Symptomer på depresjon

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Hei!

Jeg tror ikke jeg lider av sterk depresjon, men føler likevel meg litt for ofte deprimert. Jeg melder meg litt ut, når samboeren min gjør ting med venner, hvor jeg også blir invitert, takker jeg ofte nei, og blir hjemme alene. Orker rett og slett ikke være med. Og det ironiske er at når jeg blir sittende alene, føler jeg meg ensom og synes synd i meg selv Så da er det jo lett å si at jeg burde skjerpe meg og gjøre mer ting, men det blir ikke sånn.. Eller det er i alle fall lettere sagt enn gjort.

Er glad og tilfreds når jeg er på jobb, men vil hjem så snart tiden er " ute ". Når kollegaer inviterer meg med på sosiale ting, kommer jeg med dårlige unnskyldninger. Jeg liker veldig godt å slappe av hjemme, er glad i hjemmekos. Men kanskje ikke helt normalt at jeg ikke har lyst til å være med på noe?

Dersom jeg skal et sted hvor det er mange ukjente, gruer jeg meg, selv om det alltid går bra, fordi jeg synes det er anstrengende å forholde meg til nye mennesker. Uff synes ikke det er noe gøy å komme med dårlige unnskyldninger hele tiden..

Jeg svinger en del i humør ovenfor samboeren min, kan fort bli lei meg visst han velger å gjøre noe uten meg, kan gråte som et lite barn fordi jeg blir alene hjemme. Å dra til venner er ikke noe jeg foretrekker å gjøre på sparket, jeg må få tid til å " forberede" meg psykisk. Dette er ikke noe jeg tenker over hele tiden, men som jeg innser når jeg velger å avstå fra sosiale aktiviteter. At dersom det kommer for brått blir jeg heller hjemme.

Vil legge til at jeg har sett et nært familemedlem med sterk depresjon, og at jeg av den grunn ser at jeg på langt nær er så ille, men jeg er likevel bekymret over de tingene jeg føler- Lurer derfor på om det er noen som har erfaringer eller råd til meg.

Sandra

[strilen]

Du er helt klart i depresiv modus. Det er flere faktorer som skal være oppfylt for at du skal være deprimert, dvs. få diagnose deprimert.

Blant annet at det skal ha vart en stund, at du er generelt langt nede, ikke ser lyspunkt i tilværelsen, har et lavt stemningsleie, at du ikke klarer å se morsomme ting lenger, at du trekker deg ut av sosiale sammenhenger, at du sover lite eller mye, at du spiser lite osv.

Jeg fikk selv råd her på sidene at jeg skulle ta kontakt med mental helses hjelpetelefon. Og der fant jeg noen fornuftige mennesker å snakke med.

Ikke vær redd for å søke hjelp, selv om det kanskje kan ta tid før du får hjelp.

Ventetid for å få time hos psykolog på DPS varierer fra sted til sted.

Lykke til ! Det kan bare bli bedre ! I know !

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Takk for svar

Det er jo sikkert det eneste logiske, men jeg føler likevel at det er litt drastisk for meg. Vet ikke, jeg prøver kanskje ubevisst å undertrykke at jeg muligens trenger hjelp, men føler det er et så drastisk skritt å ta. Liker heller ikke tanken på å snakke med fremmede om hvordan jeg føler. Er redd for at de skal synes jeg er hypokonder, for jeg er jo ikke deprimert hele tiden, det går mer på det at jeg trekker meg unna.

Ikke lett dette...

[Gjest Ananas]

Det du beskriver er svært godt kjente problemstillinger for alle som jobber med psykisk helse. Jeg tipper du har en blanding av sosial angst, depresjon og muligens personlighetsforstyrrelser.

Jeg vil sterkt tilråde deg å gå til fastlegen og fortelle han eller ho om hvordan du har det.

Det finnes mange selvhjelpsbøker som kan være til stor hjelp, men de krever gjerne at man har litt mer energi enn man har når man faktisk er deprimert.

[Gjest Carmensita]

Jeg tipper du har en blanding av sosial angst, depresjon og muligens personlighetsforstyrrelser.

←

:icon_question: Hva bygger du det på da?

[Gjest Gjest_Sandra_*]

:icon_question:  Hva bygger du det på da?

←

Ja jeg skjønte ikke helt selv hvor personlighetsforstyrrelsen kom fra. Jeg følte ikke at jeg beskrev meg som en forstyrret person.

[Gjest Carmensita]

Ja jeg skjønte ikke helt selv hvor personlighetsforstyrrelsen kom fra. Jeg følte ikke at jeg beskrev meg som en forstyrret person.

←

Nei. Du kan ta det helt med ro! Innlegget ditt oppfattet jeg ikke sånn i det hele tatt. Derfor syntes jeg det var et merkelig forslag til diagnose.... Det er jo nesten å skremme folk det da .....

[Væren]

Du verden.

Jeg kjenner meg så fryktelig godt igjen i det du beskriver her. Jeg har etterhvert måttet innse for meg selv at jeg har hatt en depresjon "i kroppen" i ganske lang tid, uten at jeg har vært bevisst på at det faktisk har vært snakk om en depresjon. Fastlegen min har nok sett det, men jeg har bortforklart det med alt mulig annet, og ble rett og slett rimelig forbanna da han ville gi meg antidepressiva. For jeg er jo ikke tungt deprimert, heller!!! Og jeg går på jobb og greier hverdagen min!!!

Men ja: Jeg sliter med å sovne, jeg våkner midt på natta, jeg spiser ikke mye, men tar heller aldri av i vekt. Føler meg oppspilt i magen men spiser vel feil ting. Går på jobb og kan være i godt humør, men aldri skikkelig glad eller fjollete eller opprømt - slik den egentlige Væren alltid har vært kjent for å være - og har "vondter" i kropp og sjel og verker i alle ledd, rygg, ankler og Gud vet hvor. Alltid nedstemt og tenker "verstefalls-tanker" så jeg ikke kan glede meg til noe. Det kan jo skje noe som gjør at det IKKE blir bra!!! Blir såret og lei og gråter for dumme ting. Føler meg misforstått og ikke tatt hensyn til. Synes synd på meg selv. Og dette med å isolere seg? Jepp. Sånn har jeg det, også. Vil så gjerne bli elsket og verdsatt, men tror ikke helt på dem som sier de er glad i meg. Føler meg mindreverdig og inkompetent. Selvbildet er ikke helt på topp når man sliter med depresjon. Og jeg har faktisk utrolig mange fantastiske, gode venner som jeg vet er veldig glad i meg!!! Må minne meg selv på dette stadig vekk.

Etter at jeg ramlet over en side på nettet som ramset opp alle symptomene på depresjon, fant jeg ut at jeg hadde stort sett alle. Og jeg leste at nesten samtlige som oppsøker lege pga depresjon, de vet ikke at det er det de sliter med! De fleste tror de har vondt i ryggen eller andre steder i kroppen. Så de oppsøker lege pga. de psykosomatiske lidelsene som ofte er ytre tegn på en depresjon.

Da jeg våget å innrømme for meg selv at det faktisk var dette jeg slet med - og som gjorde meg "flat" i følelseslivet, så følte jeg at det hele slapp taket og lettet littegranne. Jeg har turd å sette ord på det overfor kolleger og gode venner, en overvinnelse i seg selv. Jeg føler at alle "vondtene" mine også etterhvert begynner å slippe litt taket, selv om jeg sliter med pusten. Har nok litt "angst- eller stresspust". De fysiske symptomene kan ofte sitte igjen etter at det egentlige problemet er opphørt eller over - har jeg lest...

Selv har jeg ønsket å unngå bruk av antidepressiva, men kjenner andre som har trengt dette i en overgangsperiode. Det er god hjelp for mange, til man kommer seg ovenpå. Jeg har brukt innsovingstabletter for å greie å sovne om kveldene. Det å sove er jeg fullstendig avhengig av for å greie en travel hverdag med full jobb, mann og barn.

Det verste er jo at jeg egentlig har det så utrolig godt og har mye å være glad for. Så får jeg skyldfølelse for at jeg er deprimert, også! Det har nok mye med personlighet og barndom/oppvekst å gjøre - og helt sikkert en masse andre faktorer som også spiller inn og er med på å påvirke hvordan man reagerer på ting og takler livets mange ulike sider.

Håper du finner ut hva som er best for deg, evt. kan du jo kanskje få noen å prate med. Fastlegen din eller en psykolog. Eller kanskje bare en god venn?

Gode klemmer fra en som vet litt hva du snakker om!

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Nei. Du kan ta det helt med ro! Innlegget ditt oppfattet jeg ikke sånn i det hele tatt. Derfor syntes jeg det var et merkelig forslag til diagnose.... Det er jo nesten å skremme folk det da .....

←

Ja jeg skvatt litt da jeg leste ordet Men det var sikkert ikke ment ille.

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Du verden.

Jeg kjenner meg så fryktelig godt igjen i det du beskriver her. Jeg har etterhvert måttet innse for meg selv at jeg har hatt en depresjon "i kroppen" i ganske lang tid, uten at jeg har vært bevisst på at det faktisk har vært snakk om en depresjon. Fastlegen min har nok sett det, men jeg har bortforklart det med alt mulig annet, og ble rett og slett rimelig forbanna da han ville gi meg antidepressiva. For jeg er jo ikke tungt deprimert, heller!!! Og jeg går på jobb og greier hverdagen min!!! 

Men ja: Jeg sliter med å sovne, jeg våkner midt på natta, jeg spiser ikke mye, men tar heller aldri av i vekt. Føler meg oppspilt i magen men spiser vel feil ting. Går på jobb og kan være i godt humør, men aldri skikkelig glad eller fjollete eller opprømt - slik den egentlige Væren alltid har vært kjent for å være - og har "vondter" i kropp og sjel og verker i alle ledd, rygg, ankler og Gud vet hvor. Alltid nedstemt og tenker "verstefalls-tanker" så jeg ikke kan glede meg til noe. Det kan jo skje noe som gjør at det IKKE blir bra!!! Blir såret og lei og gråter for dumme ting. Føler meg misforstått og ikke tatt hensyn til. Synes synd på meg selv. Og dette med å isolere seg? Jepp. Sånn har jeg det, også. Vil så gjerne bli elsket og verdsatt, men tror ikke helt på dem som sier de er glad i meg. Føler meg mindreverdig og inkompetent. Selvbildet er ikke helt på topp når man sliter med depresjon. Og jeg har faktisk utrolig mange fantastiske, gode venner som jeg vet er veldig glad i meg!!! Må minne meg selv på dette stadig vekk.

Etter at jeg ramlet over en side på nettet som ramset opp alle symptomene på depresjon, fant jeg ut at jeg hadde stort sett alle. Og jeg leste at nesten samtlige som oppsøker lege pga depresjon, de vet ikke at det er det de sliter med! De fleste tror de har vondt i ryggen eller andre steder i kroppen. Så de oppsøker lege pga. de psykosomatiske lidelsene som ofte er ytre tegn på en depresjon.

Da jeg våget å innrømme for meg selv at det faktisk var dette jeg slet med - og som gjorde meg "flat" i følelseslivet, så følte jeg at det hele slapp taket og lettet littegranne. Jeg har turd å sette ord på det overfor kolleger og gode venner, en overvinnelse i seg selv. Jeg føler at alle "vondtene" mine også etterhvert begynner å slippe litt taket, selv om jeg sliter med pusten. Har nok litt "angst- eller stresspust". De fysiske symptomene kan ofte sitte igjen etter at det egentlige problemet er opphørt eller over - har jeg lest...

Selv har jeg ønsket å unngå bruk av antidepressiva, men kjenner andre som har trengt dette i en overgangsperiode. Det er god hjelp for mange, til man kommer seg ovenpå. Jeg har brukt innsovingstabletter for å greie å sovne om kveldene. Det å sove er jeg fullstendig avhengig av for å greie en travel hverdag med full jobb, mann og barn.

Det verste er jo at jeg egentlig har det så utrolig godt og har mye å være glad for. Så får jeg skyldfølelse for at jeg er deprimert, også! Det har nok mye med personlighet og barndom/oppvekst å gjøre - og helt sikkert en masse andre faktorer som også spiller inn og er med på å påvirke hvordan man reagerer på ting og takler livets mange ulike sider.

Håper du finner ut hva som er best for deg, evt. kan du jo kanskje få noen å prate med. Fastlegen din eller en psykolog. Eller kanskje bare en god venn?

Gode klemmer fra en som vet litt hva du snakker om! 

←

Uff fælt å si at det er godt å høre fra en med sammen erfaring, for jeg unner ingen å være deprimert. Men jeg vet fortsatt ikke om jeg er det, har store vanskeligheter med å innrømme det for meg selv. Tror det kan skyldes at det går litt opp og ned. Jeg har ikke vanskeligheter med å sove, det er stort sett det at jeg isolerer meg. Spesielt når jeg vet at jeg må snakke med folk jeg ikke kjenner. Føler meg også på en måte "fanget" dersom jeg f.eks er på et utested ( ikke ofte jeg er det ), jeg vil helst hjem hvor jeg er "trygg". Men jeg kan jo ikke regne med å sitte på sofaen med min kjære hver kveld. Når vi er sammen om kveldene, har jeg det bra, og da ville jeg sannsynligvis ikke skrevet dette innlegget. Men i dag valgte jeg å være alene, og det fordi det kom brått på.

Har vært på noen konserter, og på hver eneste en har jeg besvimt, jeg forstår ikke hva som skjer, plutselig bare blokkerer det helt ut..

Føler meg ellers frisk, og det er ikke et daglig problem, det er nok det som er grunnen til at jeg ikke liker tanken på å ta dette opp med en lege, jeg føler meg da bare som en hypokonder.. Hadde du det slik også?

[Retz]

Vanlige symptomer ved depresjon kan bl.a. være:

- Mangel på initiativ

- Søvnforstyrrelser

- Endring i matlyst

- Nedstemthet

- Konsentrasjonsvansker

- Nedsatt seksuallyst

- Irritabilitet

- Negativt tankeinnhold

- Skyldfølelse

Ser at noen har nevnt sosialangst som en mulig tilleggslidelse her, men det kan like gjerne være manglende initiativ - som igjen er et meget vanlig symptom på depresjon - som gjør at du ikke orker å involvere deg noe særlig i et sosialt liv. Ut fra opplysningene du har gitt, er det ingen holdepunkter for noen personlighetsforstyrrelse. I hvert fall ikke utover det vi vanlige forstyrrede sliter med.

Synes du skal ta kontakt med fastlegen din, og la denne henvise deg til en psykolog som har refusjonsavtale. Du slipper neppe gjennom nåløyet til DPS-poliklinikkene når tilstanden din ikke er mer hemmende enn du gir uttrykk for her, men samtidig er det helt unødvendig at du skal lide under dette når det finnes effektiv korttidsterapi tilgjengelig.

[Væren]

Enig med Retz.

Nedsatt konsentrasjon har jeg også slitt med, før sommerferien klarte jeg ikke å huske hva man hadde sagt til meg 3 minutter tidligere. Jeg har slitt med alle de tingene som Retz ramser opp her de siste par årene.

Fornektelse tror jeg er vanlig, jeg var bare sliten og hadde vondt alle steder. Så fastlegen min og jeg var ikke enig om hva som kom først - høna eller egget. Nå må jeg innse at han har hatt rett; det er depresjonen som har forårsaket alle vondtene; ikke omvendt. Tøft å innrømme, men godt, også.

Dette med å besvime har jeg ikke vært borti.

Men å føle seg som en hypokonder? You bet! I lange tider har jeg følt meg som en. Kanskje like godt å ta tak i det virkelige problemet og gjøre noe med det. Vi lever bare en gang, og det er dessverre en svært vanlig lidelse. Mange mennesker vil oppleve en depresjon en eller flere ganger i løpet av livet. Og depresjon har ikke nødvendigvis noe med personlighetsforstyrrelser å gjøre i det hele tatt. Bare så det er sagt!

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Enig med Retz.

Nedsatt konsentrasjon har jeg også slitt med, før sommerferien klarte jeg ikke å huske hva man hadde sagt til meg 3 minutter tidligere. Jeg har slitt med alle de tingene som Retz ramser opp her de siste par årene.

Fornektelse tror jeg er vanlig, jeg var bare sliten og hadde vondt alle steder. Så fastlegen min og jeg var ikke enig om hva som kom først - høna eller egget. Nå må jeg innse at han har hatt rett; det er depresjonen som har forårsaket alle vondtene; ikke omvendt. Tøft å innrømme, men godt, også.

Dette med å besvime har jeg ikke vært borti.

Men å føle seg som en hypokonder? You bet! I lange tider har jeg følt meg som en. Kanskje like godt å ta tak i det virkelige problemet og gjøre noe med det. Vi lever bare en gang, og det er dessverre en svært vanlig lidelse. Mange mennesker vil oppleve en depresjon en eller flere ganger i løpet av livet. Og depresjon har ikke nødvendigvis noe med personlighetsforstyrrelser å gjøre i det hele tatt. Bare så det er sagt!

←

Jeg går ikke mye til legen, men var sykemeldt en periode da et nært familiemedlem var alvorlig syk. Selv da gruet jeg meg for å fortelle legen at jeg ikke klarte å fungere, var livredd for at legen skulle si at jeg måtte ta meg sammen og ikke synes synd i meg selv.

Jeg skyver nok litt bort hele problemet, men synes det er vanskelig å innrømme. Og er ikke engang sikker på at jeg har et problem, i alle fall ikke nok til at jeg går og snakker med noen om det. Hva har du/ dere gjort for å gå til det skrittet og søke hjelp? Hvordan klarte dere å komme over benektelsen?

[Væren]

Først ble jeg kjempeirritert på legen min som våget å si at jeg led av depresjon. Tenkte at han ikke kjente meg i det hele tatt! Etterpå har jeg lest en del om depresjon, bl.a. de punktene som Retz nevnte. Jeg kunne bare konstantere at jeg slet med alt sammen. Uten unntak. Da var det bare å begynne å innse at legen min faktisk ikke er en av byens mest anerkjente leger uten grunn. Han så nok litt mer enn jeg selv var i stand til å se.

Oppsummert vil jeg vel si at jeg liksom ikke er den samme "glad-jenta" som jeg alltid har vært; litt mer nedstemt, litt mer problemfiksert, litt mer passiv, syter mht. det å ta sosial kontakt eller å spandere en kveld ute med venner. Vil helst være hjemme! Mye, mye trøttere men får liksom aldri til å sove nok!

Før trodde jeg at en deprimert person var på randen av selvmord og bare gråt og ikke fungerte i hverdagen. Nå vet jeg at depresjon er noe helt annet. Og ikke alltid like lett å oppdage!

Jeg hadde noe min tidligere fastlege kalte "depressiv reaksjon" for ca 8-9 år siden, men det var i en slitsom fase i livet, så jeg kunne liksom forstå det. Trodde aldri jeg skulle havne der igjen. Denne gangen er det mye mer "umerkelig" og mer snikende; ikke sånn "strigråting" på arbeidsplassen og hulking foran TV'n. Denne gangen har det vart mye lenger og jeg har bare vært litt mer likegyldig.

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Oppsummert vil jeg vel si at jeg liksom ikke er den samme "glad-jenta" som jeg alltid har vært; litt mer nedstemt, litt mer problemfiksert, litt mer passiv, syter mht. det å ta sosial kontakt eller å spandere en kveld ute med venner. Vil helst være hjemme! Mye, mye trøttere men får liksom aldri til å sove nok!

Akkurat på disse punktene kjenner jeg meg igjen. Jeg var mye mer sosial før, var mye "gladere" og glad i å finne på ting. Samboeren min sier også dette. Uten at jeg tror han forstår at det muligens kan skyldes at jeg er deprimert. Siden det er lett for meg å undertrykke det, er det ikke så mye mer annerledes for han sikkert!

Jeg gruer meg for å snakke med noen om dette, vet liksom ikke hvem jeg skal ta det med opp med først. Venner, samboeren min, legen. Har ikke lyst til å snakke med noen om det. For jeg har bare lyst til at det skal ordne seg av seg selv. Og jeg har det jo bra, er jo ikke lei meg hele tiden. Føler meg som en skikkelig stor sutrekopp

[Væren]

Jeg skjønner godt hva du mener. Depresjon trenger ikke nødvendigvis å være så "synlig" for alle andre. Jeg mener: Jeg hadde jo problemer med å skjønne det selv!!! Så ja; du må kanskje ta skrittet og prate med noen om hvordan du har det. Jeg synes du i alle fall skal prøve å prate med kjæresten din - hvis han er den som står deg nærmest. Prøv å sette ord på hvordan du har det, så godt du kan.

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Jeg skjønner godt hva du mener. Depresjon trenger ikke nødvendigvis å være så "synlig" for alle andre. Jeg mener: Jeg hadde jo problemer med å skjønne det selv!!! Så ja; du må kanskje ta skrittet og prate med noen om hvordan du har det. Jeg synes du i alle fall skal prøve å prate med kjæresten din - hvis han er den som står deg nærmest. Prøv å sette ord på hvordan du har det, så godt du kan.

←

Ja jeg får manne meg opp til å prate med han først. Er så redd det kommer til å høres ut som sutring. Men jeg er nødt til å gjøre det, må jo begynne et sted..

Takk

[Væren]

Lykke til; det går nok bra, skal du se!

Heldigvis har det blitt større åpenhet rundt slike ting de siste årene, så jeg tror du vil bli møtt med mye forståelse. Det er faktisk mange rundt meg som enten har hatt eller har samme problemer som meg. Det handler faktisk bare om det å være menneske på godt og vondt. Noen ganger er det bare godt, andre ganger er det rett og slett mest av alt vanskelig.

Det å ha perioder med nedstemthet og depresjon er nok noe som rammer ganske mange av oss en eller flere ganger i livet, så det er ikke noen sjeldenhet akkurat. Men like vondt for den det gjelder!

Selv prøver jeg å tenke positivt og kose meg litt hver dag, prøver å stenge negative tanker ute og trener på det å le! Før lo jeg ofte og mye, men de siste årene føler jeg at jeg ler altfor lite og sjelden! Det har blitt for mye alvor i livet! Men sammen med de rette personene kan jeg bli forvandlet til den reneste fjortisfjolla - og det gjør utrolig godt å bare få le så magen nesten slår krøll på seg! Vi burde le mye mer og bekymre oss utrolig mye mindre! Det er noen mennesker jeg burde vært mye mer sammen med!

Og det å være sammen med gode venner er faktisk noe av det viktigste du kan gjøre! Det gir energi og overskudd og gjør at du føler deg verdsatt og levende! Og så får du lyst til å være sosial snart igjen!

Men noen ganger kan "dørstokkmila" være ganske lang...

[Gjest Gjest_Sandra_*]

Lykke til; det går nok bra, skal du se!

Heldigvis har det blitt større åpenhet rundt slike ting de siste årene, så jeg tror du vil bli møtt med mye forståelse. Det er faktisk mange rundt meg som enten har hatt eller har samme problemer som meg. Det handler faktisk bare om det å være menneske på godt og vondt. Noen ganger er det bare godt, andre ganger er det rett og slett mest av alt vanskelig.

Det å ha perioder med nedstemthet og depresjon er nok noe som rammer ganske mange av oss en eller flere ganger i livet, så det er ikke noen sjeldenhet akkurat. Men like vondt for den det gjelder!

Selv prøver jeg å tenke positivt og kose meg litt hver dag, prøver å stenge negative tanker ute og trener på det å le! Før lo jeg ofte og mye, men de siste årene føler jeg at jeg ler altfor lite og sjelden! Det har blitt for mye alvor i livet! Men sammen med de rette personene kan jeg bli forvandlet til den reneste fjortisfjolla - og det gjør utrolig godt å bare få le så magen nesten slår krøll på seg! Vi burde le mye mer og bekymre oss utrolig mye mindre! Det er noen mennesker jeg burde vært mye mer sammen med! 

Og det å være sammen med gode venner er faktisk noe av det viktigste du kan gjøre! Det gir energi og overskudd og gjør at du føler deg verdsatt og levende! Og så får du lyst til å være sosial snart igjen!

Men noen ganger kan "dørstokkmila" være ganske lang... 

←

Takk Det du skrev her var utrolig bra og tankevekkende. Kunne ikke vært mer enig. Håper jeg kjenne meg igjen i dette i stedet for negative tanker om ikke lenge. Det finnes ikke noe som føles bedre enn å le

Takk for gode råd, jeg må innse at jeg ikke kan fikse dette helt på egenhånd.

[Gjest Ananas]

:icon_question:  Hva bygger du det på da?

←

Jeg baserte det på det trådstarter forteller om hvordan ho har vanskelig for å forholde seg til andre mennesker.

Alle (og da mener jeg *alle*) har trekk av personlighetsforstyrrelser, og dette kan være en del av årsaksbildet til at man blir deprimert. Depresjon og angst er ikke noe man bare får - det vil alltid være årsaker bak.