fugl]

Ikke en tråd som skal prøve å finne et sant svar på spørsmålet. Da det ikke finnes. 

Er i løpet av et liv svært få som aldri noensinne blir bitte litt sjalu. Sjalusi er en vanlig menneskelig reaksjon, men som er skamfull. Har så langt aldri møtt noen som er stolt over å være sjalu.

Sjalusi kan ødelegge mye i kjæresteforhold. Ikke minst da det gjerne blir en ond sirkel, der den som blir utsatt for sjalusi syns det er ugreit og så er det igang med reaksjoner og motreaksjoner.

Alternativene i meningsmålingen, er kun for å skape en basis til en diskusjon kring trådens tema.

Når hadde jeg selv tenkt at det er "lov" for min kone å bli sjalu?

Er ikke et lett spørsmål å svare på. Hadde ønsket at jeg kunde si at hun alltid må føle at det er lov, og med det tørre å ta opp følelsen med meg. Men samtidig hadde det vært slitsomt om hun ble sjalu for alt mulig rart.

Men hvis jeg begynner å la en relasjon til en kvinnelig kollega påvirke oss som par, da tenker jeg at hun har lov å bli sjalu. Der hun opplever kvinnelig kollegaen blir mer prioritert enn henne.

[ItchyBitchySpider]

Flørting med en annen i fast forhold er uakseptabelt for meg. Det er ikke noe poeng i å flørte når man er i fast forhold. Hvis man "forsvinner" inn i kontakt med ei annen dame, slik at man er fraværende i eget forhold, forstår jeg ikke poenget med å ha forholdet. Du ønsker jo tydeligvis å omgås den andre dama mest, og da er det kanskje best å bli sammen med henne i stedet?

[AnonymBruker]

Det er alltid lov å være sjalu. Men man må være klar over det - og man må lære seg å være klar over når det er berettiget og ikke. Etter lin mening. Følelser bør uansett alltid godtas og tas på alvor av de som har dem, om det så bare handler om å tenke over dem, finne ut av dem og jobbe med dem, og er man i en relasjon, skulle man tro at egne følelser er relevant for partneren også, hvis det er et godt forhold med god kommunikasjon.

Anonymkode: 9ba1c...823

[Hjelpsom]

Sjalusi er vel et troll som for mange er vanskelig å kontrollere. Det er som du sier en naturlig reaksjon som vi mennesker har, som egentlig skal være der for at vi skal utvikle oss. Problemene starter vel når sjalusien tar over.

I et forhold så er det lov å være sjalu dersom partner gir andre mer oppmerksomhet en deg på "fast" basis. Man kan selvfølgelig ikke gi partner 100% oppmerksomhet hele tiden og av og til er det bra å gi andre eksterne mer oppmerksomhet dersom det er for å opprettholde andre eksterne relasjoner som kommer partnerskapet og en selv til gode.

Og ha en flørtende omgang med en "spesiell" venn når man er i et partnerskap er jo ikke særlig greit, men om man sender et ekstra blikk mot en person en sjelden gang er jo det egentlig ganske naturlig, det betyr jo ikke at vi ønsker å være sammen med, eller ha kjønslig omgang mot den personen.

Mange bruker også ordet sjalu galt, har selv gjort det. Eksempelvis da jeg sa til tidligere partner at jeg var litt sjalu på at hun hadde gått så mye ned i vekt. Hun oppfattet det som jeg ikke "unnet" henne det og ble rasende. Men jeg var jo egentlig glad for at hun hadde vært så flink og så flott ut, men lei meg over meg selv som ikke klarte det. 

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å svare på undersøkelsen din, det finnes jo grader av alle alternativene. Alt kan på en måte være greit og ikke greit, etter situasjonen. 

Jeg er lite sjalu og tolererer derfor også lite av det hos en partner, men det betyr ikke at jeg aldri er sjalu eller ikke har forståelse for det. 

Når det er greit og ikke.. det som ikke er greit er når det blir til kontroll, når du blir furten hver gang partner skal møte en venn, eller kanskje til og med nedlegger forbud.

Men ellers er jeg åpen for at sjalusi kan poppe opp når som helst og ikke trenger være spesielt rasjonelt. Jeg som "aldri" blir sjalu har kjent et aldri så bittelite stikk av det første gang jeg så min kjæreste og hans 10 år gamle lillesøster sammen og det forholdet de hadde.

Er det "lov" liksom - sjalu på søsken, eller kanskje på den andres barn, det er vel ikke helt uvanlig i mine/dine/våre-barn situasjoner. Det er jo på en måte ikke lov, det er ikke rasjonelt, og man må selvfølgelig akseptere at partner elsker sin familie. Samtidig kan jeg ikke si at det ikke er lov å kjenne følelsen. Cluet er vel mest at man ikke agerer på det. Du er ikke en ond stemor fordi du kjenner litt sjalusi mot datteren hans, men du er det om det medfører at du er kjip mot henne, eller kjip mot han når han snakker om henne eller skal være med henne.

Anonymkode: 133a4...6d2

[Gjest Refreng]

Alltid lov å føle, spørsmålet er hvordan man reagerer på følelsen.

Dersom partner er mye sjalu ofte, så er det en viktig problemstilling å diskutere mellom oss, tenker jeg. På et visst punkt blir det også sykelig for enkelte, der man nesten må ta et oppgjør med seg selv.

Med mye annet, så er ikke sjalusi en svart/ hvitt greie, det kommer alltid an på situasjon og partene involvert.

[AnonymBruker]

Lov er litt rart ord. Jeg prøver jo å oppføre meg bra. Og han prøver det samme. Men folk er jo ikke sjalu med "vilje".

Min kjære var i starten tidvis sjalu på alt og alle, eller bare det faktum at jeg var uten ham (når han jobba motsatt av meg). Han kunne feks bli sint om jeg var på middag med venner. Han var sjalu på kolleger hvis jeg nevnte dem med navn- eller sjalu på mine kolleger kollektivt da jeg sa at jeg savnet å møte dem fysisk da jeg var på tvungent hjemmekontor under pandemien (da blei jeg skikkelig forbanna) osv. Han sa også at damer slår opp med "menn som han" og at han har dårlig sjøltillit.

Jeg tenkte ofte i starten på å slå opp, for jeg følte meg utslitt av væremåten hans. Samtidig syntes jeg synd på ham, for måten han var sjalu på var omtrent som et sterkt angstanfall. Men så klarte vi å snu det. Vi ble bedre kjent, han skjønte mer av min logikk - feks at jeg geunint er sosial -og han begynte å stole mer på meg. Han liker fortsatt ikke at andre menn er spesifikt opptatt av meg, enten de elsker eller hater meg, med mindre han vet hvem de er. Jeg forteller ham gjerne hvem folk er, skjuler ingenting. 

Jeg ble en gang sjalu eller hva jeg skal kalle det, da han dro på en kort tur med venner. Egentlig synes jeg han er for lite med venner, men kanskje pga vi blei sammen rett før pandemien var jeg sår på at han reiste noe sted uten meg, for vi har knapt vært utenbys noe sted sammen. Jeg fikk faktisk panikk og begynte å gråte da han fortalte om det. Jeg var ærlig og sa at jeg var lei meg fordi jeg skulle ønske det var vi to som var på tur. Jeg tror han likte at jeg også kan være usikker/ berørt. Jeg hindret ham eller ikke i å dra. Og han var flink til å vise meg med bilder hva turen var. 

Anonymkode: ba7f7...646

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er det "lov" liksom - sjalu på søsken, eller kanskje på den andres barn, det er vel ikke helt uvanlig i mine/dine/våre-barn situasjoner. Det er jo på en måte ikke lov, det er ikke rasjonelt, og man må selvfølgelig akseptere at partner elsker sin familie. Samtidig kan jeg ikke si at det ikke er lov å kjenne følelsen. Cluet er vel mest at man ikke agerer på det. Du er ikke en ond stemor fordi du kjenner litt sjalusi mot datteren hans, men du er det om det medfører at du er kjip mot henne, eller kjip mot han når han snakker om henne eller skal være med henne.

Anonymkode: 133a4...6d2

Svigermor er vel enn klassiker når det gjelder sjalusi?

Som kanskje forteller noe om hva sjalusi handler om. Jeg har en herlig og fantastisk svigermor. Det gjerne jeg som tar i initiativ til at vi skal finne på ting med sviger familien min. Men noen ganger klarer jeg å bli litt sjalu på svigermor. Når jeg tenker på det, handler det om en følelse at det er viktigere med følelsene til henne enn meg. Det vil si hvor prioritert jeg er.

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare på. Jeg har nok ekstremt lav terskel for hvor mye sjalusi jeg orker å forholde meg til.

En partner som blir sjalu mister veldig raskt attraktivitet i mine øyne.

Anonymkode: ea5d3...ff1