Hvordan visste dere at dere var klare for barn?

[AnonymBruker]

Hei, når begynte derre å droppe prevensjon og hvor sikker var dere på at dere ønsket å bli gravid?

Det har seg slik at jeg aldri har hatt et ønske om å få barn, men de siste årene har det blitt mer og mer akseptert at om jeg skulle blitt gravid hadde det blitt mindre og mindre verre. Til  at jeg kjenner et lite sukk nå hver gang jeg får mensen. Så ønsket om barn har sneket seg mer og mer inn. Til jeg har endt opp med tanken at jeg håper jeg får barn i fremtiden. Men er mer usikker på tiden her og nå. Selv om jeg og samboer ikke har begynt å prøve å få barn en gang. Hvor sikre var dere på at dere ville ha barn når dere droppet prevensjon? Var det slik at dere droppet og bare lot naturen gå sin gang uten å være sikre? Eller var dere helt 100% sikker?

mvh hilsen ei som synes det er vanskelig å avgjøre  

Anonymkode: 17807...605

[AnonymBruker]

Jeg var som deg, visste ikke om jeg ville ha barn. Men jeg hadde en samboer som ønsket barn. Han hadde en sønn fra før. Droppet prevensjon når jeg var 28 år og ble gravid med en gang. Mangle skumle tanker som kom når jeg ble gravid, fordi jeg visste ikke hva jeg gikk til. Hadde en kjip fødsel med morsfølelse som lot vente noen dager på seg. Nå er sønnen min livet mitt. Kunne aldri unne noen å ikke oppleve den intense kjærligheten for et annet menneske. Men jeg har heller aldri hatt så mange bekymringer eller følt meg så maktesløs som nå. Ville likevel aldri vært foruten.

Anonymkode: 633d2...fc6

[AnonymBruker]

Ville ikke ventet dersom jobb og bolig er på plass. Tenk også over at det kommer en tid etter ungene. Du vil gjerne ikke være 50 år og fremdeles ha småbarn.

Vi er i 40-årene og kjempeglad for at vi er ferdige med småbarnsperioden og at vi hadde den mens vi ennå var unge og hadde overskudd.

Anonymkode: fa582...b74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg var som deg, visste ikke om jeg ville ha barn. Men jeg hadde en samboer som ønsket barn. Han hadde en sønn fra før. Droppet prevensjon når jeg var 28 år og ble gravid med en gang. Mangle skumle tanker som kom når jeg ble gravid, fordi jeg visste ikke hva jeg gikk til. Hadde en kjip fødsel med morsfølelse som lot vente noen dager på seg. Nå er sønnen min livet mitt. Kunne aldri unne noen å ikke oppleve den intense kjærligheten for et annet menneske. Men jeg har heller aldri hatt så mange bekymringer eller følt meg så maktesløs som nå. Ville likevel aldri vært foruten.

Anonymkode: 633d2...fc6

Fint og betryggende å høre, takk for at du delte  

Anonymkode: 17807...605

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ønsket å bli mor så for meg handlet det mer om at jeg følte meg trygg på forholdet, at vi hadde bygget et trygt fundament sammen. 

Det meste ordner seg til slutt så om dere ønsker å bli foreldre sammen og dere har helse og økonomi til å gi barnet det det trenger er det bare å kjøre på 😊

Anonymkode: 5cba2...d26

[AnonymBruker]

Vi droppet prevensjon forrige måned. Hadde da snakket om barn en liten stund, og har vel også innsett at vi aldri kom til å føle oss helt 100% klar, men at vi nå har stabile jobber og eier bolig med mer enn nok plass, og så vil jeg få barn før jeg er 30.

Anonymkode: 6b88b...fd4

[Andro]

Når man får melkespreng av å holde andres babyer så er det et klart signal på at det er på tide
Fortalte det til min daværende mann, og vi kastet prevensjonen og satte igang.

[AnonymBruker]

Jeg tror man aldri blir helt klar, slik man ser for seg at man skal bli. Dersom forholdet er sterkt og man har trygge rammer rundt seg (stabil inntekt og et sted å bo), er det bare å slutte på p-piller og håpe på det beste

Anonymkode: b26e9...fec

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke. Jeg har følt meg 100% klar i månedesvis, så 0% klar, så 50% og alt i mellom. Det skifter mer og mer jo nærmere realiteten det blir. Sluttet på p-piller i fjor høst. 

Anonymkode: e203d...913

[AnonymBruker]

Visste egentlig ikke. Skulle vente noen år til, men droppa kontoen én gang og ble gravid. Så hoppet i det. 

Anonymkode: 64992...173

[AnonymBruker]

Jeg droppa hormonprevensjon fordi jeg var lei av å tilføre kroppen min det. Jeg varslet selvfølgelig samboer om det, hadde i tillegg kjøpt inn kondomer som lå i nattbordet. For han var det ikke så farlig, så etter et par ganger ubeskyttet spurte jeg han om vi skulle satse på å få et barn. Så det var vel ikke sånn at vi hadde diskutert det opp og ned for å finne ut om vi var klare, men vi var på samme sted og tenkte «hvorfor ikke». Ingen av oss har vært 100% klare, fordi det egentlig er mye vi skulle gjort, samtidig er jeg 30, så jeg ville i grunn ikke vente så mye lenger. Vi måtte bare ta en avgjørelse 

Anonymkode: f5c02...362

[AnonymBruker]

Ble aldri klar egentlig. Hva er å bli klar? Synes alt med baby, barn og ansvar var ufattelig skummelt. Livredd for å ikke få til morsrollen. Livredd for å ikke klare barn og arbeid kombinasjonen. Livredd for å få barn med diagnoser. Også var jeg veldig skeptisk til at jeg klarte å ta vare på et annet menneske. Jeg som klarte å drepe 5 kaktuser på et år😆 Men ble gravid på prevensjon og tenkte nå eller aldri. Så da fikk vi barn da, og det har vært skummelt, givende, artig, slitsomt og fantastisk. 

Anonymkode: b7ded...009

[AnonymBruker]

Vi snakket om barn i noen år først og var vel enige om at vi på ett eller annet tidspunkt ville ha. Møttes på ungdomsskolen da, så vi kjente hverandre veldig godt da vi som 24  ble gift og 29 da vi ble gravide. 

Det var viktig for begge å ha fast jobb i etaten/miljøet vi ville fortsette å jobbe. Og at vi hadde jobbet i minst 2 år for å få erfaring, rettigheter, kjennskap til miljøet osv. I tilegg måtte vi ha bolig med nok plass så vi slapp å flytte mens jeg var gravid eller med baby. 

Nå er jeg gravid med vår første, og føder vel innen en uke. Vi har også bestemt oss for å flytte "hjem" i sommer, med baby. Så ikke alt var godt nok planlagt alikevel. Men det går nok bra det også 😊

Da vi bestemte oss for å droppe prevensjon gikk det på første forsøk. Det var skummelt, men overgangen fra 11 til 12 uker var den verste. Typ "nå er det for sent å ombestemme seg" følelse. Men det føles allikevel riktig. Når jeg tenker på hverdagen er det som om noe mangler. Jeg ser for meg en baby, barn, tenåring, voksen som er mitt barn når jeg tenker på fremtiden. Jeg gleder meg til å snakke med barnet om alvorlige ting, og til å oppdage at blader på trær blir gule sammen. Til å hoppe i sølepytt, ta ut av oppvaskmaskinen sammen, lese bok, høre på samme musikk for 1000 gang og til å trøste når barnet ikke får til noe. 

Jeg tror jeg visste at jeg var klar for barn når tankene om fremtiden involverte de vonde øyeblikkene i tilegg til de gode. Og at jeg fremdeles ville ha dem. Når baby ikke lenger forble "baby" for alltid i tankene mine, men ett mennesket med egne tanker, meninger og vilje. På godt og vondt. 

 

Men jeg er bare gravid enda, har jo faktisk ikke barnet. Så jeg kan ta feil 😅

Anonymkode: 1b9c6...e37

[AnonymBruker]

Ble uplanlagt gravid i et nytt forhold (ca. 6 mnd sammen som kjærester) og hvordan kjæresten håndterte det var så fantastisk at jeg har aldri vært mer lykkelig enn de ukene før vi dessverre mistet. Og hvordan vi håndterte den nedturen sammen, da ble jeg veldig trygg på at dette her kommer til å bli bra, og vi bestemte oss å prøve igjen med en gang det var mulig. Det hele føltes bare så naturlig. 

Vi hadde begge vært i lange forhold før vi møttes, nylig skilt og absolutt ikke ting på stell, men ser at det spiller ingen rolle når man er moden, reflektert, god på å navigere tøffe situasjoner og har den følelsesmessige kapasiteten som et parforhold krever. Jobb, bolig og alt det der - det er ikke så viktig egentlig. Et barn blir ikke skadet av å ikke ha et stor eget rom, men mestrer man ikke foreldrerollen, ja det blir ikke lykkelige barn av det. 

Husk at det du får kjøpt med penger er som regel ikke avgjørende om dere er klare for å etablere en familie, eller å oppdra balanserte, stabile og lykkelige barn sammen. 
 

Anonymkode: 41f85...c50