Min samboer vil aldri finne på noe med meg, jeg blir deprimert.

[AnonymBruker]

Jeg er så trist og er på vei til å bli deprimert på ekte i forholdet mitt. Samboer vil finne aldri på noe med meg, og da mener jeg aldri. Han var jo ikke sånn når vi møttes fordi han da var hodestups forelsket i meg, men nå etter 3 år sammen er han ikke overhodet interessert i å finne på noe med meg. Ikke ut å spise, ikke kino, ikke reising i verken utland eller innland, ikke konsert, ikke tur noe sted, ikke gå tur sammen, ikke kafé, ikke noe actionfylt han evt liker, ikke bowling, ikke ha filmkveld sammen, nada. Han vil heller ikke gjøre ting med meg og barnet vi har, ikke åpen barnehage, ikke aktiverer som passer barnet, ikke gå tur med oss, ikke noe som helst. 

Vi ble i dag bedt med av et vennepar av han på en koselig dagstur. Jeg ble så glad og ville så gjerne, men det ville ikke han. Vi ble derfor hjemme, igjen. Vi styrer med hvert vårt hjemme, jeg styrer mest med baby. Vi bare går oppå hverandre. Jeg spurte om jeg skulle lage noen vafler idag, så kunne vi be noen venner eller familie over på søndagsbesøk, men nei det var mye styr synes han. 

Jeg driver kun med baby nesten, et stadig ute på babysang, åpen barnehage, gåturer, alt jeg kan egentlig bare for å ha noe å gjøre. Samboer er nemlig sykemeld, men kunne vært i jobb for lengst, han bare drar sykemeldingen ut. Nei, det gjelder ikke noe psykisk. Jeg orker ikke derfor å bare gå oppå han. 

Han vil ikke en gang handle storhandel av mat en gang i uken sammen som vi gjorde før, mye styr å ha med en baby synes han. Men baby er utrolig snill og de få gangene vi har blitt med har baby vært smørblid. 

Jeg har snakket med samboer om viktigheten ved å skape minner sammen, le sammen og gjøre noe hyggelig sammen. Jeg har sagt rett ut at det kveler forholdet sånn ting er nå, men det blir ingen bedringeller forståelse. Kanskje han ikke er glad i meg mer, jeg vet ikke. 

Jeg krever ikke mye, jeg ønsker bare at vi en gang i blandt hadde gjort noe sammen som par og som familie. Jeg er også villig til å betale for alt vi gjør,bare vi gjør noe. Han har mye penger altså, så er ikke det som stopper han.

De eneste gangene vi gjør noe en sjelden gang i blandt, er å dra til foreldrene hans får å drikke kaffe. Da sitter vi ikke i samme sofa en gang når vi er der som regel. De ser på nyheter og slurper til kaffe. Kjempemorro. 

Hvordan få samboer til å skjønne dette, burde jeg gi opp? Jeg har lagt meg litt for meg selv inne på rommet nå. Sa jeg hadde vondt i magen, men jeg er bare lei meg over livet sammen med han. Hadde jeg sagt ærlig at jeg ligger her fordi jeg er lei meg over han, hadde det bare blitt krangel fra han sin side. Følelsene mine visner og jeg tar meg selv i å flere ganger fantasere om andre, noen som viser at de vil ha meg. Jeg blir også så lei meg av å se andre par ha det hyggelig sammen ute når jeg går forbi dem alene. 

Jeg møtte en jeg kjenner tilfeldig her om dagen på butikken, en mann jeg ikke har sett på lenge. Han ga meg litt oppmeksomhet på en måte når vi snakket, og jeg merket hvor mye jeg cravet det. Han ba meg med på en ting, jeg takket såklart nei fordi jeg har samboer, men jeg merket hvor mye det likevel fristet. Jeg ønsker dette så inderlig av min samboer. 

Beklager for langt innlegg, håper dere leser alt. 

Anonymkode: edb36...bae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vi ble i dag bedt med av et vennepar av han på en koselig dagstur. Jeg ble så glad og ville så gjerne, men det ville ikke han. Vi ble derfor hjemme, igjen

Du og barnet kunne jo blitt med. Nå vil han ikke være med dere, og da er det bedre å bare slutte å håpe, og heller bare slutte å invitere han med på ting. Avtal ting med andre, og bare stikk ut av huset uten å inkludere han. Forhåpentligvis så blir han ensom, og tar det opp med deg. Da kan du jo si at han nekter jo å finne på ting med dere, så nå får han rett og slett viljen sin, og han slipper masing om ting han uansett ikke vil. Om han er strålende fornøyd med å bli kvitt dere, så tror jeg det er på tide å vurdere brudd.

Anonymkode: 920b7...beb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du og barnet kunne jo blitt med. Nå vil han ikke være med dere, og da er det bedre å bare slutte å håpe, og heller bare slutte å invitere han med på ting. Avtal ting med andre, og bare stikk ut av huset uten å inkludere han. Forhåpentligvis så blir han ensom, og tar det opp med deg. Da kan du jo si at han nekter jo å finne på ting med dere, så nå får han rett og slett viljen sin, og han slipper masing om ting han uansett ikke vil. Om han er strålende fornøyd med å bli kvitt dere, så tror jeg det er på tide å vurdere brudd.

Anonymkode: 920b7...beb

Nei, jeg kjenner dem ikke godt nok til å bli med uten han. 

Det andre du sier er jo det jeg gjør, jeg er stadig vekk ute av huset og finner på ting uten han. Jeg spør sjeldent lengre om å finne på noe fordi han alltid sier nei, men han blir ikke ensom av det. Men selvom jeg gjør mye for meg selv med barnet og med venner, hjelper ikke det på minner for oss som et par.  

Ts 

 

 

Anonymkode: edb36...bae

[AnonymBruker]

Hvor gammel er baby? Tenker med en gang at han kanskje har fødselsdepresjon. 

Anonymkode: a05c7...dd4

[AnonymBruker]

Da får du lage minnene, du og barnet. Det høres ut som han sliter med depresjon? 
istendenfor å sitte og bli deprimert i lag med han så kom deg ut, besøk venner og familie,inviter de hjem og du vil, så får han sette seg en annen plass om det plager han. Det er iallefall de jeg ville gjort, samt satt et ultimatium om at han må skaffe seg hjelp.

Anonymkode: af147...017

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, jeg kjenner dem ikke godt nok til å bli med uten han. 

Det andre du sier er jo det jeg gjør, jeg er stadig vekk ute av huset og finner på ting uten han. Jeg spør sjeldent lengre om å finne på noe fordi han alltid sier nei, men han blir ikke ensom av det. Men selvom jeg gjør mye for meg selv med barnet og med venner, hjelper ikke det på minner for oss som et par.  

Ts 

 

 

Anonymkode: edb36...bae

Kor gammalt er barnet? Høyrest ut som ei byrjing kanskje kan vere å få han til å "bonde" meir med barnet først. 

Kanskje du kan dumpe barnet på han nokre gongar i veka og stikke ut nokre timar? 

Anonymkode: e6039...329

[Sofakona]

Dette høres ikke bra ut... dessverre ser ikke utsikten til dette forholdet bra ut:/

[Andro]

Jeg synes i alle fall ikke at du skal spørre han om det er greit at du steker vafler og inviterer folk på besøk.

Det virker som han bor sammen med deg bare fordi det er bekvemt at noen tar seg av det praktiske for ham. Det holder ikke, og er ikke grunnlag for godt foreldreskap eller samliv.
Her må du sette hardt mot hardt, og gjøre det klart at du er på vei til å flytte / be ham flytte, om han ikke er interessert i et forhold. Han oppfører seg som en bortskjemt hybelboer. Han er rett og slett ikke noe å ha.

Jeg tenker at han ikke kan ha 50/50 når dere går fra hverandre heller. Han er ikke skikket til å ha barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor gammel er baby? Tenker med en gang at han kanskje har fødselsdepresjon. 

Anonymkode: a05c7...dd4

Han har ikke fødselsdepresjon, han koser seg gløgg i eget selskap, gamer og prater og ler med venner av seg, stikker på ting med kollegaer og på besøk til kamerater osv. Han har det veldig fint. Baby er også veldig ønsket fra han sin side, så heller ikke noe angrer. 

Baby er 7 mnd. 

Ts 

Anonymkode: edb36...bae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kor gammalt er barnet? Høyrest ut som ei byrjing kanskje kan vere å få han til å "bonde" meir med barnet først. 

Kanskje du kan dumpe barnet på han nokre gongar i veka og stikke ut nokre timar? 

Anonymkode: e6039...329

Dette er nok ikke et godt råd hvis far har fødselsdepresjon. Ville heller ha kontaktet helsesykepleier for råd om hvor TS og mannen bør henvende seg for å finne ut om mannen er deprimert. 

Anonymkode: a05c7...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er nok ikke et godt råd hvis far har fødselsdepresjon. Ville heller ha kontaktet helsesykepleier for råd om hvor TS og mannen bør henvende seg for å finne ut om mannen er deprimert. 

Anonymkode: a05c7...dd4

TS skriv at han ikkje har fødselsdepresjon. 

Anonymkode: e6039...329

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

 

Hvordan få samboer til å skjønne dette, burde jeg gi opp? Jeg har lagt meg litt for meg selv inne på rommet nå. Sa jeg hadde vondt i magen, men jeg er bare lei meg over livet sammen med han. Hadde jeg sagt ærlig at jeg ligger her fordi jeg er lei meg over han, hadde det bare blitt krangel fra han sin side. Følelsene mine visner og jeg tar meg selv i å flere ganger fantasere om andre, noen som viser at de vil ha meg. Jeg blir også så lei meg av å se andre par ha det hyggelig sammen ute når jeg går forbi dem alene. 

 

Beklager for langt innlegg, håper dere leser alt. 

Anonymkode: edb36...bae

So what? Hvis ikke denne situasjonen kvalifiserer til en KJEMPE-krangel der du endelig sier hvordan du egentlig har det og ikke minst hvordan du KREVER endreinger, så er ikke dette forholdet noe å satse på uansett. 

Anonymkode: e6039...329

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si en gang til at jeg er 100 prosent sikker på at han ikke er deprimert på noen som helst måte. Han gjør MASSE hver eneste uke, det er bare det at han ikke gidder at jeg skal være involvert i noen av de planene.  

Det kan være sånn at jeg spør en dag om vi skal finne på noe jeg vet han i utgangspunktetet liker, og han sier nei og at han ikke orker det. Så ringer en kamerat en time etterpå og spør om å gjøre noe annet gøy han også liker, og han spretter opp som en kule og er med. 

Det med at han sa nei til det venneparret i dag er fordi det er oss som en familie som var invitert med på tur. Han sier som regel alltid ja når han blir bedt på noe alene. 

Han viser heller ingen andre tegn til depresjoner, han driver med sine hobbyer, og koser seg i livet sitt med sine ting og er generelt glad sålenge jeg tydeligvis ikke forstyrrer livet hans. 

Ts 

Anonymkode: edb36...bae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

So what? Hvis ikke denne situasjonen kvalifiserer til en KJEMPE-krangel der du endelig sier hvordan du egentlig har det og ikke minst hvordan du KREVER endreinger, så er ikke dette forholdet noe å satse på uansett. 

Anonymkode: e6039...329

Det har jeg gjort mange ganger, likevel ingen endring- derfor orker jeg ikke krangle om det mer. Jeg blir vel hos han fordi vi har barn sammen, og klamrer meg til håpet om at han en dag snur.

Ts 

Anonymkode: edb36...bae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det har jeg gjort mange ganger, likevel ingen endring- derfor orker jeg ikke krangle om det mer. Jeg blir vel hos han fordi vi har barn sammen, og klamrer meg til håpet om at han en dag snur.

Ts 

Anonymkode: edb36...bae

Uff. Trist lesnad. 

#dørmatte

Anonymkode: e6039...329

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Uff. Trist lesnad. 

#dørmatte

Anonymkode: e6039...329

Ja, kanskje jeg har latt meg selv bli det. Jeg hadde aldri trodd det skulle skje, men så var jeg her 😪 

Ts 

Anonymkode: edb36...bae

[AnonymBruker]

Ikke la han styre ditt liv!! Du er i ferd med å «vente ihjel» livet ditt….. Gjør ting uten han🙌🏼 Gå på kafé, ut med venner, reis på ferie. Kos deg og lag minner med barnet💜 Så kan han se hvor mye han går glipp av, enten blir han med etterhvert - eller så kan du vurdere om kanskje du skal fortsette livet uten han😉

Anonymkode: 1a8da...651

[Belima]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det har jeg gjort mange ganger, likevel ingen endring- derfor orker jeg ikke krangle om det mer. Jeg blir vel hos han fordi vi har barn sammen, og klamrer meg til håpet om at han en dag snur.

Ts 

Anonymkode: edb36...bae

Blir spennende å høre fra deg når han skal ha pappapermisjon. Det kan ikke være lenge til. Da får han en helt ny hverdag  forholde seg til. 

[AnonymBruker]

Enig med hun over. Dette MÅ du ta opp. Jeg vet du er redd for krangel, men enkelte ganger så må man bare hoppe i det man er redd for. Det er en sjans for at han vil ut av forholdet. Men rart å planlegge barn i en sånn situasjon. Med mindre dette kom etterpå, at han ikke var forberedt på hvordan det kom til å bli med barn. Mindre frihet og fritid, "kjedelige" aktiviteter, nattevåking, etc. Jeg gruet meg selv til å ta samtalen med min fraværende, sure mann. Jeg skjønte at ting ikke var slik det skulle, men tenkte at hvis jeg ikke tok det opp, så var det akkurat som om det kommende bruddet ikke var der. Men til slutt måtte jeg innse sannheten. Jeg ba om en samtale og tok det opp, og da kom det frem at han ville skilles. Det var vondt, men samtidig senket jeg skuldrene, for nå slapp jeg å gå rundt å lure. Og faktisk ble han mye blidere og ville være mer med barna etter dette. Han var nok lettet, og det hjalp på humøret. Akkurat som om han hadde burt seg inne med den dårlige samvittigheten på gaming-rommet, og treningssenteret.

Anonymkode: 920b7...beb

[AnonymBruker]

Dette høres utrolig slitsomt ut for deg ts. For meg kan det høres ut som han tar deg litt for gitt, og at han ikke helt ser hva han har. Jeg ville vurdert parterapi, slik at dere begge kan få luftet tankene deres til en nøytral person og kanskje funnet en løsning. Hvis ikke høres det lurt ut å fortsette som du gjør og finne på ting for deg selv og babyen slik at han kanskje blir sjalu og vil være med en dag. 

Anonymkode: 8b5e6...1b7