Barnet gråter når det møter grenser

[AnonymBruker]

Jeg er stemor til en gutt på 4. Han er vant til lite grenser og å være bestemmende og dominerende, typ bestemme hva foreldrene har på egen brødskive etc. Typisk litt misforstått medbestemmelse. Nå har endelig far sett at dette gir problematisk atferd både hjemme, sosialt (oppfattes veldig uoppdragen) og blant jevnaldrende i bhg (sliter mye i lek) og ønsker å gjøre noe med situasjonen. Problemet oppstår når vi setter en grense, f.eks ikke prompe ved matbordet, ikke kalle andre for slemme ting, jeg kan bestemme selv hva jeg vil spise i hvilken rekkefølge, glasset mitt kan stå der jeg vil ha det, osv. Grensen settes på en tydelig og forklarende måte, men barnet begynner å gråte hver eneste gang. Far får omtrent ikke spist middag fordi det alltid går med til trøst. Det samme skjer uavhengig av hvem av oss som setter grensen.  Barnet kan klikke fordi jeg ikke rydder som hen vil, for eksempel. Hvordan går man videre her? Det er snakk om helt basic oppdragelse. Vi anerkjenner følelsene, og jeg skjønner det er uvant. Vi begynte for et par måneder siden, men barnet ignorerer meg fullstendig nå. Vi har vært samboere siden barnet var to og jeg kjenner barnet såpass at jeg er ganske sikker på at det ikke er noen diagnose her, bare for mye tivolioppdragelse. Hvordan møter vi denne gråten?

Anonymkode: 992a3...dae

[AnonymBruker]

Jeg har litt samme problem, men jeg trøster ikke. Jeg spiser bare middagen min, mens jeg sier at jeg forstår han er sint/lei seg osv., og forklarer hvorfor jeg setter grensen. Om han fortsetter å gråte så får han nå bare gjøre det da. Jeg regner med det kommer til å gå seg til, det er bare uvant for ham å plutselig oppleve grensesetting og vet ikke helt hvordan han skal forholde seg til det. 

Min er ikke ufordragelig eller noe, han er verdens mest høflige og snille unge ute. Bare ikke hjemme, og nå har han pusha grensene så lenge at nå må jeg bare stramme inn. 

Anonymkode: b33cd...863

[AnonymBruker]

Dere må bare stå i det, men det går an å gjøre ting gradvis, slik at han ikke korrigeres hele tiden på alt. Vær rolige, konsekvente og tydelige, så går det seg til når barnet lærer. Jeg hadde ikke trøstet i alle disse situasjonene, for eksempel under middag som du nevner. Far og mor bør også samarbeide om dette slik at de møter barnet likt. 

Anonymkode: 26853...712

[~white lady~]

Bra dere sørger for endring. Barn trenger grenser. Fortsett i samme spor, sett grensene men anerkjenn samtidig følelsene. Samtidig bør det ikke gjøres noen «big deal» ut av å anerkjenne og trøste. Far kan si: Jeg forstår at du ble lei deg nå som du ikke fikk bestemme hvor mange poteter jeg får på tallerkenen min. Jeg bestemmer selv hva jeg vil spise, og hvor mye, akkurat slik som du får. Vil du ha mer saus?» Far fortsetter å spise, og viser på denne måten at han har satt en grense for seg selv, også. 
Det er noe med å finne balansen mellom å respektere og anerkjenne barna, samtidig som man er autoritativ (setter seg i respekt på en vennlig måte) og utøver adekvat grensesetting. 
Barn må lære å fungere blant andre.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er relevant til deres barn, men jeg har en som blir veldig lei seg når vi korrigerer. Hos oss skyldes det rett og slett at barnet blir så skuffet over seg selv, og at det har feiltolket situasjonen og gjort noe "galt". Så barnet gråter fordi det føler skam over egen manglende til-kort-kommenhet. 

Så det vi gjør er at vi snakker mye om forventninger på forhånd, utenfor situasjonen. Slik vi jo gjør før nye ting, "nå skal vi i dåp, da er det forventet at vi gjør ditt og datt og ditten og datten" osv.

Og vi prøver å ikke korrigere der det ikke er nødvendig, men heller snakker om at "neste gang så vil vi at...". Osv. Har barnet (for å bruke ditt eksempel) prompet ved bordet, så kan jo ikke barnet endre det, selv om vi korrigerer, for prompen har jo kommet og kan ikke presses tilbake, men barnet kan neste gang unngå å gjøre det. På den måten får ikke barnet irettesettelse for noe som har skjedd, og som det ikke kan "fikse", men det kan unngå at det skjer igjen - som jo er det vi ønsker.

 

Det funker for vårt  barn, og vi får på en måte korrigert uønsket adferd uten at barnet føler skam over det som har skjedd og som det ikke kan endre.  

 

Ting som du nevner, hvor barnet krever adferd av dere - det hadde jeg nok egentlig bare avfeid med "jeg bestemmer hva jeg ønsker på skiva, og så bestemmer du hva du vil ha på din skive", "jeg rydder i denne rekkefølgen, du kan være med og rydde i din rekkefølge" osv, uten mer fuss. Her tror jeg rett og slett ikke jeg hadde møtt barnet så mye på følelsene heller - mer bare sagt positivt "dette går bra" eller noe annet avfeiende. Litt sånn som man gjør når de faller, man trøster ikke i timesvis hver gang, noen ganger sier man bare smilende "opp igjen". 

Anonymkode: 46f76...e57

[AnonymBruker]

Altså... Dere har ikke lært han å regulere følelsene sine. Dere må begynne der. 

Anonymkode: 84d0f...769

[AnonymBruker]

Altså, som stemor, kan det være at du er litt for rask med å trekke konklusjon om at barnet tidligere manglet grensesetting? For det høres egentlig ut som en helt normal fireåring og ja, de er slitsomme. Og ja, du må sette dine egne grenser, og ja, de kan være forskjellige fra de grensene som far sette, og mor. Så ungen må i praksis lære tre forskjellige regelsett, derfor kommer det til å ta lengre tid enn bare med 2 foreldrene, men på ingen måte er usunt. 

Min egen unge, og jeg kan dessverre ikke skylde på noen andre, da jeg er mor og er sammen med barnefar, min unge kunne  overreagere dramatisk på grensesetting. Sa jeg nei til helt vanlige ting, type, ikke kast mat på gulvet, kunne ungen finne på å skrike og begynne å slå hodet i veggen i raserianfall 😬Heldigvis varte ikke lenge, det med å slå hodet, men min nå 8-åring kan fortsatt begynne å gråte ved litt motstand, f.eks. slutt på spilletid. Selv om det er faste regler, samme spilletid hver ukedag, f.eks, og har "alltid vært" (så barnet vet). Han er ellers veldig grei og på alle måter fin unge. Akkurat dette med grensesetting, fant jeg ut, kommer av at han er av naturen en regelfølger, og derfor så sterke reaksjoner. Det er ikke noe vi lærte ham, eller kom av at han har for strenge grenser, jeg har tro på at det er en medfødt personlighetstrekk, for jeg har flere barn, og de er ikke slik  

og ja, når barnet prøver å diktere reglene til deg, det kan være en tegn på at du setter opp for mange vanskelige regler, og det oppleves urettferdig at reglene gjelder bare ham. Får han lov å spise i den rekefølgen han vil, får han lov å ha vannglasset der han vil ha det? Men hvis ikke det er noe slik, hvis det er bare barnet som prøver grensene sine, så ville jeg også bare avfeiet det. "Du kan bestemme hvilken lue du vil ha på, jeg bestemmer hvilken lue jeg skal ha", type ting. 

Anonymkode: 33196...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Altså, som stemor, kan det være at du er litt for rask med å trekke konklusjon om at barnet tidligere manglet grensesetting? For det høres egentlig ut som en helt normal fireåring og ja, de er slitsomme. Og ja, du må sette dine egne grenser, og ja, de kan være forskjellige fra de grensene som far sette, og mor. Så ungen må i praksis lære tre forskjellige regelsett, derfor kommer det til å ta lengre tid enn bare med 2 foreldrene, men på ingen måte er usunt. 

Min egen unge, og jeg kan dessverre ikke skylde på noen andre, da jeg er mor og er sammen med barnefar, min unge kunne  overreagere dramatisk på grensesetting. Sa jeg nei til helt vanlige ting, type, ikke kast mat på gulvet, kunne ungen finne på å skrike og begynne å slå hodet i veggen i raserianfall 😬Heldigvis varte ikke lenge, det med å slå hodet, men min nå 8-åring kan fortsatt begynne å gråte ved litt motstand, f.eks. slutt på spilletid. Selv om det er faste regler, samme spilletid hver ukedag, f.eks, og har "alltid vært" (så barnet vet). Han er ellers veldig grei og på alle måter fin unge. Akkurat dette med grensesetting, fant jeg ut, kommer av at han er av naturen en regelfølger, og derfor så sterke reaksjoner. Det er ikke noe vi lærte ham, eller kom av at han har for strenge grenser, jeg har tro på at det er en medfødt personlighetstrekk, for jeg har flere barn, og de er ikke slik  

og ja, når barnet prøver å diktere reglene til deg, det kan være en tegn på at du setter opp for mange vanskelige regler, og det oppleves urettferdig at reglene gjelder bare ham. Får han lov å spise i den rekefølgen han vil, får han lov å ha vannglasset der han vil ha det? Men hvis ikke det er noe slik, hvis det er bare barnet som prøver grensene sine, så ville jeg også bare avfeiet det. "Du kan bestemme hvilken lue du vil ha på, jeg bestemmer hvilken lue jeg skal ha", type ting. 

Anonymkode: 33196...8a8

Nei, det er ikke en heeelt normal fireåring, da ville ikke barnehagen ytret bekymring for at han sliter med å forholde seg til andre barn i lek. Jeg har som sagt bodd med dem i snart tre år, så jeg kjenner barnet ganske godt. Far er også enig i hva som ligger bak her. Gutten er fin og god, men har måtte oppdra seg selv hittil. Jeg har holdt meg i bakgrunnen og har bare satt grenser når barnet har ødelagt mine ting (kastet sminke i do, f.eks), men har hatt med far på fvk i halvannet år fordi det har vært vanskelig å forholde seg til at han ikke tar ansvar for barnet og at jeg har måtte la meg diktere av barnet fordi far er redd trass.

Selvsagt får barnet spise i valgfri rekkefølge og ha glasset der det vil, det skulle bare mangle. Det barnet ikke lenger får, er å bestemme hvilken rekkefølge andre skal spise i.

Takk til alle for råd

Anonymkode: 992a3...dae