Et hode i konstant forsvarsmodus - andre som har det sånn?

[AnonymBruker]

Jeg føler at hodet mitt har satt seg fast i en slags konstant forsvarsmodus, og det har i grunnen vært sånn hele livet. Jeg innså ikke at det kanskje ikke er helt vanlig før i fjor, da jeg ved en tilfeldighet fortalte mannen min om hvordan hodet konstant kverner på hvordan jeg kan svare dersom noen tilfeldige skulle slenge kommentarer etter meg i offentligheten. På det tidspunktet var jeg gravid, og nesten hver gang jeg beveget meg utendørs, eller i det minste på offentlig transport, så kvernet hodet rundt kjappe replikker jeg kunne komme med dersom noen kommenterte at jeg var feit. Da jeg fortalte mannen om dette, så ble han overrasket over at jeg er så innstilt på at det skal komme dritt-kommentarer etter meg, og at jeg er i forsvarsmodus. 

Dermed gikk lyset opp for meg, "dette er kanskje ikke sånn alle er"? For jeg kan ikke huske et tidspunkt hvor jeg ikke har vært sånn. Det er ikke sånn at jeg vanligvis blir slengt kommentarer etter, det har kanskje skjedd en håndfull ganger gjennom livet, og sannsynligvis var det enkelte hendelser på ungdomskolen, og kanskje én og annen gang på byen sent om natten? Det er i hvert fall en solid overreaksjon at hjernen min bruker så mye av sin kapasitet på noe som tross alt sannsynligvis ikke vil skje. 

Har dette et navn? Finnes det noen teknikker jeg kan bruke for å redusere det? Jeg er rimelig lei av å alltid være i fight-mode, liksom. 

Anonymkode: ac5ef...c88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg føler at hodet mitt har satt seg fast i en slags konstant forsvarsmodus, og det har i grunnen vært sånn hele livet. Jeg innså ikke at det kanskje ikke er helt vanlig før i fjor, da jeg ved en tilfeldighet fortalte mannen min om hvordan hodet konstant kverner på hvordan jeg kan svare dersom noen tilfeldige skulle slenge kommentarer etter meg i offentligheten. På det tidspunktet var jeg gravid, og nesten hver gang jeg beveget meg utendørs, eller i det minste på offentlig transport, så kvernet hodet rundt kjappe replikker jeg kunne komme med dersom noen kommenterte at jeg var feit. Da jeg fortalte mannen om dette, så ble han overrasket over at jeg er så innstilt på at det skal komme dritt-kommentarer etter meg, og at jeg er i forsvarsmodus. 

Dermed gikk lyset opp for meg, "dette er kanskje ikke sånn alle er"? For jeg kan ikke huske et tidspunkt hvor jeg ikke har vært sånn. Det er ikke sånn at jeg vanligvis blir slengt kommentarer etter, det har kanskje skjedd en håndfull ganger gjennom livet, og sannsynligvis var det enkelte hendelser på ungdomskolen, og kanskje én og annen gang på byen sent om natten? Det er i hvert fall en solid overreaksjon at hjernen min bruker så mye av sin kapasitet på noe som tross alt sannsynligvis ikke vil skje. 

Har dette et navn? Finnes det noen teknikker jeg kan bruke for å redusere det? Jeg er rimelig lei av å alltid være i fight-mode, liksom. 

Anonymkode: ac5ef...c88

Har du opplevd å bli mobbet eller har andre dårlige erfaringer med andre mennesker? 
 

Jeg er ikke forberedt på kommentarer fra fremmede men jeg kan kjenne meg igjen i det å forvente at noe negativt skal skje. Jeg opplevde mye frykt som barn som jeg ikke fikk hjelp med å bearbeide og jeg har havnet i flere giftige relasjoner senere i livet og alle disse erfaringene har gjort at jeg opplever livet som farlig og kroppen er konstant i beredskapsmodus. Tankene går også til det å beskytte meg emosjonelt.

Anonymkode: aa20e...2ea

[Gjest CSe0gvmY2b]

Jeg har det også slikt, utrolig slitsomt, har bare alltid vært sånn😥

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har du opplevd å bli mobbet eller har andre dårlige erfaringer med andre mennesker? 
 

Jeg er ikke forberedt på kommentarer fra fremmede men jeg kan kjenne meg igjen i det å forvente at noe negativt skal skje. Jeg opplevde mye frykt som barn som jeg ikke fikk hjelp med å bearbeide og jeg har havnet i flere giftige relasjoner senere i livet og alle disse erfaringene har gjort at jeg opplever livet som farlig og kroppen er konstant i beredskapsmodus. Tankene går også til det å beskytte meg emosjonelt.

Anonymkode: aa20e...2ea

Ja, eller, det var ting jeg ble mye ertet for tidlig i livet (barnehage og tidlig barneskoleår), uten at jeg skal si at det nødvendigvis var mobbing.  Jeg har vel innsett at det har en sammenheng. I tillegg følte jeg på mye utrygghet som barn, så det sitter nok også litt fast. En del av de tingene som jeg merker at jeg tenker mest på, er ting som foreldrene mine kunne kommentere på og kritisere, og som var ting jeg som barn hadde liten kontroll over (f.eks. vekt). 

Anonymkode: ac5ef...c88

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn. Mobbing på barneskole og ikke en snill mor. Ble bevisst dette for noen få år siden. Er 32 nå. Meditasjon hjelper meg mye og å gjøre det som gjør meg glad. For sånne som oss er det ikke avslapning å ha tid til å tenke. Hold deg i aktivitet, ikke dra deg i senga. Bruk pausene aktivt med meditasjon. Når du tar deg selv i å tenke sånn, gjør du pusteøvelser og går til kroppen din i stedet. Det er slitsomt, men det er verdt det. Poenget er at du skal reprogrammere systemet ditt. Det tar tid. Forsvar er din modus operandi, så i begynnelsen må du ta deg selv i det nesten hele tiden. Det tar tid, men begynn å jobbe med det med det samme. Lykke til. Det er en app som heter mindfullness som jeg bruker.

Anonymkode: 1179c...ec6

[AnonymBruker]

Hvordan er det for dere å være sammen med andre mennesker på fritid/jobb? Jeg kjenner at jeg blir deprimert av å være sammen med alle andre enn noen få venner av meg. Jeg er trygg på noen av kollegaene men de fleste føler jeg meg ikke trygg med, og er konstant anspent utenfor huset. Nå er jeg sykmeldt fordi kroppen greide ikke mer og klappet sammen igjen. Vindt å si men jeg føler meg fri til å være meg bår jeg er alene. Selv om jeg helst vil klare å være med andre og å klare jobben betyr ekstremt mye så opplever jeg det mest som vondt og vanskelig.

Anonymkode: aa20e...2ea