Vanskelige familieforhold.

[AnonymBruker]

Jeg har dårlige relasjoner til foreldrene mine, men de vil ikke innse det selv. Når jeg prøver å snakke med mamma nekter hun og snakke om ting som er vanskelig, og hun vil helst at jeg bare skal legge lokk på ting hun har gjort for at vi skal kunne "ha det som vanlig". Hun forstår ikke at ved å nekte å snakke om ting så bygger jeg opp et enormt sinne. Hver gang jeg tar opp ting blir hun veldig sint og sier jeg må "bare komme over det".

Pappa og jeg har det litt på samme måte. Han har alltid sett til damene i livet sitt for at de kan ta emosjonelt ansvar for meg, Det er dama hans som foreslår å møtes, aldri han. Verken mamma eller pappa har noen gang spurt meg om hvordan det egentlig går med meg. Om jeg står i vanskelige situasjoner i livet later de som ingenting og spør meg ikke om det. Når jeg prøver å snakke om det sier de at "sånn er livet", eller " dette fikser du sikkert".

Mamma overlot meg til pappa da jeg var 17. Pappa ville ikke høre om det hvis jeg var sint eller lei meg da jeg var ung voksen. I dag er jeg 40 år og forventer ikke at de skal fikse ting for meg nå, men samtidig er jeg så sliten av å hele tiden skulle sette på meg en maske for at de ikke skal føle ubehag. 

Jeg er singel og har vært det i det meste av mitt voksne liv. Og jeg har ikke barn. En dag spurte kjæresten til pappa meg om dette og jeg synes det var veldig fint men og litt trist å snakke om. Pappa satt å kikket på meg og bidro ikke med noen fine ord eller omsorg rundt temaet. Han oppførte seg som om han ikke kjente meg under den samtalen. Han har heller ikke sagt noe til meg på tomannshånd etterpå. Samtidig forventer han at jeg skal være "flink pike" og møte opp på alle bursdager og familiesammenkomster han skal delta i med kjærestens familie. Men det føles helt rart. Jeg føler meg som en statist i noen andres liv. Pappa aner ikke hva som skjer med meg i hverdagen; om jeg har det fint eller en tung periode, og så skal jeg bare møte opp og være "datteren hans".

Det går ikke an å snakke med dem og jeg klarer ikke å fake lenger. Mamma oppfører seg kjempe-overrasket når jeg ikke ønsker å se henne så mye lenger, som om hun ikke forstår hvorfor jeg er sint. Og pappa han vet jeg snakker til andre hvor dårlig gjort han synes det er at jeg ikke besøker han nok (han har vært på besøk alene hos meg 2 ganger på 3,5 år). Jeg kan ikke vinne her.

Jeg vil helst bare flytte til et annet land og bytte navn. Det har blitt så ille at jeg vet ikke hva jeg skal si lenger. Jeg er helt tom og vil egentlig ha dem ut av livet mitt sånn at jeg kan bygge opp en bedre selvfølelse. Jeg liker dem ikke heller. Men det er så vanskelig med mennesker som absolutt ikke vil vedkjenne seg at andre har et annet perspektiv enn dem. Jeg klarer ikke dette lenger. 

Kan jeg virkelig bare slå opp med familien min?

 

Anonymkode: 160f1...9f8

[Sofakona]

Ja...du har ikke hat det bra kjære deg...er det hva man kaller narsissistisk foreldre? 

Du har jo ikke fått kjærlighet eller latt deg føle ting, du har jo bare gått og stengt ting ute. Jeg ville ikke snakket noe med de..og gått til en psykolog..du trenger å tømme deg og få råd om hvordan du skal håndtere dette videre. 💖💖💖💖

[Rødstrupa]

Vet litt om hvordan det føles… Viktig å ikke undertrykke disse følelsene men sette noen grenser for deg selv. Si nei, når ting ikke passer for deg. Sørge for at familien/folk ikke trår innenfor’’din sfære’’. Noen trenger en psykolog, eller en fortrolig venn å snakke med. Andre og meg selv inkludert, klarer selv å bearbeide frustrasjon, sinne, nedstemtheten som følge av lite støtte, trygghet og kjærlighet i oppveksten. Det er som en stor byll som tidvis utifra situasjon kan bli mer og mer betent og til slutt siver puss/materie ut. Ingen god opplevelse. Jeg har kommet til et punkt der jeg sier til meg selv: de har ikke evnet å gjøre/si ting annerledes, og prøver å senke forventningene til noe/videre kontakt. På tross av alt.😌♥️

[AnonymBruker]

Jeg tror du trenger å snakke med noen. Helst fastlege eller psykolog. 

Anonymkode: 11816...3d4

[AnonymBruker]

Dette føltes veldig som om du skrev om mine foreldre. Veldig rart! De virker ganske like dine foreldre. Jeg har ingen gode råd fordi jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre. Følger med for å se om du får noen råd fra noen andre. 

Anonymkode: 9e75b...58c

[AnonymBruker]

Ja. Du kan ikke forandre dem, men du kan forandre ditt liv. Kutt dem it, gå i terapi for å få hjelp med å bevare grensene dine og selvverdien din. 

Anonymkode: 9e141...947

[kosmo]

Kanskje du selv også må prøve å spørre dine foreldre om hvordan de har det?  Kanskje de sitter inne med mye som de ikke klarer å prate om. Det er ikke slik at det er bestandig foreldrene sin skyld at de ikke har spurt om dit eller datt, man selv har ett like stort ansvar. Synes det er ett drastisk skritt å kutte kontakten med dine foreldre. Tro meg, både du og dem blir såret. Hva fører det til?  Håper det ordner seg for dere alle ❤ prøv å gjør noe sammen som dere alle liker 😀

[kosmo]

[ESFP]

kosmo skrev (42 minutter siden):

Kanskje du selv også må prøve å spørre dine foreldre om hvordan de har det?  Kanskje de sitter inne med mye som de ikke klarer å prate om. Det er ikke slik at det er bestandig foreldrene sin skyld at de ikke har spurt om dit eller datt, man selv har ett like stort ansvar. Synes det er ett drastisk skritt å kutte kontakten med dine foreldre. Tro meg, både du og dem blir såret. Hva fører det til?  Håper det ordner seg for dere alle ❤ prøv å gjør noe sammen som dere alle liker 😀

Dette er ikke et godt råd. 

[kosmo]

ESFP skrev (9 minutter siden):

Dette er ikke et godt råd. 

Ok, det er greit at du ikke synes det. Hva er ditt gode råd da? 

[ESFP]

Jeg tror det er veldig sunt at du kjenner mer og mer på dette. Det er kroppen din som forteller deg at du fortjener og trenger bedre relasjoner i livet ditt. Du har ikke fått den omsorgen du har hatt behov for som barn av disse menneskene. Dine foreldre har forsømt deg emosjonelt, og gjør det fremdeles. Det er sunt at følelsene dine gir beskjed om at dette ikke er greit lenger.

Du ønsker innerst inne en nær relasjon til dine foreldre, men de har aldri evnet å være nær. Det er en stor og vanskelig sorg å gå igjennom å innse at du aldri fikk og aldri vil få der forholdet til foreldrene dine. Det beste er å lære seg å akseptere situasjonen, men det kan være en vanskelig prosess. Har du penger, kan du få hjelp hos en psykolog. Kanskje du trenger avstand til foreldrene dine mens du sørger, kanskje ikke. Det er det bare du som kan bestemme. Kjenn etter hva som er riktig for deg. 

[ESFP]

kosmo skrev (3 minutter siden):

Ok, det er greit at du ikke synes det. Hva er ditt gode råd da? 

Med sånne foreldre er det ingen håp. Det er ikke er barn (uansett alder) sitt ansvar å fikse slike foreldre. Når foreldre aldri har tatt emosjonelt ansvar, er det ikke det nå voksne barnet sitt ansvar å hjelpe foreldrene å tørre å åpne seg. TS har blitt såret av foreldrene sine i 40 år, og har derfor garantert satt foreldrene sine følelser fremfor sine egne i alle disse årene. Det er bare fint om TS setter seg selv først for en gangs skyld.

[AnonymBruker]

Du trenger å snakke med noen om dette som kan hjelpe deg å bli din egen beste forelder, lære deg sette ord på følelser og ikke minst sette grenser for deg selv. Du skylder ikke dine foreldre din tid, men du kan møte når du føler for det og ønsker det selv. Når du kommer til det punktet at du kan forstå og tilgi dem, bryte generasjoners arvesynd og forbannelse- så er du klar til å åpne deg selv for ekte kjærlighet og få en egen familie, hvor du gjør alt det foreldrene dine aldri gjorde. Her er det en jobb å gjøre og du er allerede godt i gang- gi slipp på å føle deg ansvarlig for sndres lykke når de ikke setter deg først. Du kan fortsatt være glad i dem, men du må leve hovedrollen i ditt liv. 

Anonymkode: 8f260...3f1

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan du bare "slå opp" med familien din! Det er mange som i voksen alder kutter kontakten med sine foreldre på grunn av giftige relasjoner som ikke kan fikses. Alt kan ikke løses med en prat, du har prøvd, og det nytter ikke. Ut ifra innlegget ditt virker det også som om de forventer oppmerksomhet og omsorg fra deg, selv om de ikke har gitt det samme tilbake. Det er ikke uvanlig at foreldre som har forsømt sin omsorgsrolle både forventer og krever oppmerksomhet og omsorg fra sine barn når disse blir voksne, ironisk nok..

I første omgang kan du jo vurdere å ta en pause fra dem, og kjenne på hvordan det føles å være "fri" fra dem. Klarer de ikke å respektere dette, og fortsetter å bare kun se seg selv, har du jo i så tilfelle svaret på hva som vil være den beste løsningen for deg. Ingen bør opprettholde relasjoner som utelukkende er giftig for en, uavhengig av hvem disse personene måtte være.

Anonymkode: 602f3...69f

[AnonymBruker]

Noen mennesker er bare ikke gode på å snakke om følelser.

Jeg mener at en kan akseptere at sånn er det. Du får ikke forandret personligheten til dine foreldre, så hvorfor gå rundt og irritere seg så enormt? Finn deg andre å snakke med, eventuelt en profesjonell som du kan samtale med om ting i livet ditt.

Det går så ufattelig mye bortkastet tid med på irritasjon over ting som ikke kan gjøres noe med. Du har behov for å utdype det ene og det andre, og kanskje sutre litt over ting som går på tverke, mens dine foreldre er annerledes. Alle kan ikke være som deg, sånn er livet. Enten så velger man å finne en løsning som passer for seg, eller så går man og gnager og stanger hodet i veggen. Jeg ville ha valgt å snakke med venner, eller en mann/kjæreste. Så ville jeg bare akseptert at foreldrene ikke var de samtalepartnerne som jeg kanskje skulle ønsket.

Anonymkode: c10fa...32c

[AnonymBruker]

Jeg har gått i terapi, men jeg føler det har vært veldig mye fokus på hvordan jeg kan tilgi og leve med dem og forstå dem. Det har vært lite plass for sinne og frustrasjon. Og det gir en voldsom skam. Man skal liksom heve seg over det og tåle og ikke bli sett og hørt. Hadde jeg hatt egen familie hadde jo det vært en trøst, men min følelse av å ikke være verdig gjør at jeg ikke har funnet noen. 

Det er så godt å høre at jeg ikke er alene ❤️

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på sinnet og bitterheten. På utsiden tror jeg flere som er i min perifer familie ikke forstår hvorfor jeg trekker meg unna. Om de bare hadde visst at bak lukka dører er ting ganske annerledes. Det føles så urettferdig. 

Jeg har fungert som støtteperson for mamma da jeg var yngre, og delvis for pappa. Dette er så feil for barn.

Jeg har alltid vært en omsorgsperson og vært en god lytter. Jeg vet jo hvorfor. Nå er jeg helt tom. Helt forbanna tom.... men og sint. Jeg vil være slem i deres nærvær, få dem til å føle det slik dem får meg til å føle meg. Jeg håper det er lov å føle, for sånn er det.

Om noen har hørt uttrykket "gaslight" er det slik det føles. Som om du føler en hel masse som ikke blir erkjent. "Bli voksen". "Kom over det". "Nå må du være et anstendig tilgivende menneske". 

For noen år siden kuttet jeg kontakten med mamma og hun gikk helt i spinn. Jeg blir flau av å si dette på hennes vegne, men hun skulle "ringe politiet" om jeg ikke svarte henne. Det skal også sies at det kunne gå 3 mnd mellom hver gang hun ringte meg, så for meg virket det hele veldig merkelig. Da kom hun på besøk (2. besøk på 5 år!) for å prøve å rette opp, men prate ville hun ikke, men heller late som ting var greit igjen helt sånn uten videre. Nå krangler vi mye for jeg orker ikke late som. Hun prøver å dra meg inn i omsorgsrollen igjen. 

Pappa prøver også få meg til å være den snille datteren som lytter og forstår han, og som ikke selv skal ha det vanskelig. Da bestemor levde og vi var på besøk der kunne pappa sitte i 2-3 timer og prate om sine problemer med henne. Mens jeg og broren min ikke ble inkludert. Vi så på tv og leste ukeblader, som om vi satt på et venterom. 

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal avvise noen som bare ikke vil høre. Jeg blir da den slemme i deres øyne, og det er så sykt vanskelig og stå i alene. Men det å stå i det og bekrefte seg selv og sine følelser blir vel en jobb som kan være ensom. Ingen psykolog kan gjøre det for meg. Dessuten er jeg veldig sårbar og ønsker ofte å gjøre som psykologen sier; hva vet jeg liksom.

TS

 

Anonymkode: 160f1...9f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Noen mennesker er bare ikke gode på å snakke om følelser.

Jeg mener at en kan akseptere at sånn er det. Du får ikke forandret personligheten til dine foreldre, så hvorfor gå rundt og irritere seg så enormt? Finn deg andre å snakke med, eventuelt en profesjonell som du kan samtale med om ting i livet ditt.

Det går så ufattelig mye bortkastet tid med på irritasjon over ting som ikke kan gjøres noe med. Du har behov for å utdype det ene og det andre, og kanskje sutre litt over ting som går på tverke, mens dine foreldre er annerledes. Alle kan ikke være som deg, sånn er livet. Enten så velger man å finne en løsning som passer for seg, eller så går man og gnager og stanger hodet i veggen. Jeg ville ha valgt å snakke med venner, eller en mann/kjæreste. Så ville jeg bare akseptert at foreldrene ikke var de samtalepartnerne som jeg kanskje skulle ønsket.

Anonymkode: c10fa...32c

Du har rett i at man ikke kan forandre andre, men det er sårt når det er foreldrene sine. De blir ofte bare bekymret, gjelder min ustabile mor, og inntar hovedrollen. Nå snakker jeg bare om min familie, min far støttet meg alltid, men han døde for ti år siden. Da kom min mor i offer-rollen igjen, selv om de hadde vært skilt i flere tiår, nå hadde hun mistet sin beste venn (les; en hun kunne snakke med når hun var bekymret for ett av oss voksne barna), og jeg måtte ta inn på hotell fordi hun var hysterisk. Når jeg eller ett søsken gikk gjennom samlivsbrudd var det vi som skapte problemer, sånne forferdelige barn liksom. Nytta ikke si at vi ble slått og utnyttet både økonomisk og mentalt, det siste gjaldt meg. Som om jeg dikta opp et   helv... der jeg måtte gå på nåler og ble truet på livet. Som om jeg var den som skapte drama. Pappa forsto heldigvis, og sa at min forrige eks, selv med sine feil, var en bedre kar enn han som nesten drepte meg. Jeg fikk bo hos min far mens jeg solgte huset, og det tok sin tid. Ble også sykemeldt, men hadde bare vikariat da, og banken gikk med på at jeg kun betalte renter. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har gått i terapi, men jeg føler det har vært veldig mye fokus på hvordan jeg kan tilgi og leve med dem og forstå dem. Det har vært lite plass for sinne og frustrasjon. Og det gir en voldsom skam. Man skal liksom heve seg over det og tåle og ikke bli sett og hørt. Hadde jeg hatt egen familie hadde jo det vært en trøst, men min følelse av å ikke være verdig gjør at jeg ikke har funnet noen. 

Det er så godt å høre at jeg ikke er alene ❤️

Jeg skulle ønske jeg kunne gi slipp på sinnet og bitterheten. På utsiden tror jeg flere som er i min perifer familie ikke forstår hvorfor jeg trekker meg unna. Om de bare hadde visst at bak lukka dører er ting ganske annerledes. Det føles så urettferdig. 

Jeg har fungert som støtteperson for mamma da jeg var yngre, og delvis for pappa. Dette er så feil for barn.

Jeg har alltid vært en omsorgsperson og vært en god lytter. Jeg vet jo hvorfor. Nå er jeg helt tom. Helt forbanna tom.... men og sint. Jeg vil være slem i deres nærvær, få dem til å føle det slik dem får meg til å føle meg. Jeg håper det er lov å føle, for sånn er det.

Om noen har hørt uttrykket "gaslight" er det slik det føles. Som om du føler en hel masse som ikke blir erkjent. "Bli voksen". "Kom over det". "Nå må du være et anstendig tilgivende menneske". 

For noen år siden kuttet jeg kontakten med mamma og hun gikk helt i spinn. Jeg blir flau av å si dette på hennes vegne, men hun skulle "ringe politiet" om jeg ikke svarte henne. Det skal også sies at det kunne gå 3 mnd mellom hver gang hun ringte meg, så for meg virket det hele veldig merkelig. Da kom hun på besøk (2. besøk på 5 år!) for å prøve å rette opp, men prate ville hun ikke, men heller late som ting var greit igjen helt sånn uten videre. Nå krangler vi mye for jeg orker ikke late som. Hun prøver å dra meg inn i omsorgsrollen igjen. 

Pappa prøver også få meg til å være den snille datteren som lytter og forstår han, og som ikke selv skal ha det vanskelig. Da bestemor levde og vi var på besøk der kunne pappa sitte i 2-3 timer og prate om sine problemer med henne. Mens jeg og broren min ikke ble inkludert. Vi så på tv og leste ukeblader, som om vi satt på et venterom. 

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal avvise noen som bare ikke vil høre. Jeg blir da den slemme i deres øyne, og det er så sykt vanskelig og stå i alene. Men det å stå i det og bekrefte seg selv og sine følelser blir vel en jobb som kan være ensom. Ingen psykolog kan gjøre det for meg. Dessuten er jeg veldig sårbar og ønsker ofte å gjøre som psykologen sier; hva vet jeg liksom.

TS

 

Anonymkode: 160f1...9f8

Psykolog kan være viktig, også jeg tenker at jeg vil dra nytte av det. Min mor har vært på besøk cirka to ganger og da føler jeg at hun sitter på nåler og bare vil hjem... at hun på en måte ikke anerkjenner mitt hjem selv om jeg har laget middag osv. Nå er hun så gammel med litt hjerteflimmer, så nå kan jeg ikke lage drama, bare innse at jeg ikke kan forandre henne. Hun var liksom aldri mamma selv om vi hadde middager, hjemmebakt brød og dessert. Etter skilsmissen som hun selv tvang igjennom gråt hun og akket seg, ett av barna måtte bo hos henne. Det ble meg, men ikke lenge. Jeg klarte ikke den tomheten i huset, det at jeg som tolv år måtte se å legge meg, og så fikk jeg ikke møte vennene hennes som kom på fest... Ikke sånn bråkete fest, men jeg følte meg isolert og forbigått, tolv år. Var for gammel til å legge meg åtte... 

Jeg kan ikke kutte henne ut, men må prøve distansere meg. Være den voksne. Hun oppfører seg som om hun er et offer, særlig overfor meg. Offer for alderen, selv om hun er sprek. Når  jeg er der og hun får telefon er hun plutselig kjempeblid i stemmen og ler. Så begynner hun å klage igjen. Det klør, klærne klør, og jeg svarer at eldre ofte har sartere hud. Hun har vondt i tommelen osv. Så mye negativt, en gang telte jeg og kom opp i x antall klager, men så sa hun for første gang på lenge noe positivt, om aloe vera som jeg hadde rådet henne til å bruke på et sår. Da sa jeg at mamma, du har kommet med åtte klager i dag, og dette er det første positive du sier. Hva, spurte hun. Aloe vera. 

Jeg har det litt motsatt av deg, hun ringer daglig men uten å ha noe å si. Ikke noe positivt i alle fall. Føler bindingen er for tett. Er glad i henne, men er en person som hater sutring. Kjenner yngre venninner som har større plager enn henne. Men hva vet jeg, kanskje hun sliter, har rådet henne til å snakke med psykolog eller prest, men det preller av.  

 

Anonymkode: 8e228...6f4

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Du har rett i at man ikke kan forandre andre, men det er sårt når det er foreldrene sine. De blir ofte bare bekymret, gjelder min ustabile mor, og inntar hovedrollen. Nå snakker jeg bare om min familie, min far støttet meg alltid, men han døde for ti år siden. Da kom min mor i offer-rollen igjen, selv om de hadde vært skilt i flere tiår, nå hadde hun mistet sin beste venn (les; en hun kunne snakke med når hun var bekymret for ett av oss voksne barna), og jeg måtte ta inn på hotell fordi hun var hysterisk. Når jeg eller ett søsken gikk gjennom samlivsbrudd var det vi som skapte problemer, sånne forferdelige barn liksom. Nytta ikke si at vi ble slått og utnyttet både økonomisk og mentalt, det siste gjaldt meg. Som om jeg dikta opp et   helv... der jeg måtte gå på nåler og ble truet på livet. Som om jeg var den som skapte drama. Pappa forsto heldigvis, og sa at min forrige eks, selv med sine feil, var en bedre kar enn han som nesten drepte meg. Jeg fikk bo hos min far mens jeg solgte huset, og det tok sin tid. Ble også sykemeldt, men hadde bare vikariat da, og banken gikk med på at jeg kun betalte renter. 

Psykolog kan være viktig, også jeg tenker at jeg vil dra nytte av det. Min mor har vært på besøk cirka to ganger og da føler jeg at hun sitter på nåler og bare vil hjem... at hun på en måte ikke anerkjenner mitt hjem selv om jeg har laget middag osv. Nå er hun så gammel med litt hjerteflimmer, så nå kan jeg ikke lage drama, bare innse at jeg ikke kan forandre henne. Hun var liksom aldri mamma selv om vi hadde middager, hjemmebakt brød og dessert. Etter skilsmissen som hun selv tvang igjennom gråt hun og akket seg, ett av barna måtte bo hos henne. Det ble meg, men ikke lenge. Jeg klarte ikke den tomheten i huset, det at jeg som tolv år måtte se å legge meg, og så fikk jeg ikke møte vennene hennes som kom på fest... Ikke sånn bråkete fest, men jeg følte meg isolert og forbigått, tolv år. Var for gammel til å legge meg åtte... 

Jeg kan ikke kutte henne ut, men må prøve distansere meg. Være den voksne. Hun oppfører seg som om hun er et offer, særlig overfor meg. Offer for alderen, selv om hun er sprek. Når  jeg er der og hun får telefon er hun plutselig kjempeblid i stemmen og ler. Så begynner hun å klage igjen. Det klør, klærne klør, og jeg svarer at eldre ofte har sartere hud. Hun har vondt i tommelen osv. Så mye negativt, en gang telte jeg og kom opp i x antall klager, men så sa hun for første gang på lenge noe positivt, om aloe vera som jeg hadde rådet henne til å bruke på et sår. Da sa jeg at mamma, du har kommet med åtte klager i dag, og dette er det første positive du sier. Hva, spurte hun. Aloe vera. 

Jeg har det litt motsatt av deg, hun ringer daglig men uten å ha noe å si. Ikke noe positivt i alle fall. Føler bindingen er for tett. Er glad i henne, men er en person som hater sutring. Kjenner yngre venninner som har større plager enn henne. Men hva vet jeg, kanskje hun sliter, har rådet henne til å snakke med psykolog eller prest, men det preller av.  

 

Anonymkode: 8e228...6f4

Uff, ja kanskje jeg er heldig som har foreldre som holder avstand og at det er nok verre å ha dem så tett innpå seg slik som din mor prøver på. Det høres fryktelig, fryktelig slitsomt ut for deg. Jeg tror en del foreldre tror de "eier" barna sine og føler at de kan behandle barna sine som de vil. "Ingen skal fortelle dem" hvordan de kan og ikke kan være ovenfor sine barn. Din mor høres allikevel litt ut som min mor, bare klager og oppfører seg som hun er 80 år når hun er bare knapt 65 år. Det er mye uffing og klaging, og stakkars meg når vi først prates. Jeg forstår deg så godt. 

Ja, foreldre er ikke "andre mennesker" og det er sårt og vondt. Om man klarer å distansere seg på en kald måte uten å gå igjennom masse vanskelige følelser først så er det ærverdig, men få klarer det. Da har de ofte andre som har fylt tomrommet i oppveksten og som gjør at det ikke er så viktig med støtte fra foreldrene. 

Det er en skikkelig vanskelig ting du står oppe i når du ikke bare kan kutte ut mammaen din. Om du har det greit sosialt  og har andre mennesker rundt deg som fyller tomrommet du føler så fokuser på det. Om du ikke har det så vit og håp at du med tiden kan få det, slik som jeg håper for meg selv. Jeg støtter deg og føler med deg i alt du har måttet finne deg i!

Jeg tror det er viktig at vi tillater oss selv og føle det slik vi gjør og bli sinna (ikke nødvendigvis på dem, men ja uttrykke det for en psykolog eller lignende). Samtidig lage en plan for hvordan man skal leve med det; sette klare grenser for seg selv. Jeg har nå bestemt meg for å ha mindre kontakt med pappa. Jeg skal  bare prioritere viktige høytider og bursdager. Når det kommer til mamma skal jeg jobbe med å ikke føle så mye skyld, og besøke henne maks 2 ganger i året. De siste julaftene har vært så triste, og bare helt forferdelig. Neste år, om jeg klarer å gjennomføre, skal jeg feire alene eller reise bort. Selv om jeg ikke har egen familie har jeg ingen plikt til å holde min mamma i hånden denne dagen, noe hun forventer hvert år, selv om jeg har 3 andre som også må prioriteres; far, bror og bestemor. Jeg har ofte brukt ferier og høytider med familien, og jeg kommer hjem utslitt og med lav selvfølelse. Nå har jeg begynt å lure på hvorfor jeg gjør det. I fjor reiste jeg 1 uke alene på fjellet og leide hytte. Det virket som flere synes det var litt rart, og ingen lurte på om jeg hadde hatt det fint. Det var den beste ferien på lenge! Det er litt kjipt at om jeg ikke planlegger noe for meg selv så kan jeg ikke si at jeg vil være hjemme, for da "må du jo komme hit (så vi kan bruke deg litt mer som en emosjonell oppvaskbøtte)". Uff nei nå avsporet jeg. Men du skjønner. 

TS

 

Anonymkode: 160f1...9f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Uff, ja kanskje jeg er heldig som har foreldre som holder avstand og at det er nok verre å ha dem så tett innpå seg slik som din mor prøver på. Det høres fryktelig, fryktelig slitsomt ut for deg. Jeg tror en del foreldre tror de "eier" barna sine og føler at de kan behandle barna sine som de vil. "Ingen skal fortelle dem" hvordan de kan og ikke kan være ovenfor sine barn. Din mor høres allikevel litt ut som min mor, bare klager og oppfører seg som hun er 80 år når hun er bare knapt 65 år. Det er mye uffing og klaging, og stakkars meg når vi først prates. Jeg forstår deg så godt. 

Ja, foreldre er ikke "andre mennesker" og det er sårt og vondt. Om man klarer å distansere seg på en kald måte uten å gå igjennom masse vanskelige følelser først så er det ærverdig, men få klarer det. Da har de ofte andre som har fylt tomrommet i oppveksten og som gjør at det ikke er så viktig med støtte fra foreldrene. 

Det er en skikkelig vanskelig ting du står oppe i når du ikke bare kan kutte ut mammaen din. Om du har det greit sosialt  og har andre mennesker rundt deg som fyller tomrommet du føler så fokuser på det. Om du ikke har det så vit og håp at du med tiden kan få det, slik som jeg håper for meg selv. Jeg støtter deg og føler med deg i alt du har måttet finne deg i!

Jeg tror det er viktig at vi tillater oss selv og føle det slik vi gjør og bli sinna (ikke nødvendigvis på dem, men ja uttrykke det for en psykolog eller lignende). Samtidig lage en plan for hvordan man skal leve med det; sette klare grenser for seg selv. Jeg har nå bestemt meg for å ha mindre kontakt med pappa. Jeg skal  bare prioritere viktige høytider og bursdager. Når det kommer til mamma skal jeg jobbe med å ikke føle så mye skyld, og besøke henne maks 2 ganger i året. De siste julaftene har vært så triste, og bare helt forferdelig. Neste år, om jeg klarer å gjennomføre, skal jeg feire alene eller reise bort. Selv om jeg ikke har egen familie har jeg ingen plikt til å holde min mamma i hånden denne dagen, noe hun forventer hvert år, selv om jeg har 3 andre som også må prioriteres; far, bror og bestemor. Jeg har ofte brukt ferier og høytider med familien, og jeg kommer hjem utslitt og med lav selvfølelse. Nå har jeg begynt å lure på hvorfor jeg gjør det. I fjor reiste jeg 1 uke alene på fjellet og leide hytte. Det virket som flere synes det var litt rart, og ingen lurte på om jeg hadde hatt det fint. Det var den beste ferien på lenge! Det er litt kjipt at om jeg ikke planlegger noe for meg selv så kan jeg ikke si at jeg vil være hjemme, for da "må du jo komme hit (så vi kan bruke deg litt mer som en emosjonell oppvaskbøtte)". Uff nei nå avsporet jeg. Men du skjønner. 

TS

 

Anonymkode: 160f1...9f8

Ja, jeg skjønner. Du trenger vel ikke si at du skal på fjellet, ta en hvit løgn. 

Var innom hos min mor i går og lada telefonen. Nå finner jeg ikke laderen, dro rett hjem. Hun sier hun ikke har sett den. Jeg tenker "hva", men sier det ikke høyt. Hun er litt eldre enn din mor, men virker ikke som hun er dement. 

vet noen kan bli rene troll mot sine nærmeste hvis de får demens ... Men min mor har aldri vært god i hodet, ikke mot meg. 

 

Anonymkode: 8e228...6f4

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg skjønner. Du trenger vel ikke si at du skal på fjellet, ta en hvit løgn. 

Var innom hos min mor i går og lada telefonen. Nå finner jeg ikke laderen, dro rett hjem. Hun sier hun ikke har sett den. Jeg tenker "hva", men sier det ikke høyt. Hun er litt eldre enn din mor, men virker ikke som hun er dement. 

vet noen kan bli rene troll mot sine nærmeste hvis de får demens ... Men min mor har aldri vært god i hodet, ikke mot meg. 

 

Anonymkode: 8e228...6f4

Hva er grunnen til at hun lyver til deg om laderen tror du? Er det for å tulle med hodet ditt? Høres ikke som hun er god i hodet nei, uff!

Ja å ta en hvit løgn blir vel løsningen i årene fremover, selv om det kan bli et sammensurrium av falske ferieminner som må forklares😂 Slitsomt blir det, men den eneste løsningen om jeg ikke skal tre frem i all min ærlighet, noe som ikke fungerer. Ts

Anonymkode: 160f1...9f8