Hvilke feil og mangler har partneren din?

[AnonymBruker]

Jeg hørte nylig en podcast som handlet om at hvordan ingen VIRKELIGE relasjoner og mennesker var uten utfordringer, mangler og problemer, og at for en del mennesker så var det som skapte lidelse her ikke disse manglene men at man ikke tillit seg å se og erkjenne overfor seg selv at det var noe som ikke var ideelt. 

F.eks at man synes mannen ikke er så smart som man skulle ønske, i stedet for å erkjenne denne sub-ideelle situasjonen og skuffelsen som kom med, endte man med mye angst og grubling rundt hvorvidt man elsket mannen nok som kunne ha denne tanken og skuffelsen. 

Her på KG får man ofte enten inntrykk av at folk finner seg i for nye og blir i dysfunksjonelle og skadelige relasjoner, eller at man liksom har funnet en mann som er "gull" og ikke har mangler. 

Jeg kan innrømme at jeg personlig kjente meg igjen i podkasten. Indoktrinert av Disney og film har jeg skammet meg over å føle meg skuffa over mangler hos samboer. Jeg har brukt mye tid på å tvile. "Siden jeg tenker at han ikke har så fin kropp, så burde jeg kanskje ikke være med ham!?". Men tror dette er et feilspor. 

Hva er deres erfaringer, og om dere er i gode forhold hvile mangler har partner og forholdet fra å være ideelt? Og hvordan forholder du deg til dette, totalt aksept og "man får ikke alt i et forhold" eller uro osv. Eventuelt hvordan lærte du deg å ha en mer realistisk forventning til parforhold der mangler er det mest naturlige i verden. 

Anonymkode: d27fa...e02

[AnonymBruker]

Samboeren min er mannen jeg vil dele livet med og jeg elsker han veldig høyt! Han er gull for meg.

Men han er ikke perfekt, og langt derifra 😂 Men det blir jo bare bagateller i det store og hele. Håndterer det ved at jeg har akseptert han som han, mens andre ting snakker vi om og løser om det er mulig. Men jeg er ikke ute etter å endre han.

Han kan ha dårlig selvtillit innimellom, ikke bestandig like ryddig av seg, vi har hatt perioder med kjedelig sexliv osv.. Men vil si de positive egenskapene og kjærligheten vi har til hverandre er så høy at det ikke betyr så veldig mye. Selvom jeg irriterer meg av og til over ting.

Var nok mer urolig i starten og følte på dårlig samvittighet for usikkerhet. Men når man har bestemt seg for å velge en mann livet ut så aksepterer man dem som de er, og det er åpenhet for å irritere seg over hverandre uten at det betyr at vi går fra hverandre. 

Anonymkode: 6249d...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Samboeren min er mannen jeg vil dele livet med og jeg elsker han veldig høyt! Han er gull for meg.

Men han er ikke perfekt, og langt derifra 😂 Men det blir jo bare bagateller i det store og hele. Håndterer det ved at jeg har akseptert han som han, mens andre ting snakker vi om og løser om det er mulig. Men jeg er ikke ute etter å endre han.

Han kan ha dårlig selvtillit innimellom, ikke bestandig like ryddig av seg, vi har hatt perioder med kjedelig sexliv osv.. Men vil si de positive egenskapene og kjærligheten vi har til hverandre er så høy at det ikke betyr så veldig mye. Selvom jeg irriterer meg av og til over ting.

Var nok mer urolig i starten og følte på dårlig samvittighet for usikkerhet. Men når man har bestemt seg for å velge en mann livet ut så aksepterer man dem som de er, og det er åpenhet for å irritere seg over hverandre uten at det betyr at vi går fra hverandre. 

Anonymkode: 6249d...c33

Det var en slik måte å forholde seg på de trakk frem litt. Se og akseptere når usikkerheten og skuffelsen/irritasjon oppstår, men la det bare være en del. Men heller ikke undertrykke. 

Jeg har nok vært der at jeg undertrykket mer og tolket min egen misnøye som farevarsel. At hvis jeg tidlig i et forhold la merke til "det der var skikkelig usexy" ville jeg bli engstelig og forsøke å finne ut hva det jeg hadde slike tanker betydde, eller skamme meg. Det skaper mye lidelse. 

Alternativt kunne jeg tenkt "ja, det var det" anerkjenne følelsen og hvor naturlig det var å føle sånn, og så gå videre. Men jeg strever. 

Gjorde du noe aktivt for å innfinne deg med usikkerhet og manglene du så? Og har du noen tanker om realistiske/urealistiske forventninger folk har til forhold? 

Anonymkode: d27fa...e02

[Gjest Anonymus Notarius]

Man må finne en balanse. Man skal ikke akseptere hva som helst, men samtidig kan man ikke kreve at partneren skal være perfekt heller, da vil man jo aldri finnen noen man kan leve sammen med.

Jeg er veldig fornøyd med min, men det som irriterer meg mest med ham, er at han kan være ekstremt treig til å få gjort ting. Skal gjøre x og y "seinere" og så tar det hundre år før det er gjort. Han er også sånn som ofte kommer for seint til avtaler.

Han har imidlertid veldig mange andre positive egenskaper som veier opp for dette.

[Trolltunge]

Jeg synes det er et stor trygghet i at min partner ikke er perfekt, for det kunne jeg ikke ha levd opp til.

Jeg tror også på at man beundrer det perfekte, men vanskelig kan elske det perfekte. Det er iallefall min erfaring. Jeg har en gang datet en mann som det tilsynelatende ikke var noen feil ved. Han var pen, omtenksom, svært ordentlig og ryddig (uten å bli irritert eller oppgitt over at andre ikke alltid var det), han var flink med folk sosialt, utrolig intelligent (uten å være arrogant), han var en fantastisk elsker, og så videre og så videre. Han var bare irriterende, frustrerende, forbanna fantastisk på alle mulige måter, og jeg ble sprø av det. Samt at til sammenligning ble jeg en total fiasko som menneske. Jeg fikk ikke de rette følelser for ham. Hva var det å føle omtanke og omsorg for? Hva var det å elske? Jeg følte at det var ingenting å bli sjarmert av og forelsket i.

Endret 20. mars 2023 av Trolltunge

[SPOCA]

Ingen er perfekte, men han er perfekt for meg. Han har ingen feil slik jeg ser det.

[Jdz]

Ingen er perfekt for alle. Min partner er perfekt for meg og selv om jeg sikkert kan finne noe å pirke på, så er det ingenting som har stor nok betydning til at jeg kan komme på noe.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det var en slik måte å forholde seg på de trakk frem litt. Se og akseptere når usikkerheten og skuffelsen/irritasjon oppstår, men la det bare være en del. Men heller ikke undertrykke. 

Jeg har nok vært der at jeg undertrykket mer og tolket min egen misnøye som farevarsel. At hvis jeg tidlig i et forhold la merke til "det der var skikkelig usexy" ville jeg bli engstelig og forsøke å finne ut hva det jeg hadde slike tanker betydde, eller skamme meg. Det skaper mye lidelse. 

Alternativt kunne jeg tenkt "ja, det var det" anerkjenne følelsen og hvor naturlig det var å føle sånn, og så gå videre. Men jeg strever. 

Gjorde du noe aktivt for å innfinne deg med usikkerhet og manglene du så? Og har du noen tanker om realistiske/urealistiske forventninger folk har til forhold? 

Anonymkode: d27fa...e02

Tidlig i forholdet følte jeg mye skam selv. Særlig fordi jeg synes ikke tennene hand var særlig attraktive, følte meg så overfladisk og slem. Men etterhvert ble tennene usynlige og bleknet i likhet med andre ting jeg ikke gidder å irritere meg over lenger.

Jeg måtte ofte repetere for meg selv at dette var mannen jeg har valgt, og hver dag kommer ikke til å være like flott og romantisk. Jeg kommer til å kjede meg, bli irritert, lei, kanskje også tvile. Men det går over fordi jeg elsker han. Ingen vits å kaste bort en så fantastisk person som han bare fordi at han ikke har de peneste tennene og av og til har det for travelt til å vaske etter seg etc. 

Og har rett og slett måtte jobbe med å ikke sammenligne med eller høre på absolutt alle andre. Skulle jeg gjort det så er vel mannen min full av masse røde flagg og jeg burde dratt for lengst. Eller at jeg er fæl og slem og han fortjener bedre enn meg osv. Rett og slett lært meg å leve med at dette er mitt og han sitt forhold, om andre synes vi er et sært par så er det deres problem. Det som funker for oss funker for oss. Ikke sammenligne han med idealer av hva en perfekt mann, elsker etc skal være.. Tror ingen kan leve opp til det. Viktigste er at han lever opp til mine standarder og krav, ikke alle andres.

Anonymkode: 6249d...c33

[AnonymBruker]

Men dere som sier de er perfekte er det fordi dere ikke ser feilene og manglene eller fornekter det? Eller er det fordi dere er så innforstått med og så flytende aksepterer frustrasjoner og skuffelser som oppstår? 

Og la oss nå se bort fra om man bruker ordet "feil" eller utfordringer. Kan være enig i at feil er et dumt ord å bruke om mennesker, men alle har jo noe som ikke er ideelt til en hver tid. 

Eller mener dere oppriktig at det aldri oppstår en eneste frustrerende tanke eller skuffet tanke med partneren? For da har dere i så fall funnet overmennesker, eller tenker dere der finnes slike ute der for alle? 

F.eks @SPOCA og @Jdz. 

Anonymkode: d27fa...e02

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (15 minutter siden):

Jeg synes det er et stor trygghet i at min partner ikke er perfekt, for det kunne jeg ikke ha levd opp til.

Jeg tror også på at man beundrer det perfekte, men vanskelig kan elske det perfekte. Det er iallefall min erfaring. Jeg har en gang datet en mann som det tilsynelatende ikke var noen feil ved. Han var pen, omtenksom, svært ordentlig og ryddig (uten å bli irritert eller oppgitt over at andre ikke alltid var det), han var flink med folk sosialt, utrolig intelligent (uten å være arrogant), han var en fantastisk elsker, og så videre og så videre. Han var bare irriterende, frustrerende, forbanna fantastisk på alle mulige måter, og jeg ble sprø av det. Samt at til sammenligning ble jeg en total fiasko som menneske. Jeg fikk ikke de rette følelser for ham. Hva var det å føle omtanke og omsorg for? Hva var det å elske? Jeg følte at det var ingenting å bli sjarmert av og forelsket i.

Dette har jeg også tenkt litt på. Jeg er skrikende klar over at jeg har feil og mangler, så dust menneskelig jeg ville følt meg i møte med en "perfekt" mann. Hadde også følt at vi egentlig ikke kunne bonde på noe, eller at det var så mye å ha ømhet for. 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tidlig i forholdet følte jeg mye skam selv. Særlig fordi jeg synes ikke tennene hand var særlig attraktive, følte meg så overfladisk og slem. Men etterhvert ble tennene usynlige og bleknet i likhet med andre ting jeg ikke gidder å irritere meg over lenger.

Jeg måtte ofte repetere for meg selv at dette var mannen jeg har valgt, og hver dag kommer ikke til å være like flott og romantisk. Jeg kommer til å kjede meg, bli irritert, lei, kanskje også tvile. Men det går over fordi jeg elsker han. Ingen vits å kaste bort en så fantastisk person som han bare fordi at han ikke har de peneste tennene og av og til har det for travelt til å vaske etter seg etc. 

Og har rett og slett måtte jobbe med å ikke sammenligne med eller høre på absolutt alle andre. Skulle jeg gjort det så er vel mannen min full av masse røde flagg og jeg burde dratt for lengst. Eller at jeg er fæl og slem og han fortjener bedre enn meg osv. Rett og slett lært meg å leve med at dette er mitt og han sitt forhold, om andre synes vi er et sært par så er det deres problem. Det som funker for oss funker for oss. Ikke sammenligne han med idealer av hva en perfekt mann, elsker etc skal være.. Tror ingen kan leve opp til det. Viktigste er at han lever opp til mine standarder og krav, ikke alle andres.

Anonymkode: 6249d...c33

Tusen takk for at deler dine tanker. 

Jeg tror en del av utfordringen for meg er at jeg har internalisert veldig et sånt ideal, og dermed er det nå utydelig for meg hva mine standarder faktisk er. Jeg har også begynt å stille spørsmål ved det jeg har tenkt var krav siden mye av det hos meg også kommer fra egen skam, av typen "hva ville andre tenke om meg hvis jeg er sammen med en som ikke leser bøker" (eksempelvis). Og en følelse av at om jeg ikke velger riktig da vil det reflektere min verdi som menneske. På den måten har mine forventinger blitt til "riktige standarder" heller enn mine egentlige ønsker. De er det nå vanskelig å finne. 

Samtidig balansere på at man kan se feil og mangler og bare akseptere det, samtidig som ikke for mye. 

Utfordringen er vel at som de sier i podkasten når man stritter mot disse frustrasjonene og skuffelsene blir de større, mer betydelig og tar mer plass, i stedet for å bare se de som naturlige. 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men dere som sier de er perfekte er det fordi dere ikke ser feilene og manglene eller fornekter det? Eller er det fordi dere er så innforstått med og så flytende aksepterer frustrasjoner og skuffelser som oppstår? 

Og la oss nå se bort fra om man bruker ordet "feil" eller utfordringer. Kan være enig i at feil er et dumt ord å bruke om mennesker, men alle har jo noe som ikke er ideelt til en hver tid. 

Eller mener dere oppriktig at det aldri oppstår en eneste frustrerende tanke eller skuffet tanke med partneren? For da har dere i så fall funnet overmennesker, eller tenker dere der finnes slike ute der for alle? 

F.eks @SPOCA og @Jdz. 

Anonymkode: d27fa...e02

Nei, det er lite frustrasjon og skuffelser. Vi er så like, at det slipper vi. Og så har jeg såpass problematiske ekser, med en eksmann som var svært voldelig, dermed blir det merkelig for meg å liksom skulle fokusere på eventuelle "feil" og "mangler". Og så er det noe med å akseptere den man er sammen med for den han er. Det inkluderer jo at han er som han er, og ergo ikke perfekt som menneske.

Det sagt, jeg har genuint ennå ikke følt på skuffelser eller frustrasjoner med samboer. Han er så støttende, lyttende og forståelsesfull, at det er vanskelig å ta han på noe der. I tillegg hadde han selv en voldelig eks, så han vet hvor jeg kommer fra. Hvilket er fantastisk å føle på.

Vi har følt oss veldig sammensveiset, fra dag én. 

[AnonymousBruker]

Jeg tenker at de VIRKELIG GODE relasjonene aldri er en dans på roser, men faktisk har både ups and downs. Det er helt vanlig å tvile på partneren sin, og revurdere forhold i ny og ned, men samtidig er ingenting perfekt. Det vil alltid være noe som kanskje kunne ha vært annerledes, men jeg prøver heller å se på de gode sidene ved typen min, og heller deale med de mer negative. Så lenge det er akseptabelt for meg, så er han fortsatt en jeg vil være med, og elsker. Han planlegger dårlig (i motsetning til meg), kan grise en del ved matbordet og er genrelt veldig rotete av seg, men så lenge han vet det selv, og vet at jeg av og til holder på å gå bananas av det rotet, så vil han forbedre seg. Han vet hva jeg tenker om de tingene, og med det så er han villig til å forbedre seg, uansett hva. Det samme gjør jeg og, vi begge tilpasser hverandre samtidig som at vi får være oss selv.

[Jdz]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men dere som sier de er perfekte er det fordi dere ikke ser feilene og manglene eller fornekter det? Eller er det fordi dere er så innforstått med og så flytende aksepterer frustrasjoner og skuffelser som oppstår? 

Og la oss nå se bort fra om man bruker ordet "feil" eller utfordringer. Kan være enig i at feil er et dumt ord å bruke om mennesker, men alle har jo noe som ikke er ideelt til en hver tid. 

Eller mener dere oppriktig at det aldri oppstår en eneste frustrerende tanke eller skuffet tanke med partneren? For da har dere i så fall funnet overmennesker, eller tenker dere der finnes slike ute der for alle? 

F.eks @SPOCA og @Jdz. 

Anonymkode: d27fa...e02

Det dreier seg om ubetydelige småting for min del i alle fall.

Jeg bet ikke helt hva slags skuffelser det er vanlig å kjenne på i et forhold, og frustrasjoner over at hun kan være litt rotete/vimsete/lat går som regel over av seg selv innen 30 sekunder.

Ser ingen grunn til å hause det opp noe mer enn nødvendig, jeg er jo ikke perfekt jeg heller.

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette har jeg også tenkt litt på. Jeg er skrikende klar over at jeg har feil og mangler, så dust menneskelig jeg ville følt meg i møte med en "perfekt" mann. Hadde også følt at vi egentlig ikke kunne bonde på noe, eller at det var så mye å ha ømhet for. 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

Akkurat! 😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tusen takk for at deler dine tanker. 

Jeg tror en del av utfordringen for meg er at jeg har internalisert veldig et sånt ideal, og dermed er det nå utydelig for meg hva mine standarder faktisk er. Jeg har også begynt å stille spørsmål ved det jeg har tenkt var krav siden mye av det hos meg også kommer fra egen skam, av typen "hva ville andre tenke om meg hvis jeg er sammen med en som ikke leser bøker" (eksempelvis). Og en følelse av at om jeg ikke velger riktig da vil det reflektere min verdi som menneske. På den måten har mine forventinger blitt til "riktige standarder" heller enn mine egentlige ønsker. De er det nå vanskelig å finne. 

Samtidig balansere på at man kan se feil og mangler og bare akseptere det, samtidig som ikke for mye. 

Utfordringen er vel at som de sier i podkasten når man stritter mot disse frustrasjonene og skuffelsene blir de større, mer betydelig og tar mer plass, i stedet for å bare se de som naturlige. 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

Da får man spørre seg selv, skal man være sammen med noen for sin egen del eller andre? Hva har det å si for familie, venner og fremmede om min livspartner leser bøker eller ei, elsker eller hater sport etc. Ikke de som skal leve med han 😅

Men har selv følt på de tingene du beskriver. Alltid vært redd for å gå for fort frem i frykt for hva alle andre vil tenke om meg og forholdet mitt hvis om dersom... Men man må velge å leve for seg selv, og velge partner for seg selv.

Men, da jeg var yngre og frem til for ikke så lenge siden har jeg måtte jobbe med å legge bort forventingene som samfunnet stiller. Alt vi blir lært helt fra barndommen om hvordan en kjæreste skal være. Jeg som kvinne må jo falle for en sterk, kjekk, mandig, flott og guddommelig mann som redder meg fra alle farer og som elsker meg fordi jeg er så pen. Også lever vi lykkelig resten av vårt liv. Jeg må like menn som ser slik og slik ut, fordi det er jo disse mennene som er "kjekke" og verdifulle. Alltid fått høre av andre at jeg er unormal som ikke faller for gutter som har six-pack og muskler osv. Hvorfor jeg ikke er tiltrukket Brad Pitt og lignende kjendiser osv. At jeg ikke har så mye verdi elle må være grusom som har blitt sammen med mann som ikke er slik og slik. Det er noe galt med meg rett og slett, siden ikke en sånn mann vil ha meg. 

Anonymkode: 6249d...c33

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (2 minutter siden):

Nei, det er lite frustrasjon og skuffelser. Vi er så like, at det slipper vi. Og så har jeg såpass problematiske ekser, med en eksmann som var svært voldelig, dermed blir det merkelig for meg å liksom skulle fokusere på eventuelle "feil" og "mangler". Og så er det noe med å akseptere den man er sammen med for den han er. Det inkluderer jo at han er som han er, og ergo ikke perfekt som menneske.

Det sagt, jeg har genuint ennå ikke følt på skuffelser eller frustrasjoner med samboer. Han er så støttende, lyttende og forståelsesfull, at det er vanskelig å ta han på noe der. I tillegg hadde han selv en voldelig eks, så han vet hvor jeg kommer fra. Hvilket er fantastisk å føle på.

Vi har følt oss veldig sammensveiset, fra dag én. 

Så når du sier lite betyr det faktisk null. 

Jeg tror jeg har uttrykt meg klønete om HI om tråden tolkes til å fokusere på feil og mangler. Det er mer en diskusjon rundt hvordan man forholder seg til såkalte feil og mangler og følelsene av frustrasjon og skuffelse. Nettopp fordi "What you resist persists". Når da mange får sekundærfølelser av skam om noe blir vanskelig tar det nettopp mer fokus mens om man aksepterer skuffelsene tar de mindre plass. 

Basert på det du sier kan det jo virke som at den holdningen av at man vil ta folk sånn som de er, og en grunnleggende visshet om at ingen er perfekt, kanskje automatisk er med på å umerkbart slippe gjennom det "ikke-ideelle" på en måte som gjør at man ikke enser det som feil en gang. Hva tenker du?  

Kanskje en god komponent også er dette med skam og selvaksept. Hvis man føler på mye feil i seg selv, og skam over disse er det kanskje enklere å se det i andre også. 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[AnonymBruker]

AnonymousBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg tenker at de VIRKELIG GODE relasjonene aldri er en dans på roser, men faktisk har både ups and downs. Det er helt vanlig å tvile på partneren sin, og revurdere forhold i ny og ned, men samtidig er ingenting perfekt. Det vil alltid være noe som kanskje kunne ha vært annerledes, men jeg prøver heller å se på de gode sidene ved typen min, og heller deale med de mer negative. Så lenge det er akseptabelt for meg, så er han fortsatt en jeg vil være med, og elsker. Han planlegger dårlig (i motsetning til meg), kan grise en del ved matbordet og er genrelt veldig rotete av seg, men så lenge han vet det selv, og vet at jeg av og til holder på å gå bananas av det rotet, så vil han forbedre seg. Han vet hva jeg tenker om de tingene, og med det så er han villig til å forbedre seg, uansett hva. Det samme gjør jeg og, vi begge tilpasser hverandre samtidig som at vi får være oss selv.

Det kan virke som du har en grunnleggende antagelse om at folk ønsker å forbedre seg, kan det stemme? I så fall ser jeg jo for meg at det er en styrke, for da kan man se "oi, han sliter med dette, men jeg vet at alle gjør så godt de kan og at han selv tar tak i det når han er klar". 

Kan jeg spørre, hva legger du i at de virkelig gode relasjonen er de som ikke er en dans på roser? At motgang gjør en sterkere typ? 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[AnonymBruker]

Jdz skrev (10 minutter siden):

Det dreier seg om ubetydelige småting for min del i alle fall.

Jeg bet ikke helt hva slags skuffelser det er vanlig å kjenne på i et forhold, og frustrasjoner over at hun kan være litt rotete/vimsete/lat går som regel over av seg selv innen 30 sekunder.

Ser ingen grunn til å hause det opp noe mer enn nødvendig, jeg er jo ikke perfekt jeg heller.

Jeg tror det er denne holdningen som er styrken. En aksept overfor å føle den lille frustrasjonen, da går det over raskt. Mens når man tolker frustrasjonen som et faresignal får den mer plass. 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Så når du sier lite betyr det faktisk null. 

Jeg tror jeg har uttrykt meg klønete om HI om tråden tolkes til å fokusere på feil og mangler. Det er mer en diskusjon rundt hvordan man forholder seg til såkalte feil og mangler og følelsene av frustrasjon og skuffelse. Nettopp fordi "What you resist persists". Når da mange får sekundærfølelser av skam om noe blir vanskelig tar det nettopp mer fokus mens om man aksepterer skuffelsene tar de mindre plass. 

Basert på det du sier kan det jo virke som at den holdningen av at man vil ta folk sånn som de er, og en grunnleggende visshet om at ingen er perfekt, kanskje automatisk er med på å umerkbart slippe gjennom det "ikke-ideelle" på en måte som gjør at man ikke enser det som feil en gang. Hva tenker du?  

Kanskje en god komponent også er dette med skam og selvaksept. Hvis man føler på mye feil i seg selv, og skam over disse er det kanskje enklere å se det i andre også. 

Ts

Anonymkode: d27fa...e02

Ja, det har du nok rett i. Begges grunnholdning er vel at ingen er perfekte, ergo er det stort spillerom for nettopp det. Det er derfor heller ikke en sak mellom oss. Jeg må innrømme at jeg ikke klarer å komme på noe som skaper skuffelse eller frustrasjon hos min samboer, men så snakker vi mye sammen om forholdet, og vi har liksom ingenting som skaper sånne følelser. Føler jeg da. Det er liksom en åpenhet om at man er den man er, så det som potensielt kunne skapt gnisninger, gjør ikke det allikevel.