livet ditt - hva du så for deg som ung og hvordan det ble/er

[AnonymBruker]

Jeg snakker ofte ved vennene mine om hva vi drømte om som tenåringer/unge voksne og hvor annerledes det ble. Ofte med en stor dose galgenhumor over alle drømmer som gikk i vasken 😅 
mitt perspektiv på meg selv som 30 åring som 15 åring: ti år lang musikkarriere bak meg, en kjekk mann, i en flott leilighet og alt på stell, med to flotte avkom på samvittigheten.

realiteten som 30 åring: I kosebuksa med ostepopen og ser på the voice fredagskvelden  alene. Bor alene, ingen musikkarriere ( grunnet helseplager), en utdanning som jeg ikke fikk bruk for, singel uten barn, uten lappen. Stadig vekk trøtt og sliten og opptatt av at klær først og fremst skal være komfortable. Blir gira av å skaffe meg en ny plante og en god middag. Men trives fordet, til tross for at jeg ble en basic bitch : p ble kontorjobb og litt kunstnerisk virksomhet på si. Mye kan fortsatt skje, men er artig å tenke på hvordan man så for seg livet, og hvordan det ble. Hva med deg? 

Anonymkode: c44eb...a7a

[AnonymBruker]

Jeg drømte om høy utdannelse, god jobb, stor familie og mange dyr.

Fikk passelig utdannelse, giftet meg med en mann fra øvre middelklasse. Fikk stor familie, jobber bare 25% etter eget ønske i en passelig høy stilling men med masse tid til selvrealisering og barn. Har 4 barn, der jeg og flere av barna driver med hest på konkurranse nivå. Komfortabelt liv med ferier, vaskehjelp osv. God tid til å følge opp barn og være aktiv i FAU osv.

Ting ble bedre enn drømmen var. Jeg er heldig.

Anonymkode: 06a8a...099

[Gjest Anonymus Notarius]

Som barn skulle jeg bli privatdetektiv... Det ble jeg ikke  

[AnonymBruker]

Drømmen: maser innen jeg var 25, gift innen jeg var 26 med drømmemannen som jeg selvsagt møtte på masterstudiet, to barn innen 30, eie svær leilighet i en storby i utlandet med panoramautsikt over havet og byen, en hund, en katt, vaskehjelp, tjener egne penger (minst 3 millioner i året), berømt men ikke sånn at jeg blir forfulgt av papparazzi over alt og slank/sterk. 

Realiteten: er 29. Søker master til høsten. Er gift med drømmemannen som har gått en heeelt annen studieretning enn meg, gravid med vårt første barn, eier leilighet i storby - på 40 kvm utenfor ring 3 med utsikt til felles søppeldunker og trafikken, en katt, tjener ca 450k i året, er min egen vaskehjelp (med hjelp av mannen), på ingen måte berømt og er definitivt overvektig men sterk. 

Allikevel er livet ganske så bra. Skal flytte til noe større snart for å ha plass til ungen som kommer, med litt mer hage ute på "landet". Trives i eget selskap, trives på jobb, trives med studie og trives ekstremt godt med mannen 😊❤️

Anonymkode: f60c0...66b

[AnonymBruker]

Drømte om utdannelse og karriere, opphold i utlandet, god økonomi, å være gift i et stabilt og godt forhold, to barn, og å reise verden rundt. 

Har en mastergrad og en jobb jeg elsker, har vært gift med en fantastisk mann i mange år, har bodd et år i utlandet og reist til over 50 land. Men kunne ikke få barn, og er nå for gammel. I tillegg har livet bydd på sorg, utfordringer og nedturer som var helt fjernt for en 15 år gammel jente som aldri hadde opplevd noe vondt. 

Anonymkode: 8b5d8...d2c

[AnonymBruker]

Jeg var problembarn på ungdomsskolen. Jeg fikk beskjed av både klassestyrer og en slags psykolog vi hadde på skolen at det beste jeg kunne håpe på var kassa på Rimi (for dere som husker Rimi).  Så jeg slutta på skolen og fikk jobb på Ica.

10 år senere så har jeg lært meg selv mye og bygd opp kompetanse så jeg fikk jobb i et IT-selskap. 8 år etter det har jeg en statlig jobb som betaler bra. Og der er jeg nå.

Anonymkode: cdd6c...3a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg snakker ofte ved vennene mine om hva vi drømte om som tenåringer/unge voksne og hvor annerledes det ble. Ofte med en stor dose galgenhumor over alle drømmer som gikk i vasken 😅 
mitt perspektiv på meg selv som 30 åring som 15 åring: ti år lang musikkarriere bak meg, en kjekk mann, i en flott leilighet og alt på stell, med to flotte avkom på samvittigheten.

realiteten som 30 åring: I kosebuksa med ostepopen og ser på the voice fredagskvelden  alene. Bor alene, ingen musikkarriere ( grunnet helseplager), en utdanning som jeg ikke fikk bruk for, singel uten barn, uten lappen. Stadig vekk trøtt og sliten og opptatt av at klær først og fremst skal være komfortable. Blir gira av å skaffe meg en ny plante og en god middag. Men trives fordet, til tross for at jeg ble en basic bitch : p ble kontorjobb og litt kunstnerisk virksomhet på si. Mye kan fortsatt skje, men er artig å tenke på hvordan man så for seg livet, og hvordan det ble. Hva med deg? 

Anonymkode: c44eb...a7a

Dette er en morsom tråd da! 

Da jeg var yngre så jeg for meg å være sjef i et stort firma, ha MASSE penger og at jeg var gift med en helt nydelig mann. Stort hus, fete biler og basseng. Ingen barn, bare festligheter og nyyyte livet.

Realiteten idag: Er på andre året i økonomiutdanningen, har voldsomt lyst å droppe ut da jeg ikke takler studiet. Jobber en deltidsstilling i en dagligvarebutikk, har en nydelig mann vel og merke, men vi vil ikke gifte oss. Nå har jeg også blitt gravid og vi har akkurat kjøpt vår første PITTELITTE leilighet med et soverom, for ikke å glemme at vi har en stor husky! Så dette blir kjempebra  Sitter nå i koseklærne og ser på en serie, og ler litt av livet mitt 

Anonymkode: 2122d...23c

[AnonymBruker]

Jeg drømte først og fremst om å komme meg vekk. Da jeg var 11 startet jeg nedtelling til jeg var 18, og hver gang jeg ble slått eller annet kunne jeg minne meg selv på at jeg skulle holde ut, for det var x tid igjen. 

Jeg kom meg vekk ♥️

Anonymkode: 4f8e5...8cb

[AnonymBruker]

Så for meg et kult liv hvor jeg skulle spise godteri hver dag og henge med venner hele tiden. Kjøpe alt jeg ville når jeg tjente egne penger. Endte opp som "kronisk" spiseforstyrret med utallige innleggelser, tvangstanker, angst og depresjoner. Ikke akkurat som forventet. Jeg er lei

Anonymkode: 49a90...1b2

[skreppamedleppa]

Når jeg var tenåring tenkte jeg at jeg kom til å reise mye mer, at jeg ikke kom til å være så bundet av økonomien.. Det gjekk helt fint å reise blakk og lykkelig rundt om i verden...(😅🤪) Og 30+ åringer var daugamle, sånn typ dinosaur gamle. Jeg skulle utdanne meg som barnevernspedagog, men drømmen var å  være forfatter, gi ut bøker gjerne under pseudonym (hadde til og med tegnet omslag og navn på min første bok), sitte i en stor vinduskarm i et hus som lignet hobbiten Bilbo Lommelun sitt når det regnet. Jeg skulle være en "fri sjel", bohemian... aldri få barn. Mitt "hvit stakitgjerde" skulle være rosa eller turkis om det noensinne skulle være snakk om noe stakitgjerde.. Og meg og min aller beste venninne som jeg til og med bodde med i tenårene fra jeg var 13 til 17 skulle alltid være venner.. Jeg kom til å møte en som var like "fri sjel" som meg selv, men om det ble en mann eller kvinne spillte ingen rolle.

Og jeg skulle ta motorsykkel lappen og om sommeren bare reise... hvor som helst med vind i håret..

 

Nå: ingen Bilbo Lommelun hus, å være en "vagabond" på livets landevei i verden funker dårlig for meg. Jeg trives med god økonomi og skjønner at penger bestemmer mye. Jeg begynte å utdanne meg som barnevernspedagog men det går jo ikke når jeg stortsett ikke liker barn så jeg har utdannet meg innenfor noe helt annet. Jeg skriver mye men kommer aldri til å bli utgitt og det tenker jeg er helt greit. Meg og min aller beste venninne gjekk hvert til vårt innen vi fylte 22 og både jeg og hun har gode venner som har mer tilfelles enn vi to nødvendigvis har. 30+ åringer har såvidt rukket å bli tørr bak ørene, jeg skal fremdeles aldri ha barn og mitt "hvit stakitgjerde" skal fremdeles være rosa eller turkis om det skal være et gjerde.. Meg og min særboer (mann.. ) har vært sammen i 16 år *og for resten av livet*❤️ og vi er ganske like i verdier og holdninger men han er nok hakket mer... fastbundet enn meg. 

Og jeg har motorsykkel lappen, men skjeldent jeg bare tar de "impuls" turene 

Livet ble og blir skjeldent aldri helt perfekt og jeg har opplevd et hav av "slumpelykke", og blitt kjent med mennesker jeg aldri hadde sett for meg som ung at jeg kom til å bli kjent med. Det setter jeg stor pris på. Det har desverre blitt en del mer sorg tidlig i livet som har formet meg, og jeg er blitt hakket mer kjedelig og rutinepreget, men samtidig er det godt. 

[Tomas77]

Skjønte da jeg var 13-14 at jeg aldri kom til å bli god nok i fotball til å leve av det. Det betydde egentlig slutt på forestillinger om framtiden siden livet som noe annet enn proffspiller var helt uinteressant. Endt opp gift med tre barn og et 12 års opphold utenlands så det endte faktisk ganske bra 😊 Når det gjelder jobb fikk jeg faktisk rett, de er dritt kjedelige men betaler såpass at vi er godt komfortable. 

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (10 minutter siden):

Når jeg var tenåring tenkte jeg at jeg kom til å reise mye mer, at jeg ikke kom til å være så bundet av økonomien.. Det gjekk helt fint å reise blakk og lykkelig rundt om i verden...(😅🤪) Og 30+ åringer var daugamle, sånn typ dinosaur gamle. Jeg skulle utdanne meg som barnevernspedagog, men drømmen var å  være forfatter, gi ut bøker gjerne under pseudonym (hadde til og med tegnet omslag og navn på min første bok), sitte i en stor vinduskarm i et hus som lignet hobbiten Bilbo Lommelun sitt når det regnet. Jeg skulle være en "fri sjel", bohemian... aldri få barn. Mitt "hvit stakitgjerde" skulle være rosa eller turkis om det noensinne skulle være snakk om noe stakitgjerde.. Og meg og min aller beste venninne som jeg til og med bodde med i tenårene fra jeg var 13 til 17 skulle alltid være venner.. Jeg kom til å møte en som var like "fri sjel" som meg selv, men om det ble en mann eller kvinne spillte ingen rolle.

Og jeg skulle ta motorsykkel lappen og om sommeren bare reise... hvor som helst med vind i håret..

 

Nå: ingen Bilbo Lommelun hus, å være en "vagabond" på livets landevei i verden funker dårlig for meg. Jeg trives med god økonomi og skjønner at penger bestemmer mye. Jeg begynte å utdanne meg som barnevernspedagog men det går jo ikke når jeg stortsett ikke liker barn så jeg har utdannet meg innenfor noe helt annet. Jeg skriver mye men kommer aldri til å bli utgitt og det tenker jeg er helt greit. Meg og min aller beste venninne gjekk hvert til vårt innen vi fylte 22 og både jeg og hun har gode venner som har mer tilfelles enn vi to nødvendigvis har. 30+ åringer har såvidt rukket å bli tørr bak ørene, jeg skal fremdeles aldri ha barn og mitt "hvit stakitgjerde" skal fremdeles være rosa eller turkis om det skal være et gjerde.. Meg og min særboer (mann.. ) har vært sammen i 16 år *og for resten av livet*❤️ og vi er ganske like i verdier og holdninger men han er nok hakket mer... fastbundet enn meg. 

Og jeg har motorsykkel lappen, men skjeldent jeg bare tar de "impuls" turene 

Livet ble og blir skjeldent aldri helt perfekt og jeg har opplevd et hav av "slumpelykke", og blitt kjent med mennesker jeg aldri hadde sett for meg som ung at jeg kom til å bli kjent med. Det setter jeg stor pris på. Det har desverre blitt en del mer sorg tidlig i livet som har formet meg, og jeg er blitt hakket mer kjedelig og rutinepreget, men samtidig er det godt. 

Du er da på ingen måte kjedelig! Digger deg, du er så kul! Du lever på en måte ut den jeg opplevde jeg var som ung, men nå har jeg blitt kjedelig og konform. 

Anonymkode: 766ce...157

[Andro]

Det med utdanning, jobb og posisjoner har endt som jeg drømte om. Det var den lette biten av livet, viser det seg.

Jeg skulle bo i byen, i en pen leilighet, med en huslig og velutdannet mann. Kanskje ikke barn.
Nå bor jeg avsides mye av tiden, på en stor eiendom med stort vedlikeholdsbehov.
Etter langt ekteskap og noen forhold har jeg funnet ut at det å bo sammen med voksne ikke er min greie, men barn har jeg fått, og trives veldig bra med det.

Så nok for meg at jeg skulle reise mer, og oppdage verden med ungene, men de er mest lykkelige hjemme.

Livet ble nok ikke helt som jeg så for meg, men livet er bra.

[Gjest Warrior]

Jeg drømte ikke om noe utdanning i tenåra fordi jeg hatet skolen. Så ble ingen skikkelig utdanning på meg. Drømte vel litt at jeg skulle få en bra jobb uten utdanning😂.

Ellers drømte jeg at jeg skulle leve et lykkelig liv uten problemer. Alltid være glad. Gjøre hva jeg vil. Ha det gøy med venner osv. 

Joda livet mitt ble bra jeg kan ikke klage. Er fri til å gjøre hva jeg vil og det jeg elsker. Trening, sex. Har mye gøy med venner. Bare nyte livet. Men jeg kan ikke si jeg er 100% lykkelig og det har jeg dårlig samvittighet for. Grunnen er at jeg begynt å slite litt og ble verre etter noen hendelser. Fikk lite hjelp den gang og ble dårligere. Ble ikke bedre når pandemien kom i 2020. Tvert imot, men fikk mer hjelp i 2020 for den gang var jeg veldig langt nede så de måtte gjøre noe.

Jeg sliter den dag i dag selv om livet er bra og jeg er fri til å gjøre hva jeg vil og ting jeg elsker. Har mye gøy med venner og mye latter. Men drømmen om å bli lykkelig uten problemer skjedde ikke takket være at jeg sliter og tror aldri jeg noensinne blir frisk igjen. Blir mange tårer og tanker når jeg er alene. Mye aggresjon. Dårlig oppførsel selv om det er litt bedre nå for tiden.

Trodde altså aldri jeg skulle begynne å slite så psykisk. Det var ikke en del av fremtids drømmen min. Men boom så skjedde det. Nå drømmer jeg om å kanskje en gang få barn også. En gang i fremtiden. For sånn jeg er nå så kan jeg ikke få barn. Først må jeg ta mer vare på meg selv og prøve å bli så frisk som mulig før jeg kan ta vare på barn.
Så ja det ble mitt liv. Jeg burde ikke klage for jeg har det godt, men jeg har det ikke godt med «sykdommen» min. 

Endret 25. mars 2023 av Warrior

[AnonymBruker]

Jeg drømte om at jeg skulle være businessdame og kanskje ikke ha barn, men gjerne ett . Jeg skulle ikke ha mann, lese bøker, gå på cafe og bli bedt ut på opera og sånt av og til med en gentleman.

Jeg ble businessdame. Fikk tre barn og er gift med en mann som ikke liker opera. Stort hus, hytte, leilighet i utlandet.

Har det fint, men høres enda ut som en flott drøm. 

 

Anonymkode: 7fcc1...11b

[AnonymBruker]

Selv er jeg asperger-mann og  som tenåring/ung voksen hadde vel noen drøm om hverken familie, jobb, bolig.  Var nok for aspergersk til å tenke på de tingene. Som voksen lever jeg på NAV, det hadde jeg heller ikke sett for meg og nå tenker jeg mye på at jeg skulle hatt jobb, eid bolig, hatt kjæreste, venner og barn. 

Anonymkode: ec3ac...6c8