Hvordan fungerer deres familieliv?

[AnonymBruker]

Hvordan er dere som foreldre og partnere samkjørte i hverdagen? 
 

Her savner jeg at mannen gjør ting mens jeg tvinges til å være passiv/inaktiv

Kort fortalt må jeg be mannen min om å gjøre veldig mye. Jeg må be han stelle, leke, kle på, finne frem, trøste, la meg være på do i fred den tiden det tar, tenke seg frem til hva vi kan ha til middag, starte middagslaging uten at jeg sier noe. Komme og ta over for meg i selskap for eksempel - så jeg også kan være med de voksne og ikke bare underholde/følge med på barna..
Med mindre jeg ikke sier noe så sitter han rett opp og ned og venter på at jeg skal spørre om han kan bistå i hva jeg håpte skulle være en flytende dynamikk. 
 

Hva gjør jeg når det ikke hjelper å si noe? Er det sånn det er i en familie?

Anonymkode: 3fbb8...237

[AnonymBruker]

Klarer han å komme seg på jobb hver dag? Fylle bensin på bilen på veien om det trengs? Mulig rekker han også møter, leverer innen tidsfrister? Får til og med i seg lunsj i løpet av en dag?

Da er du sammen med en person som kan, men bare ikke gidder. Og det er fullstendig respektløst ovenfor deg. 

Anonymkode: 74505...01b

[Hmmmmmm]

Han lar deg ta dritt jobben. Jo før du innser det jo bedre er det, for deg. 

[AnonymBruker]

Gjorde han noe av dette før dere fikk barn? Mange menn blir hjelpesløse og regner med kvinnen skal ta alt når de blir far.

Anonymkode: e2d7c...035

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvordan er dere som foreldre og partnere samkjørte i hverdagen? 
 

Her savner jeg at mannen gjør ting mens jeg tvinges til å være passiv/inaktiv

Kort fortalt må jeg be mannen min om å gjøre veldig mye. Jeg må be han stelle, leke, kle på, finne frem, trøste, la meg være på do i fred den tiden det tar, tenke seg frem til hva vi kan ha til middag, starte middagslaging uten at jeg sier noe. Komme og ta over for meg i selskap for eksempel - så jeg også kan være med de voksne og ikke bare underholde/følge med på barna..
Med mindre jeg ikke sier noe så sitter han rett opp og ned og venter på at jeg skal spørre om han kan bistå i hva jeg håpte skulle være en flytende dynamikk. 
 

Hva gjør jeg når det ikke hjelper å si noe? Er det sånn det er i en familie?

Anonymkode: 3fbb8...237

Min var også slik, og til slutt sa jeg at han fikk enten skjerpe seg og dra lasset ellers ble det streik fra min side. Som sagt så gjort, jeg gjorde akkurat som han pleide. Slang meg på sofaen etter jobb, ventet til han ba meg hjelpe med dusjing/legging av barn, vasket ikke klær, ryddet ikke kjøkkenet om kvelden, henviste barna til pappa hver gang de ba om noe. Det var utrolig krevende å stå i det de ukene det varte, men det fungerte bedre enn mas han bare lukket ørene for.

Når jeg skriver det her virker det helt idiotisk, men det var faktisk det eller skilsmisse. Han er høyt utdannet med en krevende stilling så han har jo alle forutsetninger for å mestre hverdagen uten å fremstå som en amøbe.

Anonymkode: 647a7...5d7

[Gjest Lykkedykker]

Kona er ufør, så hun tar ser av ganske mye når det kommer til barna. Men i de tilfeller hvor jeg kan levere i barnehagen så gjør jeg det. Ikke alltid jeg starter sent som bussjåfør. 
 

Er vi ute med barna er det som regel jeg som leker med dem. Jeg foretrekker det fremfor å sitte på en benk å prate med andre foreldre. Ender som regel opp med å leke med alle barna på lekeplassen. 

[Andro]

Menn som sier opp hjemme bør få bo alene

[AnonymBruker]

Hos oss er det veldig skjevfordelt. Han er flink med barna, alltid vært flink der. Han tar også alt ute i hagen, snømåking, vaske biler etc. Men i huset? Heeelt elendig. Jeg vasker alle klærne, bretter, vasker, rydder. Passer på at barna har det de trenger. Handler og lager middag. Men jeg har blitt flinkere med årene til ikke å irritere meg. Lar oppvasken stå og sier at han og barna må ta den. Delegerer mye mer enn jeg har gjort tidligere. Ber han finne på middag, i verste fall ber jeg ham kjøpe. 
 

Jeg var hjemme i noen år pga sykdom og han ble ganske slapp da. Men nå har jeg myyyye større belastning enn ham (100% jobb og 100% masterstudier) så kjenner jeg verken orker, rekker eller gidder å gjøre alt lenger.

Anonymkode: f9a8c...dfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hos oss er det veldig skjevfordelt. Han er flink med barna, alltid vært flink der. Han tar også alt ute i hagen, snømåking, vaske biler etc. Men i huset? Heeelt elendig. Jeg vasker alle klærne, bretter, vasker, rydder. Passer på at barna har det de trenger. Handler og lager middag. Men jeg har blitt flinkere med årene til ikke å irritere meg. Lar oppvasken stå og sier at han og barna må ta den. Delegerer mye mer enn jeg har gjort tidligere. Ber han finne på middag, i verste fall ber jeg ham kjøpe. 
 

Jeg var hjemme i noen år pga sykdom og han ble ganske slapp da. Men nå har jeg myyyye større belastning enn ham (100% jobb og 100% masterstudier) så kjenner jeg verken orker, rekker eller gidder å gjøre alt lenger.

Anonymkode: f9a8c...dfe

Av nysgjerrighet.

Hvorfor blir "vaske biler" alltid nevnt i denne typen tråder? Det er jo en nada-oppgave sett mot det meste annet.

Når bilen jeg kjører skal vaskes kjører jeg bare til vaskehall, lar dem mulig og da en innvendig vask i forbindelse med dekkskift. Men hadde jeg tatt det selv ville jeg ikke hatt noe som helst i mot det. En times tid med en god podcast på øret, i egne tanker. I stedet for å holde fortet på kjøkkenet med "mamammama!!!", lyd fra en skjerm der, mat som svir seg her.. 

Så min mening er at menn kan ta denne "vaske bil" greia si og stikke opp et visst sted, i alle fall om de ikke er villige til å bytte den mot å lage middag hver dag. 

Anonymkode: 74505...01b

[AnonymBruker]

Til de av dere som sier han er giddalaus og ikke har respekt så er det jo nettopp derfor jeg lurer på HVA jeg kan gjøre? Jeg vet mitt eget problem og er ikke blind. 

Vi har hus, barn, biler og hunder - jeg vil jo prøve mitt for å få det til å gå før jeg må nedgradere til en bil uten lån og leie et bøttekott.. selvom jeg gradvis bare blir mer og mer sikker på skilsmisse er det ikke helt dødt - han gjør skippertak, men som regel i takt med at jeg går drittlei.

 

TS

Anonymkode: 3fbb8...237

[Kåre Per]

Kjenner meg litt igjen her som mann. På noen områder var det et mas uten like for at jeg skulle gjøre ting, men også en veldig kritikk på hvordan jeg utførte tingene. Samtidig var det ting som bilvedlikehold, vedhogst, elektrisk arbeid i huset samt det meste av tungt hagearbeid jeg tok meg av.

Matlaging, bleieskift etc var likt fordelt.

 

[AnonymBruker]

Her tar mannen ansvar for klesvask, hoveddelen av rydding, helgevask har vi delt mellom oss, jeg tar handling og matlaging og det meste av 3. skiftet. Ungene henvender seg mest til meg, men mannen er flink til å ta tak om det er utfordringer. Vi har like travle jobber, så hvorfor skulle jeg ta alt? 

Den husarbeidsappen har hjulpen en del par til å våkne og se skjevdelingen. 
Ellers har jeg tro på å kommunisere tydlige krav. At du kommuniserer hvordan set påvirker deg. At du forventer at han gjør X og Y på eget initiativ som den voksne mannen han er. Så er det også viktig at du lar han løse det på sin måte uten å gripe inn eller korrigere.

Anonymkode: c5201...fff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Her tar mannen ansvar for klesvask, hoveddelen av rydding, helgevask har vi delt mellom oss, jeg tar handling og matlaging og det meste av 3. skiftet. Ungene henvender seg mest til meg, men mannen er flink til å ta tak om det er utfordringer. Vi har like travle jobber, så hvorfor skulle jeg ta alt? 

Den husarbeidsappen har hjulpen en del par til å våkne og se skjevdelingen. 
Ellers har jeg tro på å kommunisere tydlige krav. At du kommuniserer hvordan set påvirker deg. At du forventer at han gjør X og Y på eget initiativ som den voksne mannen han er. Så er det også viktig at du lar han løse det på sin måte uten å gripe inn eller korrigere.

Anonymkode: c5201...fff

Vi har forsøkt appen men den faset vi ut fort. Vi kommuniserer, og jeg føler selv jeg er tydelig på disse tingene jeg tenker må til for dynamikken - men det går ikke inn, eller så er det forbedring i to uker før det dør igjen. 
 

Jeg er litt lei av å snakke med han om det, lei av å føle at jeg bare maser.. Tenkt på parterapi, men vet ikke om det hjelper å gi samme budskap i påhør av en annen. 

Anonymkode: 3fbb8...237

[AnonymBruker]

Kåre Per skrev (26 minutter siden):

Kjenner meg litt igjen her som mann. På noen områder var det et mas uten like for at jeg skulle gjøre ting, men også en veldig kritikk på hvordan jeg utførte tingene. Samtidig var det ting som bilvedlikehold, vedhogst, elektrisk arbeid i huset samt det meste av tungt hagearbeid jeg tok meg av.

Matlaging, bleieskift etc var likt fordelt.

 

Mannen har ikke tatt bleieskift på en uke. I dag var første gang på to uker at han var med på kveldsstell. 
 

Han lager ofte middag og ordner med klesvask, noen skippertaksrunder med husrydding innimellom. Ellers må jeg gi han oppgaver. 
 

Han liker utendørs arbeid og skrur bil for glede, likevel er utendørs arbeid også noe jeg blir med på og vil gjøre. Kritikken kommer når ting blir gjort halvveis, uten engasjement eller initiativ. 

Anonymkode: 3fbb8...237

[Trolltunge]

Var veldig skjevfordelt, men nå har vi god balanse. Vi skrev rett og slett opp alle oppgaver, litt gruppert etter tid de tar, og så fordelte vi alt. Deretter rørte jeg ikke hans oppgaver. Uansett. Det vil si, jeg gjør dem selvfølgelig om han er bortreist. 

Ikke kan han klage, for han fikk velge først, og ikke har han klaget heller, for dette ble vi jo enige om. Han har også oppgaver som må gjøres, ellers fungerer ikke hverdagen, så... 

Min mann sier selv at det er mye bedre nå. Mas og krangling om slikt kostet også ham mer energi og trivsel enn det koster ham å gjøre sine oppgaver. Innimellom roter han fremdeles litt mye, men da legger jeg bare hans rot på hans del av senga, så han får rydde det. Er lenge siden jeg har gjort det nå, for han har skjønt at det bare slår tilbake på ham å ikke rydde etter seg etterhvert. 

[AnonymBruker]

Skjevfordelt. Han må hele tiden settes i gang, få beskjed om, få lister, få oppgaver... Flink i et par uker når han får kjeft fordi alt er kaos og så er vi tilbake der vi startet. En stor belastning 

Anonymkode: 6f5cb...595

[AnonymBruker]

Kåre Per skrev (1 time siden):

Kjenner meg litt igjen her som mann. På noen områder var det et mas uten like for at jeg skulle gjøre ting, men også en veldig kritikk på hvordan jeg utførte tingene. Samtidig var det ting som bilvedlikehold, vedhogst, elektrisk arbeid i huset samt det meste av tungt hagearbeid jeg tok meg av.

Matlaging, bleieskift etc var likt fordelt.

 

Og igjen;

hvorfor er denne "bilvedlikehold" så krevende? Hva går det i egentlig?

Jeg har eid bil i 20 år, og verken jeg eller mannen har definert "bilvedlikehold" inn i arbeidsfordelingen, da det rett og slett tar nærmest null tid sett mot minst 50 andre oppgaver. 

Og gi oss en helg på skogseiendommen til familien, så har jeg og han sammen fikset nok ved til hele vinteren og vel så det. 

Elektrisk arbeid? Hva går det i? Omfang og varighet? 

Anonymkode: 74505...01b

[AnonymBruker]

Tror jeg gjør meg litt dårlig forstått.. 

 

Han bistår hjemme, gjerne rydder en gang i blant, setter på klesvask og går inn med oppvasken (variabelt om den kommer seg inn i maskinen men..), det er ikke arbeidsoppgavene det står på. Syns det er vanskelig å forklare.. 

Et eksempel er at han gjerne står opp litt før oss på morgenen. Han rekker da å gå på do, kle på seg og sitte på telefonen en stund før vi står opp. Når jeg står opp går jeg på do - da kunne han ha tatt imot barnet, skiftet klær og bleie. Men istedenfor blir han sittende på telefonen, også må jeg ta både meg selv og barnet. Videre går jeg og barnet ut på stua - barnet har klær på seg, mens det har ikke jeg. Så jeg må finne klær og kle meg, mannen blir sittende på telefonen så når jeg har kledd meg må jeg finne frokost til barnet (eller be mannen gjøre det..), videre er det gjerne krangling om å få gredd hår og pusset tenner på barn - så jeg må ta meg av det mens han sitter på telefonen før han går ut og starter bilen. Fordi tilnærmingsmåten hans som regel er «du må bare», og ingen morsomheter rundt det, så velger gjerne barnet meg også. Og jeg er ingen fan av «du må bare», så jeg gjør nok også meg selv en bjørnetjeneste i å da gjøre det på «mitt vis». 
Videre er jeg den som kler barnet i uteklær, plasserer i bilen og sier farvel.
 

På ettermiddagen etter jeg har hentet i barnehage, så er jeg med barnet - mannen lager gjerne middag og er entusiastisk med det, jeg og barnet dekker på eller omvendt. Middagen går som regel veldig fint! Der har vi en så fin dynamikk! Men med engang middagen er over så er det litt lek og kveldsstell og da faller alt igjen på meg. Jeg starter gjerne litt aktiviteter og må be mannen reise seg og være med på det, siden er det jeg som må ta barnet med på badet, kler av - bader/vasker/pusser tenner. Mannen gjør klart soverom, siden sovner barnet og da ender gjerne dagen. 
 

Husholdningsoppgavene blåser jeg litt i da jeg er mye hjemme (turnus), så jeg sysler med det når jeg har fri. Vi er også veldig fortrolig med litt rot - at skoene ikke står på rekke i gangen gjør ikke noe så lenge de er tørre, klærne er rene og bad/kjøkken er hygienisk. Det er enkelt å opprettholde.. 

 

Jeg savner bare at han har engasjement for barnet vårt og tar initiativ selv. Jeg har forsøkt å ikke begynne med noe eller å be han om noe etter samtalene våre - men det skjer ingenting. Selv har han ikke noe problem med at jeg hele tiden spør eller ber han om noe - men jeg tror ikke han ser at det for meg er som å ha et voksent barn. Det er slitsomt, og føles ufattelig ensomt ut i noe som skal være noe vi gjør sammen og som jeg syns burde gli fint. Jeg føler meg som en alenemor med mannen på slep - og trives egentlig best de dagene han ikke er hjemme.. 

 

 

Anonymkode: 3fbb8...237

[AnonymBruker]

Det du skriver er på en måte gjenkjennbart, og vi hadde mange diskusjoner rundt dette da barna var yngre. Jeg tar fortsatt mer enn ham hjemme, og det er stortsett alltid jeg som har oversikt over bursdager, kjøreplaner til aktiviteter, ukeplaner på skolen og det er jeg som organiserer besøk av venner m etc. MEN: Jeg tror det er ulike forklaringer på hvorfor det har blitt sånn. Blant annet har nok jeg helt andre krav til hvordan det skal se ut hjemme og jeg har et helt annet engasjement for det sosiale. Jeg tror han tenker at ungene ordner opp med besøk selv (de er i tidlig småskolealder), og har ikke selv så stort sosialt behov, så da tenker han ikke over at det er fint om vi tar initiativ til å invitere med hjem etc. Mtp hvordan det ser ut hjemme, er han mer et skippertaksmenneske som lever fint med at det ligger strødd rundt omkring, mens jeg rydder etterhvert og liker at det ser greit ut hjemme. Dette gjør at jeg blir frustrert over at han gjør så lite, mens han egentlig blir frustrert over mine standarder. Jeg må også si at da han måtte reise bort noen dager og det ble behov for en del arbeid som jeg ikke vanligvis gjør (bilen måtte raskt på verksted, snø måtte måkes, søppelskuret måtte fikses), merket jeg at han bidrar med mer enn jeg vanligvis tror, men det som kanskje er tilfelle, er at jeg tar alt som må til i det daglige og som kanskje ikke merkes så godt, mens han tar alle de ekstra tingene som  kommer på toppen av dette. 

Anonymkode: 6198f...75a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hvordan er dere som foreldre og partnere samkjørte i hverdagen? 
 

Her savner jeg at mannen gjør ting mens jeg tvinges til å være passiv/inaktiv

Kort fortalt må jeg be mannen min om å gjøre veldig mye. Jeg må be han stelle, leke, kle på, finne frem, trøste, la meg være på do i fred den tiden det tar, tenke seg frem til hva vi kan ha til middag, starte middagslaging uten at jeg sier noe. Komme og ta over for meg i selskap for eksempel - så jeg også kan være med de voksne og ikke bare underholde/følge med på barna..
Med mindre jeg ikke sier noe så sitter han rett opp og ned og venter på at jeg skal spørre om han kan bistå i hva jeg håpte skulle være en flytende dynamikk. 
 

Hva gjør jeg når det ikke hjelper å si noe? Er det sånn det er i en familie?

Anonymkode: 3fbb8...237

Høres jo absolutt ut som om du tenker mange tanker du ikke deler med han?
Du må snakke med han om hva du forventer av han. Og han må snakke om hva han forventer av deg.
Da fungerer samliv godt  

Men om du ikke forteller han at du forventer at han tar over i selskap så du får alenetid med voksne, så kan ikke han vite at du ønsker deg det. 

Og - om du forteller han hva som er viktig for deg og han driter i det - da har du et het annet problem... 
Men antar mest at du ikke har fortalt han hva du forventer.

Anonymkode: ada44...617