Får IKKE til å glede meg :(

[AnonymBruker]

Er i uke 36 så det nærmer seg, men denne følelsen har satt i lenge. Bare mer intens nå i slutten. 

Gruer meg helt intenst til fødsel (første barn så aldri født før) men man hører jo kun skrekkhistorier. I tillegg er jeg IKKE motivert til å gå gjennom noe jævli for å få en «premie» så vær så snill ikke kom med den «peptalken»..

Jeg klarer ikke å se at det er en premie.. folk beskriver nyfødtperioden som helt jævlig, og etter å ha hatt vondt overalt og ikke følt meg som meg selv i ni måneder skal jeg ha enda en identitetskrise, amme døgnet rundt til jeg blør, bli usynlig og uviktig for kjæresten, og ikke ha tid til en dusj engang, og i tillegg være glad for dette?  

Jeg hadde aldri lyst på barn før jeg møtte nåværende kjæreste.. så var det noe med han som endrer det, kall det urinstinkt eller noe jeg vet ikke. I tillegg ønsket han barn sterkt og jeg ville han skulle være lykkelig. Nå tenker jeg at jeg har gjort tidenes tabbe. Jeg har aldri følt noe morsinstinkt, aldri vært barnevakt eller ønsket å tilbringe tid med andres barn, jeg kan ingen verdens ting. Ikke nok med at jeg ikke klarer å se hva det er å glede seg til, jeg føler jeg kommer til å bli tidenes dårligste mor for barn har aldri vært min greie.. 

noen som har følt på noe lignende som kan fortelle meg hvordan det gikk med dere? Ønsker ikke bare solskinnshistorier ellernoe vil bare ikke føle meg så alene..

 

Anonymkode: d5eb1...413

[AnonymBruker]

Huff, har du noen å snakke med om disse tankene? Han som skal bli pappa? Jordmoren din? Venner? Familie?

Tenker det er viktig at du ikke sitter alene med dette. Du ville ikke ha solskinnshistorier, men med god støtte og hjelp vil du komme igjennom dette helt fint! Når du kommer ut av kokongen er du blitt mamma, enten du vil eller ei.

Personlig synes jeg ikke fødsel var så jævlig. Fødte uten smertestillende med vakuum, det gikk helt fint. Vondt ja! Men ikke uoverkommelig. Sitter her med influensa nå og sa til samboeren senest i går at jeg heller skulle født igjen 😅 

Barseltid var derimot helt jævlig. Virkelig. 2 uker jeg knapt husker med ansvar for et helt nytt, lite menneske som var helt avhengig av meg mens kroppen min var totalt nedbrutt. Det var ingen fest, men hva er 2 uker i et helt livsløp? Du kommer igjennom.

Jeg toppet det hele med fødselsdepresjon. Jepp, det var leit å tenke mer på hvordan jeg skulle ta livet av meg enn å glede meg over at jeg var blitt mamma - jeg skammer meg enda over det. 

Ok, det tok tid, men nå er jeg der! Nå er den vakre gutten min 6 måneder og jeg føler meg som verdens heldigste menneske som får lov til å være akkurat hans mamma! Herregud, jeg elsker den ungen ❤️

Dette går bra enten du vil eller ei, men ta med deg den hjelpen du kan få underveis! Lykke til!

Anonymkode: e2350...411

[AnonymBruker]

Her kommer en solskinnshistorie; fordi jeg var som deg; og fordi du ikke vil føle deg alene. Jeg gledet meg mindre og mindre i graviditeten, for jeg ble så lei alle sammen og maset om å være mamma. Alle snakket om alle de fantastiske følelsene og om å bli mor - det var det eneste i livet, samtidig som alle bare snakket dritt og klagde på å ha barn. Jeg følte ingenting for barnet i magen heller. Jeg ante ikke hvem det var. Hvordan skal jeg elske noen jeg ikke kjenner? Noen ganger i graviditeten kunne jeg tenkte: Hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv? Det var hundre råd og «bare vent» til livet blir jævlig hele tiden. Jeg tvilte jeg kom til å bli en god mor eller et godt menneske. Ingen så meg lenger. Alt handlet om barn og baby, og morskap. Jeg ville ikke bare være redusert til å bare være «mor» fra nå av og ingen skulle se meg lenger. Søster. Kjæreste. Datter. Ansatt. Jeg var faktisk fremdeles et menneske. Den samme gamle meg. Ikke følte jeg heller den fantastiske magien i det barnet kom ut. Det var et fremmed, skrukkete menneske som jeg ikke ante hvem var. Jeg måtte bli kjent med det. Men jeg syns alt var så mye finere fra jeg kom hjem. Og annerledes. Enn alle sa. Enn alle mente de hadde opplevd. Jeg ble enormt løsningsorientert og både dusjet, spiste, hadde den fineste tiden med kjæresten min, og det var så fint. Jeg har ingen overveldende følelse av at «Åj, nå er jeg mamma» og kan fremdeles bli litt sliten av alle meninger andre har, men jeg syns det er magisk å ha det rare fremmede mennesket, som lærer så mye, som utvikler seg, som ser på meg med store øyne og som jeg gjenopplever verden med - som man blir kjent med, dag for dag, år etter år, og man aner egentlig ikke hva man gjorde før det kom inn i livet eller hvordan livet var før. Merkelig nok. Så jeg ble ganske opptatt av å møte gravide med en annen innstilling, andre følelser og andre tanker - enn alle møtte meg med. Enn den «slik er det» og «bare vent» og «slik skal du føle». For vi er alle ulike. Vi takler ting ulikt. Vi føler ulikt. Babyer er ulike. Og til syvende og sist, er det eneste viktige hva du ønsker, tenker og føler, og tenker er viktig for deg og familien din. Kanskje endrer følelsene dine seg med en gang. Kanskje ikke. Kanskje tar det lang tid. Men det er også helt greit, alle varianter. 

Anonymkode: fcaea...1ad

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik som deg og tror takket være det så ble det ikke så ille som forventet. Jeg fnyser av alle som sier hvor fantastisk det er for det er det faktisk ikke. Jeg tenker det er 100% innafor å ikke glede seg til å skulle gå igjennom noe som er vondt og ubehagelig.

Når det gjelder både fødsel og barseltid så skulle man tro man trengte minst 2 doktorgrader for å få det til om man leser for mye på KG. Fødsel er et nødvendig onde, og det er faktisk ikke så himla vanskelig å lære ting etterhvert i barseltiden. Jeg kunne nada og hadde faktisk aldri tatt i et barn før jeg fikk min egen. Og skulle søvnmangelen tære så prøv å minn deg på at det går over.

Anonymkode: f19fc...f09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Er i uke 36 så det nærmer seg, men denne følelsen har satt i lenge. Bare mer intens nå i slutten. 

Gruer meg helt intenst til fødsel (første barn så aldri født før) men man hører jo kun skrekkhistorier. I tillegg er jeg IKKE motivert til å gå gjennom noe jævli for å få en «premie» så vær så snill ikke kom med den «peptalken»..

Jeg klarer ikke å se at det er en premie.. folk beskriver nyfødtperioden som helt jævlig, og etter å ha hatt vondt overalt og ikke følt meg som meg selv i ni måneder skal jeg ha enda en identitetskrise, amme døgnet rundt til jeg blør, bli usynlig og uviktig for kjæresten, og ikke ha tid til en dusj engang, og i tillegg være glad for dette?  

Jeg hadde aldri lyst på barn før jeg møtte nåværende kjæreste.. så var det noe med han som endrer det, kall det urinstinkt eller noe jeg vet ikke. I tillegg ønsket han barn sterkt og jeg ville han skulle være lykkelig. Nå tenker jeg at jeg har gjort tidenes tabbe. Jeg har aldri følt noe morsinstinkt, aldri vært barnevakt eller ønsket å tilbringe tid med andres barn, jeg kan ingen verdens ting. Ikke nok med at jeg ikke klarer å se hva det er å glede seg til, jeg føler jeg kommer til å bli tidenes dårligste mor for barn har aldri vært min greie.. 

noen som har følt på noe lignende som kan fortelle meg hvordan det gikk med dere? Ønsker ikke bare solskinnshistorier ellernoe vil bare ikke føle meg så alene..

 

Anonymkode: d5eb1...413

Føler med deg! Hadde mange av de samme tankene/ følelsene, og de ble bare sterkere frem mot fødsel.

Fødselen gikk nokså fort, de rakk ikke epidural, men det gikk greit. Absolutt innmari vondt, men tenker ikke på fødselen som noe grusomt.

Det som er grusomt er baby med kolikk, hyyyyyyyyyling i timesvis hver dag, enorm mangel på søvn, startproblemer med amming, null egentid, at alle rundt meg plutselig mener at det å rekke å dusje er luksus. Går stort sett bare rundt og gråter. Alle sa det ville bli bedre da baby ble 3 mnd, men det gjorde ikke det… Håper ting blir bedre for deg 💛

Anonymkode: fb518...9c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her kommer en solskinnshistorie; fordi jeg var som deg; og fordi du ikke vil føle deg alene. Jeg gledet meg mindre og mindre i graviditeten, for jeg ble så lei alle sammen og maset om å være mamma. Alle snakket om alle de fantastiske følelsene og om å bli mor - det var det eneste i livet, samtidig som alle bare snakket dritt og klagde på å ha barn. Jeg følte ingenting for barnet i magen heller. Jeg ante ikke hvem det var. Hvordan skal jeg elske noen jeg ikke kjenner? Noen ganger i graviditeten kunne jeg tenkte: Hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv? Det var hundre råd og «bare vent» til livet blir jævlig hele tiden. Jeg tvilte jeg kom til å bli en god mor eller et godt menneske. Ingen så meg lenger. Alt handlet om barn og baby, og morskap. Jeg ville ikke bare være redusert til å bare være «mor» fra nå av og ingen skulle se meg lenger. Søster. Kjæreste. Datter. Ansatt. Jeg var faktisk fremdeles et menneske. Den samme gamle meg. Ikke følte jeg heller den fantastiske magien i det barnet kom ut. Det var et fremmed, skrukkete menneske som jeg ikke ante hvem var. Jeg måtte bli kjent med det. Men jeg syns alt var så mye finere fra jeg kom hjem. Og annerledes. Enn alle sa. Enn alle mente de hadde opplevd. Jeg ble enormt løsningsorientert og både dusjet, spiste, hadde den fineste tiden med kjæresten min, og det var så fint. Jeg har ingen overveldende følelse av at «Åj, nå er jeg mamma» og kan fremdeles bli litt sliten av alle meninger andre har, men jeg syns det er magisk å ha det rare fremmede mennesket, som lærer så mye, som utvikler seg, som ser på meg med store øyne og som jeg gjenopplever verden med - som man blir kjent med, dag for dag, år etter år, og man aner egentlig ikke hva man gjorde før det kom inn i livet eller hvordan livet var før. Merkelig nok. Så jeg ble ganske opptatt av å møte gravide med en annen innstilling, andre følelser og andre tanker - enn alle møtte meg med. Enn den «slik er det» og «bare vent» og «slik skal du føle». For vi er alle ulike. Vi takler ting ulikt. Vi føler ulikt. Babyer er ulike. Og til syvende og sist, er det eneste viktige hva du ønsker, tenker og føler, og tenker er viktig for deg og familien din. Kanskje endrer følelsene dine seg med en gang. Kanskje ikke. Kanskje tar det lang tid. Men det er også helt greit, alle varianter. 

Anonymkode: fcaea...1ad

😱😱 trodde et øyeblikk jeg hadde vært inne å kommentert her, men det har jeg ikke. Akkurat sånn 👆🏻👆🏻 hadde jeg det også! Fryktelig slitsomt å ha det slik når man er gravid, for det er liksom ikke «anerkjente» følelser. Snakkes alt for lite om, og alle bare tar det forgitt at du syns det er «fantastisk» og «såå koselig»! Jeg syntes ikke det og grudde meg helt enormt til å få en baby og forventet det værste på alle områder. Det ble heldigvis på langt nær så ille som jeg så for meg, vil si jeg ble positivt overrasket! Vit at du ikke er alene om å ha slike følelser og tanker, det er mest sannsynlig hormoner som tuller med hodet ditt og det vil gå over ❤️ og fødsel klarer du! 💪🏻💪🏻

Anonymkode: 69f52...2f5

[AnonymBruker]

Jeg tror du kommer til å bli positivt overrasket. Bra du er «realist» og du skal ikke trenge å glede deg til fødsel. Fødselen må man bare gjennom. Og første tiden er alt snudd på hodet, og du rekker ikke tenke så mye på hvordan du har det. Det krever mye å ta seg av et spedbarn, men det er mye positivt og! 
 

Det er utrolig deilig å med all nærkontakten og kosen, og når ammingen er på plass er det og utrolig koselig! Er du heldig får du en baby som sover mye. 
Jeg klarte ikke å knytte meg til mine barn, når de lå i magen. Med førstemann ble jeg stormforelska ved første blikk! Med andremann kom kjærligheten litt mer gradvis, men jeg elsker dem like høyt nå. 
 

Du skal snart få møte babyen din. Som du kommer til å elske høyere enn livet selv. Det er ganske stort. Jeg tror du kommer til å bli positivt overrasket. 

Anonymkode: 10d72...78c

[AnonymBruker]

Men det er jo stort sett dritt. Å gå gravid, å føde, barseltiden, osv. Og det er veldig lov å føle at alt er dritt. Men det blir bedre. Det kan ta lang tid, men det blir bedre. Jeg lover ❤️ 

Anonymkode: 72a81...1b4

[AnonymBruker]

Er normalt å få litt panikk før fødselen. Jeg har termin om 8 uker og holder på å få hetta, selv om dette er barn nummer 2 som er høyt ønsket/planlagt. Du kommer aldri til å føle deg helt klar😅 og ja, barseltiden kan være et lite mareritt (var det for meg iaff), men når du kommer over den kneika så går det fint! Du KOMMER til å sove igjen, og du KOMMER til å føle deg som deg selv igjen. Småbarnstiden er over på et blunk! 🙈

Anonymkode: c6390...b65

[AnonymBruker]

Husk at du er full av hormoner og skal gjøre noe du aldri har gjort før. Det er normalt å kjenne på nervøsitet. Kvinnekroppen er skapt for å føde, og mange har positive historier - men merkelig nok er det ikke de som snakkes mest om eller deles oftest.

Mitt råd er å unngå negative historier så langt det går, og forsøke å fokusere på alle hjelpemidlene du kan bruke for en god fødsel. Pusteteknikker osv. Du trenger ikke glede deg, men målet kan jo være å komme med en nøytral innstilling hvor du skal gjøre ditt beste. Lytt også til magefølelsen før, under og etter fødselen. Om noe kjennes rett for deg, så er det ofte det. Samme vice versa. Vi hadde ikke vært overbefolket på jorden om å føde var helt forferdelig eller vanskelig for de fleste...❤️

Anonymkode: 0c452...81b

[AnonymBruker]

Grudde meg HELT SYKT til fødsel med nr 1 for 11 år siden, men snakket aldri med noen om det. Men da jeg hadde hørt så mange skrekkhistorier og dritt så syns jeg faktsisk det gikk mye bedre enn forventet. Hadde forberedt meg på det verste, men klart det er vondt, men mulig innstillingen min gjorde at det ble lettere, samt at man glemmer ting fort etterpå. (om alt går normat)

Med nr 1 så var jeg i et dårlig forhold så hadde bare en mann, men ikke kjæreste. Men med nr 2 og 3 ( annen far) så tok vi så vare på hverandre, snakket om at vi mest sannsynlig kom til å ha mindre tid sammen og at vi ikke skulle glemme hverandre. Det har vi klart. Vi har hatt sex " som vanlig" og selv om hverdagen er annerledes enn da vi var nyforelsket så fungerer det veldig bra. Man må ikke skli fra hverandre selv om man får barn. 

Anonymkode: 75f29...d2f

[AnonymBruker]

Jeg gledet meg heller ikke. 

Skal ikke rosemale at alt likevel ble supert for jeg hatet fødsel og barseltiden var slitsom. Fødsel gikk likevel bedre enn "forventet" på noen måter da, jeg hadde intens fødselsangst og var redd for at både jeg og baby skulle dø. Og det skjedde ikke, alle kom hele gjennom det men pressfasen var vondere enn jeg trodde det skulle være. En del ting i barsel var ikke så ille som forventet da, det var også koslig og baby sov ganske mye i starten  Slet litt med amming men skulle ønske jeg ikke hadde stresset så mye med det for det ordnet seg jo til slutt, men jeg ble sååå frustrert og lei meg... Skulle kanskje ønske jeg hadde ennå mer fokus på de første ukene at det var ok å bare sitte plantet i sofaen hjemme og ikke forvente at jeg skulle få til så mye og komme meg ut osv. Bare se på TV og hvile og akseptere å kjede seg litt.

Snakk og med mannen om avlastning og arbeidsfordeling gjerne før baby kommer. Angrer på at jeg ikke "tvang" mannen til å ta mer fra starten av selv om jeg ammet. Jeg følte en intens beskyttelsestrang for baby så jeg slet litt med å gi baby over til far eller besteforeldre og slappe helt av og mannen var ikke den som tok over baby av seg selv, og det gjorde jo barseltiden litt ekstra slitsom. Mannen tok omtrent alt av husarbeid, handling, matlaging osv da men endte med en baby som var veldig avhengig av meg når hn ble eldre og det var utfordrende. 

Anonymkode: e0589...14a

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad for at venninner ikke rosemalte verken fødsel, barseltid eller hvordan tiden var med baby. Alt har gått fint, men det har vært en del streving, prøving og feiling, rett og slett for å bli kjent med babyen. Men man vokser med oppgaven! 

Det eneste overraskelsen er at forholdet til mannen (faren til baby) har blitt ganske dårlig til tider. Han er en god far, men vi kan bli uenige og jeg føler ikke han bidrar så mye som han burde.

Anonymkode: d712e...172

[AnonymBruker]

Jeg var også som deg TS, i tillegg var barnet ikke planlagt og far var ikke inne i bildet lenger. Heldigvis hadde jeg tatt "ønsker jeg meg barn" praten med meg selv et par år tidligere så jeg ikke måtte ta den avgjørelsen i tillegg (kom frem til at det var noe jeg ville ha).

Jeg bestemte meg tidlig for å ikke lese alle mulige skrekkhistorier. Barnet måtte ut på den ene eller andre måten så jeg valge bare å tenke at det er noe jeg må igjennom, leste meg opp på smertestillende, litt metoder (finskemetoden, gå rundt kontra ligge, badekar etc.) og hva jeg ønsket og ev. ikke. Er redd for store nåler så ønsket ikke epidural om det kunne unngås f.eks. Gravititeten gikk fint, var litt morgenkvalm, men fikk ikke hyperemesis som min bestemor og mor heldigvis. 

Fødselen gikk vel så bra som det kan egentlig, selvfølgelig vondt, men når man er midt i det så er man på en måte bare med på turen. Satt litt i badekar i starten, hjalp godt å dusje magen. Etter hvert ble det litt for vått og glatt så jeg kom meg opp og gikk rundt så lenge jeg kunne. Ble litt kaos noen minutter da det var vaktskifte akkurat da pressriene startet, men hun som kom inn var en fyndig dame som så på klokka og sa at om 10 min. skal baby være ute. Der og da ville jeg slå til henne, men det var akkurat det som trengtes for å fokusere alt på å presse.

Det er lenge siden babytiden nå, men jeg husker at jeg tenkte "Hvorfor er det ingen som fortalte meg hvor gøy det kan være?". Jeg hadde egentlig null interesse for barn før jeg fikk egne. Ingen venner hadde fått enda og jeg hadde ikke småsøsken så jeg hadde nesten aldri vært barnevakt. Likevel gikk det seg greit til.  Jeg leste litt bøker og tok det ellers som det kom. Jeg hadde vel egentlig bare to mantraer; "Whatever works" og "Det går over". Den lærte jeg av første barn fordi problemer virker så store når man står midt i det, men i etterkant ser man jo at det stort gikk over/seg til i løpet av noen uker eller måneder. Selvfølgelig er det tidvis stress, men om man senker kravene og konsentrerer seg mest om at en selv og babyen skal ha det best mulig så er mye gjort.

Man skal jo selvfølgelig ikke være uansvarlig, men man kjenner sitt barn best og om noe løser et midlertidig problem og det ikke skader barnet så gjør man det. Bestikkelser er gull 😄 Man kan gjøre alt etter 100% etter "boka" (som det finnes 100 varianter av, og ingen vet hvem som skrev den), men om man selv blir utslitt og mentalt nedbrutt fordi man ikke gjør alt perfekt så er det ikke verdt det. Velg deg ut noen ting du ønsker å leve opp til, ting som faktisk betyr noe på lang sikt, og drit i resten.

Jeg elsker sitatet av Astrid Lindgren: Ge barnen kjärlek, mera kjärlek. och ännu mera kjärlek, så kommer folkvettet av sig själv". En terapeaut jeg følger på insta, Eli Harwood, sa følgende "You know that thing dogs do when you come up, actually they do it when you walk in the room. Do that. With your kids. When they are young. When they walk into the room, you light up. And when they see you light up, what happens inside of them is they feel delightful. And when we feel delightful, we feel worthy and we feel confident and we don’t get stuck on as many of the parts of ourselves that are imperfect, because we know we belong,” 

Anonymkode: 26dd2...39e

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst: her har babytiden vært mye enklere enn forventet. De fleste 6-8 ukene var kjempelette; baby sov hele tiden, og var kun våken 30-45 min av gangen for mat og bleieskift. Etter rundt 8 uker ble hun mer opptatt av nærhet, både på dagtid og natten. Hun godtok da bare å sove på meg om dagen (eller i vogn/bæresele), og på natten ble det til at vi plutselig måtte samsove for at noen av oss skulle få noe søvn. Men det var også eneste "problem", og så lenge vi møtte behovet hennes om nærhet, så sovnet hun fortsatt lett. 

Hun er straks 6 mnd. Våkner fortsatt hver 2.-3. time om natten, men med litt pupp så sover vi begge bare videre. Mannen står opp med henne om morningene i 8-tiden mens jeg sover litt tidligere (han jobber mellomskift så begynner alltid litt sent på jobb). Han tar også over når han er hjemme fra jobb. Forholdet vårt har bare blitt sterkere etter fødsel. Jeg anbefaler snakke på forhånd og ha klare forventninger til ham også, men ting kan selvsagt bli annerledes enn dere ser for dere på forhånd. 

 

Anonymkode: 61abc...e7b

[AnonymBruker]

Her er min solskinnshistorie:

Hadde egentlig ikke særlig lyst på barn, syntes det var rart og overhodet ikke koselig å være gravid, og gruet meg vilt til fødsel. Det som hjalp meg var å komme til en samtale med jordmor på fødeavdelingen der vi snakket om ulike alternativer for smertelindring (jeg ba om alt 😄) og ble vist rundt for å se hvordan det var. Da følte jeg med litt tryggere i hvertfall. Gledet meg fortsatt ikke til å få baby, dog, men var lei av å være en oppblåst og sliten hval.

Fødsel var vondt, men epidural hjalp meg mye en god stund, satt og småpludret med jordmoren og fikk til og med sovet litt. Da baby endelig kom ut (tok laaang tid), følte jeg bare på en enorm lettelse. Ingen overveldende kjærlighet, bare glad for at det var over 😂 

De første ukene i barsel var ganske kjipe, mest fordi jeg var så lenket til seng/sofa med amming kontinuerlig, og fikk ikke tid til å dusje eller lage meg mat (tips: bak pizzaboller/horn og lignende som du kan varme opp i mikro og spise i en hånd), og det blir veldig ensformig i lengden. Jeg var nok litt naiv som tenkte at jeg skulle ut på trilletur hver dag 😆

MEN, gradvis begynte det å bli litt bedre, vi hadde kommet bedre inn i rutiner, baby begynte å få en døgnrytme, han spiste bedre/raskere, og vi kom oss ut på trilleturer. Livet ble plutselig mer trivelig! 

Morskjærligheten kom sakte over tid, og er nå kjempeglad for den lille klumpen vi har i livet vårt. Alt går i faser, og i starten føles det som om tiden går uendelig sakte, men det blir bedre!

Og det viktigste av alt, pappa må på banen fra dag 1! Selv om han ikke kan amme, så kan han bysse, skifte bleie og evt gi flaske. Du har mest sannsynlig en kropp som er sliten etter graviditet og fødsel (bekken/ryggproblemer er veldig vanlig!), så du trenger hvile også.

Et siste tips: lydbøker og podcaster er gull i den første fasen når du omtrent bor i sofaen 🤗

Anonymkode: 8f07a...5cd

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært noen barneperson jeg heller. Fødselen var helt j**** for å si det sånn. Ingen komplikasjoner, men selv om jeg har hørt om hvor vondt det var, så var det et sjokk. Det satt i i litt over et år. 

Det opplevdes heller ikke som noen "premie" å få baby heller. Jeg ville bare sove 😅 Det tok ganske lang tid for min del å få morsinstinktet på plass. (Og det er ikke noen "magisk" forelskelse for min del heller)

Babyer er egentlig veldig uinteressanne og kjedelige. Kombinert med ekstrem søvnmangel og helseproblemer pga graviditeten, føltes det veldig lite givende.

Jeg har nå en frisk 2 åring. Og det er MYE mer givende og en million ganger lettere enn babystadiet synes jeg.

Jeg var også en del deppa i slutten av graviditeten. Tankene "hva har jeg gjort" gikk på repeat da.

Er gravid med nr 2. Ikke fordi jeg har lyst på en baby, men fordi jeg har lyst på ett til barn. 

Å gå gravid, føde, og være hjemme med baby er det mest utfordrende jeg har gjort. 

Anonymkode: a9288...e34