"Såret" over hva biologiske barn i fosterfamilien får

[AnonymBruker]

Jeg har bodd noen år hos biologisk familie, faktisk et søsken. Dette er noen år siden nå, og jeg er voksen med egen familie.

Jeg ser nå i ettertid at, og fra bekreftelse fra andre, om at dette fosterhjemmet ikke var optimalt. Jeg har ikke et nært forhold til mitt søsken nå, og går med skyldfølelse for at jeg ikke følger opp mitt søsken sitt barn. Likevel vet jeg at mitt søsken også har ansvar for kontakten, og at jeg ikke er ene ansvarlig for å være flink tante.

Jeg får likevel oppdateringer via sosiale media om hvordan de lever livet sitt. De er tett på egne barn, og jeg er selvfølgelig glad for det. Likevel kjenner jeg at det er en sorg for meg å se, fordi jeg nå ser jeg aldri fikk dette.

F.eks: 

- Hjelp med lekser. Blir såret når jeg får bilder og oppdateringer om at de hjelper egne barn med lekser. Jeg fikk aldri hjelp med lekser.

- Kjører og bringer hit og dit. Jeg ble ikke kjørt noe som helst sted, og gikk km vis for å komme meg dit jeg skulle. De visste knapt hvor jeg var.

Jeg trenger bare dele dette, jeg er ikke misunnelig, men alt jeg nå ser, minner meg på det jeg ikke fikk.

Anonymkode: 92576...4a0

[AnonymBruker]

Ditt søsken var forsterfamilie for deg? Eller misforstår jeg?

Anonymkode: 407f2...b2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ditt søsken var forsterfamilie for deg? Eller misforstår jeg?

Anonymkode: 407f2...b2e

Ja. Nå er altså søsken forholdet ødelagt og det å ikke ha en fosterfamilie. Pluss forholdet til mitt tantebarn, fordi kontakten mellom oss er spesiell.

Anonymkode: 92576...4a0

[AnonymBruker]

Dersom du nå er voksen med barn og søskenet ditt også har små barn (ref: Hjelper med lekser i sosiale medier) så var nok søskenet ditt ungt da h*n overtok omsorgen for deg? 
I så fall så syntes jeg ikke det er det minste rart at du verken ble hjulpet med lekser eller ble kjørt rundt omkring. Søskenet ditt var nok ikke moden nok for oppgaven som reserveforelder, og forsøkte bare å gjøre det beste ut av en dårlig situasjon.

Når det er sagt så er det nok mange barn som ikke får leksehjelp eller blir kjørt rundt, og jeg tenker at det ikke er stort å syte om. Evt. utfordringer du måtte ha i dag kommer nok av helt andre ting, som tapet av foreldre i oppveksten.

Anonymkode: 59cef...f58

[AnonymBruker]

Ikke heng deg fast i fortiden. Den kan du ikke endre. Ha fokus på å ha det bra nå og i framtiden. Kommer aldri noe godt ut av å gruble på gammelt ræl.

Anonymkode: df3cd...740

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dersom du nå er voksen med barn og søskenet ditt også har små barn (ref: Hjelper med lekser i sosiale medier) så var nok søskenet ditt ungt da h*n overtok omsorgen for deg? 
I så fall så syntes jeg ikke det er det minste rart at du verken ble hjulpet med lekser eller ble kjørt rundt omkring. Søskenet ditt var nok ikke moden nok for oppgaven som reserveforelder, og forsøkte bare å gjøre det beste ut av en dårlig situasjon.

Når det er sagt så er det nok mange barn som ikke får leksehjelp eller blir kjørt rundt, og jeg tenker at det ikke er stort å syte om. Evt. utfordringer du måtte ha i dag kommer nok av helt andre ting, som tapet av foreldre i oppveksten.

Anonymkode: 59cef...f58

Var veldig mye jeg ikke fikk.

Anonymkode: 92576...4a0

[AnonymBruker]

Jeg har barn med stor aldersforskjell, og de yngste barna blir mye bedre fulgt opp enn eldste. 
Jeg har vokst med oppgaven, samt at skole og samfunn forventer mer av oss foreldre. 
Du er et produkt av din tid, hvor leksehjelp og taxi var mindre normalen enn nå. 
 

Om du ikke har andre ting å klage på enn sånt som dette, så har du hatt det fint. 

Anonymkode: c2f37...a8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har barn med stor aldersforskjell, og de yngste barna blir mye bedre fulgt opp enn eldste. 
Jeg har vokst med oppgaven, samt at skole og samfunn forventer mer av oss foreldre. 
Du er et produkt av din tid, hvor leksehjelp og taxi var mindre normalen enn nå. 
 

Om du ikke har andre ting å klage på enn sånt som dette, så har du hatt det fint. 

Anonymkode: c2f37...a8e

Er selvsagt andre ting. Som emosjonell støtte.

Anonymkode: 92576...4a0

[Wilma89]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Var veldig mye jeg ikke fikk.

Anonymkode: 92576...4a0

Hvis det er en ting jeg har lært, så må man komme seg videre fra det man ikke fikk i oppveksten. Selvfølgelig er det sårt og klarer du ikke komme over det på egen hånd, så få hjelp til dette. Å gå dag inn og dag ut å fokusere på fortiden, gir deg ingenting i fremtiden. Jeg ble utsatt for grov omsorgssvikt og fikk profesjonell hjelp til å komme meg videre. Nå er fokuset mitt å gi barna mine en trygg, omsorgsfull og stabil oppvekst. Og ikke minst å se fremover for å skape en trygg, god og meningsfull fremtid for familien min. 

[AnonymBruker]

Hvor gammelt var dette søskenet ditt når det tok foreldrerollen? 

Anonymkode: f26e0...ee8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er selvsagt andre ting. Som emosjonell støtte.

Anonymkode: 92576...4a0

Kos med misnøye er kortvarig lykke. Se fremover og bygg gode relasjoner der du kan, for å kunne glede deg mer over ditt eget liv. Ditt søsken gjorde helt sikkert sitt beste, og sørget nok også selv over tapet av sine foreldre samtidig som hun var helt uerfaren i fht å skulle oppdra sitt eget søsken.

Anonymkode: 4a338...dd0

[Juniper]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er selvsagt andre ting. Som emosjonell støtte.

Anonymkode: 92576...4a0

Jeg tror veldig mange barn som er innen fosterhjemssystemet kjenner på ting som ikke er ideelt. Men de har det kanskje fortsatt bedre enn hos biologiske foreldre.

Det er jo forskjell på å havne i fosterhjem pga at foreldre dør, og på grunn av grov omsorgssvikt. Hvis det er det siste, så husk på at søskenet ditt har vokst opp under samme forhold som du, med like uegna foreldre. Det var nok ikke lett for søskenet å skulle gi disse tingene som hun/han selv ikke fikk. Med egne barn er det en gradvis læringsprosess. Er mye enklere. 

[AnonymBruker]

Jeg tror du bør prøve å sette deg inn i søskenet ditt sin situasjon. Sansynligvis var dette søskenet veldig ungt da det overtok omsorgen for deg og det var kanskje noe hen ikke hadde sett for seg i utgangspunktet, men gjorde det beste ut av situasjonen. Var søskenet veldig ungt så har sansynligvis søskenet ditt ofret veldig mye av sin ung voksen tid på deg selv om det føles ut som du ikke ble mye oppfulgt. Det er mye arbeid med barn selv om man gjør minimum. Jeg tenker at dette nok ikke var en heldig situasjon for søskenet ditt og det kan ikke sammenlignes med situasjonen med egne barn når søskenet er mye eldre og mer modent.

Jeg tenker at du ikke kan skylde så mye på søskenet ditt for denne sitiasjonen og heller tenke at du er like ansvarlig for å ha et godt forhold til ditt søsken. Nå er dere er begge voksne og det er ikke ditt søsken sitt ansvar å beholde relasjonen, nå er det begge sitt ansvar.

Anonymkode: 11b55...a13

[AnonymBruker]

Det virker som om du har en del uprosesserte følelser, og bitterhet over noe dine foreldre egentlig skulle gitt deg?

Som noen allerede har påpekt. Dette er ditt søsken, det er en annen relasjon enn foreldre-barn. Gitt hva du skriver om din alder og små barn er dette også et søsken som har tatt ansvar for deg i veldig ung alder? 

Du skal vite at selv mellom biologiske søsken som har vokst opp med egne foreldre er det veldig vanlig å føle på urettferdighet. Jeg er eldst, jeg fikk mye oppmerksomhet og oppfølging, men også strenge regler. Det er fulle album for mine første leveår. Jeg vokste opp med eget og stort soverom. Men med foreldre som hadde dårligere råd, og ikke reiste på ferie og slik. Mitt yngste søsken måtte dele rom, og hadde på ingen måte den oppfølgingen jeg fikk. Men fikk mange materielle goder, og reiser rundt i verden etter at jeg hadde flyttet hjemmefra. 

Anonymkode: 37ab8...d00

[GammelKaktus]

Alt er relativt. En venninne av meg som var veldig ung når hun fikk førstemann har slitt med han i senere tid når hun fikk runde nummer 2 når hun ble 40. Da var jo han nesten voksen og han har blitt "bitter" over alt de "nye" barna har fått. Men han klarer ikke å se at situasjonen er endret, hun er voksen, i et stabilt forhold og klar for barn. Hun var jo ikke det når hun fikk han, hun var et barn selv. Nå har de jo masse familie rundt seg og, da hun var ung så sto hun i det alene da barnefar stakk etter 3 uker. Det jeg vil fram til er at det ikke er uvanlig at eldre barn reagerer på at yngre barn "får" mer, det er jo og naturlig siden man lærer mens man går.

Tenker at de som virkelig har sviktet her er foreldrene dine og så har søsteren din prøvd å gjøre så godt hun kan, det er ikke bare bare å ha ansvar for søsken heller. Det er alltid lett å finne feil hos de som har tatt ansvar for de som skulle har gjort det har ikke vært der.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har bodd noen år hos biologisk familie, faktisk et søsken. Dette er noen år siden nå, og jeg er voksen med egen familie.

Jeg ser nå i ettertid at, og fra bekreftelse fra andre, om at dette fosterhjemmet ikke var optimalt. Jeg har ikke et nært forhold til mitt søsken nå, og går med skyldfølelse for at jeg ikke følger opp mitt søsken sitt barn. Likevel vet jeg at mitt søsken også har ansvar for kontakten, og at jeg ikke er ene ansvarlig for å være flink tante.

Jeg får likevel oppdateringer via sosiale media om hvordan de lever livet sitt. De er tett på egne barn, og jeg er selvfølgelig glad for det. Likevel kjenner jeg at det er en sorg for meg å se, fordi jeg nå ser jeg aldri fikk dette.

F.eks: 

- Hjelp med lekser. Blir såret når jeg får bilder og oppdateringer om at de hjelper egne barn med lekser. Jeg fikk aldri hjelp med lekser.

- Kjører og bringer hit og dit. Jeg ble ikke kjørt noe som helst sted, og gikk km vis for å komme meg dit jeg skulle. De visste knapt hvor jeg var.

Jeg trenger bare dele dette, jeg er ikke misunnelig, men alt jeg nå ser, minner meg på det jeg ikke fikk.

Anonymkode: 92576...4a0

Samme hjemme hos oss. Jeg er eldst, attpåklatten er mye yngre enn meg. Men jeg skjønner at følelsene blir større, usikkerheten blir større og sårheten større når det er fosterforeldrene dine det er snakk om. 
 

Mine foreldre overlot meg mye til meg selv, lite tid å tune inn på hvordan det gikk med meg, de hjalp ikke til med lekser. jeg måtte komme meg dit jeg ønsket selv (buss og bein), de stilte på foreldremøter av og til, jeg var hos slekt hele sommeren. De fikk meg bår de var unge, de hadde jobber som ikke var fleksible, jeg fikk småsøsknene etter hvert, de hadde lite penger og det var en annen tid.

Mitt søsken ble kjørt over alt, de fulgte opp skole og fritidsinteresser, søskenet fikk mer penger, familieferier, de støttet når det var vanskelig, jeg vil si det ble litt for mye av det gode. Det er jo fordi de gikk glipp av alt dette med meg og på en måte overkompenserer med den minste. Det kan hende ditt søsken gjør også, kompenserer for det søskenet ser dere gikk glipp av i deres barndom. 

Forskjellsbehandlingen er til stede fremdeles, jeg har stått i mye mer krevende situasjoner alene enn det jeg må høre fra mine foreldre at stakkars lillesøsken, det må få tid, emosjonell støtte og penger så «vanskelig» som det har det. 
 

Nå når jeg er voksen ser jeg at jeg er glad for selvstendigheten og glad for at jeg ikke har den avhengigheten og hjelpeløsheten mitt minste søsken har selv nå i voksen alder. Om noe går i mot så forventes det at andre rydder opp. 

Anonymkode: 6b0f4...97f

[AnonymBruker]

Jeg syns du forlanger for mye av din søster. Det er dine foreldre som ikke har strukket til i omsorgsoppgaven av deg, av en eller annen grunn. Din søster fikk en oppgave i fanget hun ikke var klar for. Hun gjorde nok så godt hun kunne, ut i fra de forutsetningene som var. At du sammenlikner deg med hennes barn, er ikke riktig. Du har aldri og vil aldri bli hennes barn, men hennes søster. De rollene burde nok ikke ha blitt blandet, men det er ikke sikkert det fantes andre valg, i den situasjonen dere sto i. 

Du kan ikke endre fortiden, men du bestemmer fremtiden...

Anonymkode: ef551...b43

[AnonymBruker]

Ikke se etter ting å bli såret for. 

Om du nå er voksen og ditt søsken nå har barn i skolealder, var søskenet veldig ung da hen hadde ansvar for deg. Søskenet ditt var trolig også i en vanskelig situasjon. 

Synes du søskenet ditt skal la være å hjelpe eget barn, fordi hen hadde mindre kapasitet og modenhet da du var barn? Sånn at du skal føle det likt? 

Det virker utrolig egoistisk. 

Anonymkode: d1f02...796

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg syns du forlanger for mye av din søster. Det er dine foreldre som ikke har strukket til i omsorgsoppgaven av deg, av en eller annen grunn. Din søster fikk en oppgave i fanget hun ikke var klar for. Hun gjorde nok så godt hun kunne, ut i fra de forutsetningene som var. At du sammenlikner deg med hennes barn, er ikke riktig. Du har aldri og vil aldri bli hennes barn, men hennes søster. De rollene burde nok ikke ha blitt blandet, men det er ikke sikkert det fantes andre valg, i den situasjonen dere sto i. 

Du kan ikke endre fortiden, men du bestemmer fremtiden...

Anonymkode: ef551...b43

Man velger selv å være omsorgsperson, man tvinges ikke.

Anonymkode: 92576...4a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man velger selv å være omsorgsperson, man tvinges ikke.

Anonymkode: 92576...4a0

Nei, men hvis hun ikke hadde påtatt seg oppgaven hadde TS havnet i fosterhjem og søsknene hadde blitt skilt. Selv om hun valgte å si ja var det nok ikke et reelt valg fordi alternativet hadde vært så fælt. I stedet for å se etter ting å bli såret for bør heller TS være takknemlig for at søsteren tok på seg dette og gjorde sitt beste. Så ble det ikke så bra som det kanskje kunne blitt, men hun har tydeligvis vokst med oppgaven og blitt en bedre omsorgsperson og i stedet for å bruke det mot henne og ta det som nok en ting å bli såret for bør TS være glad på søsterens vegne. Se framover i stedet for bakover. Du kan ikke gjøre noe med fortiden, men du kan gjøre noe med framtiden og ditt framtidige forhold til søsteren.

Anonymkode: 06d07...f47