Det er i motgang en ser hvem som er venner

[AnonymBruker]

Vil starte med at folk er ulike. 
Men ei de jeg ser på som mine aller nærmeste venninner har skuffet meg. 
Jeg står nå midt i et kaos av sjokk etter tap av et ungt familiemedlem. 
Hun døde momentant i en ulykke, og det har vært noen helvetes uker. 
Vi har hatt kriseteam, og venner, naboer og ukjente har vist medfølelse, varme og kommet innom. 
jeg har prøvd ringe venninnen min, men hun svarer ikke. Fikle en sms der hun skriver «tenker på dere» 

hun skriver at «du må være med familien din nå» jeg ringer i morgen, men hun ringte aldri. 

altså.. vi er en stor familie, og vi har hverandre.. men vi trenger også venner og alle andre også for å avlaste hverandre. 

jeg skrev det tilbake at jeg trenger henne da vi trenger å avlaste hverandre. Når den ene er ferdig med gråt og får litt avstand i tankene begynner den andre å gråte og slik har det vært. Derfor viktig med venner også. 
Jeg har heldigvis mange andre venner som er der på sekundet. Som ikke vet hva godt de kan gjøre.

men når det gjelder «denne» venninnen blei jeg skuffa, da vi er så nær. Herregud som jeg har støttet henne siste året da hun har hatt problemer på jobben og vært sykmeldt. 
Hun er hvertfall ikke ei jeg regner med lengre, og ei jeg ikke orker å bruke tid på når hun trenger meg. 
Nå vet jeg hvem som er gode venner og de som er mest opptatt av seg og sitt 

Anonymkode: 9f854...0f7

[AnonymBruker]

Slik er det dessverre, TS 🥺

Uansett bedre å finne ut hvem som er ekte venner nå, enn om du hadde trodd at hun var en god venn, og støttet henne i motgang i 10 år til? 

Anonymkode: 89b97...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Slik er det dessverre, TS 🥺

Uansett bedre å finne ut hvem som er ekte venner nå, enn om du hadde trodd at hun var en god venn, og støttet henne i motgang i 10 år til? 

Anonymkode: 89b97...004

Det er helt sant. Når du opplever det verste marerittet en kan forestille seg i livet og står i en krise og bunnløs sorg, ja da trenger du venner. 
jeg fikk en sms nå nettopp fra henne, etter jeg skrev innlegget her.. hun skriver at hun har kjøpt seg ny dusj.. jeg orket ikke svare. 
Livet er sårbart, og kan være kort. 
de jeg velger å ha i min innerste sirkel fra nå er de gode. De som jeg vet bryr seg og som er glad i meg på ekte. 
 

 

Anonymkode: 9f854...0f7

[AnonymBruker]

Hun fikser det bare ikke. Enkelte mennesker får en slags angst når de rundt seg havner i krise og sorg. De aner ikke hva de skal si eller gjøre. Så de gjemmer seg og virker kalde og kyniske. Men sannheten er at de ikke strekker til. De har ikke evnen. Sier ikke dette er noen unnskyldning. Bare en forklaring. Det er helt legitimt om man ønsker å droppe en venn om hen ikke mestrer å være der for en når man trenger det mest. Bare vit at hen ikke gjør det for å være vemmelig. Jeg tviler ikke på at hun tenker på deg MASSE. Problemet er at dette holder ikke for deg. Og når hun ikke klarer å være der for deg når du virkelig trenger henne, er det lov å vike unna. 

Godt å høre du har god og nær familie rundt deg ihvertfall.

Anonymkode: c190a...042

[AnonymBruker]

Vi nordmenn har generelt et spesielt forhold til døden. Vi later som om det ikke eksisterer helt til noen rundt oss dør og vi MÅ forholde oss til det. Det kan nok forklare noe av venninnen din sin reaksjon. Hun vet ikke hva hun skal si eller gjøre i en sånn situasjon. Du kan ikke forvente at hun skal forstå alt eller være der med deg til alle døgnets tider. Men det at hun bare sender melding er litt lite ja. 

Anonymkode: c580f...764

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Vil starte med at folk er ulike. 
Men ei de jeg ser på som mine aller nærmeste venninner har skuffet meg. 
Jeg står nå midt i et kaos av sjokk etter tap av et ungt familiemedlem. 
Hun døde momentant i en ulykke, og det har vært noen helvetes uker. 
Vi har hatt kriseteam, og venner, naboer og ukjente har vist medfølelse, varme og kommet innom. 
jeg har prøvd ringe venninnen min, men hun svarer ikke. Fikle en sms der hun skriver «tenker på dere» 

hun skriver at «du må være med familien din nå» jeg ringer i morgen, men hun ringte aldri. 

altså.. vi er en stor familie, og vi har hverandre.. men vi trenger også venner og alle andre også for å avlaste hverandre. 

jeg skrev det tilbake at jeg trenger henne da vi trenger å avlaste hverandre. Når den ene er ferdig med gråt og får litt avstand i tankene begynner den andre å gråte og slik har det vært. Derfor viktig med venner også. 
Jeg har heldigvis mange andre venner som er der på sekundet. Som ikke vet hva godt de kan gjøre.

men når det gjelder «denne» venninnen blei jeg skuffa, da vi er så nær. Herregud som jeg har støttet henne siste året da hun har hatt problemer på jobben og vært sykmeldt. 
Hun er hvertfall ikke ei jeg regner med lengre, og ei jeg ikke orker å bruke tid på når hun trenger meg. 
Nå vet jeg hvem som er gode venner og de som er mest opptatt av seg og sitt 

Anonymkode: 9f854...0f7

Det er ikke alle som takler sorg, sørgende mennesker og død. 

Anonymkode: 80d05...02f

[AnonymBruker]

Man kan fint være venner uten å måtte påtvinges andres livskriser. Mange er ikke komfortable med å få ansvar for andres psykiske helse på denne måten, og det må være lov. 

At du hadde håpet at akkurat denne venninnen skulle gå inn i en sånn rolle når hun ikke gjør det, betyr ikke at hun ikke er vennen din. I såfall har du et veldigt snevert syn på hva en venn er. Og da har du kanskje ikke venner, egentlig?

Kanskje er du for krevende for henne nå? Kanskje må hun verne litt om seg selv i en periode, og du kveler henne med sorgen din?  

Anonymkode: beede...a94

[AnonymBruker]

Noen takler ikke sorg og dødsfall veldig bra. De trenger ikke være dårlig venner for det. Hun prøver jo å vise at hun tenker på dere, og det er kanskje det hun kan gi deg nå. I en annen krise kan det hende hun er mer tilgjengelig. Vi må huske på at alle takler ting ulikt og vi har alle våre svakheter. Hvis dere er så nære så kan du jo spørre om hun synes dette temaet er litt vanskelig. Jeg hadde ikke avskrevet en nær venninne på dette grunnlaget. 

Anonymkode: 6a6c3...f40

[AnonymBruker]

En  velkjent utfordring blandt de fleste som har opplevd mye motgang at  "det er i motgang de ser hvem som er ekte venner". 

Vel, når tror eg imidlertid det ikkje er vondt ment, og ikkje vise omtanke, men det   rett og slett ein mangel på forståelse, og empati.  Personer som har ridd på en medgangsbølge har ikkje evne til å sette seg inn andres  følelser i forbindelse med sorg. og motgang. Mange vet rett og slett ikkje hvordan de skal oppføre deg overfor en person som er i dyp sorg. ettersom de selve aldri har opplevd det. 

Anonymkode: 88acb...063

[AnonymBruker]

Jeg er veldig lei den utslitte "i motgang man ser sine venner"-filosofien, for det stemmer ikke. Det er mange grunner til at folk trekker seg unna mennesker i sorg og krise. Det kan være de rett og slett ikke vet hvordan de skal forholde seg, det kan være det kommer for nært sorg og savn den enkelte har selv, det kan være for overveldende og det kan rett og slett være det blir for påtrengende å måtte være mottaker for en annens sorg. 

Jeg jobber innen helse og bruker alle arbeidsdagene mine på å skulle møte andre menneskers angst, frykt og møte med alvorlige diagnoser. Det kommer for min del rett og slett til et punkt der mengden man kan forholde seg til er fullstendig toppet, og man ikke orker noe som helst mer emosjonell belastning, selv om det er fra en som står nær. Det å skulle møte andre menneskers sorg kan gjøre en selv tappet, og ikke alle orker det rett og slett. Man kan likevel være en god venn, man bare duger ikke til den delen av vennskapet. Normalt har man jo ulike venner til ulike ting, noen man går tur med, noen man shopper med, noen man kun er med som par, noen som er "vi med barn i 2c"-venner, noen fra barndommen ect, det er egentlig ikke rimelig at alle disse skal fylle gråtekonefunksjonen. Hvis du har mange andre venner å lene deg på, så gjør det, og la denne ene venninnen få være når hun tydelig viser at dette er ikke noe for henne. 

Og så må jeg bare si, hvor ubarmhjertig det enn høres, at på et tidspunkt så kan man ikke lenger forvente at alle andre skal være skulderen å gråte på. Man må rett og slett finne en måte å håndtere den nye hverdagen på, og innse at det som er et stort tap for deg/dere ikke er det for alle andre. Og da kan det jo være greit med en venninne som kan flytte fokuset et helt annet sted, og forsøke å gi hodet noe annet å tenke på. Ikke i dag eller over helgen, men tiden kommer nok. 

 

Anonymkode: d32d3...5f1

[PM75]

Jeg hadde fortsatt vært venninne med henne, men ikke vært en jeg ville prioritert å stille opp for. Jeg har hatt samme opplevelse som deg etter at jeg mistet et familiemedlem og jeg kjenner at det gjør noe med hvordan jeg ser på enkelte mennesker - både på godt og på vondt! 

[AnonymBruker]

PM75 skrev (7 timer siden):

Jeg hadde fortsatt vært venninne med henne, men ikke vært en jeg ville prioritert å stille opp for. Jeg har hatt samme opplevelse som deg etter at jeg mistet et familiemedlem og jeg kjenner at det gjør noe med hvordan jeg ser på enkelte mennesker - både på godt og på vondt! 

Denne venninnen min tåler sorg og andres kriser, så det er ikke det det handler om. Men hun er kanskje i sin egen boble av ett eller annet. Og det er helt greit. Det er bare at jeg har brukt siste året til å støtte henne, og da føler jeg det er naturlig å gi lyd fra seg tilbake. 
det har vært krevende for meg å stå i hennes kamp, men en gjør det for venner. Og hun har vært veldig takknemlig. 
nå er dette første gangen jeg har hatt ei krise, ellers er det jeg som har vært den støttende til andre. 
uansett, jeg kommer fortsatt til å være venninne med henne, men jeg kommer ikke til å slippe det jeg har i hendene for å stille opp for henne lengre. Men vi kan være venninner på et litt annet plan. 

 

Anonymkode: 9f854...0f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er veldig lei den utslitte "i motgang man ser sine venner"-filosofien, for det stemmer ikke. Det er mange grunner til at folk trekker seg unna mennesker i sorg og krise. Det kan være de rett og slett ikke vet hvordan de skal forholde seg, det kan være det kommer for nært sorg og savn den enkelte har selv, det kan være for overveldende og det kan rett og slett være det blir for påtrengende å måtte være mottaker for en annens sorg. 

Jeg jobber innen helse og bruker alle arbeidsdagene mine på å skulle møte andre menneskers angst, frykt og møte med alvorlige diagnoser. Det kommer for min del rett og slett til et punkt der mengden man kan forholde seg til er fullstendig toppet, og man ikke orker noe som helst mer emosjonell belastning, selv om det er fra en som står nær. Det å skulle møte andre menneskers sorg kan gjøre en selv tappet, og ikke alle orker det rett og slett. Man kan likevel være en god venn, man bare duger ikke til den delen av vennskapet. Normalt har man jo ulike venner til ulike ting, noen man går tur med, noen man shopper med, noen man kun er med som par, noen som er "vi med barn i 2c"-venner, noen fra barndommen ect, det er egentlig ikke rimelig at alle disse skal fylle gråtekonefunksjonen. Hvis du har mange andre venner å lene deg på, så gjør det, og la denne ene venninnen få være når hun tydelig viser at dette er ikke noe for henne. 

Og så må jeg bare si, hvor ubarmhjertig det enn høres, at på et tidspunkt så kan man ikke lenger forvente at alle andre skal være skulderen å gråte på. Man må rett og slett finne en måte å håndtere den nye hverdagen på, og innse at det som er et stort tap for deg/dere ikke er det for alle andre. Og da kan det jo være greit med en venninne som kan flytte fokuset et helt annet sted, og forsøke å gi hodet noe annet å tenke på. Ikke i dag eller over helgen, men tiden kommer nok. 

 

Anonymkode: d32d3...5f1

Denne venninnen har vært god venninne i 20 år. Ei som jeg går turer med, har festet med, reist med, grått med, hatt latterkrampe med og opplevd det meste sammen. 
min venninne jobber ikke i helsevesenet og er ikke overbelastet av andres sorg eller angst i hverdagen. Selv om du har det slik har ikke alle andre det slik 

Anonymkode: 9f854...0f7

[AnonymBruker]

Jeg synes du fremstår veldig kravstor. Og det er ikke ofte jeg sier. 

Du sier dere har kriseteam, og mange venner, kjente og familie å støtte dere på. Likevel nå midt i sorgen må du skrive et innlegg om akkurat henne. Hun som du sier har vært langtidssykemeldt et helt år. Og nå fremdeles ikke er i jobb. Hun er for syk til å stille opp for noen andre. Man blir ikke langtidssykemeldt for ingenting og det vet du. Likevel venter du at hun skal være der som psykolog for deg i ditt livs krise når du har titalls andre å ta av? 

Det blir merkelig for meg. Jeg tror ikke hun hadde kriseteam, venner, kjente og familie som har vist forståelse for henne. 

Og så skal du kutte henne ut. Og det er det du fokuserer på når du står i tap og krise? 

Anonymkode: 995db...732

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Man kan fint være venner uten å måtte påtvinges andres livskriser. Mange er ikke komfortable med å få ansvar for andres psykiske helse på denne måten, og det må være lov. 

At du hadde håpet at akkurat denne venninnen skulle gå inn i en sånn rolle når hun ikke gjør det, betyr ikke at hun ikke er vennen din. I såfall har du et veldigt snevert syn på hva en venn er. Og da har du kanskje ikke venner, egentlig?

Kanskje er du for krevende for henne nå? Kanskje må hun verne litt om seg selv i en periode, og du kveler henne med sorgen din?  

Anonymkode: beede...a94

Kveler henne med sorgen min gjør jeg nok ikke, da vi ikke har snakket sammen etter dødsfallet. 
ingen sier at hun skal ha ansvar for min psykiske helse? Hvor tar du det fra? 
det har kommet naboer med matkasse, nystekte rundstykker, folk kommer med blomster og vet ikke hva godt de skal gjøre. 
alle vennene våre har vippset oss nesten 20.000 tilsammen så vi kan komme oss på en ferie. 
kollegaene våre har kommet på besøk, og huset har vært fullt av besøk hver dag. 
hele lokalsamfunnet bryr seg. 
men denne venninnen min som er nærmest fordufter. 
jeg har ikke påtvunget henne vår livskrise, da jeg ikke har snakket med henne etter dødsfallet engang. Kun noen meldinger. 
det er lov å være skuffet, det er det jeg er. 
vet ikke om du har mistet noen brått og brutalt og der du føler du står i fritt fall? 
du hadde kanskje reagert om din nærmeste venninne uteble? 
dumt av meg å poste noe sånt på KG da de fleste her inne ikke klarer å sette seg inn i det folk skriver, og som bare må komme med stikk på de som er nede. Det er jo ikke noe nytt 

Anonymkode: 9f854...0f7

[AnonymBruker]

Enig i at det er motgang man ser hvem som er de beste vennene.  Samtidig så er det selvsagt grenser for hvor mye man kan forvente fra venner. Men akkurat her vil jeg si at venninnen din gir svært lite tilbake sammenlignet med hva hun har fått. 

Anonymkode: c68f6...8fa

[Trolltunge]

Ja det stemmer, men man kan også bli positivt overrasket over mennesker når man står i kriser. En av mine nærmeste venninner var såvidt en bekjent da jeg gikk gjennom et helvete. To av dem jeg virkelig hadde regnet med forsvant som dugg for sola, mens hun- en jeg virkelig ikke hadde regnet med- viste seg som et unikt medmenneske. Hun hadde hørt at jeg hadde det svært vanskelig, så da tok hun kontakt og lurte på om det var noe hun kunne hjelpe med. Slikt glemmer man aldri, og ut av krisen fikk jeg et unikt nært og godt vennskap også. 

Kondolerer ts! ❤

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes du fremstår veldig kravstor. Og det er ikke ofte jeg sier. 

Du sier dere har kriseteam, og mange venner, kjente og familie å støtte dere på. Likevel nå midt i sorgen må du skrive et innlegg om akkurat henne. Hun som du sier har vært langtidssykemeldt et helt år. Og nå fremdeles ikke er i jobb. Hun er for syk til å stille opp for noen andre. Man blir ikke langtidssykemeldt for ingenting og det vet du. Likevel venter du at hun skal være der som psykolog for deg i ditt livs krise når du har titalls andre å ta av? 

Det blir merkelig for meg. Jeg tror ikke hun hadde kriseteam, venner, kjente og familie som har vist forståelse for henne. 

Og så skal du kutte henne ut. Og det er det du fokuserer på når du står i tap og krise? 

Anonymkode: 995db...732

Hun var sykmeldt men er i jobb igjen nå. 
det er stor forskjell å ha en konflikt med sjefen og det å miste et ungt familiemedlem brått og brutalt. 
pskykolog? Hva får deg til å si det? Har jeg sagt jeg trenger henne som det? Eller har jeg sagt jeg trenger henne som en venn i denne tunge tiden? 
hun har hatt både venner og familie som støttet henne i problemet på jobben. Og nei, hun er ikke syk.. eller sliter psykisk. 
kriseteamet blir ikke koplet på slike ting. 
håper du aldri kommer til å miste det nærmeste du har.. for da skjønner du kanskje mer om hva jeg snakker om.

 

Anonymkode: 9f854...0f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kveler henne med sorgen min gjør jeg nok ikke, da vi ikke har snakket sammen etter dødsfallet. 
ingen sier at hun skal ha ansvar for min psykiske helse? Hvor tar du det fra? 
det har kommet naboer med matkasse, nystekte rundstykker, folk kommer med blomster og vet ikke hva godt de skal gjøre. 
alle vennene våre har vippset oss nesten 20.000 tilsammen så vi kan komme oss på en ferie. 
kollegaene våre har kommet på besøk, og huset har vært fullt av besøk hver dag. 
hele lokalsamfunnet bryr seg. 
men denne venninnen min som er nærmest fordufter. 
jeg har ikke påtvunget henne vår livskrise, da jeg ikke har snakket med henne etter dødsfallet engang. Kun noen meldinger. 
det er lov å være skuffet, det er det jeg er. 
vet ikke om du har mistet noen brått og brutalt og der du føler du står i fritt fall? 
du hadde kanskje reagert om din nærmeste venninne uteble? 
dumt av meg å poste noe sånt på KG da de fleste her inne ikke klarer å sette seg inn i det folk skriver, og som bare må komme med stikk på de som er nede. Det er jo ikke noe nytt 

Anonymkode: 9f854...0f7

Så utrolig heldig og privilegert du er da. Så godt at dere har så mye gode venner. Synes nesten det er unormalt at et barn (sånn jeg tolker deg) og folk gir pengegave til en ferie... Men om dette fyller hjertet ditt så bra. 

Har du tenkt et øyeblikk på at i hennes krise som har pågått i over et år så er det ingen som har kommet innom med middag. Det også kan gjøre det vanskelig. 

Anonymkode: 995db...732

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 minutt siden):

Ja det stemmer, men man kan også bli positivt overrasket over mennesker når man står i kriser. En av mine nærmeste venninner var såvidt en bekjent da jeg gikk gjennom et helvete. To av dem jeg virkelig hadde regnet med forsvant som dugg for sola, mens hun- en jeg virkelig ikke hadde regnet med- viste seg som et unikt medmenneske. Hun hadde hørt at jeg hadde det svært vanskelig, så da tok hun kontakt og lurte på om det var noe hun kunne hjelpe med. Slikt glemmer man aldri, og ut av krisen fikk jeg et unikt nært og godt vennskap også. 

Kondolerer ts! ❤

Det samme kjenner jeg på nå. 
det er slike venner som er gode venner

Anonymkode: 9f854...0f7