Normalt å ville isolere seg når man er utmattet (pga kronisk stress)

[AnonymBruker]

Har pga kronisk stress (som følge av livsbelastninger, fysisk sykdom, overgrep og krenkelser, den type ting) fått en langvarig utmattelse. Jeg er ikke deprimert. Har mer livslyst enn noensinne, selv om livet suger litt pga fysisk utmattelsessymptomer. 

Greia et at jeg føler jeg står i en så stor omveltende prosess inni meg at jeg har null sosialt behov. (Har fått avklart at jeg ikke er deprimert og føler meg regelmessig glad og fornøyd alene.) 

Spørsmålet mitt er om flere følte det sånn? Hvor lenge det varte og om det blir bedre? 

Sånn jeg føler det nå tenker jeg at jeg godt kan leve tilnærmet alene i 2 år før sosial kontakt er nødvendig. Det er bare noe med at jeg føler jeg har nok med å bli kjent med meg selv, etter å ha neglisjert meg selv i alle år. Nok med å føle meg bedre, gå en kort tur, ligge på sofaen og bare hvile. Danse litt til musikk en dag. 

Ts

Anonymkode: b9303...ec0

[AnonymBruker]

Ja, normalt for meg i alle fall. 

Anonymkode: c8072...01e

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen. Har levd med traumer hele livet uten å anerkjenne det, og har alltid slitt med stress, utmattelse, depresjon og angst. Nå er jeg i gang med traumebehandling og føler meg egentlig veldig livsglad, men samtidig helt utkjørt. Nå har jeg mann og to barn, så jeg kan ikke velge å være alene, og har derfor endt opp med å blitt sykemeldt fra jobb for å få nok tid til å «lade», selv om jeg egentlig trives på jobb og gjerne skulle jobbet.

Kan ikke si noe om varighet da, ettersom jeg står midt oppi det 😄

Anonymkode: bd6ad...f91

[AnonymBruker]

Absolutt vanlig. Men anbefaler å vedlikeholde nettverk. Eller bare sitte på cafe å observere. 

Vips går tiden og alle blir borte 💔

Anonymkode: 5730d...fe9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg kan kjenne meg igjen. Har levd med traumer hele livet uten å anerkjenne det, og har alltid slitt med stress, utmattelse, depresjon og angst. Nå er jeg i gang med traumebehandling og føler meg egentlig veldig livsglad, men samtidig helt utkjørt. Nå har jeg mann og to barn, så jeg kan ikke velge å være alene, og har derfor endt opp med å blitt sykemeldt fra jobb for å få nok tid til å «lade», selv om jeg egentlig trives på jobb og gjerne skulle jobbet.

Kan ikke si noe om varighet da, ettersom jeg står midt oppi det 😄

Anonymkode: bd6ad...f91

Ja, samme her utenom barn og mann. Så jeg kan jo være helt alene. Og det har jeg nå vært i en mnd. Den eneste jeg har snakket med er psykologen 1 gang i uka. Og butikken 2 ganger i mnd. Og det er mer enn nok. Lengter ikke etter noen en gang. 

Er mer livsglad enn noen gang. Men folk skyr jeg som pesten. 😬

Har en ekstremt tålmodig kjæreste, så jeg håper jo at jeg på et tidspunkt får litt sosialt behov igjen. 

Ts

Anonymkode: b9303...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Absolutt vanlig. Men anbefaler å vedlikeholde nettverk. Eller bare sitte på cafe å observere. 

Vips går tiden og alle blir borte 💔

Anonymkode: 5730d...fe9

💔 ja, det jeg frykter. 

Jeg håper at de vil tåle noen måneder, eller et år uten særlig kontakt. Psykologen har sagt litt det at orker man ikke så orker man ikke, og de jeg mister kanskje det er det beste 🤷🏼‍♀️ 

Sånn det er nå blir jeg syk av å være med eller ringe folk så unngår det. Jeg har bestemt meg for å gi meg det jeg trenger for å bli bra, og i det halve året der jeg var livredd for å miste nettverk og derfor fortsatte å stresse med å svare sms og ringe ble jeg ikke særlig bedre, så nå har jeg landet på at jeg bare må være utilgjengelig, selv om det koster. 

Ts

Anonymkode: b9303...ec0

[AnonymBruker]

Jeg sliter med utmattelse, og etter jobb har jeg problemer med å ha mann og barn rundt meg. I helgene går det bedre. For min del skyldes det nok korona, eller generelt stress og bekymringer.

Anonymkode: 62098...c39

[AnonymBruker]

Helt normalt og det er også viktig å lytte til kroppen. Men, med tanke på å komme tilbake til normalen så bør du prioritere å ha noe sosial kontakt. Hvor ofte må du se selv, jeg er sosial en gang i uken (jobber ikke) og da på arrangementer eller ting som er tidsbestemt. Besøk som varer flere timer klarer jeg ikke, må vite at om to timer er det over.

Anonymkode: 05867...ee4

[AnonymBruker]

Jeg ble utmattet noen uker, men det var symptom av ptsd flashback. Det varte noen uker bare. Men når jeg var utmattet var alt slitsomt. Tenke var slitsomt, dusje var slitsomt, spise, lytte til andre, i det hele tatt alt som krevde energi, som små ting. Noen dager lå jeg i sengen til jeg skulle sove igjen, noen dager klarte jeg å gå i butikken.

målet var å gjøre en ting hver dag og spise mat og drikke. Hvis det var veldig gale, så lå jeg i sengen en hel dag. Lytte til kroppen hva den klarer.

vi er tilpasningsdyktige, det er vi mennesker, så det går helt bra når man har blitt vandt med situasjonen og akseptert det.  Mitt råd er å ta dag for dag, time for time. Gjør en ting hver dag som er positivt og spis godt. Visualiser at du er snill med kroppen og den bygger seg opp når du hviler deg. Bli kjent med folk i samme situasjon, start en støttegruppe på nettet og del med hverandre. 

 

 

Anonymkode: fb9c6...2ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ble utmattet noen uker, men det var symptom av ptsd flashback. Det varte noen uker bare. Men når jeg var utmattet var alt slitsomt. Tenke var slitsomt, dusje var slitsomt, spise, lytte til andre, i det hele tatt alt som krevde energi, som små ting. Noen dager lå jeg i sengen til jeg skulle sove igjen, noen dager klarte jeg å gå i butikken.

målet var å gjøre en ting hver dag og spise mat og drikke. Hvis det var veldig gale, så lå jeg i sengen en hel dag. Lytte til kroppen hva den klarer.

vi er tilpasningsdyktige, det er vi mennesker, så det går helt bra når man har blitt vandt med situasjonen og akseptert det.  Mitt råd er å ta dag for dag, time for time. Gjør en ting hver dag som er positivt og spis godt. Visualiser at du er snill med kroppen og den bygger seg opp når du hviler deg. Bli kjent med folk i samme situasjon, start en støttegruppe på nettet og del med hverandre. 
 

Anonymkode: fb9c6...2ab

Takk for tipsene. Veldig enig i at det er viktig å være snill med kroppen. Skrev ikke det i HI, men er en sånn langvarig greie det her. 100% sykmeldt og hjemme på 9.mnd. 

Føler alt går ganske bra no. Har vent meg til å føle meg jævlig utslitt, føler jeg gjør mye bra. Men har null sosialt behov og nå har jeg vært helt isolert fra folk i 1 mnd. Men jeg velger å ha tillit til prosessen. Hehe. 

Ts

Anonymkode: b9303...ec0

[AnonymBruker]

Orker ikke mennesker eller byen jeg bor i nå. Da er det lett å bare sitte hjemme i sin egen leilighet. Alene.

Anonymkode: dabd9...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Orker ikke mennesker eller byen jeg bor i nå. Da er det lett å bare sitte hjemme i sin egen leilighet. Alene.

Anonymkode: dabd9...07d

Stakkar deg. Kan du ikke date noen som har samme som seg? Sitte inne sammen å slappe av?

Anonymkode: fb9c6...2ab

[AnonymBruker]

Er også traumatisert pga mobbing, trakkasering og overgrep. Isolerer meg i høy grad og er mye utmattet. Jeg har også, for en del år siden, utviklet alvorlige psykiske lidelser jeg blir diskriminert for på det verste. Så…føler ikke for å omgås folk lenger. 

Anonymkode: b6b01...963

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Er også traumatisert pga mobbing, trakkasering og overgrep. Isolerer meg i høy grad og er mye utmattet. Jeg har også, for en del år siden, utviklet alvorlige psykiske lidelser jeg blir diskriminert for på det verste. Så…føler ikke for å omgås folk lenger. 

Anonymkode: b6b01...963

Dette er vondt å høre. Er det sånn at du egentlig har lyst å være sosial? 

Jeg er heldig. Har mennesker som er rause og forståelsesfulle, men jeg orker ikke folk nå. 

Jeg har selv opplevd en del diskriminering i forbindelse med mine psykiske lidelser. Fordommer, hat og stigmatisering. Det er utrolig tøft å stå i. Jeg vet heldigvis at de fleste ikke er så onde som mange av de jeg har møtt. Men det er fryktelig vondt å leve i denne verdenen der sånne holdninger finnes. Av og til tenker jeg at jeg orker ikke være i samme verden som dem. Men dessverre finnes det bare 1 verden. Hvordan er det for deg? 

Anonymkode: b9303...ec0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette er vondt å høre. Er det sånn at du egentlig har lyst å være sosial? 

Jeg er heldig. Har mennesker som er rause og forståelsesfulle, men jeg orker ikke folk nå. 

Jeg har selv opplevd en del diskriminering i forbindelse med mine psykiske lidelser. Fordommer, hat og stigmatisering. Det er utrolig tøft å stå i. Jeg vet heldigvis at de fleste ikke er så onde som mange av de jeg har møtt. Men det er fryktelig vondt å leve i denne verdenen der sånne holdninger finnes. Av og til tenker jeg at jeg orker ikke være i samme verden som dem. Men dessverre finnes det bare 1 verden. Hvordan er det for deg? 

Anonymkode: b9303...ec0

Jeg tenker mye jeg ikke kan gå inn på for det bryter forumets regler. Jeg var veldig glad i mennesker, men det har blitt for mye vondt, for mye trakkasering og mobbing og stigmatisering. 
 

Bortsett fra utmattelsen fungerer jeg godt pga medisiner men retraumatisetingen har gitt meg mye angst. Et slags tilbakefall for har vært kvitt det i mange år og har fungert godt både i jobb og sosialt. Nå er den funksjonen borte. 
 

Man snakker jo så myenå til dags om at man ikke skal diskriminere folkegrupper, kjønn og legning. Det belyses nesten ikke at psykisk syke nærmest er fritt vilt. 

Anonymkode: b6b01...963

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg tenker mye jeg ikke kan gå inn på for det bryter forumets regler. Jeg var veldig glad i mennesker, men det har blitt for mye vondt, for mye trakkasering og mobbing og stigmatisering. 
 

Bortsett fra utmattelsen fungerer jeg godt pga medisiner men retraumatisetingen har gitt meg mye angst. Et slags tilbakefall for har vært kvitt det i mange år og har fungert godt både i jobb og sosialt. Nå er den funksjonen borte. 
 

Man snakker jo så myenå til dags om at man ikke skal diskriminere folkegrupper, kjønn og legning. Det belyses nesten ikke at psykisk syke nærmest er fritt vilt. 

Anonymkode: b6b01...963

Ja, dette har jeg tenkt mye på. At jeg skulle ønske man snakket mer om diskrimineringen av psykisk syke. Jeg tok det opp med noen, de fikk meg til å innse at de fleste ikke hater psykisk syke. Men problemet er jo at man ser så godt hvem de er. Det er som når man blir mobbet og alle de andre bare ser på. Når noen krenker deg skikkelig hjelper det ikke at de fleste IKKE krenker deg. 

Skulle ønske noen skrev en artikkel om mikroaggressjoner mot psykisk syke. Kanskje jeg skal skrive den. 

Jeg føler at jeg har blitt mye bedre fra mine psykiske lidelser, men at belastningen av samfunnets holdninger blir litt for mye. Men jeg tror på at når jeg ikke er så utmattet at jeg vil tåle verden bedre. Få litt mer motstandskraft. 

Etter 9 mnd hjemme og ikke særlig rundt folk, det har jeg merket hjelper. Når man ikke er rundt folk så hører man heller ikke stigmaet. Annet enn her på KG da. Isoleringen pga fysisk utmattelse har hjulpet på K-ptsd for ja, jeg slipper triggerne hele tiden. 

Håper du holder ut. 

Ts

Anonymkode: b9303...ec0

[AnonymBruker]

Om dette er noe du trenger, men selv tenker at det er midlertidig (?), så ville jeg tatt noen grep for å beholde vennskap. F.eks gitt beskjed til nærmeste venner? Sagt rett ut hva som skjer, og at du trenger et halvår uten kontakt. Da vil du kanskje unngå at folk avskriver deg «for alltid»? Lettere å komme tilbake, de slipper å lure eller misforstå og bli såra.

Kanskje kan du treffe noen en sjelden gang? Isolasjon er sjelden en god ide over veldig lang tid..og selv om du ikke er deprimert nå, så vil det ikke si at du ikke står i fare for å bli det.

Slet selv med en utmattelse i et par år, samtidig som jeg hadde det ok og var absolutt ikke deprimert. Hadde forsåvidt lyst å være med folk innimellom, men orka ikke. Men det skifta, så når jeg endelig ble markant bedre så hadde det svitsja over til depresjon 🙄 så nå er utmattelsen omtrent borte, men jeg har det verre enn noen gang. Så….å forebygge depresjon er faktisk ganske viktig i en slik situasjon ❤️

Anonymkode: aaec8...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

💔 ja, det jeg frykter. 

Jeg håper at de vil tåle noen måneder, eller et år uten særlig kontakt. Psykologen har sagt litt det at orker man ikke så orker man ikke, og de jeg mister kanskje det er det beste 🤷🏼‍♀️ 

Sånn det er nå blir jeg syk av å være med eller ringe folk så unngår det. Jeg har bestemt meg for å gi meg det jeg trenger for å bli bra, og i det halve året der jeg var livredd for å miste nettverk og derfor fortsatte å stresse med å svare sms og ringe ble jeg ikke særlig bedre, så nå har jeg landet på at jeg bare må være utilgjengelig, selv om det koster. 

Ts

Anonymkode: b9303...ec0

Jeg pleier å si til venner at det blir litt stille fra meg fremover fordi det er mye som skjer. Da er det aldri noen som forsvinner. Kan isolere meg i 2-3 måneder uten problem. 

Anonymkode: c8072...01e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, dette har jeg tenkt mye på. At jeg skulle ønske man snakket mer om diskrimineringen av psykisk syke. Jeg tok det opp med noen, de fikk meg til å innse at de fleste ikke hater psykisk syke. Men problemet er jo at man ser så godt hvem de er. Det er som når man blir mobbet og alle de andre bare ser på. Når noen krenker deg skikkelig hjelper det ikke at de fleste IKKE krenker deg. 

Skulle ønske noen skrev en artikkel om mikroaggressjoner mot psykisk syke. Kanskje jeg skal skrive den. 

Jeg føler at jeg har blitt mye bedre fra mine psykiske lidelser, men at belastningen av samfunnets holdninger blir litt for mye. Men jeg tror på at når jeg ikke er så utmattet at jeg vil tåle verden bedre. Få litt mer motstandskraft. 

Etter 9 mnd hjemme og ikke særlig rundt folk, det har jeg merket hjelper. Når man ikke er rundt folk så hører man heller ikke stigmaet. Annet enn her på KG da. Isoleringen pga fysisk utmattelse har hjulpet på K-ptsd for ja, jeg slipper triggerne hele tiden. 

Håper du holder ut. 

Ts

Anonymkode: b9303...ec0

Interessant; kan du ikke skrive om den type mikroaggresjon?☺️Jeg har usynlige fysiske sykdommer, og psykisk sykdom(vant i lotteriet). Og blir utsatt for mikroaggresjon som gjør at jeg har trekt meg vekk fra mange, og isolerer meg. Det har skapt mye angst å bli kontaktet og forventes å være klar på 5 min; være seg besøk hos meg eller annet. Jeg har en del digital kontakt med medstudenter på zoom(det går siden det kun er 7,5 sp fra hjemme). Og for en stund siden hadde vi en liten diskusjon rundt etnisk rasisme; dette gjaldt øst-europeere i Norge. Jeg «parerete» litt med å si jeg forstod dem som ble tråkket på, men at samtidig er vi mange grupper som blir tråkket på i hverdagen, blant annet syke og uføre, og jeg ser ikke det store forsvaret for oss? Og ar om vi leter med lupe så blir vi forulempet hver bidige dag😏😔

Anonymkode: 0f0da...0e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Interessant; kan du ikke skrive om den type mikroaggresjon?☺️Jeg har usynlige fysiske sykdommer, og psykisk sykdom(vant i lotteriet). Og blir utsatt for mikroaggresjon som gjør at jeg har trekt meg vekk fra mange, og isolerer meg. Det har skapt mye angst å bli kontaktet og forventes å være klar på 5 min; være seg besøk hos meg eller annet. Jeg har en del digital kontakt med medstudenter på zoom(det går siden det kun er 7,5 sp fra hjemme). Og for en stund siden hadde vi en liten diskusjon rundt etnisk rasisme; dette gjaldt øst-europeere i Norge. Jeg «parerete» litt med å si jeg forstod dem som ble tråkket på, men at samtidig er vi mange grupper som blir tråkket på i hverdagen, blant annet syke og uføre, og jeg ser ikke det store forsvaret for oss? Og ar om vi leter med lupe så blir vi forulempet hver bidige dag😏😔

Anonymkode: 0f0da...0e6

Trenger ikke lete med lupe. Jeg har blitt trakkasert på alvorlige måter med vitner fordi jeg er psykisk syk. Har også screenshots. Mange har forkastelige holdninger til alvorlig psykisk sykdom. 

Anonymkode: b6b01...963