Datteren min sliter med at jeg og pappaen har gått fra hverandre..

[AnonymBruker]

Det her er bare så trist. Jeg har to barn, ei på seks og en på to år. Mannen min og jeg gikk fra hverandre i fjor høst, og han var ikke lenger en god ektemann. Jeg ble ikke hørt. Utroskap, pliktsex, silent treatment.. Altså jeg hadde det ikke godt. Økonomisk sett hadde vi det skikkelig dårlig, og det var ikke mulig å gjøre noe med det uten hans ønsker skulle regjere. Boforholdene var heller ikke optimale. 

Jeg ba ihvertfall om skilsmisse. I ettertid gikk det greit, vi samarbeider bra, kan ha det fint i lag, vi hjelper hverandre og er "gode venner". Det er ingen forelskelse der lenger for min del, og jeg har det bra. 

Så til den største bekymringen som får meg til å revurdere alt. Datteren min takler det kjempedårlig. Hun var flere ganger sagt at hun vil at vi skal gifte oss igjen. Hun synes det er så trist fordi hun ikke kjenner noen andre som har det sånn (med skilte foreldre), og ærlig talt, det gjør ikke jeg heller, for i min omgangskrets er det ikke vanlig.. 

Idag knakk hun sammen og gråt og sa hun bare vil vi skal være en familie igjen, ha det gøy som vi hadde det før, finne på morsomme ting og at hun savnet frokosten som pappaen lagde. 

Vi har gjort så godt vi kan for barna. Vi snakker ikke dårlig om hverandre foran dem, vi har generelt god stemning, vi er ikke rigid på samværsavtaler, hjelper hverandre osv.. 

Men nå sitter hun her og har en reaksjon på at hele livet hennes er snudd opp ned. Hun flyttet fra byen hun er vokst opp, fra bhg sin, fra de hun kjente til et helt nytt sted i en mindre leilighet. 

Jeg kan jo ikke fortelle henne alle disse voksne tingene. Det eneste jeg har sagt er at noen ganger, kan ikke vi voksne bli enige uansett hvor mye vi prøver og da er det ikke noe godt å være mann og kone. Det vi klarer, er å være mamma og pappa. 

Men så kommer hun med masse løsninger stakkars, fordi hun ikke forstår. 

Jeg har anerkjent alle følelsene hennes, virkelig forstått det, forklart så godt jeg kunne, sagt til og med at mange voksne krangler selv etter de har flytta, men det gjør ikke jeg og pappa fordi vi er gode venner. 

Jeg forventer jo ikke at det skal gå over asap, men som mamma er det vondt å tenke på at jeg har endret livet hennes så drastisk. 

Pappaen er en typisk tivoli pappa, og han prioriterer jo ikke å lage et hjem for barna i det hele tatt. Han lever livet nå, er på ferie og greier og koser seg gløgg. Jeg blir den strenge, upopulære, kjipe mammaen som bare gjør kjedelige ting. De ser det jo ikke nå at ting kommer til å bli bra.. 😢

Jeg kan virkelig ikke gå tilbake til han. Så mye jeg har oppnådd for barna på bare noen mnd, hadde aldri skjedd i det ekteskapet. 

Er det eneste å bare stå i det, fortsette å validere? Er det virkelig slik at hun kommer til å se på livet som ødelagt i alle år fremover? Hva skal jeg gjøre 😨 Hadde han kunnet vike på noen av greiene sine, hadde jeg hatt medbestemmelsesrett på NOE, hadde jeg kanskje kunne levd i det, men føler jeg slettet ut meg selv. 

 

Anonymkode: 4ae46...944

[AnonymBruker]

Huff det høres ut som du har gjort et riktig valg, men skjønner det er fælt å høre datteren din. Som skilsmissebarn selv kan jeg bare råde deg å fortsette å validere følelsene hennes, snakke fint om pappaen og spørre om dere skal ringe ham, si at du skjønner hun savner ham. Si at tiden leger alle sår og at det kommer til å bli mindre trist etterhvert (det siste der sa pappaen min til meg, og det hjalp meg faktisk skikkelig). Jeg var utrolig trist og knust i flere måneder. Men i ettertid ser jeg at det var det beste. Det er jo ikke bra å være barn hvor foreldre behandler hverandre dårlig (her var det min mor som snakket stygt til min far, kalte han masse fæle ting, og det å vokse opp i et sånn hjem er ikke bra. Hun fortsatte riktignok å snakke stygt om han til meg, også etter skilsmissen. Aldri gjør det!)

Anonymkode: 76d5c...057

[Amossa]

Kjenner at jeg får veldig vondt av datteren din når jeg leser dette.  Forstår din fortvilelse.  

Men som jeg forstår situasjonen har ikke datteren din bare mistet den daglige kontakten med faren, men har også skiftet barnehage og flyttet fra byen hun bodde i.  Alt dette er mye på èn gang for et barn.  Hadde det ikke vært mulig å gjort dette gradvis?  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Huff det høres ut som du har gjort et riktig valg, men skjønner det er fælt å høre datteren din. Som skilsmissebarn selv kan jeg bare råde deg å fortsette å validere følelsene hennes, snakke fint om pappaen og spørre om dere skal ringe ham, si at du skjønner hun savner ham. Si at tiden leger alle sår og at det kommer til å bli mindre trist etterhvert (det siste der sa pappaen min til meg, og det hjalp meg faktisk skikkelig). Jeg var utrolig trist og knust i flere måneder. Men i ettertid ser jeg at det var det beste. Det er jo ikke bra å være barn hvor foreldre behandler hverandre dårlig (her var det min mor som snakket stygt til min far, kalte han masse fæle ting, og det å vokse opp i et sånn hjem er ikke bra. Hun fortsatte riktignok å snakke stygt om han til meg, også etter skilsmissen. Aldri gjør det!)

Anonymkode: 76d5c...057

Jeg får bare fortsette som før😢 men det skal jeg faktisk si til henne, kanskje det hjelper for henne også.. 😭❤️ Takk for at du deler din erfaring 💕

Anonymkode: 4ae46...944

[AnonymBruker]

Amossa skrev (2 minutter siden):

Kjenner at jeg får veldig vondt av datteren din når jeg leser dette.  Forstår din fortvilelse.  

Men som jeg forstår situasjonen har ikke datteren din bare mistet den daglige kontakten med faren, men har også skiftet barnehage og flyttet fra byen hun bodde i.  Alt dette er mye på èn gang for et barn.  Hadde det ikke vært mulig å gjort dette gradvis?  

Jeg og mannen snakket sammen,og det var til det beste for alle. Vi kunne virkelig ikke bo lenger i den byen pga de problemene vi hadde (omgangskrets) .. Han ville at dersom vi skulle flytte vekk, måtte vi flytte hit for her har jeg nettverk. 

Det hadde jo vært mye lettere for henne om vi hadde blitt der, men jeg er redd det hadde blitt ekstra vanskelig i lengden for alle.. 

 

Anonymkode: 4ae46...944

[AnonymBruker]

Det er mange endringer i livet til datteren din, ikke bare skilsmissen i seg selv. Jeg vokste selv opp med skilte foreldre, og måtte selv flytte unna faren min og alt som var kjent. I hele barndommen min var alt jeg ønsket å flytte tilbake til faren min og livet vi hadde der. Det var ekstremt trist når jeg måtte reise etter hvert samvær, for da ville det gå lang tid før jeg fikk se han igjen og savnet var grusomt. Jeg tror det går bedre med skillsmissebarn som slipper å flytte til en annen plass, vekk fra den andre forelderen, barnehagen/skolen, vennene osv. Så jeg skjønner godt at jenta di har det vondt. 

Anonymkode: 57d5c...ece

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det her er bare så trist. Jeg har to barn, ei på seks og en på to år. Mannen min og jeg gikk fra hverandre i fjor høst, og han var ikke lenger en god ektemann. Jeg ble ikke hørt. Utroskap, pliktsex, silent treatment.. Altså jeg hadde det ikke godt. Økonomisk sett hadde vi det skikkelig dårlig, og det var ikke mulig å gjøre noe med det uten hans ønsker skulle regjere. Boforholdene var heller ikke optimale. 

Jeg ba ihvertfall om skilsmisse. I ettertid gikk det greit, vi samarbeider bra, kan ha det fint i lag, vi hjelper hverandre og er "gode venner". Det er ingen forelskelse der lenger for min del, og jeg har det bra. 

Så til den største bekymringen som får meg til å revurdere alt. Datteren min takler det kjempedårlig. Hun var flere ganger sagt at hun vil at vi skal gifte oss igjen. Hun synes det er så trist fordi hun ikke kjenner noen andre som har det sånn (med skilte foreldre), og ærlig talt, det gjør ikke jeg heller, for i min omgangskrets er det ikke vanlig.. 

Idag knakk hun sammen og gråt og sa hun bare vil vi skal være en familie igjen, ha det gøy som vi hadde det før, finne på morsomme ting og at hun savnet frokosten som pappaen lagde. 

Vi har gjort så godt vi kan for barna. Vi snakker ikke dårlig om hverandre foran dem, vi har generelt god stemning, vi er ikke rigid på samværsavtaler, hjelper hverandre osv.. 

Men nå sitter hun her og har en reaksjon på at hele livet hennes er snudd opp ned. Hun flyttet fra byen hun er vokst opp, fra bhg sin, fra de hun kjente til et helt nytt sted i en mindre leilighet. 

Jeg kan jo ikke fortelle henne alle disse voksne tingene. Det eneste jeg har sagt er at noen ganger, kan ikke vi voksne bli enige uansett hvor mye vi prøver og da er det ikke noe godt å være mann og kone. Det vi klarer, er å være mamma og pappa. 

Men så kommer hun med masse løsninger stakkars, fordi hun ikke forstår. 

Jeg har anerkjent alle følelsene hennes, virkelig forstått det, forklart så godt jeg kunne, sagt til og med at mange voksne krangler selv etter de har flytta, men det gjør ikke jeg og pappa fordi vi er gode venner. 

Jeg forventer jo ikke at det skal gå over asap, men som mamma er det vondt å tenke på at jeg har endret livet hennes så drastisk. 

Pappaen er en typisk tivoli pappa, og han prioriterer jo ikke å lage et hjem for barna i det hele tatt. Han lever livet nå, er på ferie og greier og koser seg gløgg. Jeg blir den strenge, upopulære, kjipe mammaen som bare gjør kjedelige ting. De ser det jo ikke nå at ting kommer til å bli bra.. 😢

Jeg kan virkelig ikke gå tilbake til han. Så mye jeg har oppnådd for barna på bare noen mnd, hadde aldri skjedd i det ekteskapet. 

Er det eneste å bare stå i det, fortsette å validere? Er det virkelig slik at hun kommer til å se på livet som ødelagt i alle år fremover? Hva skal jeg gjøre 😨 Hadde han kunnet vike på noen av greiene sine, hadde jeg hatt medbestemmelsesrett på NOE, hadde jeg kanskje kunne levd i det, men føler jeg slettet ut meg selv. 

 

Anonymkode: 4ae46...944

Du har gjort det rette❤️. Helt normalt at barna sørger veldig , særlig første året. Min åtteåring gjorde også det. Men som voksen ( nå) har hun det helt fint med det som skjedde . Hør med helsestasjon /helsesøster om det finnes en «sorggruppe « for barn som enten har opplevd skilsmisse eller andre store kriser i livet . Min gikk i en sånn , og hadde stor nytte av det. Traff andre barn i samme situasjon og fikk satt ord på / forklart følelsene . Veldig nyttig ❤️

[Amossa]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg og mannen snakket sammen,og det var til det beste for alle. Vi kunne virkelig ikke bo lenger i den byen pga de problemene vi hadde (omgangskrets) .. Han ville at dersom vi skulle flytte vekk, måtte vi flytte hit for her har jeg nettverk. 

Det hadde jo vært mye lettere for henne om vi hadde blitt der, men jeg er redd det hadde blitt ekstra vanskelig i lengden for alle.. 

 

Anonymkode: 4ae46...944

Det er ikke godt å vite for oss som bare leser her på KG, men det kan høres ut til at alt dette ble for mye for datteren deres.  Jeg vet virkelig ikke hvordan sånt kan bøtes på og repareres.  Hvis ikke dette er altfor lenge siden, bør du vurdere å flytte tilbake slik at datteren din kan fortsette å være sammen med de som hun kjenner i barnehagen.  

[AnonymBruker]

Amossa skrev (8 timer siden):

Det er ikke godt å vite for oss som bare leser her på KG, men det kan høres ut til at alt dette ble for mye for datteren deres.  Jeg vet virkelig ikke hvordan sånt kan bøtes på og repareres.  Hvis ikke dette er altfor lenge siden, bør du vurdere å flytte tilbake slik at datteren din kan fortsette å være sammen med de som hun kjenner i barnehagen.  

Hun skal begynne på skolen til høsten. Hun hadde ikke kommet på samme skole som venninnen sin der. Men er i tenkeboksen. Hun har fått en god venninne her og er venner med flere, trives i bhg. Hun har flere ganger sagt at hun liker denne byen pga det er så mye å finne på her. Hun liker strender feks og det er det masse av her og det var innlandet der vi bodde. Men når savnet er så stort, spiller det kanskje ingen rolle. Pappaen har nevnt at han kan vurdere å flytte etter, siden han ikke har noen forpliktelser. Så det håper jeg.. Tror du det kan hjelpe for henne? 

Anonymkode: 4ae46...944

[AnonymBruker]

Hun er i sorg. Livet hennes er snudd på hodet og hun henger det på skilsmissen. Jeg skjønner at det var gode grunner for å flytte, men det ble nok mye for henne. Venner, barnehage og rutiner er viktig for små barn og ofte en viktig beskyttende faktor for barn som går gjennom skilsmisse i familien. 
 

Hvor langt unna bor pappaen? Det vil nok hjelpe om han er på samme plass om det lar seg løse. Da har hun dere begge rundt seg.
 

Så må du huske på at unger er et langtidsprosjekt. Du har tatt en del valg som vil være svært bra for henne på sikt. Et bedre sted, større muligheter, slippe å bo i et hus der man utsettes for "silent treatment" osv. Hun er i sorg nå og jobben din blir å tåle det. Du som voksen kan se lengre frem, det klarer ikke hun. Så støtt henne i at det er leit og at det er lov å være lei seg når ting endrer seg. Hun trenger mest sannsynlig trøst og omsorg. Du sier jo at hun også ser fordeler med det nye stedet og det er jo et godt tegn. Det kommer til å gå bra ❤️

Anonymkode: e3be5...ab4

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (8 timer siden):

Du har gjort det rette❤️. Helt normalt at barna sørger veldig , særlig første året. Min åtteåring gjorde også det. Men som voksen ( nå) har hun det helt fint med det som skjedde . Hør med helsestasjon /helsesøster om det finnes en «sorggruppe « for barn som enten har opplevd skilsmisse eller andre store kriser i livet . Min gikk i en sånn , og hadde stor nytte av det. Traff andre barn i samme situasjon og fikk satt ord på / forklart følelsene . Veldig nyttig ❤️

Takk for godt svar. Jeg har tatt kontakt med hs, de skulle sette opp time, men har ikke hørt noe, sså får ringe å høre med dem igjen 😊 det er nok ganske tøft for henne, jeg håper jo virkelig det går over etterhvert. 

Anonymkode: 4ae46...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er mange endringer i livet til datteren din, ikke bare skilsmissen i seg selv. Jeg vokste selv opp med skilte foreldre, og måtte selv flytte unna faren min og alt som var kjent. I hele barndommen min var alt jeg ønsket å flytte tilbake til faren min og livet vi hadde der. Det var ekstremt trist når jeg måtte reise etter hvert samvær, for da ville det gå lang tid før jeg fikk se han igjen og savnet var grusomt. Jeg tror det går bedre med skillsmissebarn som slipper å flytte til en annen plass, vekk fra den andre forelderen, barnehagen/skolen, vennene osv. Så jeg skjønner godt at jenta di har det vondt. 

Anonymkode: 57d5c...ece

Det forstår jeg også. Jeg hadde virkelig ikke noe annet valg. Med eksen og hans familie hadde jeg følt meg tvunget til å la datteren min bo hos dem. Måten de gjør ting på er ikke greit, barnevernet er innblandet i den familien og det er så mye greier. Jeg forstår veldig godt at hun har det vondt..jeg håper virkelig bare at livet hennes kan bli bra her også. Hvis pappaen hadde fått egen bolig, så kunne jeg kanskje vurdert at hun hadde bodd hos ham. Men ikke familien hans. 

Anonymkode: 4ae46...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hun er i sorg. Livet hennes er snudd på hodet og hun henger det på skilsmissen. Jeg skjønner at det var gode grunner for å flytte, men det ble nok mye for henne. Venner, barnehage og rutiner er viktig for små barn og ofte en viktig beskyttende faktor for barn som går gjennom skilsmisse i familien. 
 

Hvor langt unna bor pappaen? Det vil nok hjelpe om han er på samme plass om det lar seg løse. Da har hun dere begge rundt seg.
 

Så må du huske på at unger er et langtidsprosjekt. Du har tatt en del valg som vil være svært bra for henne på sikt. Et bedre sted, større muligheter, slippe å bo i et hus der man utsettes for "silent treatment" osv. Hun er i sorg nå og jobben din blir å tåle det. Du som voksen kan se lengre frem, det klarer ikke hun. Så støtt henne i at det er leit og at det er lov å være lei seg når ting endrer seg. Hun trenger mest sannsynlig trøst og omsorg. Du sier jo at hun også ser fordeler med det nye stedet og det er jo et godt tegn. Det kommer til å gå bra ❤️

Anonymkode: e3be5...ab4

Det er akkurat det. Livet er snudd helt på hodet. Det var virkelig tungtveiende grunner til at vi burde flytte som pappaen selv hadde forståelse for. Til og med pappaen hennes ønsket det, og da til denne byen hvor jeg har nettverk, venner og det er et godt miljø. Han håper at han får til å flytte etter, og det hadde jo vært fint for barna. 

Det er to timer unna, så det er jo ikke veldig utilgjengelig. 

De kommer til å få det mye bedre her. Vi er faktisk sosiale her, hun har fått venner og liker barnehagen. Vi er mye på turer fordi det er så utrolig lett å komme seg ut her også. Jeg håper bare hun vil komme over det, selvsagt skal jeg være der for henne og tåle det.. Kjenner bare jeg er skikkelig trist av alt. Jeg har prøvd å få pappaen til å innse hvorfor unger trenger rutiner, et ordentlig hjem, hvordan det føles å gå på eggeskall, hvorfor det er viktig med buffer.. Ja alt.. Men han nekter. Tilslutt gav jeg opp for jeg tenkte jeg må gjøre det selv. Vi jobber fortsatt med ting, vi håper jo en dag å kanskje finne tilbake til hverandre, men da må vi faktisk bli enige om ting, og akkurat nå er han ganske urokkelig.

Anonymkode: 4ae46...944

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Takk for godt svar. Jeg har tatt kontakt med hs, de skulle sette opp time, men har ikke hørt noe, sså får ringe å høre med dem igjen 😊 det er nok ganske tøft for henne, jeg håper jo virkelig det går over etterhvert. 

Anonymkode: 4ae46...944

Det går over etterhvert , jeg lover . Ingen døtre har godt av å vokse opp med ulykkelige , undertrykte mødre heller. Å at faren hadde blitt hennes rollemodell ift fremtidig livspartner . Ingen viktige endringer skjer uten smerte .  Det kommer til å gjøre henne selvstendig , sterk og smart ❤️

[AnonymBruker]

Dette går bra. Du har gjort de riktige valgene som er best på sikt. Barn har ikke det samme perspektivet som voksne. Da jeg var barn kunne jeg rase til mamma og hadde mye sorg rundt hvorfor ikke pappa kunne bo med oss, men etterhvert som jeg ble eldre så ble det jo klart for meg hvorfor det var sånn. Og som voksen beundrer jeg mamma, som var min bauta og trøstet, lot meg føle det jeg gjorde. 

Det er vondt å måtte hjelpe barn gjennom et samlivsbrudd når de har en skikkelig reaksjon. Det forstår jeg godt. Det viktigste du gjør er rett og slett å bare være hennes trygge havn. La henne føle, la henne få savne og snakke om det når hun har behov for det. Bygg livet deres opp kloss for kloss. Jeg har selv blitt skilt, og min eldste på 8 kan fortsatt ønske at jeg og far ble sammen igjen. Da snakker vi om det og han får lufte sine tanker. Åpenhet og masse kjærlighet ❤️ du har vært sterk, fortsett å være det for barna dine. 

Anonymkode: c1138...088

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (Akkurat nå):

Det går over etterhvert , jeg lover . Ingen døtre har godt av å vokse opp med ulykkelige , undertrykte mødre heller. Å at faren hadde blitt hennes rollemodell ift fremtidig livspartner . Ingen viktige endringer skjer uten smerte .  Det kommer til å gjøre henne selvstendig , sterk og smart ❤️

Tusen takk for et fint svar 💕💕 

Anonymkode: 4ae46...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Dette går bra. Du har gjort de riktige valgene som er best på sikt. Barn har ikke det samme perspektivet som voksne. Da jeg var barn kunne jeg rase til mamma og hadde mye sorg rundt hvorfor ikke pappa kunne bo med oss, men etterhvert som jeg ble eldre så ble det jo klart for meg hvorfor det var sånn. Og som voksen beundrer jeg mamma, som var min bauta og trøstet, lot meg føle det jeg gjorde. 

Det er vondt å måtte hjelpe barn gjennom et samlivsbrudd når de har en skikkelig reaksjon. Det forstår jeg godt. Det viktigste du gjør er rett og slett å bare være hennes trygge havn. La henne føle, la henne få savne og snakke om det når hun har behov for det. Bygg livet deres opp kloss for kloss. Jeg har selv blitt skilt, og min eldste på 8 kan fortsatt ønske at jeg og far ble sammen igjen. Da snakker vi om det og han får lufte sine tanker. Åpenhet og masse kjærlighet ❤️ du har vært sterk, fortsett å være det for barna dine. 

Anonymkode: c1138...088

Jeg håper det. Hvordan hun gråt i går kveld har virkelig fått meg i tenkeboksen når det gjelder forholdet til meg og min mann. Det er dritt, for jeg er virkelig glad i ham. Følelsene er der, men det som er viktig for å ha familie, er ikke der.. 

Anonymkode: 4ae46...944

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg håper det. Hvordan hun gråt i går kveld har virkelig fått meg i tenkeboksen når det gjelder forholdet til meg og min mann. Det er dritt, for jeg er virkelig glad i ham. Følelsene er der, men det som er viktig for å ha familie, er ikke der.. 

Anonymkode: 4ae46...944

 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Dette går bra. Du har gjort de riktige valgene som er best på sikt. Barn har ikke det samme perspektivet som voksne. Da jeg var barn kunne jeg rase til mamma og hadde mye sorg rundt hvorfor ikke pappa kunne bo med oss, men etterhvert som jeg ble eldre så ble det jo klart for meg hvorfor det var sånn. Og som voksen beundrer jeg mamma, som var min bauta og trøstet, lot meg føle det jeg gjorde. 

Det er vondt å måtte hjelpe barn gjennom et samlivsbrudd når de har en skikkelig reaksjon. Det forstår jeg godt. Det viktigste du gjør er rett og slett å bare være hennes trygge havn. La henne føle, la henne få savne og snakke om det når hun har behov for det. Bygg livet deres opp kloss for kloss. Jeg har selv blitt skilt, og min eldste på 8 kan fortsatt ønske at jeg og far ble sammen igjen. Da snakker vi om det og han får lufte sine tanker. Åpenhet og masse kjærlighet ❤️ du har vært sterk, fortsett å være det for barna dine. 

Anonymkode: c1138...088

Tusen takk forresten for et fint svar og støttende ord. Får bare prøve å stå i det 💕 barn forstår ganske mye, men ikke alt, så håper bare hun vil se i ettertid hvordan ting henger sammen💕

Anonymkode: 4ae46...944

[Millimani]

Når du samarbeider godt med pappaen er det viktig at dere sier de samme tingene til henne, og skåner henne for det som er vondt. Ting kan bli bedre etter hvert så lenge du og far samarbeider godt. Du kan la din datter ringe til far flere ganger i uka, og han kan også ringe dere. Dette er viktig også for toåringen. Har du mulighet så bruk messenger, teams e.l. sånn at de kan få se ham samtidig som de snakker. 

Hvor lang tid gikk det fra skilsmissen og til dere flyttet? Flyttet du med barna "på flekken" til det andre stedet, eller leide du noe så dere ble boende der litt etter skilsmissen? Kanskje gikk du litt for fort fram med å flytte fra det stedet. Og hvorfor velge å flytte dit dere bor nå, hva med en annen bydel der dere bodde før? Var den eneste grunnen at du har nettverk der dere bor nå? 

Ikke alle er like tilpasningsdyktige. Jeg slet også etter mine foreldres skilsmisse, og enda mer etter at pappa gifta seg igjen. Det tok heldigvis slutt etter fem år. Like før han gifta seg flytta jeg med mamma og søsken til en annen kant av landet. Hadde jeg visst hva som venta meg der ville jeg ikke flytta. Men jeg orka ikke flytte til pappa igjen pga den nye dama og familien hennes. For hadde det ikke vært for dem ville jeg flytta til pappa, garantert. Jeg bodde i en koffert i feriene hos pappa. Der jeg og søsken hadde "klare grenser" visste ikke mine stesøsken hva det var.

Hvis pappaen er villig til å flytte vil jeg anbefale deg å oppfordre ham til det. Jeg håper han vet at jenta deres har det vondt. Alle skilsmissebarn som har et godt forhold til begge foreldrene ønsker jo å ha begge i nærheten. Ting kan gå seg til, men det kan ta mange år. Det er klart at det setter seg fast i et barnesinn.

Men ut i fra alt du skriver virker det ikke på meg som du er så interessert i at han skal få komme nærmere barna

[AnonymBruker]

Millimani skrev (3 minutter siden):

Når du samarbeider godt med pappaen er det viktig at dere sier de samme tingene til henne, og skåner henne for det som er vondt. Ting kan bli bedre etter hvert så lenge du og far samarbeider godt. Du kan la din datter ringe til far flere ganger i uka, og han kan også ringe dere. Dette er viktig også for toåringen. Har du mulighet så bruk messenger, teams e.l. sånn at de kan få se ham samtidig som de snakker. 

Hvor lang tid gikk det fra skilsmissen og til dere flyttet? Flyttet du med barna "på flekken" til det andre stedet, eller leide du noe så dere ble boende der litt etter skilsmissen? Kanskje gikk du litt for fort fram med å flytte fra det stedet. Og hvorfor velge å flytte dit dere bor nå, hva med en annen bydel der dere bodde før? Var den eneste grunnen at du har nettverk der dere bor nå? 

Ikke alle er like tilpasningsdyktige. Jeg slet også etter mine foreldres skilsmisse, og enda mer etter at pappa gifta seg igjen. Det tok heldigvis slutt etter fem år. Like før han gifta seg flytta jeg med mamma og søsken til en annen kant av landet. Hadde jeg visst hva som venta meg der ville jeg ikke flytta. Men jeg orka ikke flytte til pappa igjen pga den nye dama og familien hennes. For hadde det ikke vært for dem ville jeg flytta til pappa, garantert. Jeg bodde i en koffert i feriene hos pappa. Der jeg og søsken hadde "klare grenser" visste ikke mine stesøsken hva det var.

Hvis pappaen er villig til å flytte vil jeg anbefale deg å oppfordre ham til det. Jeg håper han vet at jenta deres har det vondt. Alle skilsmissebarn som har et godt forhold til begge foreldrene ønsker jo å ha begge i nærheten. Ting kan gå seg til, men det kan ta mange år. Det er klart at det setter seg fast i et barnesinn.

Men ut i fra alt du skriver virker det ikke på meg som du er så interessert i at han skal få komme nærmere barna

Jeg vil veldig gjerne at han skal flytte hit. Det hadde vært så utrolig fint. Først og fremst for barna. Han har snakket om det, og jeg har oppfordret til det. 

Det er mange grunner til at jeg ikke så det som en mulighet for å bli boende. Mest pga nærheten til hans familie. De er helt ok, men datteren min blir veldig dårlig påvirket der. De har barnevernet innblandet, "alle" vet hvem de er og det går utover datteren min. Jeg orket rett og slett ikke å måtte forholde meg til dem selv etter en skilsmisse. Hun får selvfølgelig se dem, snakke med dem, besøke dem, men nå er det ikke hver dag. Heller når det er samvær.

Hit vi har flyttet har jeg et nettverk, det hadde jeg ikke der. Pappaen deres ville helst at vi skulle flytte hit nettopp pga nærhet til familien min. Hadde det vært en annen by hadde han sagt nei. 

Barna facetimer pappa veldig ofte. Det også etter råd fra fvk mtp yngste barnet. Det er noen ganger i uken, alt ettersom. Han er også hjertelig velkommen på besøk. Vi snakker ofte oss i mellom når det kommer til ting om barna, særlig det med at eldste ikke har det så lett, hva vi kan gjøre osv. Jeg oppdaterer om bhg, helsestasjon, lege, alt så han ikke skal gå glipp av noe.. 

Jeg håper bare det varer. 

Anonymkode: 4ae46...944