Hvilke feil og mangler har partneren din?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Da får man spørre seg selv, skal man være sammen med noen for sin egen del eller andre? Hva har det å si for familie, venner og fremmede om min livspartner leser bøker eller ei, elsker eller hater sport etc. Ikke de som skal leve med han 😅

Men har selv følt på de tingene du beskriver. Alltid vært redd for å gå for fort frem i frykt for hva alle andre vil tenke om meg og forholdet mitt hvis om dersom... Men man må velge å leve for seg selv, og velge partner for seg selv.

Men, da jeg var yngre og frem til for ikke så lenge siden har jeg måtte jobbe med å legge bort forventingene som samfunnet stiller. Alt vi blir lært helt fra barndommen om hvordan en kjæreste skal være. Jeg som kvinne må jo falle for en sterk, kjekk, mandig, flott og guddommelig mann som redder meg fra alle farer og som elsker meg fordi jeg er så pen. Også lever vi lykkelig resten av vårt liv. Jeg må like menn som ser slik og slik ut, fordi det er jo disse mennene som er "kjekke" og verdifulle. Alltid fått høre av andre at jeg er unormal som ikke faller for gutter som har six-pack og muskler osv. Hvorfor jeg ikke er tiltrukket Brad Pitt og lignende kjendiser osv. At jeg ikke har så mye verdi elle må være grusom som har blitt sammen med mann som ikke er slik og slik. Det er noe galt med meg rett og slett, siden ikke en sånn mann vil ha meg. 

Anonymkode: 6249d...c33

Jeg er veldig enig med deg! Man må velge for seg selv. Og det er ikke nødvendigvis andres konkrete forventninger jeg retter meg etter, men mer sånn forventningen om at man skal velge rett og en optimal mann. En internalisert ide om at om mannen er riktig da er jeg lykkelig hele tiden. Og ingen er jo det, uavhengig partner. 

La meg ta et eksempel om noe som faktisk er viktig for meg. Jeg er buddhist og å ikke drepe dyr (inkludert insekt) er viktig for meg. Min partner er ikke det, han er vokst opp på gård, har deltatt og deltar i slakt, og dreper edderkopper når han ser dem i stedet for å ta dem ut. For meg hadde det vært ideelt om han gjorde som meg. Hvis jeg da får en følelse når han dreper den edderkoppen av motstand eller motvilje så undertrykker jeg den noe som skaper tankene rundt at "kanskje vi ikke passer sammen siden jeg ikke liker det, og vi er så forskjellig osv.". 

Sånne ting er det mange av. Tråden er både et forsøk på å diskutere hvordan man forholder seg til mangler hos den andre men også forskjeller. For det er jo naturligvis ikke en mangel per se at samboer som de fleste andre dreper edderkopper. 

Noe noen skrev på forumet for litt siden kom til minne nå, at vi misliker ting ved andre for det truer noe i oss selv. Kanskje jeg føler at min tro og måten jeg vil leve blir truet av partners forskjeller? 

Det er flere ting som hadde vært ideelt, men som jeg tror bare blir betydelig fordi jeg undertrykker skuffelsen i det, ikke fordi det egentlig er viktig. Er det viktig at man liker samme serier? Har samme interesser? Er like utdannet. 

Mange tanker her og det er ikke spesifikt rettet mot deg jeg siterer så ikke føl at jeg ber deg om svar på alle mine refleksjoner 😅

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (4 minutter siden):

Ja, det har du nok rett i. Begges grunnholdning er vel at ingen er perfekte, ergo er det stort spillerom for nettopp det. Det er derfor heller ikke en sak mellom oss. Jeg må innrømme at jeg ikke klarer å komme på noe som skaper skuffelse eller frustrasjon hos min samboer, men så snakker vi mye sammen om forholdet, og vi har liksom ingenting som skaper sånne følelser. Føler jeg da. Det er liksom en åpenhet om at man er den man er, så det som potensielt kunne skapt gnisninger, gjør ikke det allikevel.

Veldig nyttig å høre dette perspektivet. 

Tror du at det er noe du, i deg selv, har tatt med deg inn i relasjonen som gjør at det er blitt sånn? 

For jeg tror for meg selv at mye av det jeg reagerer på i partner handler om vansker jeg egentlig har med meg selv. At det er et slags forsvar. Jeg og mange, som jeg forstod fra podkasten, som undertrykker følelser kommer fra vanskelige kår i tidlige leveår som for meg i alle fall nok har satt seg. Så på et vis tror jeg at når jeg finner skuffelse i at "men du leser jo ikke bøker og jeg elsker å lese og snakke om bøker" så er det et slags forsvar mot å beskytte meg mot problemet som handler om at jeg ikke helt våger å bli nær. Men om man var nær hadde det gjerne vært irrelevant om vedkommende har rare tenner, ikke leser bøker eller skviser edderkopper? 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg er veldig enig med deg! Man må velge for seg selv. Og det er ikke nødvendigvis andres konkrete forventninger jeg retter meg etter, men mer sånn forventningen om at man skal velge rett og en optimal mann. En internalisert ide om at om mannen er riktig da er jeg lykkelig hele tiden. Og ingen er jo det, uavhengig partner. 

La meg ta et eksempel om noe som faktisk er viktig for meg. Jeg er buddhist og å ikke drepe dyr (inkludert insekt) er viktig for meg. Min partner er ikke det, han er vokst opp på gård, har deltatt og deltar i slakt, og dreper edderkopper når han ser dem i stedet for å ta dem ut. For meg hadde det vært ideelt om han gjorde som meg. Hvis jeg da får en følelse når han dreper den edderkoppen av motstand eller motvilje så undertrykker jeg den noe som skaper tankene rundt at "kanskje vi ikke passer sammen siden jeg ikke liker det, og vi er så forskjellig osv.". 

Sånne ting er det mange av. Tråden er både et forsøk på å diskutere hvordan man forholder seg til mangler hos den andre men også forskjeller. For det er jo naturligvis ikke en mangel per se at samboer som de fleste andre dreper edderkopper. 

Noe noen skrev på forumet for litt siden kom til minne nå, at vi misliker ting ved andre for det truer noe i oss selv. Kanskje jeg føler at min tro og måten jeg vil leve blir truet av partners forskjeller? 

Det er flere ting som hadde vært ideelt, men som jeg tror bare blir betydelig fordi jeg undertrykker skuffelsen i det, ikke fordi det egentlig er viktig. Er det viktig at man liker samme serier? Har samme interesser? Er like utdannet. 

Mange tanker her og det er ikke spesifikt rettet mot deg jeg siterer så ikke føl at jeg ber deg om svar på alle mine refleksjoner 😅

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

Selv har jeg en tante og onkel som hele familien synes er svært sære og spesielle. De får kritikk heletiden for sitt ekteskap. Tante er svært kristen, og har mange kontroversielle meninger, tror også på mange konspirasjonsteorier. Onkelen min derimot er ateist og kan ikke fordra enkelte aspekter av kristendom. Men de fungerer fortsatt veldig fint sammen, til tross for en så stor og ofte vesentlig forskjell. Tror de har vært gift og holdt ut så lenge fordi de er ordentlig bestevenner. Deres felles interesse av natur veier åpenbart større enn så stor religiøs uenighet. Og akkurat dette ser jeg opp til dem for, for dette utelukker forhold for en del andre. Normen er jo at man må ha samme tro, holdninger, verdier osv. Men man trenger altså ikke det, ved mindre den andre såklart har helt forkastelige holdninger og verdier, men det blir en helt annen diskusjon.

Skal sier at de har løst den forskjellen ved at de aldri diskuterer det tema seg i mellom. Tante drar i menighet hver søndag og tirsdag, men snakker ikke om det til onkel når hun kommer hjem. Er de med familie og kommer innpå tema, så holder onkel seg ute av diskusjonen og lar tante få snakke om sin tro uten å bli oppgitt etc.

Anonymkode: 6249d...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Selv har jeg en tante og onkel som hele familien synes er svært sære og spesielle. De får kritikk heletiden for sitt ekteskap. Tante er svært kristen, og har mange kontroversielle meninger, tror også på mange konspirasjonsteorier. Onkelen min derimot er ateist og kan ikke fordra enkelte aspekter av kristendom. Men de fungerer fortsatt veldig fint sammen, til tross for en så stor og ofte vesentlig forskjell. Tror de har vært gift og holdt ut så lenge fordi de er ordentlig bestevenner. Deres felles interesse av natur veier åpenbart større enn så stor religiøs uenighet. Og akkurat dette ser jeg opp til dem for, for dette utelukker forhold for en del andre. Normen er jo at man må ha samme tro, holdninger, verdier osv. Men man trenger altså ikke det, ved mindre den andre såklart har helt forkastelige holdninger og verdier, men det blir en helt annen diskusjon.

Skal sier at de har løst den forskjellen ved at de aldri diskuterer det tema seg i mellom. Tante drar i menighet hver søndag og tirsdag, men snakker ikke om det til onkel når hun kommer hjem. Er de med familie og kommer innpå tema, så holder onkel seg ute av diskusjonen og lar tante få snakke om sin tro uten å bli oppgitt etc.

Anonymkode: 6249d...c33

Ja, det var en virkelig inspirerende historie! For her regner jeg jo med at de begge ville sagt at det var ideelt om den andre var ateist/kristen. Samtidig som de viser at de egentlig kan bli irrelevant i hverdagen når man aksepterer den andre og ser det gode man har sammen. 

Åh, det var virkelig en slags rollemodell. Jeg får inntrykk av at man må være så like, og ja, jeg tror det kan være noe i at like barn leker best, samtidig viser dette eksempelet at det ikke må det! 

TS

Anonymkode: d27fa...e02

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Veldig nyttig å høre dette perspektivet. 

Tror du at det er noe du, i deg selv, har tatt med deg inn i relasjonen som gjør at det er blitt sånn? 

For jeg tror for meg selv at mye av det jeg reagerer på i partner handler om vansker jeg egentlig har med meg selv. At det er et slags forsvar. Jeg og mange, som jeg forstod fra podkasten, som undertrykker følelser kommer fra vanskelige kår i tidlige leveår som for meg i alle fall nok har satt seg. Så på et vis tror jeg at når jeg finner skuffelse i at "men du leser jo ikke bøker og jeg elsker å lese og snakke om bøker" så er det et slags forsvar mot å beskytte meg mot problemet som handler om at jeg ikke helt våger å bli nær. Men om man var nær hadde det gjerne vært irrelevant om vedkommende har rare tenner, ikke leser bøker eller skviser edderkopper? 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

Ja, det tror jeg. Spesielt dette med å ikke la seg se skuffelsene (skogen) for bare trærne. Fokuset er liksom ikke der i det hele tatt.

Og så skal det vel sies at min eksmann skapte så mange skuffelser og vonde følelser i meg, at det er nesten ikke mulig for min samboer å gjøre det samme. Ting har vært så mye verre tidligere at alt annet føles fint nå. Mine vonde erfaringer setter det meste nå i et veldig godt lys, hvis jeg kan si det slik. 

Endret 20. mars 2023 av SPOCA

[AnonymBruker]

Min arbeidsleder på jobben hevdet at eg hadde perfeksjonisme lagt ut i finger tuppene. Dersom  du / dere  hadde fått  tatt en titt inn i  vårt klesskap  på soveromet så hadde  det  avslørt noen  ulike  holdninger  i  logistikken mellom meg å kona.. I mitt kleskap ligg Skjorter, bukser, T-gensere, sokker, dresser, bukser  etc. på  sin faste plass .Hos  kona er  alt liksom  er slengt inn i skapet, stuet saman av kle +  mange stoler er okkuperte av klesplagg.  På badet har kona okkupert   dei fleste skap  m/ parafymer, sjampoer, sprayer m.m . medan Eg som mann disponerer kun eit lite skap til barbærmaskinen, og barbervann. og en  toalettveske. 

Skulle kona vert økonomisjefen så hadde vi vert konkurs forlengst, og havnet i en økonomisk hengemyr.  "som man reder -sådan ligger man",  Det handler om å organisere  seg selv, og det igjennspeiler seg også ofte i håndtering av økonomien.

Våre foreldre var utvilsamt eit forbilde for oss borna under oppveksten når det handler om  ordensans,  perfeksjonisme, og forholdet til økonomi o.s.v . Vi vokste opp i trange økonomiske kår, og det å ta vare på ting var del av kvardagen. 

Anonymkode: d530b...da9

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (36 minutter siden):

Ja, det tror jeg. Spesielt dette med å ikke la seg se skuffelsene (skogen) for bare trærne. Fokuset er liksom ikke der i det hele tatt.

Og så skal det vel sies at min eksmann skapte så mange skuffelser og vonde følelser i meg, at det er nesten ikke mulig for min samboer å gjøre det samme. Ting har vært så mye verre tidligere at alt annet føles fint nå. Mine vonde erfaringer setter det meste nå i et veldig godt lys, hvis jeg kan si det slik. 

Det gir veldig mening. ❤️

Jeg har også erfart dårlige forhold, ikke sånn som du beskriver, med bare litt psykisk vold, og ignorering og avvisnning, så jeg ser liksom at alt er mye bedre nå, samtidig som jeg nok har blitt bare enda mer skeptisk til folk. 

Anonymkode: d27fa...e02

[PITTY]

Jdz skrev (2 timer siden):

Det dreier seg om ubetydelige småting for min del i alle fall.

Jeg bet ikke helt hva slags skuffelser det er vanlig å kjenne på i et forhold, og frustrasjoner over at hun kan være litt rotete/vimsete/lat går som regel over av seg selv innen 30 sekunder.

Ser ingen grunn til å hause det opp noe mer enn nødvendig, jeg er jo ikke perfekt jeg heller.

Det er jo storsinnet av deg synes jeg. Surr og vims er såpass betydelig hos min partner at det kan gå litt på nervene løs for min del.

Og selv om jeg er langt fra perfekt selv, så klarer jeg ikke å skyve absolutt alt av frustrasjon fra partner bak meg..

[AnonymBruker]

PITTY skrev (12 minutter siden):

Det er jo storsinnet av deg synes jeg. Surr og vims er såpass betydelig hos min partner at det kan gå litt på nervene løs for min del.

Og selv om jeg er langt fra perfekt selv, så klarer jeg ikke å skyve absolutt alt av frustrasjon fra partner bak meg..

I følge disse psykologene da var det å skyve bort følelsene det som får de til å skape gnisninger og problemer. Mens å akseptere og romme dem gjorde det enklere å tåle ulikhet og frustrasjon. 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[AnonymBruker]

Han er ikke særlig sosial, og det gjør at vi ikke får det livet jeg hadde og likte med felles parvenner, kulturelle aktiviteter osv med eksen. Men han gir frihet/rom til å være sosial og finne på ting, og klenger ikke. 

Han kan være veldig sta og vil gjøre alt på egne måter, selv når hans måte ikke er særlig genial. Akkurat som meg, hehe.

Fysisk er han nær sagt perfekt, og sexlivet og han er aldri kjedelig. Men han er ikke særlig tradisjonelt romantisk, og litt dårlig på gaver. Han er også elendig på å planlegge ting som ikke er jobb, og har dårlig tidskontroll (har blitt bedre). 

Han er i perioder sjalu og usikker, og kan være barnslig og krangle/lage scener. Men jeg føler alltid vi kommer videre fra disse episoden, vi blir nærere. Han har feks gått fra å være sjalu på "alle" til å si hei, kos deg når jeg går ut. Han stoler på meg nå. 

Anonymkode: 27d4d...4ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Han er ikke særlig sosial, og det gjør at vi ikke får det livet jeg hadde og likte med felles parvenner, kulturelle aktiviteter osv med eksen. Men han gir frihet/rom til å være sosial og finne på ting, og klenger ikke. 

Han kan være veldig sta og vil gjøre alt på egne måter, selv når hans måte ikke er særlig genial. Akkurat som meg, hehe.

Fysisk er han nær sagt perfekt, og sexlivet og han er aldri kjedelig. Men han er ikke særlig tradisjonelt romantisk, og litt dårlig på gaver. Han er også elendig på å planlegge ting som ikke er jobb, og har dårlig tidskontroll (har blitt bedre). 

Han er i perioder sjalu og usikker, og kan være barnslig og krangle/lage scener. Men jeg føler alltid vi kommer videre fra disse episoden, vi blir nærere. Han har feks gått fra å være sjalu på "alle" til å si hei, kos deg når jeg går ut. Han stoler på meg nå. 

Anonymkode: 27d4d...4ac

Så fint at dere finner tryggheten etter hvert. Det synes jeg er et godt poeng, at for noen så trenger man også å bli vant til å være to, og kompromisse. Sånn er det for meg i alle fall. 

Og det er fint at man kan heles litt fra usikkerheter i et trygt forhold og ikke vente til man nettopp er fri fra alt av det før man blir et par. 

Anonymkode: d27fa...e02

[AnonymBruker]

Jeg tenker minst 2-3 ganger i måneden "dette gidder jeg ikke mer, det er enklere å være singel" 🤣 Jeg mener det jo ikke 100%, men vi har to barn under 2 år, så dagene er heftige, vi får lite søvn, lite alenetid og lite partid så dette preger jo oss begge. Vi vet at dette er en heftig periode og fokuserer på å gjøre små ting i hverdagen for hverandre der det er mulig. I likhet med meg er han ikke perfekt, og han har mange ting som irriterer vettet av meg. Men de gode sidene er så mange flere enn de dårlige (høres ut som en sangtekst? 😂) så de dårlige betyr ikke så mye i den store sammenhengen.

Jeg har vært syk i 2 dager nå, han har tatt alt med hus og barn så jeg har fått sovet og slappet av - da betyr det lite at lillesnupp sin seng ikke er skrudd opp enda, 1 uke etter at vi kjøpte den😂

Ser du skrev noe om at du "skammer deg" og/eller frykter hva andre skal tenke om deg hvis du er sammen med en fyr som ikke har alle egenskapene du og omgangskretsen din føler han burde ha; dette brydde jeg meg om da jeg var yngre og mer usikker på meg selv. Nå vet jeg at det viktigste er hvordan jeg og han har det sammen, ikke hva andre tenker og mener om oss. 

Anonymkode: 2916f...a82

[Jdz]

PITTY skrev (17 timer siden):

Det er jo storsinnet av deg synes jeg. Surr og vims er såpass betydelig hos min partner at det kan gå litt på nervene løs for min del.

Og selv om jeg er langt fra perfekt selv, så klarer jeg ikke å skyve absolutt alt av frustrasjon fra partner bak meg..

Takk (antar jeg), men jeg synes egentlig ikke det er berettiget å kalle det storsinnet. Det er heller en gi- og ta-dynamikk som har utviklet seg til å fungere svært godt for begge parter.

Det er som sagt småting. Surr, vims, smårot, preferanser når det kommer husarbeid etc. er såpass lett å løse at jeg ser ingen grunn til at det skal bli en irritasjon i hverdagen. I tillegg bruker vi mye positive tilbakemeldinger i hverdagen, i stedet for å pirke på småfeil og mangler. Fra tidligere forhold vet jeg at det aldri kommer noe godt ut av det. Jeg tror det er mye mer byggende og produktivt for forholdet. Det er jo en kjent sak at vi menn liker å få skryt for ting vi gjør, men jeg tror mange kvinner setter pris på det også.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tenker minst 2-3 ganger i måneden "dette gidder jeg ikke mer, det er enklere å være singel" 🤣 Jeg mener det jo ikke 100%, men vi har to barn under 2 år, så dagene er heftige, vi får lite søvn, lite alenetid og lite partid så dette preger jo oss begge. Vi vet at dette er en heftig periode og fokuserer på å gjøre små ting i hverdagen for hverandre der det er mulig. I likhet med meg er han ikke perfekt, og han har mange ting som irriterer vettet av meg. Men de gode sidene er så mange flere enn de dårlige (høres ut som en sangtekst? 😂) så de dårlige betyr ikke så mye i den store sammenhengen.

Jeg har vært syk i 2 dager nå, han har tatt alt med hus og barn så jeg har fått sovet og slappet av - da betyr det lite at lillesnupp sin seng ikke er skrudd opp enda, 1 uke etter at vi kjøpte den😂

Ser du skrev noe om at du "skammer deg" og/eller frykter hva andre skal tenke om deg hvis du er sammen med en fyr som ikke har alle egenskapene du og omgangskretsen din føler han burde ha; dette brydde jeg meg om da jeg var yngre og mer usikker på meg selv. Nå vet jeg at det viktigste er hvordan jeg og han har det sammen, ikke hva andre tenker og mener om oss. 

Anonymkode: 2916f...a82

Ja, ikke at jeg skammer meg overfor hva andre tenker om partner. Men at jeg sliter med giftig skam i meg selv og derfor føler jeg må velge rett og ta gode valg for partner liksom. Og det handler jo om usikkerhet på meg selv ja. 

Takk som deler. Jeg tror det er noe med å normalisere det at man tenker "jeg tåler ikke trynet ditt nå" innimellom, uten å gjøre det til en stor sak. Slik forstod jeg det at det handlet om nettopp undertrykkelsen av slike tanker. 

Det er veldig nyttig å høre dere som bare aksepterer slikt og så blir det liksom ingenting stress ut av det.

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[PITTY]

Jdz skrev (2 timer siden):

Takk (antar jeg), men jeg synes egentlig ikke det er berettiget å kalle det storsinnet. Det er heller en gi- og ta-dynamikk som har utviklet seg til å fungere svært godt for begge parter.

Det er som sagt småting. Surr, vims, smårot, preferanser når det kommer husarbeid etc. er såpass lett å løse at jeg ser ingen grunn til at det skal bli en irritasjon i hverdagen. I tillegg bruker vi mye positive tilbakemeldinger i hverdagen, i stedet for å pirke på småfeil og mangler. Fra tidligere forhold vet jeg at det aldri kommer noe godt ut av det. Jeg tror det er mye mer byggende og produktivt for forholdet. Det er jo en kjent sak at vi menn liker å få skryt for ting vi gjør, men jeg tror mange kvinner setter pris på det også.

Herregud, tar du imot kunder/pasienter til terapitimer?🤠 Tør virkelig ikke vise dette innlegget ditt til kona: "Hva var det jeg sa ?  Se, det finnes mannfolk der ute som har skjønt pakka.."

Praktiserer og pleier du forholdet ditt slik du beskriver så har du sannelig  fått en gullkantet instruksjonsbok innabords. I mine øyne i alle fall.

Jeg er nok ikke fullstendig ute, men jeg når på langt nær nok opp til å påberope meg tittelen som helt stabil partner. Jeg er altfor feil-fokusert, som noe. Vi har likevel som hovedingrediens i forholdet vårt gode samtaler og historier å fortelle hverandre. Og vi deler det meste av interesser. Og kanskje viktigere, vi har ganske så lik humor. 

Men det beste av alt, for begges del egentlig, er at hun jobber med psykiatri. Hun har mer enn nok innsikt til å bearbeide både seg selv og meg. Og det må til en gang i blant..

Endret 21. mars 2023 av PITTY

[LCFA]

.

Endret 21. mars 2023 av LCFA

[AnonymousBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Det kan virke som du har en grunnleggende antagelse om at folk ønsker å forbedre seg, kan det stemme? I så fall ser jeg jo for meg at det er en styrke, for da kan man se "oi, han sliter med dette, men jeg vet at alle gjør så godt de kan og at han selv tar tak i det når han er klar". 

Kan jeg spørre, hva legger du i at de virkelig gode relasjonen er de som ikke er en dans på roser? At motgang gjør en sterkere typ? 

Ts

Absolutt alle har ikke en tanke om å forbedre seg nei, og det respekterer jeg. Men typen min har selv sagt at han vil forbedre seg på det, for både min skyld og hans egen. Det er alltids ting som kan forbedres, men det er ikke nødvendigvis noe som MÅ gjøres for at et forhold skal være "perfekt". Noen tåler "feil" hos partneren, men de feilene må jo ikke være røde flagg heller. Poenget er at man skal få være seg selv, og om partneren din eller du selv ikke respekterer det (og at den andre ikke har ønske om endre på det heller), så tviler jeg på at et forhold vil vare i lengden.

De virkelig gode relasjonene (i mine øyne) har både medmang og motgang ja, og at ja, vanskelige perioder vil alltid komme, men så lenge man kommer seg over det, og begge parter fortsatt vil være i forholdet, så tror jeg det gjør det sterkere. Jeg og typen har hatt mange krangler om både nåtid og fremtid, ønsker og drømmer som ikke har vært helt like, men samtidig føler jeg at vi er sterkere sammen de gangene vi har kommet til enighet. Vi finner det gode i den andre, sier unnskyld, og kommer oss videre, sammen.

Ingen er perfekte, så på et eller annet tidspunkt vil man se "feil" og ting man ikke er så glad for i den andre, men spørsmålet er hvorvidt det plager den andre. Er de feilene så store at man ikke vil være sammen med den andre? Eller kan man godta at alle er ulike? Til og med partneren sin så klart.

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (4 minutter siden):

Absolutt alle har ikke en tanke om å forbedre seg nei, og det respekterer jeg. Men typen min har selv sagt at han vil forbedre seg på det, for både min skyld og hans egen. Det er alltids ting som kan forbedres, men det er ikke nødvendigvis noe som MÅ gjøres for at et forhold skal være "perfekt". Noen tåler "feil" hos partneren, men de feilene må jo ikke være røde flagg heller. Poenget er at man skal få være seg selv, og om partneren din eller du selv ikke respekterer det (og at den andre ikke har ønske om endre på det heller), så tviler jeg på at et forhold vil vare i lengden.

De virkelig gode relasjonene (i mine øyne) har både medmang og motgang ja, og at ja, vanskelige perioder vil alltid komme, men så lenge man kommer seg over det, og begge parter fortsatt vil være i forholdet, så tror jeg det gjør det sterkere. Jeg og typen har hatt mange krangler om både nåtid og fremtid, ønsker og drømmer som ikke har vært helt like, men samtidig føler jeg at vi er sterkere sammen de gangene vi har kommet til enighet. Vi finner det gode i den andre, sier unnskyld, og kommer oss videre, sammen.

Ingen er perfekte, så på et eller annet tidspunkt vil man se "feil" og ting man ikke er så glad for i den andre, men spørsmålet er hvorvidt det plager den andre. Er de feilene så store at man ikke vil være sammen med den andre? Eller kan man godta at alle er ulike? Til og med partneren sin så klart.

Takk for oppklaringen, og forklaringen. 

Enig med dette med motgang, at man også kan lære mye av det, lære hverandre å kjenne bedre og stå styrket sammen. 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[Jdz]

PITTY skrev (7 timer siden):

Herregud, tar du imot kunder/pasienter til terapitimer?🤠 Tør virkelig ikke vise dette innlegget ditt til kona: "Hva var det jeg sa ?  Se, det finnes mannfolk der ute som har skjønt pakka.."

Praktiserer og pleier du forholdet ditt slik du beskriver så har du sannelig  fått en gullkantet instruksjonsbok innabords. I mine øyne i alle fall.

Jeg er nok ikke fullstendig ute, men jeg når på langt nær nok opp til å påberope meg tittelen som helt stabil partner. Jeg er altfor feil-fokusert, som noe. Vi har likevel som hovedingrediens i forholdet vårt gode samtaler og historier å fortelle hverandre. Og vi deler det meste av interesser. Og kanskje viktigere, vi har ganske så lik humor. 

Men det beste av alt, for begges del egentlig, er at hun jobber med psykiatri. Hun har mer enn nok innsikt til å bearbeide både seg selv og meg. Og det må til en gang i blant..

Hehe, igjen tror jeg nok du gir meg mer cred enn jeg fortjener. Jeg har definitivt ingen gullkantet instruksjonsbok og sitter nok ikke med nøkkelen til lykkelige forhold (forhåpentligvis foruten mitt eget da). Jeg har levd en stund nå og lært av (til dels bitter) erfaring. Jeg har et nesten 20 år langt forhold bak meg som jeg trodde skulle vare livet ut og som endte i skillsmisse. Selv om jeg på ingen måte vil ta ansvar alene for at det gikk som det gikk, så skal jeg i alle fall gjøre det jeg kan for at dette forholdet ikke skal gå samme vei  

[°Rozárka°]

Han har ėn side som skaper en viss irritasjon hos meg, og det er at han er så veldig tidsoptimist. Når jeg er på vei ut døra, går han i dusjen. 

Det som er enda mer frustrerende er at han stort sett uansett rekker det han skal, men hvis det blir rødt lys på veien,da blir han så irritert, for da blir han stressa,og da ler jeg godt. Hver.gang.😄