Fikk en uventet reaksjon når barnet mitt gråt

[AnonymBruker]

For å gjøre en lang historie kort; har vokst opp med en psykisk syk mor som ikke har stilt opp for oss og som har bedrevet psykisk mishandling av meg og søsknene mine. Det var mye kjefting, smelling og kasting av gjenstander. Det har ført til at jeg i voksen alder har blitt redd når andre hever stemmen, blir sinte osv. da får jeg hjertebank, begynner å skjelve, svette og kroppen går litt inn i fight or flight modus. Jeg har aldri kjent på dette i noen andre situasjoner.

i dag ble barnet mitt redd for noe og gråt ganske utrøstelig. Jeg fikk denne kroppslige reaksjonen og det tok meg litt på senga kjente jeg… barnet mitt er 10 mnd og det har aldri skjedd før. Hvorfor reagerte jeg sånn? Jeg tok opp og trøstet selfølgelig. Men en halvtime etterpå var jeg fortsatt skjelven og hadde hjertebank. Noen tanker eller innspill her?

Anonymkode: b9d5b...b22

[AnonymBruker]

Så godt å høre at barnet ditt har en mamma som forstår sine egne følelser. Jeg vil tro du kan ha godt av å få litt hjelpt til å håndtere dem sammen med en psykolog. Det fikk i alle fall jeg❤️

Anonymkode: 975bb...68f

[AnonymBruker]

Du er redd for egne følelser. Kan hende du følte deg maktesløs, eller kanskje ble du sint. En eller annen følelse i deg selv du ikke kjente igjen. Så du ble overveldet og trigget og redd for dine egne følelser. 

Det er mitt forslag. 

Barn av psykisk syke sliter ofte med emosjonsregulering. Hvordan er du ellers med dine følelser? Har du gått i behandling og lært å kjenne igjen og føle ulike følelser? 

Anonymkode: b3c08...fdd

[AprilLudgate]

Det er veldig vanlig å få opp igjen triggere på omsorgssvikt bår man selv får barn.

Gråt, særlig utrøstelig hos egne barn aktiverer jo både omsorgsønske og beskytterinsinkt sånn i utgangspunktet.

Så bare der alene får mange høy grad av emosjonell respons. Også rett og slett fordi lyden er høy, hjernen tar det inn høyintensiv.

Men du har i tillegg vokst opp med psykisk vold, og aldri blitt møtt slik du burde i tilsvarende situasjoner.

Dette husker jo kroppen din, det sitter i.

Du vil ikke bare tenke logisk «hvordan kan noen gjøre X og Y mot sine barn - når jeg jo føler alt dette for mitt barn - hvordan er det mulig».

Men følelsene dine vil jo og respondere sånn.

Man kan trigges av mye mtp omsorgssvikt.

Ting som egentlig er hyggelig eller ivaretakelse av eget barn:

- Barn kommer inn på natten, «mamma jeg er kvalm og spydde». Mens du reagerer med omsorg og ordner, så kan et minne dukke opp fra hvordan du eller søsken ikke ble møtt med samme omsorg. 
 

- Du pakker ekstra klær til barnehagen fordi det regner, kanskje du kommer på en kjip episode hvor du ble utskjelt og straffet/ikke ble hentet eller hva. Når du da ser på din 1,5 eller 3 åring fremstår det helt hjerteskjærende, for hvem kan gjøre sånt mot et lite menneske? 
 

- Ungdommen din kommer stolt hjem etter håndballkamp, du eller annen forelder var på sidelinjen og heiet, og neste helg skal dere på dugnad. Da kan det være du tenker tilbake på en situasjon hvor du fikk ingenting, eller det motsatte. Ble utskjelt eller ignorert. Osv.

Alt som du gjør for ditt barn kan potensielt minne deg på alt du ikke fikk, eller tydeliggjøre hvor liten og sårbar du faktisk var. 
 

Det er ganske tøft å forholde seg til.

Du har jo før bare hatt minnene - som er vanskelig nok. Nå har du et eget barn, og står ovenfor tilsvarende situasjoner og kan relatere det direkte. Og kroppen din husker. 
 

Så, om du ikke har gått i langvarig samtaleterapi før så burde du gjøre det nå. For det kan være ganske tøft å skulle bearbeide. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så godt å høre at barnet ditt har en mamma som forstår sine egne følelser. Jeg vil tro du kan ha godt av å få litt hjelpt til å håndtere dem sammen med en psykolog. Det fikk i alle fall jeg❤️

Anonymkode: 975bb...68f

 

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Det er veldig vanlig å få opp igjen triggere på omsorgssvikt bår man selv får barn.

Gråt, særlig utrøstelig hos egne barn aktiverer jo både omsorgsønske og beskytterinsinkt sånn i utgangspunktet.

Så bare der alene får mange høy grad av emosjonell respons. Også rett og slett fordi lyden er høy, hjernen tar det inn høyintensiv.

Men du har i tillegg vokst opp med psykisk vold, og aldri blitt møtt slik du burde i tilsvarende situasjoner.

Dette husker jo kroppen din, det sitter i.

Du vil ikke bare tenke logisk «hvordan kan noen gjøre X og Y mot sine barn - når jeg jo føler alt dette for mitt barn - hvordan er det mulig».

Men følelsene dine vil jo og respondere sånn.

Man kan trigges av mye mtp omsorgssvikt.

Ting som egentlig er hyggelig eller ivaretakelse av eget barn:

- Barn kommer inn på natten, «mamma jeg er kvalm og spydde». Mens du reagerer med omsorg og ordner, så kan et minne dukke opp fra hvordan du eller søsken ikke ble møtt med samme omsorg. 
 

- Du pakker ekstra klær til barnehagen fordi det regner, kanskje du kommer på en kjip episode hvor du ble utskjelt og straffet/ikke ble hentet eller hva. Når du da ser på din 1,5 eller 3 åring fremstår det helt hjerteskjærende, for hvem kan gjøre sånt mot et lite menneske? 
 

- Ungdommen din kommer stolt hjem etter håndballkamp, du eller annen forelder var på sidelinjen og heiet, og neste helg skal dere på dugnad. Da kan det være du tenker tilbake på en situasjon hvor du fikk ingenting, eller det motsatte. Ble utskjelt eller ignorert. Osv.

Alt som du gjør for ditt barn kan potensielt minne deg på alt du ikke fikk, eller tydeliggjøre hvor liten og sårbar du faktisk var. 
 

Det er ganske tøft å forholde seg til.

Du har jo før bare hatt minnene - som er vanskelig nok. Nå har du et eget barn, og står ovenfor tilsvarende situasjoner og kan relatere det direkte. Og kroppen din husker. 
 

Så, om du ikke har gått i langvarig samtaleterapi før så burde du gjøre det nå. For det kan være ganske tøft å skulle bearbeide. 

Takk for svarene deres. Kroppen min reagerte i hvertfall på noe der… men jeg har lite spesifikke minner om ulike hendelser. Det er glemt og fortrengt. Jeg gikk en kort periode til psykolog i begynnelsen av 20 årene (er i slutten av 20 årene nå). Da ble jeg henvist av legen min pga det oppstod en… krise kan man vel si. Moren min ble tvangsinnlagt etter selvmordsforsøk og jeg hadde det ganske tøft ifm det. Men gikk bare er par mnd tror jeg. Husker ikke hvorfor jeg ikke fortsatte. Ellers har jeg aldri snakket med noen..

jeg er veldig dårlig på å takle egne følelser. Ingen tvil om det. Tar til tårene for alt. Og snakker absolutt ikke om følelser. Det e umulig. Hvis jeg har kranglet med samboeren min og jeg følte meg urettferdig behandlet eller ble lei meg, klarer jeg ikke å si det høyt. Det er som om det er en fysisk sperre som hindrer meg fra å si det. Vil men klarer ikke. Tenker NÅ skal jeg si det. Åpner munnen men ingen ord kommer ut. Så blir det lagt lokk på og jeg er taus til følelsene går over. Så fortsetter livet og hverdagen…. Jeg vet det ikke er bra… vil derimot si at jeg er veldig flink til å annerkjenne andres følelser og behov da. Er omsorgsfull mot andre … men ikke mot meg selv kanskje?

Anonymkode: b9d5b...b22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Takk for svarene deres. Kroppen min reagerte i hvertfall på noe der… men jeg har lite spesifikke minner om ulike hendelser. Det er glemt og fortrengt. Jeg gikk en kort periode til psykolog i begynnelsen av 20 årene (er i slutten av 20 årene nå). Da ble jeg henvist av legen min pga det oppstod en… krise kan man vel si. Moren min ble tvangsinnlagt etter selvmordsforsøk og jeg hadde det ganske tøft ifm det. Men gikk bare er par mnd tror jeg. Husker ikke hvorfor jeg ikke fortsatte. Ellers har jeg aldri snakket med noen..

jeg er veldig dårlig på å takle egne følelser. Ingen tvil om det. Tar til tårene for alt. Og snakker absolutt ikke om følelser. Det e umulig. Hvis jeg har kranglet med samboeren min og jeg følte meg urettferdig behandlet eller ble lei meg, klarer jeg ikke å si det høyt. Det er som om det er en fysisk sperre som hindrer meg fra å si det. Vil men klarer ikke. Tenker NÅ skal jeg si det. Åpner munnen men ingen ord kommer ut. Så blir det lagt lokk på og jeg er taus til følelsene går over. Så fortsetter livet og hverdagen…. Jeg vet det ikke er bra… vil derimot si at jeg er veldig flink til å annerkjenne andres følelser og behov da. Er omsorgsfull mot andre … men ikke mot meg selv kanskje?

Anonymkode: b9d5b...b22

Det høres veldig typisk ut når man ikke har lært emosjonsregulering. Å vokse opp med psykisk syke foreldre gjør også ofte at man blir ekstremt var på andres sinnsstemning og tar mye ansvar for andre heller enn seg selv. Man kan jo kalle det en form for medavhengighet, hvis du har lyst på noe å søke på. 

Samme greia med å ikke våge å si hva man trenger. Som barn var ikke det trygt. De tidlige mønstrene sitter veldig sterkt i hos oss mennesker. 

Psykolog kan være godt. Der kan man lære hvordan takle egne følelser og også å stå opp for grensene sine sånn at man selv får det man trenger. Det fortjener du! 

Anonymkode: b3c08...fdd

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

 

Takk for svarene deres. Kroppen min reagerte i hvertfall på noe der… men jeg har lite spesifikke minner om ulike hendelser. Det er glemt og fortrengt. Jeg gikk en kort periode til psykolog i begynnelsen av 20 årene (er i slutten av 20 årene nå). Da ble jeg henvist av legen min pga det oppstod en… krise kan man vel si. Moren min ble tvangsinnlagt etter selvmordsforsøk og jeg hadde det ganske tøft ifm det. Men gikk bare er par mnd tror jeg. Husker ikke hvorfor jeg ikke fortsatte. Ellers har jeg aldri snakket med noen..

jeg er veldig dårlig på å takle egne følelser. Ingen tvil om det. Tar til tårene for alt. Og snakker absolutt ikke om følelser. Det e umulig. Hvis jeg har kranglet med samboeren min og jeg følte meg urettferdig behandlet eller ble lei meg, klarer jeg ikke å si det høyt. Det er som om det er en fysisk sperre som hindrer meg fra å si det. Vil men klarer ikke. Tenker NÅ skal jeg si det. Åpner munnen men ingen ord kommer ut. Så blir det lagt lokk på og jeg er taus til følelsene går over. Så fortsetter livet og hverdagen…. Jeg vet det ikke er bra… vil derimot si at jeg er veldig flink til å annerkjenne andres følelser og behov da. Er omsorgsfull mot andre … men ikke mot meg selv kanskje?

Anonymkode: b9d5b...b22

Det er jo dette som da må være hensikten med terapi.

Å snakke om dine responser i nåtid, hvordan regulere og møte emosjoner.

Det er kjempeviktig at du tar tak i det nå før barnet blir større og ting blir mer komplekst. 
 

Dette er jo noe unger lærer av oss voksne, så gjør det for ungen din