MÅ et forhold starte med en brusende forelskelse?

[AnonymBruker]

Eller kan det bli vel så bra om man har tiltrekning og godhet og liker hverandre kjempegodt, og å går det direkte over til kjærlighet?

Erfaringer?

Anonymkode: dd6b6...ca2

[AnonymBruker]

For å svare på overskriften,  nei, det må ikke starte slik.

Jeg kjenner mange, inkludert meg selv, som aldri har vært brusende forelsket i den personen de lever livet sammen med, men der det har vokst frem en inderlig kjærlighet til den andre.

Anonymkode: 02fd1...c85

[Andro]

Forelskelser er noe av det verste jeg vet. Det gjør meg irrasjonell og intens, og jeg blir en jeg ikke liker. Det tar for mye energi.

De gode forholdene mine har starta som vennskap. På ett eller anna tidspunkt har det gnistra til, med tiltrekning og ønske om noe mer - romantisk eller seksuelt. Kanskje det også er forelskelser, men på et mildere plan.
Det iler og bruser fortsatt i meg når han kommer hjem, og jeg har savnet ham. Det er kjærlighet og begjær.

[AnonymBruker]

De beste og mest langvarige forholdene mine startet uten forelskelse fra min side. Men det var hele tida til stede vennskap og tiltrekning. Jeg vil beskrive det jeg føler for min kjære som en "mild" forelskelse som kom langsomt. 

Anonymkode: 4cb10...f74

[Tradegy]

Absolutt ikke, men kanskje det er litt personlighetsbetinget.

Selv kommer jeg meg aldri inn i et forhold (vært singel i mange år, etter 12 år i forhold, så fikk det til før..)

Jeg går rett i akutt-forelskelse og det er hèlt for jævlig 🙈. Og det tar maange år før det slipper hèlt taket. Vet om flere der det var storm i starten, men òg solid krasjlanding fordi fallhøyden blir enorm og intensjonene for ulike . 💔

Man kan nok det man bestemmer seg for, men det fordrer at man er åpen nok til å romme muligheter uten den gnisten man er vant til å ha

[AnonymBruker]

For mange som har vokst opp med utrygghet og "spenning" så vil den forelskelsen nettopp komme av at dette mønsteret blir møtt. Det er usikkert, gir mye adrenalin, intense rush-følelser. Forelskelse. 

Men det er ofte et destruktivt mønster man gjenskaper. Mange med denne bakgrunnen anbefales å velge noen som ikke gir denne følelsescocktailen, da dette nettopp ofte er en partner som ligner på en av sine foreldre og man forsikrer utrygghet osv. 

Da jeg derimot møtte min nåværende mann så var det sterke følelser av trygghet. Men jeg kjeda meg litt. Det var rolig. Det var "som å komme hjem" og endelig få hvile. Jeg tvilte mye. Savnet rushet. Men det hadde jeg jo hatt flere ganger før, med tullebukker mildt sagt. Etter en stund følte jeg trang for å sabotere, være utro, skape krangler, skape litt rush, litt frykt for å miste ham. Hadde god terapi i perioden. Etter 8 år begynner jeg å venne meg helt til at kjærlighet er ikke rush og utrygghet, det er ro, glede og varme. 

Anonymkode: 6b98d...674

[AnonymBruker]

Har du laget to tråder om dette, TS?

Anonymkode: a1983...319

[AnonymBruker]

For meg må det være det, ellers er det ingenting som skiller en potensiell partner fra en venn.

Anonymkode: 1fbd2...2bd

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du laget to tråder om dette, TS?

Anonymkode: a1983...319

Nei

Anonymkode: dd6b6...ca2

[AnonymBruker]

Er det ikke trist for partneren å vite at den andre ikke er/har vært forelsket da?

Anonymkode: dd6b6...ca2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

For meg må det være det, ellers er det ingenting som skiller en potensiell partner fra en venn.

Anonymkode: 1fbd2...2bd

Kan jo være betatt uten en full forelskelse. 

Anonymkode: 4cb10...f74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Er det ikke trist for partneren å vite at den andre ikke er/har vært forelsket da?

Anonymkode: dd6b6...ca2

Hvorfor det?

Hvis jeg hadde sagt det jeg har skrevet under her til deg, hadde du blitt lei deg da?

Da jeg møtte deg følte jeg en umiddelbar tiltrekning, en sterk følelse av samhørighet, trygghet, og noe jeg ikke kan beskrive på en annen måte enn en visshet.  Det var bare noe helt selvfølgelig med at det skulle være oss to.

Kall det gjerne "kjærlighet ved første blikk", for det var slik det føltes, og følelsene har bare blitt sterkere ettersom årene har gått.

 

 

Anonymkode: 02fd1...c85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Er det ikke trist for partneren å vite at den andre ikke er/har vært forelsket da?

Anonymkode: dd6b6...ca2

Nei, ikke nødvendigvis. 

Anonymkode: 4cb10...f74

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært "brusende forelsket" i mannen min. Når vi møttes følte jeg på trygghet og nysgjerrighet. Og det har jeg fortsatt etter 10 år sammen. Jeg elsker han og jeg savner han og er gla av å være sammen med han. Men, har aldri følt på de sommerfuglene som jeg hadde i relasjoner før- rett til himmels fort og så krasjlanding etter vært. Kanskje derfor det har fungert så bra som det har gjort. 

Anonymkode: 1e8fa...b22

[AnonymBruker]

De gangene jeg har vært voldsomt forelsket har det endt fryktelig galt. Mistet meg selv helt og finner meg plutselig i et forhold hvor ingen grenser er avklart på forhånd. Aksepterer ting jeg ellers aldri ville akseptert og lot meg manipulere lettere. Så da jeg møtte min nåværende samboer så var jeg så glad for å ikke bli fullstendig betatt av han. Istedenfor føler jeg ro, fred og trygghet rundt han. Hatt god tid til å bli kjent og etablere sunne grenser som begge er enige i. Det er slik jeg visste han var den rette, i motsetning til disse guttene som jeg totalt endret personlighet for slik at de ikke skulle synes jeg var kjedelig og teit. (Noen så barnslig!)

Er ikke nødvendigvis tilfelle for alle.. Kan fint starte forholdet slik. Men for min og samboers del så kom den store forelskelsen snikende og etter mange delte minner sammen. Elsker han fremdeles høyt. Det har ikke blitt kjedelig fordi forelskelsen plutselig forsvant

Anonymkode: 21a40...177

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man ellers bli sammen? Så fort kåtheten og forelskelsen er borte,så er det ikke noe mer å satse på. Det kan vare lenge, men det går over. De som tar til takke,er bare redde for å bli værende alene.

Anonymkode: a811e...aac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Er det ikke trist for partneren å vite at den andre ikke er/har vært forelsket da?

Anonymkode: dd6b6...ca2

Jeg tror mannen min synes det var trist i begynnelsen. For han var jo så forelsket, hvorfor var ikke jeg, liksom. 

Men så har vi hatt et veldig nært og godt forhold, med mye kjærlighet, noe mange aldri får. Så hva er det å være lei seg for. 

Det jeg sier til han er at "jeg har aldri elsket noen som deg, og ser ikke for meg livet uten deg, da jeg møtte deg var det som å komme hjem, og jeg føler at du er mitt hjem" hvis man har det, er det noe å være trist for egentlig? 

Anonymkode: 6b98d...674

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvorfor skal man ellers bli sammen? Så fort kåtheten og forelskelsen er borte,så er det ikke noe mer å satse på. Det kan vare lenge, men det går over. De som tar til takke,er bare redde for å bli værende alene.

Anonymkode: a811e...aac

Eventuelt kan man se det omvendt. At de som tar til takke med forelskelsen går glipp av noe. De som aldri blir lenge nok til å kjenne intensiteten av varig og trygg kjærlighet. 

Har aldri vært forelsket men kan nå etter 8 år kjenne det krible av kjærlighet og lykke av tanken på mannen. For meg er dette 1000 ganger bedre enn de gangene jeg har vært forelsket før. 

Anonymkode: 6b98d...674

[Hippogriff]

Skjønner fornuften i det folk skriver her. Likefullt ville jeg følt en sorg ved å gå inn i et forhold uten at det er en intens gjensidig forelskelse. Ville knekt meg å få høre godt uti et forhold at mannen aldri var skikkelig forelsket i meg. Ville følt meg lurt. Syns i alle fall det er noe man må være ærlig på. 

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (2 minutter siden):

Skjønner fornuften i det folk skriver her. Likefullt ville jeg følt en sorg ved å gå inn i et forhold uten at det er en intens gjensidig forelskelse. Ville knekt meg å få høre godt uti et forhold at mannen aldri var skikkelig forelsket i meg. Ville følt meg lurt. Syns i alle fall det er noe man må være ærlig på. 

Men trenger han å si at han aldri har vært stormende forelsket da?

Å si "jeg har aldri vært forelsket i deg" kan være veldig brutalt, men hvis han sier ting som er sagt tidligere i tråden (se sitatene under), ville du da ikke tolket det som om han var helt på knærne etter deg?

 

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

 

Da jeg møtte deg følte jeg en umiddelbar tiltrekning, en sterk følelse av samhørighet, trygghet, og noe jeg ikke kan beskrive på en annen måte enn en visshet.  Det var bare noe helt selvfølgelig med at det skulle være oss to.

Kall det gjerne "kjærlighet ved første blikk", for det var slik det føltes, og følelsene har bare blitt sterkere ettersom årene har gått.

 

 

Anonymkode: 02fd1...c85

 

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

 "jeg har aldri elsket noen som deg, og ser ikke for meg livet uten deg, da jeg møtte deg var det som å komme hjem, og jeg føler at du er mitt hjem" 

Anonymkode: 6b98d...674

 

Anonymkode: 02fd1...c85