Flere som har opplevd at partner plutselig endrer mening på slik midt i prosessen?

[AnonymBruker]

Hei. Er det flere som har opplevd at partner plutselig, mange måneder ut i prøvingen sier han/hun vil stoppe prøvingen og vet ikke om han/hun noen gang vil ha barn? 

Det har akkurat jeg opplevd. Jeg trenger sårt råd. Hva gjorde du? Hvor er dere nå? 

Hva er ditt beste råd til meg?

Vi er samboer i huset vårt som vi eier (banken eier vel). Hele veien vært enige om barn. I starten av 30 årene. 

Anonymkode: 5d6ac...bf9

[AnonymBruker]

Da må du få avklart om han har lyst på barn, om du har lyst på barn. Og om begge dere er villig til å gå fra hverandre for å la hverandre følge sitt barneønske på en annen sti.

Anonymkode: 87c56...d07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Da må du få avklart om han har lyst på barn, om du har lyst på barn. Og om begge dere er villig til å gå fra hverandre for å la hverandre følge sitt barneønske på en annen sti.

Anonymkode: 87c56...d07

Ja, det må jo avklares, men akkurat nå sier han bare at han ikke vet. Synes det er kjempevanskelig å gå i fra han når det kan være en mulighet for at han plutselig vil igjen. Men samtidig så kan det hende han bare har meg på vent. 

TS

Anonymkode: 5d6ac...bf9

[AnonymBruker]

Ta en pause i prøvingen. Det kan bli mye og føles som press. Her var det jeg som ble usikker og ikke mannen. Etter 6mnder uten resultat var det veldig godt med en pause. Vi snakket masse om det med en gang vi tok en pause og så lot vi hele barnegreia være et ikke tema i 4mnder. Avtalte pausen på forhånd.

Anonymkode: f4fb8...c91

[Pilleville]

Kanskje han er usikker på forholdet men ikke tør å si det.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er kjipt, men samtidig så er det jo fint at han/hun deler før det er "for sent" i det minste. Det å bringe et barn til verden er jo en enorm avgjørselse. Mange ser ut til å anse barn som et naturlig "neste steg" i et forhold eller en fase av livet, og da blir man kanskje ikke utfordret på om dette er det riktige her og nå og resten av livet. Hva med å ta dette som en mulighet til å virkelig diskutere hva et barn vil bety i forholdet deres og hva som utløser denne usikkerheten? Hvordan vil dere fordele arbeidet, hvordan vil livet deres bli de neste 18 årene, hva er dere enige og uenige om vedrørende oppdragelse, økonomi og livstil fremover? Om ikke annet, så er dette en fin mulighet til å diskutere dette for dere begge.

Anonymkode: aa921...74c

[AnonymBruker]

Dere må jo snakke sammen. Her har tydeligvis noe skjedd for hans del. 

Av erfaring så opplevde jeg selv (kvinne) at prøvingen gikk for mye ut over det gode forholdet vi har en periode. Å ha sex etter klokka er utrolig lite romantisk, det samme er å spare seg, kreve null alkohol, og alt mulig annet rart man finner på, gjør noe veldig teknisk ut av noe som egentlig er en fin ting mellom to personer. Så her var det jeg som initierte pause, eller rettere sagt; stopp. Droppet testing og tracking, googling og ulike metoder, og gikk tilbake til å bare ha et normalt samliv. 

Eller han kan ha sett hvor krevende småbarn er på besøk hos andre, og mulig ikke tenkt noe særlig over det før.

Han har mulig aldri hatt lyst, og bare jattet med, men nå forstått at det kan skje.

Eller han har funnet seg noen andre, og dette er bare første steg for å løsrive seg. 

Eller en annen grunn, som bare han vet. 

Anonymkode: 4cc83...717

[AnonymBruker]

Jeg trodde vi var enig om å få barn. Vi prøvde jo, og han var med på det. Planla sammen. I ettertid har han sagt jeg tvang det gjennom, men at ha  ikke angrer på å få barn. 

Jeg ble skikkelig irritert og lei meg. Høres jo ut som jeg har voldtatt han og tvingt han til barn. Ble veldig irritert fordi han måtte jo ingenting. Han viste jeg ville ha barn. Men man må jo ikke ville det samme som partner, men da syns jeg man bør være ærlig FØR prøving. 

Når det gjelder langtidsprøvere så kan jeg forstå at noen ikke orker å være i prosessen for lenge. Men da syns jeg man bør prate om dette før prosessen starter, spesielt om det er snakk om IVF osv. Hvor mange prøveperioder orker man? Når sier man stopp? Og hva skjer etter det? Er det ok uten barn? Starte adopsjonsprosess? Surrogati i utlandet? Sæddonor eller eggdonor?

 

Anonymkode: 56ef0...c8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Ta en pause i prøvingen. Det kan bli mye og føles som press. Her var det jeg som ble usikker og ikke mannen. Etter 6mnder uten resultat var det veldig godt med en pause. Vi snakket masse om det med en gang vi tok en pause og så lot vi hele barnegreia være et ikke tema i 4mnder. Avtalte pausen på forhånd.

Anonymkode: f4fb8...c91

En pause hadde selvsagt vært i orden. Hadde det enda bare vært en pause med åpen kommunikasjon rundt det. Men når han ikke kan si med sikkerhet om han vil ha barn eller ikke lengre er det vanskelig. Jeg vil ha, og jeg blir ikke yngre. Føler meg rådvill.

Anonymkode: 5d6ac...bf9

[AnonymBruker]

Pilleville skrev (1 time siden):

Kanskje han er usikker på forholdet men ikke tør å si det.

Det kan hende, men da er det bedre å si det. Har spurt, og han benekter at det er noe med det å gjøre. Men vet aldri.

ts

Anonymkode: 5d6ac...bf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kan hende, men da er det bedre å si det. Har spurt, og han benekter at det er noe med det å gjøre. Men vet aldri.

ts

Anonymkode: 5d6ac...bf9

Er han slik ellers og?

Boligkjøp - neh, jeg vet ikke. Restaurantvalg - samme for meg..nei, ikke der... men vet ikke hva jeg vil ha. Gifte oss? - kanskje en gang. 

Dumpet en slik en tidlig i 20.årene. En voksen mann må klare å ha meninger om hva han ønsker og ikke, samt begrunne hvorfor han vil eller ikke vil noe. 

Anonymkode: 4cc83...717

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg skjønner at det er kjipt, men samtidig så er det jo fint at han/hun deler før det er "for sent" i det minste. Det å bringe et barn til verden er jo en enorm avgjørselse. Mange ser ut til å anse barn som et naturlig "neste steg" i et forhold eller en fase av livet, og da blir man kanskje ikke utfordret på om dette er det riktige her og nå og resten av livet. Hva med å ta dette som en mulighet til å virkelig diskutere hva et barn vil bety i forholdet deres og hva som utløser denne usikkerheten? Hvordan vil dere fordele arbeidet, hvordan vil livet deres bli de neste 18 årene, hva er dere enige og uenige om vedrørende oppdragelse, økonomi og livstil fremover? Om ikke annet, så er dette en fin mulighet til å diskutere dette for dere begge.

Anonymkode: aa921...74c

Ja, så klart er det bedre at han sier det nå, det er fornuftig til og med. Men jeg er selvsagt forvirret da han bare for noen uker siden gledet seg like mye som meg. Samtalen rundt barn var åpen, barnenavn, han kjøpte barneklær og hele den pakka. 

Vi snakket om mye av det du skriver her, var enige og hadde lagt en plan. Hele forholdet har han ønsket barn på lik linje med meg. Jeg føler meg lurt, da jeg aldri hadde etablert meg med han om jeg hadde visst dette.

Nå er det en gyllen mulighet for å snakke mer om det, men det er dessverre som å snakke til en vegg, da jeg har prøvd. Han føler kanskje det ikke er noe vits i å snakke om dette da han har bestemt seg for øyeblikket. Det som er nå er at jeg er på vent til han plutselig ombestemmer seg igjen, og jeg kan ikke påstå at det er en god følelse. Hans valg må respekteres, men føler samtidig at jeg blitt fullstendig overkjørt og utelatt av tankeprosessen hans. 

Ts

Anonymkode: 5d6ac...bf9

[Carrot]

Om dialog og samtaler ikke er tilstede er det bare å pakke en weekendbag TS og reise bort noen dager for å finne ut hva DU virkelig vil videre mens han får sitte å kjenne på savnet etter deg evt.. 

[AnonymBruker]

Da hadde jeg slått opp. Det blir for dumt å få barn med en som nøler selvom han kanskje endrer mening om noen uker og sier han vil igjen 

Anonymkode: a9f5f...a5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er han slik ellers og?

Boligkjøp - neh, jeg vet ikke. Restaurantvalg - samme for meg..nei, ikke der... men vet ikke hva jeg vil ha. Gifte oss? - kanskje en gang. 

Dumpet en slik en tidlig i 20.årene. En voksen mann må klare å ha meninger om hva han ønsker og ikke, samt begrunne hvorfor han vil eller ikke vil noe. 

Anonymkode: 4cc83...717

Njaa, litt i noen settinger. Det virker litt som om han ikke kan ha noe motgang før meninger/følelser endrer seg. Det har hendt tidligere, men ikke om en slik stor beslutning som nå. Han begrunner valget med å vente med flere ting. Sykdom i familie f.eks. Eller andre ting som vi egentlig har snakket om å har kontroll på slik som økonomi. 

ts

Anonymkode: 5d6ac...bf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg trodde vi var enig om å få barn. Vi prøvde jo, og han var med på det. Planla sammen. I ettertid har han sagt jeg tvang det gjennom, men at ha  ikke angrer på å få barn. 

Jeg ble skikkelig irritert og lei meg. Høres jo ut som jeg har voldtatt han og tvingt han til barn. Ble veldig irritert fordi han måtte jo ingenting. Han viste jeg ville ha barn. Men man må jo ikke ville det samme som partner, men da syns jeg man bør være ærlig FØR prøving. 

Når det gjelder langtidsprøvere så kan jeg forstå at noen ikke orker å være i prosessen for lenge. Men da syns jeg man bør prate om dette før prosessen starter, spesielt om det er snakk om IVF osv. Hvor mange prøveperioder orker man? Når sier man stopp? Og hva skjer etter det? Er det ok uten barn? Starte adopsjonsprosess? Surrogati i utlandet? Sæddonor eller eggdonor?

 

Anonymkode: 56ef0...c8d

Helt enig med deg, man er to om en sak, spesielt dette. Og man må kunne bestemme seg før! Ikke gi slike falske forhåpninger! Skjønner du har det vondt ts!

Anonymkode: 5d6ac...bf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Njaa, litt i noen settinger. Det virker litt som om han ikke kan ha noe motgang før meninger/følelser endrer seg. Det har hendt tidligere, men ikke om en slik stor beslutning som nå. Han begrunner valget med å vente med flere ting. Sykdom i familie f.eks. Eller andre ting som vi egentlig har snakket om å har kontroll på slik som økonomi. 

ts

Anonymkode: 5d6ac...bf9

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Helt enig med deg, man er to om en sak, spesielt dette. Og man må kunne bestemme seg før! Ikke gi slike falske forhåpninger! Skjønner du har det vondt ts!

Anonymkode: 5d6ac...bf9

Er vel ikke nødvendig å late som du er en annen, TS, og gi deg selv ekstra støtte? Det er jo mange som gir deg støtte allerede i tråden. Anonymkoden røper deg. 

Anonymkode: d869e...b63

[AnonymBruker]

Carrot skrev (3 minutter siden):

Om dialog og samtaler ikke er tilstede er det bare å pakke en weekendbag TS og reise bort noen dager for å finne ut hva DU virkelig vil videre mens han får sitte å kjenne på savnet etter deg evt.. 

Ja, det frister, men hvor skal man gjøre av seg? Jeg har jo full jobb og ansvar. 

Det verste er at jeg ble jo fullstendig knust av dette, og var litt kald etter på i all forvirringen og tristheten. Og han ender opp med å bli sint på meg fordi jeg oppfører meg rart. 

Jeg ser dessverre på mannen i et annet lys nå. Før forgudet jeg han, samme hva han gjorde. Etter dette er første gangen jeg har sett på han med forakt. For det er akkurat det jeg kjenner på. Veldig typisk at jeg samtidig ser på han som den eneste mannen for meg. 

Ts

Anonymkode: 5d6ac...bf9

[Rotemor]

Jeg har hørt om menn som finner det belastende og demotiverende med prøving. De liker gjerne ikke «mas». Presset kan kanskje bli mye for noen og de går lei.

Kvinner har en tendens til å snakke veldig mye om dette når de er i prosessen og det kan vel bli for mye.

Tenker dette er et klassisk eksempel på han/henne-problematikk der behovene er veldig ulike underveis. Det trenger ikke bety noe for det egentlige ønske om barn.

Ps: leste kun Hi da jeg svarte.

Endret 21. mars 2023 av Rotemor

[Carrot]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja, det frister, men hvor skal man gjøre av seg? Jeg har jo full jobb og ansvar. 

Det verste er at jeg ble jo fullstendig knust av dette, og var litt kald etter på i all forvirringen og tristheten. Og han ender opp med å bli sint på meg fordi jeg oppfører meg rart. 

Jeg ser dessverre på mannen i et annet lys nå. Før forgudet jeg han, samme hva han gjorde. Etter dette er første gangen jeg har sett på han med forakt. For det er akkurat det jeg kjenner på. Veldig typisk at jeg samtidig ser på han som den eneste mannen for meg. 

Ts

Anonymkode: 5d6ac...bf9

du booker et hotell eller leier en hytte og tar evt litt fri fra jobb, tar med jobben? Jeg ville i allefall ikke valgt å fortsette og kanskje få barn med noen som kan snu slik uten noen gode samtaler knyttet til endringen, det sender noen dårlige signaler for en fremtid med god dialog i beste fall. 
Jeg ville kjent godt på egne følelser nå og valgt ut fra dem, ikke basert på hva han ønsker. At han flytter "skylden" over på deg er heller ikke et spesielt bra tegn i min bok.