Hvor ofte tenker dere på/snakker dere om at dere er glade i barna deres?

[AnonymBruker]

Jeg har to barn på 6 og 5. De siste 6 årene har tanken jeg mest kommer tilbake til vært "ååå, så glad jeg er i barna mine". Det er siste tanken før jeg sovner og første når jeg står opp. Når mannen leverer i barnehagen og jeg får varsel på mobilen om at de har blitt sjekket inn, stopper jeg opp på jobb og smller for meg selv fordi jeg tenker på hvor herlige ungene er. Mitt og mannens faste samtaleemne før vi snakker om andre ting, er hvor herlige og fantastiske ungene er. 

Men bare for å klargjøre. Her i huset er det klare grenser. Og ungene er på ingen måte perfekte. Så de er ikke sånne englebarn som aldri gjør noe galt i mine øyne. Men jeg er jo glad i dem uansett hva de gjør. 

Samtidig hører jeg mange andre foreldre klager mye på barna sine. Så derfor lurer jeg veldig på om det er normalt å tenke så mye på hvor glade man er i barna sine som jeg gjør, eller om jeg er litt skrudd i tankesettet. 

Så tilbake til tittelen: Hvor ofte tenker dere på/snakker dere om at dere er glade i barna deres?

Anonymkode: 3dd3d...e40

[AnonymBruker]

Forteller sønnen min at jeg elsker han hver dag (1 år). Men jeg tenker ikke så mye på det sånn som du beskriver. Får blaff av lykkefølelse en gang i blant.

Synes ikke du er unormal da.

Anonymkode: 135d9...da8

[Arkana]

Jeg sier det til dem hver dag, så sånn sett tenker jeg jo på det hver dag også, men den blaffen av skikkelig kjærlighets- og lykkefølelse i forhold til barna er mer tilfeldig og ikke hver dag.. Og så kan man jo ha to tanker i hodet samtidig. Man slutter ikke midlertidig å elske barna sine selv om man irriterer seg over dem eller klager på dem til andre. Så andre foreldre er akkurat like glad i sine barn som du er i dine, også de som klager.  

[AnonymBruker]

Seriøst? Hver dag begynner du og mannen din samtalen deres med hvor fantastiske og herlige barn dere har? Høres litt rart ut ja

 

Jeg elsker de, forteller de hver dag at jeg elsker de, snakker mye med mannen om barna… Men, nei, vi starter ikke samtalen typ:

 

Så fantastiske barn vi har, de er så herlige, men Viktor hadde kranglet med Tobias i barnehagen i dag.. 

Anonymkode: 00619...a40

[AnonymBruker]

Arkana skrev (1 minutt siden):

Jeg sier det til dem hver dag, så sånn sett tenker jeg jo på det hver dag også, men den blaffen av skikkelig kjærlighets- og lykkefølelse i forhold til barna er mer tilfeldig og ikke hver dag.. Og så kan man jo ha to tanker i hodet samtidig. Man slutter ikke midlertidig å elske barna sine selv om man irriterer seg over dem eller klager på dem til andre. Så andre foreldre er akkurat like glad i sine barn som du er i dine, også de som klager.  

Der beskrev du det godt! Det er nettopp den lykkeblaffen jeg sikter til! 

Og ja, jeg tror jo ikke at jeg går rundt og er mer glad i unga mine enn andre. Men jeg kanskje mer"rusa" på den lykkefølelsen . 

Anonymkode: 3dd3d...e40

[snillochsøt]

Sier det hver dag til barnet. Føler det mest på meg når vi har vært borte fra hverandre noen timer og jeg begynner å lengte, også blir følelsen så intens at jeg nesten må gråte når jeg kommer fra senvakt og ikke får henge med henne før neste dag.

[Trolltunge]

For min del er det naturlig å si det mer eller mindre daglig. Nå har jeg store tenåringer, myndige, men nattaklem og hadeklem er fremdeles vanlig her, og samtaler på telefon og meldinger avsluttes ofte med elsker deg, eller glad i deg. Til og med diskusjoner/krangel inneholder de ordene. 

Jeg tenker det vel også ofte, men kanskje ikke så ofte som deg. Litt usikker på det egentlig. Jeg er et veldig i nuet- menneske, så når jeg er opptatt med annet er jeg opptatt av annet. Kjærligheten er jo likevel konstant, og jeg føler på det hvet gang jeg får en melding fra fra ungene for eksempel. Det er vedvarende litt slik som når man får melding fra kjæresten når man er nyforelsket. Det skal bare noen få ord eller et bilde fra dem til at jeg sitter og smiler for meg selv som en tåpe, og føler hvor heldig jeg er, og hvor mye de betyr for meg. Ja selv når det innimellom også kommer meldinger jeg blir litt satt ut av eller oppgitt over. Perfekte er de ikke alltid, men du verden så glad jeg er i dem, og for at vi har et så godt forhold. Godt nok til at jeg får de meldinger jeg kan bli litt oppgitt over også. 😅🥰

[AnonymBruker]

Man blir kanskje mer glad i dem jo mer selvstendige de blir? 😂

Neida, jeg er veldig glad i ungen vår. Vi er ofte dem som tar frem gamle bilder på kvelden, eller ser på minner som kommer opp på Snapchat og dåner selvsagt av det vi ser. Babytiden vår var veldig tøff, sykt barn som gjorde at jeg rett og slett kun overlevde og ikke noe mer enn det. Da så jeg sjeldent på bilder og tenkte samme tankene, de få bildene jeg kanskje så på så tenkte jeg mer, jaha.. kanskje ungen ikke er så verst likevel? Eller er ungen søt i heletatt? Fordi for meg var det et helvette, selv om jeg hadde gitt mitt liv for den ungen så greide jeg ikke se hvor søt ungen vår var. Det svir litt enda å tenke på det, at jeg gikk ‘glipp’ av de månedene. Alle rundt sa at ungen var så søt osv men jeg følte ikke det samme der og da fordi alt handlet om å holde hodet over vann.

Kjenner graviditeten her er litt lik. Det har vært så mye som har skjedd disse månedene at jeg langt i fra har kunnet nyte graviditeten. Noe som er trist fordi det trolig er den siste.. men jeg har fått brukt mye tid med førstemann som har sin siste tid som enebarn, og det er jo fint å tenke på.

Anonymkode: 69247...785

[AnonymBruker]

Jeg tenker på hvor heldig jeg er som fikk to barn, og hvor glad jeg er i dem, flere ganger daglig. Typisk når jeg legger meg om kvelden, og når vi står opp, som du beskriver, TS. Det hender også jeg må trykke på skjermen på mobilen min sånn at skjermbildet med barna på kommer opp og bare se på det flere ganger i løpet av pausen på jobb. Mannen og jeg snakker også relativt ofte om hvor fantastiske vi syns de er, samt om ulike utfordringer vedrørende barna. Men det er ikke sånn at det er første samtaleemne før vi tar opp andre ting hver dag. 

De er helt vanlige barn her også, ikke mer eller mindre fantastiske enn andre, selv om jeg elsker dem høyere enn alt annet. Jeg er generelt veldig glad i barn, og utrolig takknemlig for at vi fikk våre. 

Ellers hører jeg egentlig ikke foreldre rundt meg klage på barna sine. Det er noen som klager på hamsterhjulet/at tiden ikke strekker til som småbarnforeldre, men ikke på barna. 

Anonymkode: 6df5f...b28

[AnonymBruker]

Hver dag, flere ganger om dagen 🥰 forteller dem hvor glad jeg er i dem, at de er fine, flinke, snille, gode og at jeg er stolt av dem! 

Dette er ting jeg aldri fikk høre av mine foreldre, og jeg kjente litt på det når jeg hørte andre få høre fine ting av foreldrene sine. Jeg var aldri i tvil om at mine foreldre syntes det samme, men kan ikke huske å ha blitt det fortalt i særlig stor grad. 

Så det skal ikke være noen tvil hos mine skjønne ❤️

Anonymkode: ad5f2...0a8

[RockyRose]

Er veldig lik deg, ts. Vi sit ofte og ser på bilete av dei og snakkar om kor fine og gode dei er 😂 Mine er 2 år og 3 mnd. Kjempe travelt til tider, har lyst å flytte frå alt og alle av og til. Men guri så høgt eg elska dei!

Eg kan klage på éin ting til andre og det gjeld søvn. Snakkar aldri ned borna mine verken framfor eller til andre. Har ei bekjent som sa "j*vla skitunge" fordi han var så high-need om sin 8mnd gamle son framfor mange ukjente. Det hadde eg aldri gjort!