Nærmer seg termin, føles som jeg skal dø

[AnonymBruker]

Går inn i uke 36 med første barn snart så det nærmer seg. Har vært mye nedfor og hatt nye humørsvingninger gjennom hele graviditeten men nå har det tatt seg veldig opp. Kan også nevne fødsel er noe som skremmer meg kolossalt. 
 

Den siste tiden føles det som termindato er dato for når jeg dør/forsvinner. Har absolutt ingen glede for hva som skal skje overhodet. Gråter daglig fordi alt er skummelt og trist og føler ikke mannen bryr seg eller tar meg seriøst, og at han bare er lei av meg og humøret mitt. Føler meg mer og mer som en skada hund som vil gjemme seg i skogen for å dø alene for å ikke plage flokken. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget engang men vil ikke ha det sånn her… noen som har følt noe lignende?
Føler meg helt gærn og veldig alene..

Anonymkode: 49b79...f85

[AnonymBruker]

Du må ta kontakt med jordmor, fastlegen eller fødeavdelingen asap og få støtte. 

Anonymkode: 099cc...7ea

[AprilLudgate]

Jeg ville jo tenkt du har svangerskapsdepresjon, og risikoen for at det sklir over i fødselsdepresjon er høy. 
 

Så jeg synes du skal kontakte helsestasjonen/jordmor og spørre om de har psykiatrisk sykepleier der du kan snakke med.

Og så få henvisning til psykolog eller DPS av fastlege. 
 

Dette er ikke normal nedstemthet, du er syk.

Det kan tenkes mye hormoner vil gjøre at du føler deg mye bedre etter fødsel, men jeg ville nå vært føre var og hatt en plan for eventuell oppstart på ssri i samråd med lege dersom det vedvarer etter fødsel også. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (Akkurat nå):

Jeg ville jo tenkt du har svangerskapsdepresjon, og risikoen for at det sklir over i fødselsdepresjon er høy. 
 

Så jeg synes du skal kontakte helsestasjonen/jordmor og spørre om de har psykiatrisk sykepleier der du kan snakke med.

Og så få henvisning til psykolog eller DPS av fastlege. 
 

Dette er ikke normal nedstemthet, du er syk.

Det kan tenkes mye hormoner vil gjøre at du føler deg mye bedre etter fødsel, men jeg ville nå vært føre var og hatt en plan for eventuell oppstart på ssri i samråd med lege dersom det vedvarer etter fødsel også. 

Har allerede snakket med jordmor om depresjon. Ble henvist til familietjenesten og snakket med en dame, det hjalp ikke noe. 
Og jeg føler ikke at å snakke med noen vil endre noe som helst, føler dette er snakket ihjel for jeg holder det ikke for meg selv, blir ikke bedre og tankene forsvinner ikke snakking.. dessverre. Vet det kan og har hjulpet mange andre men. Håper vel egentlig bare på at dette er mye hormoner som tuller med meg og at det blir bedre..

Anonymkode: 49b79...f85

[AnonymBruker]

Skjønner bare ikke helt hvordan jeg skal glede meg til noe. Fødsel er jo beskrevet av alle som traumatisk og jævlig, så nyfødtperiode som skal være så tungt og aldri sove eller noe, og ødelegge forholdet. Så skal jeg ta vare på et lite barn mens kroppen er ødelagt og vond og en mann som ser på hele greia som «no big deal». Han bare gleder seg til baby. Han kunne like gjerne sagt at han driter i om jeg dør eller har det jævlig så lenge han får en baby. 

Anonymkode: 49b79...f85

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Har allerede snakket med jordmor om depresjon. Ble henvist til familietjenesten og snakket med en dame, det hjalp ikke noe. 
Og jeg føler ikke at å snakke med noen vil endre noe som helst, føler dette er snakket ihjel for jeg holder det ikke for meg selv, blir ikke bedre og tankene forsvinner ikke snakking.. dessverre. Vet det kan og har hjulpet mange andre men. Håper vel egentlig bare på at dette er mye hormoner som tuller med meg og at det blir bedre..

Anonymkode: 49b79...f85

 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Skjønner bare ikke helt hvordan jeg skal glede meg til noe. Fødsel er jo beskrevet av alle som traumatisk og jævlig, så nyfødtperiode som skal være så tungt og aldri sove eller noe, og ødelegge forholdet. Så skal jeg ta vare på et lite barn mens kroppen er ødelagt og vond og en mann som ser på hele greia som «no big deal». Han bare gleder seg til baby. Han kunne like gjerne sagt at han driter i om jeg dør eller har det jævlig så lenge han får en baby. 

Anonymkode: 49b79...f85

Jeg hadde svangerskapsdepresjon/angst selv, og følte det samme som deg ang å snakke med noen.

Men jeg bestemte meg at for barnets del så måtte jeg bare suck it up - holde ut og oppsøke profesjonell hjelp.

Ba da om henvisning til DPS fordi de prioriterer gravide. 
 

Det hjalp ikke der og da, men jeg fødte altså for nå 9 år siden og kan si at det over tid var veldig hjelpsomt. 
 

Det eneste jeg angrer på i ettertid var at jeg ikke forsøkte medisiner, det hadde hjulpet meg endel. Men jeg var ultrarestriktiv på medikamenter. Uansett så hjalp terapien endel etter fødsel selv om ikke før. Og det hadde stor nytteverdi å bare dukke opp. 
 

Mannen din får nok ei dør i trynet han og når babyen er der, alle småbarnsforeldre opplever det før eller siden.

Men: jeg leser tydelig at du er ganske syk nå. 
 

Prøv å holde ut dagene, og still opp på samtaletimer selv om du ikke ser poenget.

Fødsel var forøvrig en positiv opplevelse for min del - selv om ikke alle har det sånn. Det var en tøff igangsatt fødsel, vakuum og det hele - men helt awesome. 
 

Og på et vis så var det akkurat som om selve depresjonen bare skylte ut av kroppen med fødselen.

Men, den returnerte med ekstrem søvnmangel - og jeg undervurderte veldig det nettopp fordi graviditeten hadde vært så svart i hodet. 
 

Så i ettertid så jeg at: skulle vært åpen for medikamenter, og ikke vært så restriktiv. 
Det gikk fint - bare var mer strevsomt uten medikamentell hjelp. 

[AnonymBruker]

Ring helsestasjonen i morgen, og fortell om hvordan du har det. Det finnes hjelp❤️❤️❤️

Anonymkode: 70925...33d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Ring helsestasjonen i morgen, og fortell om hvordan du har det. Det finnes hjelp❤️❤️❤️

Anonymkode: 70925...33d

Har snakket med helsestasjon… men takk uansett ❤️hjelpen hadde vært å føle at noen som helst bryr seg om meg og at jeg ikke bare er en inkubator. Tror ikke det skjer med å snakke med Helse-Norge dessverre.. 

Anonymkode: 49b79...f85

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Har allerede snakket med jordmor om depresjon. Ble henvist til familietjenesten og snakket med en dame, det hjalp ikke noe. 
Og jeg føler ikke at å snakke med noen vil endre noe som helst, føler dette er snakket ihjel for jeg holder det ikke for meg selv, blir ikke bedre og tankene forsvinner ikke snakking.. dessverre. Vet det kan og har hjulpet mange andre men. Håper vel egentlig bare på at dette er mye hormoner som tuller med meg og at det blir bedre..

Anonymkode: 49b79...f85

Du må tilbake til jordmor eller til fastlegen. Dette forsvinner ikke av seg selv, du må ta tak her nå. Du sier det blir ikke bedre av snakking, men det kan hende at du enten gir opp for fort eller at det er feil type snakking. Uansett er det alltid bedre å bli fulgt opp enn å ikke bli det. Ingen kan fange opp forverringer eller gjøre endringer hvis de ikke vet hvordan det står til.

Det du skriver her ser ut som syke/deprimerte tanker. Sier ikke det for å være slem med deg, men heller betrygge deg med at det du tenker ikke er sannheten men resultat av ubalanse. Det kan bli bedre av seg selv, men det kan også bli verre. Siden du skal ha barn snart så ikke dette tiden for å ta sjanser. Ring og få time(r) i morgen.

Anonymkode: dc063...8af

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ring helsestasjonen i morgen, og fortell om hvordan du har det. Det finnes hjelp❤️❤️❤️

Anonymkode: 70925...33d

Hva slags hjelp finnes? 

Anonymkode: b8628...389

[AnonymBruker]

Jeg føler så med deg, hadde det ganske likt selv 💔 jeg tok alle sorger på forskudd, grudde meg forferdelig til livet med baby og var så fryktelig redd for å angre meg. Jeg følte mitt liv ble «ødelagt» så fort jeg ble gravid og misunnet samboer og andre som «slapp» å være gravid/få en baby. Jeg gråt hele tiden. I ettertid har jeg skjønt at jeg nok hadde en svangerskapsdepresjon, heldigvis forsvant den så fort baby kom ut og hun var selvfølgelig helt fantastisk ❤️ det var som en mørk sky bare letta en uke eller to etter fødsel. Jeg følte meg veldig alene i tankene og «sorgen» over å være gravid, alle syntes jo bare det var så fantastisk. Vit at du ikke er alene om å ha det slik og at det nok er hormoner som tuller med hodet ditt. Fortsett å snakk om det, selv om du ikke føler det hjelper. Plutselig hjelper det! Og plutselig er baby her ❤️

Anonymkode: 092f7...037

[AnonymBruker]

Vis denne tråden til mannen. Sett han ned og fortell hva du føler. Klart han ikke kan se på deg bare som en inkubator. Han føler seg sikkert hjelpeløs. Men han har valgt å få barn med deg. Var du usikker på følelsene hans før graviditeten? 

Det høres ut som depressive tanker, at ingen bryr seg osv. 

Alle vi som skriver her er fremmede, men  bryr oss om deg med å skrive til deg, på vår måte. Du er viktig og du vil bli elsket av den lille gullklumpen din. Og du er viktig for deg selv. Tenk du er den som har fått til alt du har fått til i livet! Du er den som bakker deg, gir deg støtte og holder ut. Vær god mot deg selv ❤️

Anonymkode: 8ec41...cdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg føler så med deg, hadde det ganske likt selv 💔 jeg tok alle sorger på forskudd, grudde meg forferdelig til livet med baby og var så fryktelig redd for å angre meg. Jeg følte mitt liv ble «ødelagt» så fort jeg ble gravid og misunnet samboer og andre som «slapp» å være gravid/få en baby. Jeg gråt hele tiden. I ettertid har jeg skjønt at jeg nok hadde en svangerskapsdepresjon, heldigvis forsvant den så fort baby kom ut og hun var selvfølgelig helt fantastisk ❤️ det var som en mørk sky bare letta en uke eller to etter fødsel. Jeg følte meg veldig alene i tankene og «sorgen» over å være gravid, alle syntes jo bare det var så fantastisk. Vit at du ikke er alene om å ha det slik og at det nok er hormoner som tuller med hodet ditt. Fortsett å snakk om det, selv om du ikke føler det hjelper. Plutselig hjelper det! Og plutselig er baby her ❤️

Anonymkode: 092f7...037

huff dette er som å lese mine egne tanker helt fra jeg fant ut jeg var gravid 😅 hjelper overraskende mye å vite at jeg ikke er alene om det! Tusen takk ❤️❤️

Anonymkode: 49b79...f85

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hva slags hjelp finnes? 

Anonymkode: b8628...389

Endel forskjellig.

Samtaler, medikamenter til etter fødsel.

Veiledning og oppfølging mtp barseltid. 
 

Om du blir veldig dårlig: innleggelse, kan være alt fra ei helg - ei uke eller lengre. 
 

Slik jeg leser deg nå er du langt inni en veldig låst tankegang.  Jeg tror ikke det løser seg magisk av seg selv.

Jeg kan også forstå at mannen din ikke helt forstår hvor du er nå, men det er ikke dermed slik at han reelt sett ikke bryr seg eller bare anser deg som en «inkubator». 
 

Men du kan altså ikke være passiv her på det å oppsøke hjelp og følge det opp. Hvorvidt du synes det virker eller ikke akkurat nå er underordnet.

Det skal virke over TID. 
 

Akkurat nå skal du bare dukke opp på samtaletimer, gjerne ta med mannen på en av dem - og legg en plan A, B og C sammen med terapeut og mannen din for tiden etter fødsel. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vis denne tråden til mannen. Sett han ned og fortell hva du føler. Klart han ikke kan se på deg bare som en inkubator. Han føler seg sikkert hjelpeløs. Men han har valgt å få barn med deg. Var du usikker på følelsene hans før graviditeten? 

Det høres ut som depressive tanker, at ingen bryr seg osv. 

Alle vi som skriver her er fremmede, men  bryr oss om deg med å skrive til deg, på vår måte. Du er viktig og du vil bli elsket av den lille gullklumpen din. Og du er viktig for deg selv. Tenk du er den som har fått til alt du har fått til i livet! Du er den som bakker deg, gir deg støtte og holder ut. Vær god mot deg selv ❤️

Anonymkode: 8ec41...cdb

Han vet om alt, klarer ikke ta det seriøst for for han virker det helt koko og hele grunnen til at han er glad for babyen er fordi det er et lite menneske som er litt meg og litt han. Jeg klarer bare ikke tro på det eller få det inn i hodet 😅 

Jeg var ikke usikker på følelsene hans nei, overhodet. Tror mye står om en intens frykt for å miste han og det vi har/hadde. Takk for fine ord❤️

Anonymkode: 49b79...f85

[shakini]

Jeg har aldri født, men skal gjøre det for første gang om noen måneder. Siden jeg er ganske voksen, har jeg mange venninner som har født før meg. Mitt inntrykk er at fødsel slett ikke trenger å være en traumatisk opplevelse. Jeg har hørt mange si at de opplevde en enorm mestringsfølelse, at de ble imponert over hva kroppen deres fikk til og at det var noe av det råeste de har vært med på noen gang. 

Sannsynligvis er du mye flinkere til å føde enn hva du tror! 

[AnonymBruker]

Hei TS! Jeg kan relatere! Sitter med liten baby nå, og i likhet med deg gruet jeg meg til både fødsel og nyfødtperioden. Hvis du allerede har prøvd å "snakke ut om det" uten at det hjalp så er mitt råd å ha en mer metakognitiv tilnærming til det hele: drit i å bruke krefter på å kjempe mot tankene du har - aksepter heller at både tankene du har og situasjonen du er i og - på samme måte som man i metakognitiv terapi skal la tankene passere uten å henge seg opp i dem - tenk at dette bare er noe du må gjennom før ting på et eller annet tidspunkt blir bedre. Fødselen kan du jo ikke unngå nå; heller ikke nyfødtperioden. Kanskje blir det bedre enn du tror, kanskje verre, men det er jo begrensa hva du får gjort med det akkurat nå og det hjelper ikke å tenke det ihjel. Kanskje det beste er å tenke at du på en måte skal i krigen og det beste er å bruke tiden nå på helt konkrete, praktiske survival-skills som kan gjøre ting litt bedre. Hvis du er redd for lite søvn: les deg opp på hva som er lurt å gjøre for å få baby til å sove. Hvis du er bekymra for parforholdet: prøv å legg en slagplan for det også. Osv. Drit i alt det der positiv fødsel og mestringsfølelse-tullet! Det positive med tankene du har nå er også at du jo kan se frem til å ha fødselen OVERSTÅTT, og det er mye mindre sannsynlighet for at du blir skuffa over at nyfødtperioden ikke blir den fantastiske bobla som mange skal ha det til. 

Anonymkode: 6b0d0...27d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Han vet om alt, klarer ikke ta det seriøst for for han virker det helt koko og hele grunnen til at han er glad for babyen er fordi det er et lite menneske som er litt meg og litt han. Jeg klarer bare ikke tro på det eller få det inn i hodet 😅 

Jeg var ikke usikker på følelsene hans nei, overhodet. Tror mye står om en intens frykt for å miste han og det vi har/hadde. Takk for fine ord❤️

Anonymkode: 49b79...f85

Da tenker jeg at det virker tydelig at dette er hormoner og utløst av svangerskapet og den nye endringen. Mange opplever depresjon når de står overfor store omveltninger. Da blir utrygghet og frykter tydeligere for en. 

Han sier det er koko nettopp fordi han er veldig glad i deg! Og som du sier, du får det ikke inn i hodet, sikkert fordi du er deprimert. ❤️ 

Jeg vil si en ting. Det dere har/hadde vil du miste, og dere vil få noe nytt. Og det nye er naturlig skummelt, du vet ikke hvordan det blir. Om han føler mer for baby enn deg osv. kanskje du har noen andre sår i bagasjen også? Men det nye kan også være sterkere, tryggere, mer. Som han sier, baby er en tegn på at du og mannen har skapt noe sammen med stor kjærlighet. Det vil alltid være noe deg og noe ham i det. Ingen av oss vet når vi mister noen, men akkurat nå har du ham. Det er forståelig å føle på den frykten, tillat deg det. Gråt og vær redd. Du kan tåle det. Depresjon er ofte at man ikke føler sine naturlige følelser men ser alt gjennom et mørkt filter. Føl dem og la dem også gå over i den overveldende kjærligheten det er tydelig for meg at du har. Tenk så høyt du elsker mannen, så enorm kjærlighet du har inni deg for ham, som er så vond av tanken på at det skal forsvinne. 

❤️❤️

Anonymkode: 8ec41...cdb

[AnonymBruker]

Jeg var også redd for fødsel og barseltiden,men det var også veldig slitsomt å være gravid den siste uken, så tanken på å få kroppen min tilbake var fristende. Og ja, det ER som regel slitsomt den første tiden etter fødsel, men for meg høres det ut som du har det ganske fælt nå, så tenker at du kanskje vil bli positivt overrasket. Alle gnålte om at jeg måtte passe på å sove nok den siste tiden, for jeg ville ikke få noe særlig søvn etter fødsel. Men jeg sov jo kjempedårlig de siste ukene uansett og hadde mye plager osv. 

Det viktigste er at du og mannen din har en plan for når dere begge er slitne og trøtte. Det er kjempeviktig at han forstår at han må avlaste deg. Han må ta sin del av ansvaret, og jeg mener faktisk at han skal ta en større del enn deg, for du er sliten etter 9 mnd graviditet og etter fødsel. 

Og du, når der gjelder fødsel, så be om alt mulig smertestillende hvis du er redd for smerten. Epidural er fantastisk, men ikke alltid tilgjengelig. Pudendal er også et alternativ for å lindre smerten akkurat når baby presses ut. Noen syns riene er helt håndterbare, mens andre sliter mer. Det er umulig å vite hvordan det blir for deg, men det finnes altså hjelp!

Lykke til, og jeg tror at så lenge du ber om hjelp, både nå, under og etter fødsel, så kommer det til å gå bra!

Anonymkode: 6e0c3...5be

[AnonymBruker]

Jeg gledet meg bare til å bli ferdig ..så gikk jeg 11 dager over tiden. DA holdt jeg på å dø 😄

Det kommer til å bli bra TS. Jeg syntes det var en flott tid med mann òg baby ...sånn etter styr med amming og såre pupper var over. Men én ting om gangen. Ro ned, finn din indre verdighet og alt blir veldig bra. 

Anonymkode: 22e26...169