4 åring som slår, sparker, spytter, klorer og biter

[AnonymBruker]

Oss foreldre og lillesøster på 2. Nå er vi helt rådville. «Oppførselsen/utageringen» kom ganske brått på. Vi har spurt i barnehagen om det er noen endringer, episoder eller lignende som kan ha vert vanskelig for barnet. Ingenting. 
Barnet har «alltid» vert normalt og greit å ha med å gjøre. Har venner, oppfører seg fint sammen med andre.

Vi er oppegående og reflektere foreldre vil jeg si. Har hele veien satt trygge grenser for barna, er gode rollemodeller. Episodene kan komme nesten ut av det blå. Om noe ikkje går akkurat som ønsket i lek feks. Det er akkurat som barnet går helt i lås.

Vi aner ikke hva vi skal gjøre lenger. Tar barnet ut av situasjonen, forklarer hvorfor man ikke kan gjøre sånn. Har prøvd med belønning og straff/konsekvens når vi har vert helt rådville. Det har da vert «unaturlig» konsekvens som feks ikke barne-TV etter kvelds (dersom situasjonen oppstår rundt den tiden), tatt bort leker dersom det oppstår i lek med de lekene. 
Det har jo gått en kule varmt for oss foreldrene også når det tærer veldig på. Vi har da hevet stemmen. Pratet om det og sakt unnskyld i etterkant.

Vi gjør alt for å beskytte minste barnet, men får både klor, spark og bitt selv. 
 

Nå vet vi ikke hva vi skal gjøre? PPT, familievernkontoret?

Vi har cos kurs, det blir alle tilbudt på helsestasjon her. Disse mindre pedagogiske grepene har vi prøvd etter at vi har gjort alt «etter boka» over lengre tid.

Kommer ikke til bunns i hva som ligger vak.

Noen som har erfaringer eller tips til en familie i krise?

Anonymkode: 422b8...bb6

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt kontakt med helsestasjonen. De kjenner dere best og kan gi veiledning. Forum er ikke et bra sted. Spesielt ikke kg. 
For meg virker det som dere har gjort alt rett. Så da tenker jeg enten fase eller diagnose. Men definitivt helsestasjonen.

Anonymkode: d5f70...565

[AnonymBruker]

Er det bare hjemme dette skjer, eller i barnehagen også?

Anonymkode: 221df...6a7

[AnonymBruker]

Har dere et tverrfaglig familieteam i kommunen? Isåfall er det en flott instans å starte.

Klarer barnet å sette ord på hva det er som gjør det vanskelig? Altså etter utageringen, i "fredstid".

Anonymkode: eb8ba...dbf

[AnonymBruker]

Det er nok en fase. Ta barnet ut av situasjonen og la det roe seg. Snakk om dette når barnet er rolig. 

Gi mye kjærlighet og klemmer når alt er bra. Prøv å legg merke til når det eskalerer og vær i forkant. Du ser gjerne når han må roe seg fordi det er tegn på at noe er på gang. Avbryt og ro ned. 

Anonymkode: 5450a...358

[AnonymBruker]

Jeg har et råd som ikke er så pedagogisk da, men som fungerer på hunder og barn.

Vær streng med en gang det er tull. Med en gang det er antydning til tull, så skjærer du gjennom med hard og streng stemme. Da vil de bli litt redd for din reaksjon om de ikke oppfører seg. Det vil dermed være mye vanskeligere for dem å "ta det helt ut" 

HEIIII!! HVA GJORDE DU NÅ??? strenge øyne. 

Anonymkode: 5450a...358

[AnonymBruker]

De gjør det ofte for oppmerksomhet.

Så istedenfor å gjøre en stor sak ut av det med prat og forklaringer, snu dere heller rundt og gjør det motsatte. Når barnet gjør noe av dette stopper dere hva enn dere holder på med, reiser dere stille opp uten et ord og går et annet sted.

Trenger ikke være borte lenge, et minutt eller tre, før dere kommer inn i rommet igjen og fortsetter dagen som om ingenting hadde skjedd.

Tro meg, det fungerer.

Anonymkode: f99f9...cfd

[AnonymBruker]

Tenker det er viktig å være konsekvent. Det er nå oppdragelsen virkelig får kjørt seg og hvis man ikke korrigerer og reagerer, så sklir det helt ut. Mange 4-åringer får slike her anfall. Gi en sjanse ved dårlig oppførsel, blir ikke beskjeden tatt så fjerner du barnet fra situasjonen. Barnet må forstå at det er uakseptabel oppførsel og blir ikke tolerert. 
 

Så tenker jeg det er viktig at dere øver mye på å dele med andre, hvis dette er situasjoner som oppstår ved samspill med andre og deling av gjenstander o.l

Anonymkode: 4f710...25d

[AnonymBruker]

Hvem er det 4-åringen angriper mest? Er der dere foreldre eller lillesøster? Har dette skjedd med andre barn også, eller er det bare hjemme? Tenker det er viktig å se hvordan samspillet til alle dere hjemme fungerer. Kan 4-åringen være sjalu på søsteren sin? Tenker uansett at dette er fullstendig uakseptabel adferd, så her må dere bare være konsekvente og stå for hva som er tolerert og ikke. Ikke forandre på måten dere møter barnet i en slik situasjon særlig mye, vær konsekvent - gi en advarsel og deretter fjerner dere barnet fra situasjonen. 

Anonymkode: 4f710...25d

[AnonymBruker]

Jeg begynte også å lure på om dette først og fremst var hjemme, og mot lillesøster? Har det oppstått nylig? Kan det være sjalusi fordi søsteren etter hvert har blitt en konkurrent når det gjelder leker og lek med dere foreldre, og ikke bare oppmerksomheten?

Om det kan være slik, har dere forsøkt å møte på følelsen uten å gi atferden så mye oppmerksomhet? Altså stoppe situasjoner som oppstår med f.eks. "jeg kan ikke la deg slå" og ta barnet som slår unna. Men ellers fokus på at "jeg så noe skjedde nå, ble du sint/sjalu når søster hadde den rosa koppen, fordi det er din favoritt og du vil helst ha den selv? Det skjønner jeg osv, du liker jo den koppen så godt osv. Uten å la henne få ta leken tilbake fra søsteren, eller slå, men anerkjenne at hun syntes det var kjipt selv om det var en bagatell i voksne øyne. 

Det er det som har virket på akkurat søskenkrangel mellom våre to jenter, hvor særlig den eldste har vært mye sjalu på den yngste en periode. 

Anonymkode: 414dc...66e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har et råd som ikke er så pedagogisk da, men som fungerer på hunder og barn.

Vær streng med en gang det er tull. Med en gang det er antydning til tull, så skjærer du gjennom med hard og streng stemme. Da vil de bli litt redd for din reaksjon om de ikke oppfører seg. Det vil dermed være mye vanskeligere for dem å "ta det helt ut" 

HEIIII!! HVA GJORDE DU NÅ??? strenge øyne. 

Anonymkode: 5450a...358

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De gjør det ofte for oppmerksomhet.

Så istedenfor å gjøre en stor sak ut av det med prat og forklaringer, snu dere heller rundt og gjør det motsatte. Når barnet gjør noe av dette stopper dere hva enn dere holder på med, reiser dere stille opp uten et ord og går et annet sted.

Trenger ikke være borte lenge, et minutt eller tre, før dere kommer inn i rommet igjen og fortsetter dagen som om ingenting hadde skjedd.

Tro meg, det fungerer.

Anonymkode: f99f9...cfd

Her har du to eksempler du IKKE bør følge, TS.

Godt mulig disse metodene får slutt på adferden til barn som utagerer, men det hjelper ikke barnet med å håndtere og sortere følelsene det sliter med. Følger du forslag nr én får du et barn som er skremt, følger du forslag nr to får du et barn som er fullstendig forvirret. Og felles for begge er at barnet ikke vil føle seg trygg på at omsorgspersonen kan ta imot og håndtere følelsene det har, og heller holder disse følelsene for seg selv. Noe som kan få store konsekvenser for barnet senere i livet. 
 

Mest sannsynlig er det en fase, men uansett er det utmattende å stå i ❤️ Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret eller lignende for kvalifisert veiledning.

Anonymkode: 03a64...132

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

følger du forslag nr to får du et barn som er fullstendig forvirret. Og felles for begge er at barnet ikke vil føle seg trygg på at omsorgspersonen kan ta imot og håndtere følelsene det har, og heller holder disse følelsene for seg selv. Noe som kan få store konsekvenser for barnet senere i livet. 

Vel, for oss ble utageringen helt borte i løpet av dager da barnet ikke fikk noe mere respons på det. Etter det har vi snakket opp og ned i mente om alt dette. Barnet er nå ungdom om har alltid vært helt trygg på oss, seg selv, hva det ønsker i livet og er sinnsykt ematisk og omgjengelig.

Noen ganger må en bare legge bort pedagogikken og se ting med andre øyne. Man kan fortelle at slikt gjør vondt, en blir lei seg og vil ikke leke mer, eller man kan vise det. Det er jo ikke snakk om å avvise barnet, følelsene og kommunikasjon for evig.

Anonymkode: f99f9...cfd

[AnonymBruker]

Er dere ikke litt redde for hvordan verden ender opp nå som alle skal være så sykelig pedagogiske? De aller fleste har vokst opp med foreldre som hever stemmen, er strenge og gir straffer som feks at man må sitte på rommet. Dette har selvfølgelig ikke vært noe traumatiserende for noen. 
Dagens barn og unge takler jo ikke en gang at noen ser stygt på dem, før de knekker sammen i en voldsom depresjon... Spesielt ikke når det kommer til å tape, for de har jo vokst opp med at "alle er vinnere". Jeg ble helt satt ut da jeg var på håndballkamp med niesen min, å jeg fikk tilsnakk da jeg heiet og klappet når laget hennes scoret mål. For de teller ikke mål, selvfølgelig. 

Jeg regner med noen skal dra kommentaren min ut av kontekst, så bare for å gjøre det klart: Nei, jeg er ikke for fysiske avstraffelser. Men jeg er for konsekvenser og at foreldre kan være strenge. Det er faktisk også lov å ta litt tak i armen på barnet hvis man er på butikken og det slår seg vrangt. 

Til TS, veldig mange barn blir ekstra utagerende i 3-4års alderen. Det er den fantastiske trassen. Bare vær konsekvent og strenge, stå på deres og ikke dull med ungen. En fireåring forstår at den ikke skal slå, sparke, klype eller bite. 

Anonymkode: 8b9b7...410

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Oss foreldre og lillesøster på 2. Nå er vi helt rådville. «Oppførselsen/utageringen» kom ganske brått på. Vi har spurt i barnehagen om det er noen endringer, episoder eller lignende som kan ha vert vanskelig for barnet. Ingenting. 
Barnet har «alltid» vert normalt og greit å ha med å gjøre. Har venner, oppfører seg fint sammen med andre.

Vi er oppegående og reflektere foreldre vil jeg si. Har hele veien satt trygge grenser for barna, er gode rollemodeller. Episodene kan komme nesten ut av det blå. Om noe ikkje går akkurat som ønsket i lek feks. Det er akkurat som barnet går helt i lås.

Vi aner ikke hva vi skal gjøre lenger. Tar barnet ut av situasjonen, forklarer hvorfor man ikke kan gjøre sånn. Har prøvd med belønning og straff/konsekvens når vi har vert helt rådville. Det har da vert «unaturlig» konsekvens som feks ikke barne-TV etter kvelds (dersom situasjonen oppstår rundt den tiden), tatt bort leker dersom det oppstår i lek med de lekene. 
Det har jo gått en kule varmt for oss foreldrene også når det tærer veldig på. Vi har da hevet stemmen. Pratet om det og sakt unnskyld i etterkant.

Vi gjør alt for å beskytte minste barnet, men får både klor, spark og bitt selv. 
 

Nå vet vi ikke hva vi skal gjøre? PPT, familievernkontoret?

Vi har cos kurs, det blir alle tilbudt på helsestasjon her. Disse mindre pedagogiske grepene har vi prøvd etter at vi har gjort alt «etter boka» over lengre tid.

Kommer ikke til bunns i hva som ligger vak.

Noen som har erfaringer eller tips til en familie i krise?

Anonymkode: 422b8...bb6

Jeg syns ikke dette høres ut som krise, mer en fase.

I perioder hvor vår har hatt litt utagering, så har vi prøvd å øke oppmerksomheten han får når han ikke utagerer og det har funket ganske bra.  Snakk med ham når han ikke er sint, og si at dere syns det er dumt at dere har vært så sinte i det siste og avtal at dere setter av litt tid for å gøre noe hyggelig med ham hver dag. Lese bok 1/2t bare med ham eller noe annet han liker å gjøre.

I tillegg snakker vi gjerne om at det er lov til å være sint, og prøver å gi ham noen strategier han kan prøve når han blir sint. Det er f.eks lov å gå å slå på sofaen eller kaste koseyr i gulvet. Eller gå bort til en voksen å telle til 10 

Anonymkode: 7dfeb...781

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg syns ikke dette høres ut som krise, mer en fase.

I perioder hvor vår har hatt litt utagering, så har vi prøvd å øke oppmerksomheten han får når han ikke utagerer og det har funket ganske bra.  Snakk med ham når han ikke er sint, og si at dere syns det er dumt at dere har vært så sinte i det siste og avtal at dere setter av litt tid for å gøre noe hyggelig med ham hver dag. Lese bok 1/2t bare med ham eller noe annet han liker å gjøre.

I tillegg snakker vi gjerne om at det er lov til å være sint, og prøver å gi ham noen strategier han kan prøve når han blir sint. Det er f.eks lov å gå å slå på sofaen eller kaste koseyr i gulvet. Eller gå bort til en voksen å telle til 10 

Anonymkode: 7dfeb...781

Tror ikke dere er helt i samme situasjon. Dette høres ikke ut som litt utagering men noe som faktisk påvirker livskvaliteten til resten av familien. Og jeg kjenner igjen min egen datter i beskrivelsen..

Gode tips absolutt, men vår 14åring er lite interessert i å bli lest for (og tro meg, jeg har lest utallige timer for henne og søsken)  eller gjøre noe med sin mor (eller far men det er verst med mor) i det heletatt. Akkurat nå er venner viktigst, så vi jobber med at hun skal finne det attraktivt nok å ta med venner hjem. 
Disse utbruddene kan komme helt eksplosivt ut av det blå. Vi tror vi har en hyggelig stund… pow!! Så smeller det. Det kan være noe som gjør henne stresset, jeg kan forklare matteleksa på annen måte enn læreren, hun finner ikke det ene eller det andre osv.  Det er ikke et sinne som bygger seg opp over tid. Det virker helt ukontrollerbart. Det eskalerer så kjapt at man ikke vinner å telle til 10 eller nesten i det heletatt puste. Min datter blir ofte veldig lei seg etter dette. Da prøver jeg å være der som støtte.

Jeg kjenner meg godt igjen i at man går med hevede skuldre, hjertet i halsen og er nesten redd for neste smell. 

Anonymkode: 113fa...510

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Tror ikke dere er helt i samme situasjon. Dette høres ikke ut som litt utagering men noe som faktisk påvirker livskvaliteten til resten av familien. Og jeg kjenner igjen min egen datter i beskrivelsen..

Gode tips absolutt, men vår 14åring er lite interessert i å bli lest for (og tro meg, jeg har lest utallige timer for henne og søsken)  eller gjøre noe med sin mor (eller far men det er verst med mor) i det heletatt. Akkurat nå er venner viktigst, så vi jobber med at hun skal finne det attraktivt nok å ta med venner hjem. 
Disse utbruddene kan komme helt eksplosivt ut av det blå. Vi tror vi har en hyggelig stund… pow!! Så smeller det. Det kan være noe som gjør henne stresset, jeg kan forklare matteleksa på annen måte enn læreren, hun finner ikke det ene eller det andre osv.  Det er ikke et sinne som bygger seg opp over tid. Det virker helt ukontrollerbart. Det eskalerer så kjapt at man ikke vinner å telle til 10 eller nesten i det heletatt puste. Min datter blir ofte veldig lei seg etter dette. Da prøver jeg å være der som støtte.

Jeg kjenner meg godt igjen i at man går med hevede skuldre, hjertet i halsen og er nesten redd for neste smell. 

Anonymkode: 113fa...510

Beklager, jeg svarte i feil tråd. Jeg trodde kegvari tråden om14-åringen. Sååå.. beklager igjen!

Anonymkode: 113fa...510