Noen som har kuttet ut egne foreldre? Langt innlegg

[AnonymBruker]

Har ett dilemma. Har lite familie som jeg har kontakt med, ikke mye kontakt med min far og mine besteforeldre er døde. Noe kontakt med søsken. Den jeg har hatt mest kontakt med er min mor, men i flere år har jeg lurt på hvor godt denne kontakten egentlig har gjort meg. 

Min mor har en psykisk diagnose, som har gått mye ut over meg. Hun har gjort ting som ikke henger på greip, som eksempel prøvd å sykeliggjøre meg ved å fortelle meg at jeg er syk som hun. Hun har i mange år prøvd å få meg til å få samme diagnose, bestukket meg med eksempel sydenturer mot at jeg la meg inn i ungdomstiden etc. De fant aldri noe, og når hun fikk vite jeg var frisk ble hun sint og sa hun skulle slutte å behandle meg fint for hun bare behandlet meg greit siden hun tenkte jeg var syk som hun. 

Hun prøvde også å få meg umyndiggjort når jeg var 18, fordi hun mente jeg ikke var voksen. Hun sendte brev til barnevernet og hele pakken, noe som selvfølgelig ikke fikk gjennomslag og jeg ble heldigvis myndig. I barndommen har jeg fått mye penger som ble satt på sparekonto, brukt noe men hadde ca 40 000 igjen. Alle disse pengene var borte dagen jeg fylte 18 da hun mente jeg skyldte hun penger i regninger jeg ikke hadde betalt. 

Hun har prøvd å ta livet sitt mange ganger, og når jeg eksempel tar opp at jeg ikke ønsker å vite om hun har en dårlig periode kan hun svare «ja det er jo deg det er synd i når jeg er syk». Om ikke jeg eksempel gikk på butikken å kjøpte cola til hun kunne hun si at jeg aldri skulle spørre hun om noe igjen. 

På toppen av dette har hun løyet om hvem min biologisk far er. Jeg er vokst opp med en som jeg har tenkt var min far, men det kan altså være en annen. Min far jeg er vokst opp med har jeg hatt lite kontakt med og han har stilt svært lite opp, noe hun vet. Likevel har hun aldri fortalt meg at jeg kanskje har en annen far. 

Når jeg tar opp at jeg ønsker å finne dette ut, truer hun med å ta livet sitt, sender meg selvmordsmelding, sier at hun kun har halve del av livet igjen og gråter og spiller verdens største offer. Sier at han som kan være faren min er en dårlig person som aldri har tatt kontakt før nå, at han utnyttet hun når hun var full, at alle snakker stygt om han, at hun var syk, etc. 

To måneder etterpå kan hun ringe meg å si hvor lik jeg er på min far jeg er vokst opp med, til tross for at hun vet at jeg vet - og at hun vet at han kanskje ikke er faren min. Føler det er manipulerende og sykt, akkurat som om hun glemmer eller driter i hva hun har gjort. 

Om jeg sier meningen min på ting eller har ønsker om ting, kan hun svare nedlatende for å fremstille min mening som dum eller teit. Eksempel at jeg har lyst å dra til hellas, og hun ikke liker hellas - da kan hun svare «Okei?? Hellas?! Jaha.. Hva skal du der da liksom?» 

Tar jeg opp måten hun behandler meg på er hun alltid ett offer, der er alltid utrolig synd i hun for at jeg «angriper» og «kjefter» på hun og det ender opp med at hun avbryter samtalen for hun vil ikke «ta imot dritt fra meg». Kjenner at det er som å snakke til en vegg, der jeg alltid blir fremstilt som fæl for å sette foten ned når hun manipulerer og er slik hun er. Likevel har jeg lite kontakt med egen familie, og vet derfor ikke hva jeg bør gjøre? Har barn og samboer heldigvis, og veldig god kontakt med hans familie. 

Hun har jo mange gode sider også, og har vært grei mange ganger selvfølgelig. Er bare redd at det virker så negativt inn på min egen psykiske helse at kontakten ikke er verdt det lenger. Det høres kanskje enkelt ut at jeg bør kutte kontakt, men hele situasjonen får meg svært lei meg og jeg er også redd for at hun blir lei seg 

Anonymkode: 5ea61...ee3

[ESFP]

Dette må være skikkelig vanskelig. Det er ikke enkelt å kutte all kontakt med en forelder. Du vet bare selv hva som er riktig å gjøre. Hva som er riktig i dag, trenger ikke å være det som er riktig å gjøre om noen måneder. 

Det aller viktigste er at du har tydeige grenser, og at du klarer å se at det er hennes lidelse som snakker og at det ikke handler om deg. Hva med å skape mer avstand enn det du har i dag? Ha mindre kontakt. 

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ned kontakten til et minimum, et par meldinger i året. Jeg svarer ikke på manipulerende meldinger som "tenk å behandle din mor som du gjør", "nå skulle din far ha sett deg" (han er død). Valget er enkelt dersom man har flest negative samhandlinger med personen enn positive. Moren min kan være verdens morsomste, koselig og lage fantastisk mat, men hun er mest negativ, kritisk, giftig, manipulerende. Jeg fikk skyvøy puls etter hver samtale, ble skjelven, uvel og gråt av og til. Ordene hennes hadde så ekstremt mye makt over meg. Jeg har vært innom psykolog og i tillegg lest mye om narsissistiske mødre. Det å forstå at moren min er kynisk og kalkulert og ikke unner meg gode ting var en viktig faktor for å kunne slutte å bry meg så mye.. nå svarer jeg ikke på annet enn det jeg må. Sender bursdagshilsen og julehilsen. Målet er å kutte helt. Føler med deg og det er et klokt valg å kutte ned på kontakten med giftige mennesker. 

Anonymkode: 03e69...ca2

[AnonymBruker]

Dette høres skikkelig vanskelig og traumatisk ut. 

Mtp at hun ikke er bedre og fremdeles utsetter deg for disse krenkelsene så høres det ut som det kan være godt for psyken å kutte henne ut. 

Jeg har kuttet ut mine foreldre siste året. Det ble for vanskelig. Min mor går dog i behandling og jeg håper på sikt å gjenoppta kontakten. Jeg har trengt tid til å prosessere mine ting. Med avstanden ble det enklere å se en hel del tydelig. Mine foreldre har aldri utsatt meg for slikt som din mor, men  nok vansker til at det har gjort veldig godt å få lov å "vokse litt opp på egen hånd" nå siste året og finne ut hvem jeg er uten den for tette kontakten og vanskelig påvirkning. 

Så kanskje det er mulig å ta det valget for en periode? Og så som men kanskje du finner ut at du vil ha litt kontakt, men på en annen måte. Eller du ser at livet er bedre uten? 

Du er i alle fall ikke ansvarlig for eller tvunget til å være med din mor. 

Sender deg styrke og varme tanker. Det høres ikke lett ut det valget du står i, jeg vet i alle fall det var tungt for meg. 

Anonymkode: 8948d...0a1

[AnonymBruker]

Jeg har en far som er alkoholiker og som det bare er tull og rør med.

Jeg er veldig ukomfortabel rundt ham, og har så lite kontakt som mulig.

Ønsker å kutte ut all kontakt, men som deg, så synes jeg det er vanskelig. 

Sender deg en god klem ❤️

Anonymkode: f7d3c...115

[Kalikalinka]

Ut fra alt du forteller her er jeg 100% sikker på at du vil få et bedre liv, lavere skuldre, mindre mentalt stress og langt sunnere psykisk helse den dagen du er sterk nok til å kutte henne ut av livet ditt. 

Jeg heier på deg. Lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Ingen kontakt er bedre enn å få flere of flere dårlige opplevelser, samtidig få det dårlig psykisk. Jeg kuttet all kontakt med far da ordene hans skadet meg, selv om jeg viste at det var han som hadde problemer. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke. Jeg sitter nå igjen med dystymi og personlighetsforstyrrelse, og tørr å påsta at han foråsaket begge.

Helt ærlig er det også vanskelig selv etter du har kuttet all kontakt, for det er på en måte noe du bare må godta. At du ikke kan ha kontakt med din egen forelder, når du selv gjerne vil ha det. Har ikke mor heller så føler meg veldig alene.

Men det at du kutter kontakten nå behøver ikke nødvendigvis å si at det alltid skal være slik. Men man må være egoistisk når man tenker på sin egen psyke over lang tid. Ikke en lett situasjon å være i, har noen andre som eventuelt kan være til støtte gjennom prosessen?

 

Anonymkode: e186c...1ea

[AnonymBruker]

Jeg kjenner faktisk flere som har NULL kontakt med foreldrene. Man må ikke ha kontakt med noen bare fordi "det er jo familie...", som noen sier. Tull. 

De som sier at de har "minimum kontakt". Det er ikke å kutte ut. Minimum kontakt ER jo kontakt. 

Anonymkode: d01ed...1c9

[Nordlending90]

Dette høres helt håpløst å leve med. Det vil bare dra deg ned.

Neste gang hun truer med å ta selvmord ringer du 113, da vil hun måtte stå til ansvar for trusselen, og kommer mest sannsynlig ikke til å gjøre det igjen. 
 

kom deg bort, nyt livet og elsk deg selv.

lykke til.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Ingen kontakt er bedre enn å få flere of flere dårlige opplevelser, samtidig få det dårlig psykisk. Jeg kuttet all kontakt med far da ordene hans skadet meg, selv om jeg viste at det var han som hadde problemer. Det er vanskelig å ikke la seg påvirke. Jeg sitter nå igjen med dystymi og personlighetsforstyrrelse, og tørr å påsta at han foråsaket begge.

Helt ærlig er det også vanskelig selv etter du har kuttet all kontakt, for det er på en måte noe du bare må godta. At du ikke kan ha kontakt med din egen forelder, når du selv gjerne vil ha det. Har ikke mor heller så føler meg veldig alene.

Men det at du kutter kontakten nå behøver ikke nødvendigvis å si at det alltid skal være slik. Men man må være egoistisk når man tenker på sin egen psyke over lang tid. Ikke en lett situasjon å være i, har noen andre som eventuelt kan være til støtte gjennom prosessen?

 

Anonymkode: e186c...1ea

Kjenner meg igjen I dette med at det er vondt selv etter brutt kontakt. Har jo venner, men er noe med at familie liksom ble så vanskelig. Og samtidig disse vennene har det jo så hyggelig med sitt opphav. Det er nok en sorg gjennom livet, selv om det er det beste valget. 

For meg handler det mye om å ta kontroll selv. Aksepterer mitt liv sånn det er, alle har sitt. Men om jeg tar grep så kan jeg gjøre mine forutsetninger til det beste livet jeg kan.

Anonymkode: 8948d...0a1

[AnonymBruker]

Mine foreldre, min mor spesielt, har alltid vært svært kritiske.

Mye i deres liv, utenom det økonomiske, er ikke er på stell i det hele tatt men hver minste lille feil jeg har gjort oppigjennom har blitt blåst opp og fortalt til alt av familie, venner og bekjente.

Det meste av det har vært ren løgn.

Å oppleve å bli så grovt baksnakket av sine egne foreldre, ble jeg dessverre nummen til over tid.

I tillegg til grov emosjonell mishandling og jeg ble mer eller mindre overlatt til meg selv som barn, heldigvis hadde jeg svært omsorgsfulle besteforeldre, ellers så hadde det nok ikke gått så bra med meg som det gjør.

Noen spesifikke handlinger for ett par år siden, fikk jeg helt nok av og har siden ikke tatt kontakt.

 

Det er en sorg og svært trist, spesielt fordi jeg har barn men jeg har rett og slett hatt ett mye dårligere liv enn nødvendig pga foreldrene mine.

 

Nå som vi ikke har kontakt er det en lettelse å slippe uanmeldte besøk som stort sett bare består av kritikk av meg, mannen og barna våre, hvordan huset vårt er, alle valgene vi tar, navnene til barna våre etc.

Alle tlf oppringinger hver dag som bare består av baksnakking av alle i våre omgivelser og kaoset det innebærer å ha dem i livet mitt. Ingen er noengang gode nok og alt blir kritisert konstant.

Samtidig er det svært vondt å ikke kunne ha ett nært forhold til foreldrene mine.

Etter to år uten kontakt ser jeg ting mye klarere og det er dessverre gått opp for meg hvor skadelig disse relasjonene har vært for meg som menneske og jeg har ikke lenger dårlig samvittighet.

Anonymkode: ec8b9...3eb

[AnonymBruker]

Med den ekstreme atferden i dine tenår/som nylig myndig lurer jeg på hva du tenker hennes mange positive sider er? 

Anonymkode: 1fa6e...6fa

[Andro]

Jeg beholdt kontakten fordi hun var grei mot ungene mine.
Selv ville jeg klart meg bedre uten.

[AnonymBruker]

Min mor og jeg avsluttet relasjonen vår da jeg var 20 år. Nå er jeg 50.

Hun hadde store utfordringer med traumer etter egen oppvekst, sitt elendige ekteskap og rus. Hun tok all sin smerte utover meg. 

Så vi kutta, for begges del. Det var enkelt og jeg tenker aldri på henne. 

Anonymkode: 341e8...699