Blitt helsetruende stor

[AnonymBruker]

Vet snart ikke hva jeg kan gjøre. Ønsker ikke å opplyse om hvor mye vekt det er snakk om, men det er høyt. Vi gikk en del tur sammen før. Nå vil hun ikke mer, er kun jeg som går. Prøver å oppmuntre henne til å bli med i bland men får nei. Jeg prøver å ta litt over matlagingen, men hun vil styre det helst. Forslag om å velge sunnere produkt i butikken blir avfeid tvert og hun blir sur. Hun klarer ikke følge opp barna på samme måte som meg mer, fysisk aktivitet og lek må hun melde pass på. Å prate med henne rolig om at jeg er bekymret for fremtiden og er redd for at jeg og barna skal miste henne, det går ikke for hun blir sur og går. Forslag om å sammen dra til legen eller andre som kan hjelpe er ikke snakk om. Jeg kjenner alt dette i sum gjør at jeg er sliten og føler jeg er aleneforsørger. Begynt så smått å drømme om å gå, fordi jeg blir så sliten av å se henne bli mer og mer begrenset, samt måtte forsvare henne når mine venner og min del av familien spørr rundt temaet. De har også bemerket at jeg virker sliten og utenfor. Hva i alle dager skal jeg gjøre?

Anonymkode: 2635a...68c

[AnonymBruker]

Jeg var selv svært overvektig. Vekta viste 3 sifret på lille meg på 155cm. Jeg fikk Saxenda på blåresept, finnes også andre medisiner av samme slaget. Den tas med sprøyte hver dag. Har gått ned over 20 kilo og fått et mye bedre selvbilde og kroppen har det mye bedre.

Ta en god prat med henne om att du er bekymret for helsen hennes, og att du vil vurdere å gå om hun ikke vil gjøre noe med det.

 

Anonymkode: 60760...5ad

[AnonymBruker]

Huff, sånt er vanskelig. Jeg tror sinnet er en form for unngåelsesatferd, mer behagelig å stikke hode i sanden. Kunne det hjulpet at noen andre snakket med henne i stedet? Kan være hun skjemmes mer når det er deg, partneren, enn noen andre(søsken, venninne, foreldre etc). Hvordan er ting ellers for henne? Vanskelig jobb, psykisk sykdom, stress?

Hvordan er tilnærmingen din? Sier ikke det nødvendigvis er noe galt med den egentlig, men om du har forsøkt samme tilnærming så kanskje noe annet vil hjelpe.

Anonymkode: eedde...6e2

[AnonymBruker]

Du får sette et ultimatum. "Enten begynner du å ta vare på helsa di og gå ned til en sunnere vekt, eller så går jeg fra deg. Jeg orker ikke se på at du tar sakte selvmord."

Anonymkode: b7311...1d0

[AnonymBruker]

Hei ts, les denne. Problemet er ikke mat, men de vonde følelsene hun bruker mat for å flykte fra. 

https://www.nrk.no/ytring/et-spiseforstyrra-land-1.16323734

Jeg tror ikke det er mye man kan gjøre som partner her. Om hun ikke vil ha hjelp så kan man ikke tvinge henne. Det er mulig at et brudd kan få hun til å skjønne at hun mister gode ting av å drive med slik selvskading og kanskje da ta kontakt for å få hjelp, men ikke alle er klar og kapabel til å ta tak i de vonde følelsene og da fortsetter de å flykte inn i nye avhengigheter. 

Anonymkode: 3c036...d23

[SPOCA]

Det er jo et tegn på noe, stor overvekt er det ofte en årsak til. De færreste ser seg i speilet og sier "nå skal jeg bli feit".

Kropp og vekt er vanskelig, men har du prøvd å ta det en annen vei, f.eks; "jeg føler du kanskje ikke har det så bra nå, er det en grunn til dette?". Vekten er et tegn/symptom, og man må ta tak i underliggende årsak for å få gjort noe.

Selv har jeg gått ned over 90 kg, veide over 170, så jeg vet hvor det kommer fra. Vekta var bare et symptom på noe mye verre; en voldelig ektemann og maten ble en redning i en ekstremt vond hverdag. 

Med andre ord; snakk med henne, ikke om henne. Finn fram til hva som er galt, ikke fokusér på at det er noe galt med henne. Er det en hendelse som er årsaken? Kan det være noe annet? Hva er det hun ikke sier til deg? 

[Gjest supernova_87]

Men snakker du om henne med vekta eller om hvordan hun har det? 

Hadde en voksen forsøkt å snikslanke meg eller "hinte" om sunnere mat hadde jeg også blitt sur. 

Jeg ville snakket med henne om hvordan hun har det, generelt og i forholdet og om hvordan du har det i forholdet. Man kan ikke være så sensitiv på vekt at du ikke kan snakke åpent om utfordringer i samlivet og familiekabalen. Det er vel kanskje fordi du har fått alt til å handle om vekt at du har unngått det? 

Om noen ikke bidrar med sin del er det egentlig irrelevant om det er pga psykisk uhelse, vekt, eller dårlige gamingvaner osv. Man må være to. Men man må snakke sammen på en ordentlig måte. Med respekt og omsorg. Ikke være for opptatt av å få dine behov gjennom, men også faktisk ønske å lytte til henne. Ikke ta praten fordi du skal overbevise henne om å gjøre det du vil, men for sammen å finne løsninger for samlivet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei ts, les denne. Problemet er ikke mat, men de vonde følelsene hun bruker mat for å flykte fra. 

https://www.nrk.no/ytring/et-spiseforstyrra-land-1.16323734

Jeg tror ikke det er mye man kan gjøre som partner her. Om hun ikke vil ha hjelp så kan man ikke tvinge henne. Det er mulig at et brudd kan få hun til å skjønne at hun mister gode ting av å drive med slik selvskading og kanskje da ta kontakt for å få hjelp, men ikke alle er klar og kapabel til å ta tak i de vonde følelsene og da fortsetter de å flykte inn i nye avhengigheter. 

Anonymkode: 3c036...d23

Klassisk. Overspising skal bortforklares. Feite har null ansvar i egen overvekt. 
Vet du, jeg er bipolar, sliter massivt, men har likevel greid å slanke meg 30 kg og holde meg der. Hvordan forklarer du det?

Anonymkode: 2f349...364

[Gjest supernova_87]

Selv om overvekt har en forklaring så har man fremdeles ansvaret for å ta tak i det selv. 

Bra for deg at du har klart å slanke deg 30 kg. Forklarer det med at du har hatt fokus på dette og jobbet hardt, og at kanskje det med mat og spising ikke er det største problemet for deg. Du har kanskje andre destruktive strategier du ikke mestrer. Mens andre er forskjellig fra deg igjen og mestrer ting du ikke mestrer og omvendt. 

Hva får deg til å tenke at hva du får til er fasiten på hva alle skal klare? 

[Hippogriff]

Syns det er utrolig dårlig gjort å bare la seg forfalle på den måten når man er i et forhold og har barn. Man blir jo redd for partneren/forelderen sin, og dessuten så beskriver du jo ganske godt hvordan dette virker begrensende på hele familien.

Jeg har også opplevd en partner som ikke ivaretok egen helse, hos oss også begrenset det resten av familien. Utrolig slitsomt og frustrerende. Hjalp ikke uansett hvordan man sa ifra.

Sant å si skjønner jeg at du vurderer å gå. På ett eller annet punkt stopper ansvaret ditt for en annen voksen person, som ikke selv vil ta ansvar. 

[AnonymBruker]

supernova_87 skrev (11 minutter siden):

Men snakker du om henne med vekta eller om hvordan hun har det? 

Hadde en voksen forsøkt å snikslanke meg eller "hinte" om sunnere mat hadde jeg også blitt sur. 

Jeg ville snakket med henne om hvordan hun har det, generelt og i forholdet og om hvordan du har det i forholdet. Man kan ikke være så sensitiv på vekt at du ikke kan snakke åpent om utfordringer i samlivet og familiekabalen. Det er vel kanskje fordi du har fått alt til å handle om vekt at du har unngått det? 

Om noen ikke bidrar med sin del er det egentlig irrelevant om det er pga psykisk uhelse, vekt, eller dårlige gamingvaner osv. Man må være to. Men man må snakke sammen på en ordentlig måte. Med respekt og omsorg. Ikke være for opptatt av å få dine behov gjennom, men også faktisk ønske å lytte til henne. Ikke ta praten fordi du skal overbevise henne om å gjøre det du vil, men for sammen å finne løsninger for samlivet.

Jeg gjør da det. Har hatt utallige samtaler med henne om at vi bør snakke med noen, jeg har foreslått både hun alene eller sammen. Jeg stiller opp for henne uansett hva. Snikslanke? Hadde du vært en uke i mine sko så hadde du skjønt. Hun orker ikke engang å gjøre noe hjemme, sånn at nær jeg kommer hjem fra jobb så er det jeg som må rydde kjøkken og starte oppvaskmaskin, jeg som må vaske klær og får kjeft når det gjøres feil, jeg som må ordne til klær og mat til barna på kvelden sånn at jeg ikke må stresse sånn grytidlig neste morgen. Jeg har prøvd å være oppmuntrende og jeg har prøvd å være mer direkte. Hun blir sur og gir meg silent treatment uansett hva jeg gjør. Hun nekter å motta noen form for hjelp og hun vil ikke til fastlege. I mellomtiden står jeg her å holder på å gå til grunne selv fordi jeg må holde alt dette i gang og hun ikke har ork og må prioritere søvn.

Anonymkode: 2635a...68c

[AnonymBruker]

supernova_87 skrev (11 minutter siden):

Selv om overvekt har en forklaring så har man fremdeles ansvaret for å ta tak i det selv. 

Bra for deg at du har klart å slanke deg 30 kg. Forklarer det med at du har hatt fokus på dette og jobbet hardt, og at kanskje det med mat og spising ikke er det største problemet for deg. Du har kanskje andre destruktive strategier du ikke mestrer. Mens andre er forskjellig fra deg igjen og mestrer ting du ikke mestrer og omvendt. 

Hva får deg til å tenke at hva du får til er fasiten på hva alle skal klare? 

Mat og spising var åpenbart en issue hos meg. Hvis ikke hadde jeg ikke blitt så overvektig som jeg var. Poenget mitt var at det ofte er for lett å bortforklare overvekt med at det er umulig å slutte å overspise fordiatte. 

Anonymkode: 2f349...364

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg gjør da det. Har hatt utallige samtaler med henne om at vi bør snakke med noen, jeg har foreslått både hun alene eller sammen. Jeg stiller opp for henne uansett hva. Snikslanke? Hadde du vært en uke i mine sko så hadde du skjønt. Hun orker ikke engang å gjøre noe hjemme, sånn at nær jeg kommer hjem fra jobb så er det jeg som må rydde kjøkken og starte oppvaskmaskin, jeg som må vaske klær og får kjeft når det gjøres feil, jeg som må ordne til klær og mat til barna på kvelden sånn at jeg ikke må stresse sånn grytidlig neste morgen. Jeg har prøvd å være oppmuntrende og jeg har prøvd å være mer direkte. Hun blir sur og gir meg silent treatment uansett hva jeg gjør. Hun nekter å motta noen form for hjelp og hun vil ikke til fastlege. I mellomtiden står jeg her å holder på å gå til grunne selv fordi jeg må holde alt dette i gang og hun ikke har ork og må prioritere søvn.

Anonymkode: 2635a...68c

Ja, å komme med hint om hva hun spiser er en form for det jeg kaller "snikslanking". 

Svaret ditt her gjør det jo tydelig at problemet handler om mye mer enn hennes vekt, og jeg forstår egentlig ikke hvorfor det er vekta du fokuserer på. 

La meg spørre deg sånn, om hun veide 60 kg og oppførte deg som hun gjør ville du vært mer positivt innstilt da? Jeg tror at du da enda tydeligere ville innsett at dette ikke går. Det kan virke som du føler det er politisk ukorrekt å miste attraksjonen til henne nå, og så bruker du det som en slags omvendt årsak til å ikke gå for da blir du den mannen som forlot kona pga vekt. Men du er ikke det. 

Du trenger ikke forsvare ditt sinne over at kona forfaller overfor noen. Du må prosessere følelsene inni deg. Jeg tror dog det med fokus på vekt blir et skalkeskjul for tusen andre skuffelser og problemer. 

Jeg hadde forlatt noen som over år nekter å gjøre noe for fellesskapet, eller oppsøke profesjonell hjelp for helseproblemer eller gå i parterapi. Hvorfor føler du ikke det er greit? 

Endret 22. mars 2023 av supernova_87

[Gjest Karoline___]

Så leit å lese om situasjonen din. Det er veldig fint å høre at du tenker på hennes helse, og oppriktig ønsker å hjelpe henne. Det høres også ut som at hun skammer seg over vektoppgangen og ønsker å unngå samtalen. Hun er sikkert smertelig klar over hvor langt det har gått. Samtidig er ikke dette et tema som kan sveipes under teppet i lengden, og hun er på ett eller annet tidspunkt nødt til å ta samtalen sammen med deg. Kan det hjelpe om du avtaler et tidspunkt en ukedag eller helg etter barna har lagt seg for å prate? Du trenger ikke å si hva det handler om, men kanskje det kan hjelpe å være helt tilstede, uten jobbekymringer og barn. 
Ønsker deg det beste!

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mat og spising var åpenbart en issue hos meg. Hvis ikke hadde jeg ikke blitt så overvektig som jeg var. Poenget mitt var at det ofte er for lett å bortforklare overvekt med at det er umulig å slutte å overspise fordiatte. 

Anonymkode: 2f349...364

Den du siterte skrev vel aldri at det var umulig. Men at spising handler om følelser og andre problem enn maten i seg selv. 

Selv om jeg greier noe, betyr ikke at du greier det samme selv med samme innsats. Fordi vi er forskjellig. 

[Gjest supernova_87]

For å si det kort TS: Du er ikke ansvarlig for kona di, du er ansvarlig for deg selv. Om forholdet og situasjonen er helseskadelig for deg så trenger du ikke be om lov til å ta det valget som er godt for deg. 

Dessverre kan du ikke få andre til å endre seg. Kanskje vissheten om at du har en fot ut døra får henne til å ta grep kanskje ikke. Høres ut som du har gjort det du kan. ❤️

[AnonymBruker]

supernova_87 skrev (24 minutter siden):

Den du siterte skrev vel aldri at det var umulig. Men at spising handler om følelser og andre problem enn maten i seg selv. 

Selv om jeg greier noe, betyr ikke at du greier det samme selv med samme innsats. Fordi vi er forskjellig. 

Å spise mindre (når man normalt spiser altfor mye) er noe av det enkleste som finnes. Og resultater i form av vektnedgang er garantert.

Anonymkode: 2f349...364

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Å spise mindre (når man normalt spiser altfor mye) er noe av det enkleste som finnes. Og resultater i form av vektnedgang er garantert.

Anonymkode: 2f349...364

Javel. Men som du sier du ble selv svært overvektig så da er det kanskje ikke så enkelt likevel da. Vi får være uenige her. Jeg er enig med de som sier at spiseforstyrrelser og overspising ofte handler om følelser. Og gjør det det er det ikke alltid like enkelt å gi slipp på den funksjonen mat har for en. Det er ikke ansvarsfraskriving det er psykologisk kunnskap. Man har fremdeles ansvar for å ta tak i sin egen psykiske helse. 

[AnonymBruker]

Hvis hun heller vil spise seg i hjel, er det et valg hun er fri til å ta, men du kan si neitakk til å være tilskuer. 

Anonymkode: f2603...413

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg gjør da det. Har hatt utallige samtaler med henne om at vi bør snakke med noen, jeg har foreslått både hun alene eller sammen. Jeg stiller opp for henne uansett hva. Snikslanke? Hadde du vært en uke i mine sko så hadde du skjønt. Hun orker ikke engang å gjøre noe hjemme, sånn at nær jeg kommer hjem fra jobb så er det jeg som må rydde kjøkken og starte oppvaskmaskin, jeg som må vaske klær og får kjeft når det gjøres feil, jeg som må ordne til klær og mat til barna på kvelden sånn at jeg ikke må stresse sånn grytidlig neste morgen. Jeg har prøvd å være oppmuntrende og jeg har prøvd å være mer direkte. Hun blir sur og gir meg silent treatment uansett hva jeg gjør. Hun nekter å motta noen form for hjelp og hun vil ikke til fastlege. I mellomtiden står jeg her å holder på å gå til grunne selv fordi jeg må holde alt dette i gang og hun ikke har ork og må prioritere søvn.

Anonymkode: 2635a...68c

Stakkars deg, dette kan ikke være enkelt. Du høres ut som en veldig snill og god mann, og fortjener mye bedre. Jeg hadde aldri funnet meg i at mannen min hadde blitt sykelig overvektig og videre bidratt null, og attpåtil behandlet meg som dritt. 

Dersom du har forsøkt å tatt det opp flere ganger hadde jeg gitt et ultimatum: ta tak eller skilles. Ingen orker å ha det slik som du har det i lengden, maken til egoisme!

Anonymkode: cf3c7...0e6