Hvordan opprettholde glede/mening i «livskriser»?

[AnonymBruker]

Hvordan klarer dere/folk å opprettholde glede og mening i livet når det raser sammen rundt deg og sliter psykisk pga det? 
altså å virkelig tro på det/kjenne på det? 

Anonymkode: 38bae...b99

[AnonymBruker]

I slike perioder lever jeg for barna. De er den eneste meningen med livet mitt da.

Å opprettholde annen glede/mening har jeg ikke fått til. 

Anonymkode: 505ed...1ee

[AnonymBruker]

Jeg syns livets realiteter er harde, og står ensom i det

Anonymkode: 38bae...b99

[AnonymBruker]

Sender mange styrketanker til dere❤️❤️

Anonymkode: 95511...e50

[Lea]

Livet er veldig tøft og ensomt. Kjenner meg igjen. Klem til dere ❤️

[Gjest supernova_87]

Men må man føle på så mye glede og mening i kriser da? (Kortvarige som sådan)

Det er faktisk helt normalt at man i perioder ikke kjenner så mye mening eller glede, uten at det er noe feil. Kanskje akseptere at "nå er det sånn" i stedet for å prøve å tvinge fram mening. 

Utenom det så tenker jeg alltid at et godt utgangspunkt er å vite hvem man ønsker å være, i ulike roller, situasjoner osv. F.eks hvem ønsker jeg å være i en krise. Jo, jeg ønsker å være tålmodig, raus mot meg selv, respektfull over for kroppen, sjelen og andres behov. Okei, hvordan gjør jeg det? Jo, jeg aksepterer at det tar tid å føle seg bedre. Jeg skynder meg ikke gjennom krisen. Jeg respekterer når kroppen sier "jeg har vondt i magen, gi meg mat" eller sjelen sier "nå trenger du en klem". 

Og når jeg da daglig, gjennom krisen, fremdeles går i retning av å være det mennesket jeg ønsker å være så gir det meg både mestringsfølelse og opplevelse av mening. Men om diverse emosjoner dukker opp det lar jeg være opp til emosjonene. Alt jeg kan gjøre er å legge til rette. 

Sender deg varme tanker dersom du står i en krise nå. ❤️

[AnonymBruker]

supernova_87 skrev (5 minutter siden):

Men må man føle på så mye glede og mening i kriser da? (Kortvarige som sådan)

Det er faktisk helt normalt at man i perioder ikke kjenner så mye mening eller glede, uten at det er noe feil. Kanskje akseptere at "nå er det sånn" i stedet for å prøve å tvinge fram mening. 

Utenom det så tenker jeg alltid at et godt utgangspunkt er å vite hvem man ønsker å være, i ulike roller, situasjoner osv. F.eks hvem ønsker jeg å være i en krise. Jo, jeg ønsker å være tålmodig, raus mot meg selv, respektfull over for kroppen, sjelen og andres behov. Okei, hvordan gjør jeg det? Jo, jeg aksepterer at det tar tid å føle seg bedre. Jeg skynder meg ikke gjennom krisen. Jeg respekterer når kroppen sier "jeg har vondt i magen, gi meg mat" eller sjelen sier "nå trenger du en klem". 

Og når jeg da daglig, gjennom krisen, fremdeles går i retning av å være det mennesket jeg ønsker å være så gir det meg både mestringsfølelse og opplevelse av mening. Men om diverse emosjoner dukker opp det lar jeg være opp til emosjonene. Alt jeg kan gjøre er å legge til rette. 

Sender deg varme tanker dersom du står i en krise nå. ❤️

Det ligger vel i ordet livskrise at det handler om noe større og dyptgående, så ja det er viktig å ha noe å «leve for» 

og det føles jo ikke som det skal gå over med det første og da kan man ikke sette hele livet på vent.

håndtere ting ved siden av hverandre…på en måte..?

Anonymkode: 38bae...b99

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det ligger vel i ordet livskrise at det handler om noe større og dyptgående, så ja det er viktig å ha noe å «leve for» 

og det føles jo ikke som det skal gå over med det første og da kan man ikke sette hele livet på vent.

håndtere ting ved siden av hverandre…på en måte..?

Anonymkode: 38bae...b99

"Livskriser" kan bety så mangt. For noen er det en måned, for andre flere år. 

I alle tilfeller tror jeg tanken om at man MÅ ha mening og glede kan virke mot sin hensikt. Man legger et press på seg selv at livet ikke skal føles så ille som det faktisk gjør. 

Min erfaring er at det er når man gir seg hen til smerten, tillater den fullt ut at den letter litt og man får plass til gode følelser innimellom også. 

En psykolog jeg kjenner fortalte meg at det japanske ordet for krise både betyr fare og mulighet, og at hun så dem som en mulighet til vendepunkt, å lære noe nytt om seg selv, at de kan sees i et positivt lys. Kanskje man finner mening i selve krisen "hva kan dette lære meg?", at å bare holde ut er meningsfylt i seg selv. 

[AnonymBruker]

supernova_87 skrev (8 timer siden):

"Livskriser" kan bety så mangt. For noen er det en måned, for andre flere år. 

I alle tilfeller tror jeg tanken om at man MÅ ha mening og glede kan virke mot sin hensikt. Man legger et press på seg selv at livet ikke skal føles så ille som det faktisk gjør. 

Min erfaring er at det er når man gir seg hen til smerten, tillater den fullt ut at den letter litt og man får plass til gode følelser innimellom også. 

En psykolog jeg kjenner fortalte meg at det japanske ordet for krise både betyr fare og mulighet, og at hun så dem som en mulighet til vendepunkt, å lære noe nytt om seg selv, at de kan sees i et positivt lys. Kanskje man finner mening i selve krisen "hva kan dette lære meg?", at å bare holde ut er meningsfylt i seg selv. 

Ja men det er jo et svar😊 

jeg føler at angsten tar helg over og er redd for å bli gæren og må vite at jeg har noe å se mening i da

Anonymkode: 38bae...b99

[AnonymBruker]

Tenker liksom ta tilstand og følelser på alvor uten å la seg fange fullstendig..prøve å holde ut og leve videre på en måte, men en ny måte?

Anonymkode: 38bae...b99

[AnonymBruker]

Det er jo ekkelt å oppleve at angst og følelser tar helt overhånd og alt man egentlig liker ikke betyr noe..? Alt fra de små tingene å se et morsomt klipp på Internett liksom..? Mener ikke nødvendigvis finne den Store meningen med livet men hvordan ektefølt klare å holde fast i noen ting som kan gi glede? Som feks å glede seg over morsomme klipp på Internett- for å sette det på spissen 

Anonymkode: 38bae...b99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvordan klarer dere/folk å opprettholde glede og mening i livet når det raser sammen rundt deg og sliter psykisk pga det? 
altså å virkelig tro på det/kjenne på det? 

Anonymkode: 38bae...b99

Takknemlighet, og et ønske om å "gi tilbake", er hva som har gitt meg glede og mening i de vanskeligste periodene av livet mitt

Det er ikke noe jeg har gjort bevisst, men det har skjedd hver gang.

 

Anonymkode: 98f3b...d0c

[AnonymBruker]

Fokus på å mestre jobb så godt som mulig - å være for lenge borte gjør det enda vanskeligere å komme tilbake. Samt fokus på barna, at de får en mest mulig normal hverdag. Og ha fokus på hvordan komme seg ut av krisen. Resten får seile sin egen sjø dessverre

Anonymkode: 8ddd6...127

[AnonymBruker]

Når alt raser sammen rundt meg, tvinger jeg meg til å fungere og få til noen enkle ting. Lage og spise mat, hva som helst. Dusj og tannpuss, holde meg selv i allefall delvis på bena. Så bygge opp resten gradvis. I min fortid har jeg hatt lett for ikke å komme meg ut av kriser og heller bli sittende fast i de. Nå presser jeg forsiktig fremover men gir meg selv tid til å samle meg  

Anonymkode: 70010...675

[AnonymBruker]

Livskriser er tungt, men det er ulike faser i ei krise. Når en opplever sjokk og i starten av krisen er det veldig tungt. Så vil man etterhvert godta krisen på et vis og det blir lettere å håndtere den med litt tid. 
Det som er viktig i ei livskrise er å ha folk rundt seg som kan støtte. Søvn, mat og prøve holde på rutiner så godt det lar seg gjøre. Komme seg litt ut i frisk luft, og prøve fokusere på noe annet innimellom så du får litt pause. 
sakte men sikkert vil du kjenne at du tar mer kontrollen tilbake. 
du kan også snakke med rask psyk helse i kommunen som er god støtte i livskriser. 
 

Anonymkode: 3edc9...9db

[AnonymBruker]

Denne boken: 

Anonymkode: 46434...472

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2023 den 11.39):

Livskriser er tungt, men det er ulike faser i ei krise. Når en opplever sjokk og i starten av krisen er det veldig tungt. Så vil man etterhvert godta krisen på et vis og det blir lettere å håndtere den med litt tid. 
Det som er viktig i ei livskrise er å ha folk rundt seg som kan støtte. Søvn, mat og prøve holde på rutiner så godt det lar seg gjøre. Komme seg litt ut i frisk luft, og prøve fokusere på noe annet innimellom så du får litt pause. 
sakte men sikkert vil du kjenne at du tar mer kontrollen tilbake. 
du kan også snakke med rask psyk helse i kommunen som er god støtte i livskriser. 
 

Anonymkode: 3edc9...9db

Men når man må leve med det på en måte? Noe man ikke får avslutta helt? Det er kanskje også en fase..?

Anonymkode: 38bae...b99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.3.2023 den 13.19):

Denne boken: 

Anonymkode: 46434...472

Har den faktisk/ takk for tips, da skal jeg gjøre alvor av å lese den

Anonymkode: 38bae...b99

[AnonymBruker]

Gjør ikke det, men minner meg selv konstant på at dette ikke varer for evig og tvinger meg selv til å fortsette med daglige rutiner i den grad det er mulig

Anonymkode: b0bfe...1b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Gjør ikke det, men minner meg selv konstant på at dette ikke varer for evig og tvinger meg selv til å fortsette med daglige rutiner i den grad det er mulig

Anonymkode: b0bfe...1b9

Men når det varer «evig».. er en sorg/situasjon man må leve med på en måte..

Anonymkode: 38bae...b99