Hvorfor er noen syke i hodet?

[Gjest j21, ikke medlem]

Hei!

Jeg lurer på hva som gjør at noen er så forskrudde at de kan bruke et barn til egen seksuell tilfredsstillelse? Mangler de en del i hodet, eller er de ondskapsfulle?

Har opplevd det selv, og det plager meg at noen kunne bruke meg og min kropp på den måten, og jeg var for liten til å skjønne noe av det.

Det nest verste var å finne ut at noen man stolte på slettes ikke var til å stole på, tillitsbruddet gjør at jeg nå ser på en hver ukjent mann som en potensiell psykopat.

Og jeg tenker på at andre mennesker må igjennom den jævlige prosessen etterpå da man må lære seg å leve videre.

Jeg har greid meg, men nå tenker jeg på andre, og ikke minst på; HVORFOR er noen sånn?

OG; hvordan kan jeg være glad når det er så mange i verden som har det vondt?

Håper på innspill. Jeg var tillitsfull, og jeg gleder meg over små ting i livet, som det å være ute i naturen. Men avogtil tenker jeg på spørsmålene over og blir ganske nedfor...

Med hilsen j21

[Gjest Bellatrix]

De spørsmålene du stiller er det desverre vanskelig å finne svar på. Hadde vi hatt svaret ville det kanskje vært lettere å gjøre noe for å forebygge. Jeg håper du får hjelp til å bearbeide det du har opplevd og at du klarer å stole på andre mennesker igjen.

[Gjest Gjest_Julia_*]

Det er vanskelig for oss som ikke tenker slik selv å svare for de som gjør slikt...

Kanskje det beste ville være om barnemishandlerne selv sto frem og svarte her hvordan de faktisk tenker og hvorfor de gjør det de gjør?

[*Heidi*]

Har sett litt på oprah og sånn, og da forteller de fleste barnemishandlerene at de selv har opplevd dette eller andre fæle ting i barndommen.. så det er desverre en ond sirkel!

[Gjest Emera]

Jeg skjønner godt at du lurer på hva som foregår i hodet på en som forgriper seg på barn! Og jeg regner med at det finnes flere svar på dette spørsmålet, men at det er lite sannsynlig at noen vil svare deg på det.

Derfor synes jeg det viktigste må være DEG her. Hvordan DU skal bygge opp deg selv etter å ha vært utsatt for incest. Du sier at du "har greid deg," og jeg vet jo ikke hva det innebærer. Men uansett om du klarer deg greit i hverdagen, vil sårene etter dette forferdelige tillitsbruddet være der.

Når man blir så til de grader sviktet av flere tillitspersoner (både overgriper og "de som ikke så") blir det svært vanskelig å stole på noen. En overgrepsutsatt kan ha tendens til å bære all verden sorger på sine skuldre fordi h*n har lært å ta skyld/ansvar på seg selv. Man blir overfølsom for alt det vonde som skjer, og blir gjerne spesielt knust når det skjer noe med barn. Den smerte man skulle ha følt for seg selv (det lille barnet), den føler man for andre barn.

Forholdet til eventuelle partnere sier du jo selv er vanskelig. Ikke bare å stole på at fyren ikke kun er "en eneste stor testosteronklump" (hans seksuelle reaksjoner vekker vonde minner (ord, lyder, lukter), men også å få bort skammen over din egen kropp og seksuelle følelser). Redselen fra den gang man aldri var trygg ligger også lagret i kroppen, og man kan aldri riktig slappe av.

Jeg vet som sagt ikke hvor langt du har kommet i forhold til disse tingene. Men som du sikkert har erfart, det er en lang og komplisert prosess. Jeg tror nok ikke det er mulig å blir HELT fri fra din histore. Noen ganger vil bestemte situasjoner kunne trigge minnene du har i kroppen din. Men jeg VET at det er mulig å bli hel likevel!

Ja, jeg kunne skrevet mye, men dette er i alle fall mitt innspill SÅ langt!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hei igjen,

Jeg sier det er vanskelig å stole på ukjente. Er så heldig at jeg har noen jeg stoler fullt og helt på, og vi har det godt på alle plan. Men jeg er skeptisk til fremmede.

Det er sant at man blir følsom, jeg ser ikke nyheter lenger fordi det er så mye dritt.

Adferdspsykologi er spennende, og det er i de fleste situasjoner en grunn til hvorfor folk handler som de gjør. Derfor lurer jeg på hva som er grunnen til at enkelte ikke har sperrer.

Men har alle dere som ikke har hatt en fullt så vanskelig start et veldig uproblematisk liv, da? Jeg tror alle har problemer før eller senere. (Sykdom, død, tillitsbrudd mm.)

Jeg vet ikke hvordan dere ser på meg, men jeg nekter å føle meg som et offer fordi en eller annen psyko krysset min vei.

Flere kommentarer?