Hva skjedde med stressnivået ditt etter at du fikk barn nr to?

[AnonymBruker]

Ble du mer stressa? Eller holdt det seg på samme nivå? 

Anonymkode: 8d99a...974

[AnonymBruker]

Absolutt mer stressa, eller sliten for den del. Logisk med tanke på at mengden arbeid (og kjærlighet) er doblet. Mine er 1 og 3, så merker at jeg lever for tiden 😅 Tenker nå at ett barn er piece of cake. 

Anonymkode: bdc24...062

[Skyblue7]

Holdt seg på samme nivå. Men 5 år mellom nr 1 & 2 her da. Hadde sikkert blitt mer stress med kortere mellomrom.

[AnonymBruker]

Vesentlig mindre stressa. Babytida hadde jeg jo opplevd før. Og 2-3 års trass ble det ikke tid til å bekymre seg over.  

Anonymkode: a5bdc...f03

[AnonymBruker]

Lite stresset, men det er 5 år mellom 1 og 2 😊

Anonymkode: b1851...dc7

[Exinferis]

Fant ut at stressnivået gikk lenger enn til 10.

Men så blir en vant til det nivået også.

[AnonymBruker]

55 minutter siden, Skyblue7 said:

Holdt seg på samme nivå. Men 5 år mellom nr 1 & 2 her da. Hadde sikkert blitt mer stress med kortere mellomrom.

Samme her. Overgangen fra 0 til 1 var verre  

Anonymkode: 0ee9f...251

[AnonymBruker]

3,5 år mellom 1 og 2, så jeg syntes det var mindre stress. Nr 2 var en veldig enkel baby da. 

Anonymkode: 594bc...f4e

[AnonymBruker]

Det holdt seg omtrent på samme nivå. Eller jeg ble til og med mindre stresset etter en periode med mye stress, men det handlet om andre omstendigheter. Jeg ble stresset av jobben jeg hadde i årene før nr. 1 ble født, og voldsomt stresset i vikariatet jeg hadde mellom permisjonene. Så sånn jeg husker det nå, var det fantastisk å gå ut i permisjon og vite at jeg skulle være hjemme med barna i mange måneder. Jeg byttet stilling etter endt permisjon, og kjenner meg roligere og mer tilfreds enn i mange andre perioder i livet. 

Anonymkode: f40fd...8be

[AnonymBruker]

Mer stress fordi det er mer gjøre, mrn ikke dobling. Man har jo erfaring som gjør ting veldig mye enklere, men den totale arbeidsmengden øker jo ganske mye.

Anonymkode: 9d30e...483

[AnonymBruker]

0 til 1 var verre enn 1-2. Og det på tross av to tette, og prematur nr 2 som medførte 2 måneder på sykehuset, før vi kom hjem og levde ganske isolert. 

 

Men nr 1 var en sånn mammadalt av en unge at hun aldri roet seg andre steder enn hos meg, og skulle ammes hele tiden i mange måneder. Det var jeg overhode ikke forberedt på. Jeg trodde jo babyer kunne ligge litt i en vogn, vugge, seng og sove av og til jeg. Så det der med at til og med å skulle smøre seg en brødskive ble problematisk var jeg totalt uforberedt på. Mye lettere da med nr 2. Hun sov hun. 

Anonymkode: f69b2...8df

[AnonymBruker]

2 år mellom. Alt var kjent med nummer to, så stresset ble ikke større. Etter litt tid begynte de å underholde hverandre, og stresset gikk ned.

Anonymkode: f507d...7b9

[AnonymBruker]

Stresset sprengte skalaen etter nr to. Ett barn var bare en helt nyyydelig og rolig tid. Aldri slappet så mye av i hele mitt liv. Men når treårstrass, sjalusi og en skrikete sprutgulpende nr to kom, så var det andre boller. Akkurat som om universet gav meg fingeren og startet et jordskjelv på pur f fordi ingen skal kunne ha det så stressfritt med barn, så nå skulle det tas igjen for den tiden 🙈😬

 

Anonymkode: 206f8...82d

[AnonymBruker]

On 3/24/2023 at 7:06 PM, AnonymBruker said:

Ble du mer stressa? Eller holdt det seg på samme nivå? 

Anonymkode: 8d99a...974

Jeg ble mye mer avslappet. Med første var jeg veldig stressa i forhold! 

Men ekstremt mye mer sliten. 

Anonymkode: 79436...7b3

[AnonymBruker]

Mer stresset. Bare 15mnd mellom dem da, så det har nok en del å si. Men det var tortur med kolikkbaby og en ettåring som lærte å gå i det øyeblikket minste var født. Nå er de fem og seks, og det begynner å bli bedre. Kranglingen derimot😬 Til å bli sprø av! 

Anonymkode: a837b...6ac

[AnonymBruker]

Om noe så gikk det ned…

Da vi ble foreldre første gang gikk stressnivået til himmels. Krevende baby (kolikk, sov ikke for seg selv), heftig trass (typ brølte i tre kvarter fordi maten ble servert på feil tallerken), og deretter et enormt intenst barn (stort sett snill og samarbeidsvillig, men veldig aktiv både fysisk og verbalt, så det var ikke mye ro å få).

Vi strevde lenge med å få nr. 2, og det bidro nok også til stressnivået.

Da nr. 2 kom falt liksom alt bare på plass. Stresset over å ikke få til å bli gravid gikk over. Babyen sov, spiste og var fornøyd, og vi foreldre var mindre usikre enn med nr. 1. Førstemann vokste også på å få søsken, og lærte å dele oppmerksomheten med seg (er fortsatt intenst aktiv, men aksepterer at hen må vente innimellom). For min egen del hjelper det nok også å ha to å dele oppmerksomheten mellom. Jeg har på en måte slått meg til ro med at godt nok er godt nok.

Fire år mellom barna, så det gjorde nok sitt til at det ikke var så stress. Eldste var jo allerede ganske selvstendig.

Nå tror jeg jo at det blir mer stress med to enn med en når de blir eldre og begge skal følges opp med skole, fritidsaktiviteter osv. Men jeg tror også de har godt av å ha hverandre å spille på sosialt innad i familien, og ikke bare har foreldrene å være sammen med.

Anonymkode: c2967...a6a

[AnonymBruker]

Stressnivået var stabilt når vi gikk fra 1 til 2, men da 3 mann kom ble det KAOS!!;) Kaoset varte i rundt 3 år, da ble de stabilt igjen:) 

Anonymkode: 6f28f...4fc