Hvor mye henger oppvekst og relasjoner i barndommen sammen med et problematisk kjærlighetsliv?

[AnonymBruker]

Jeg er helt håpløs når det kommer til valg av partnere og det å finne en mann som er bra for meg. Er i et av/på forhold med en mann som ikke behandler meg særlig bra. Og det er dessverre ikke første første forholdet som er slik. Hva er galt med meg? Jeg er vokst opp med mange materielle goder, men med foreldre som var svært strenge. Jeg fikk også fysisk avstraffelser og har holdt alltid problemene mine for meg selv. Merker at jeg trekkes mot menn som har hatt en litt tøff start på livet også. Tror jeg tenker at det er fint å ha en som forstår noe av det jeg selv har vært igjennom. Men det funker jo ikke 😣 Likevel gjør jeg samme feilen hver gang. Jeg føler meg heller ikke verdig en snill og omtenksom mann. Jeg kan faktisk føle det som veldig ubehagelig å være sammen med en som er for "snill" og bryr seg.  Flere som har opplevd noe lignende og er det håp for fremtiden? 

Anonymkode: b449c...4bc

[AnonymBruker]

Jeg vil si det har veldig mye å si. Hos meg 100% faktisk. Jeg har alltid blitt sammen med en versjon av min mor, i større eller mindre grad. Man tiltrekkes jo det man kjenner så man bør identifisere sin bakgrunn for å forstå valgene man tar med hensyn til nære relasjoner. I mitt tilfelle valgte jeg alltid menn, og venner, som egentlig ikke brydde seg om meg og satte sine behov først. Jeg var god å ha i livet deres fordi jeg kunne utgjøre en forskjell når de trengte det.

Akkurat som forholdet med min mor som mishandlet meg. Jeg lærte å manipulere og gjøre ting for å få kjærlighet, eller det jeg trodde var kjærlighet. Etter at min siste type nesten slo meg ihel begynte jeg i traumeterapi og løste opp mye av det jeg sliter med. I dag er jeg en helt annen person, jeg har begge bena på baklen mer stødig enn noen gang, føler at jeg for første gang i 40årene klarer meg helt fint alene,  og jeg har en selvfølelse og en selv verdi. Det har jeg ikke hatt så mye av før. 

Så min relasjon historikk er helt basert på det jeg ble formet til når jeg vokste opp. En som ikke skulle ha følelser eller behov, og som andre skulle ta frem som det passet dem. 

Anonymkode: 6405a...129

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vil si det har veldig mye å si. Hos meg 100% faktisk. Jeg har alltid blitt sammen med en versjon av min mor, i større eller mindre grad. Man tiltrekkes jo det man kjenner så man bør identifisere sin bakgrunn for å forstå valgene man tar med hensyn til nære relasjoner. I mitt tilfelle valgte jeg alltid menn, og venner, som egentlig ikke brydde seg om meg og satte sine behov først. Jeg var god å ha i livet deres fordi jeg kunne utgjøre en forskjell når de trengte det.

Akkurat som forholdet med min mor som mishandlet meg. Jeg lærte å manipulere og gjøre ting for å få kjærlighet, eller det jeg trodde var kjærlighet. Etter at min siste type nesten slo meg ihel begynte jeg i traumeterapi og løste opp mye av det jeg sliter med. I dag er jeg en helt annen person, jeg har begge bena på baklen mer stødig enn noen gang, føler at jeg for første gang i 40årene klarer meg helt fint alene,  og jeg har en selvfølelse og en selv verdi. Det har jeg ikke hatt så mye av før. 

Så min relasjon historikk er helt basert på det jeg ble formet til når jeg vokste opp. En som ikke skulle ha følelser eller behov, og som andre skulle ta frem som det passet dem. 

Anonymkode: 6405a...129

Dette var nesten som å lese om meg selv 😅. Et liv før , og etter traumebehandlingen. Støtter denne 🫶

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (9 minutter siden):

Dette var nesten som å lese om meg selv 😅. Et liv før , og etter traumebehandlingen. Støtter denne 🫶

Kjenner meg igjen i første innlegg. Har jobbet mye med å bli bevisst hva barndommen har gjort med meg. Men det ser ikke ut til at jeg klarer å omsette det til noe positivt her og nå. Lar meg bruke av menn og blir like skuffet hver gang. For så å holde meg borte fra dem for å beskytte meg selv. Lever ikke det livet jeg vil ha. 
Oppløftende å lese at traumebehandling har gjort dere godt. Hva gikk behandlingen i og hva var det som hjalp best? 

Anonymkode: 79a47...e12

[AnonymBruker]

Ønsker egentlig ikke gå i traumebehandling. Men jeg vet jo egentlig ikke helt hva det innebærer. Har gått til psykolog privat før men det hjalp ikke. Klarte ikke åpne meg og jeg ønsker å se fremover og ikke bakover. Er også veldig redd for at psykologen skal tro at jeg overdriver eller ikke tror helt på meg. Hvordan gjøres traumebehandling? Er det vanlige samtaler med psykolog?  Ubehagelig å skulle rippe opp i ting som har skjedd for 10-20 år siden. Synes det er enklere å snakke med folk som har vært igjennom lignende selv. En psykolog kommer aldri til å forstå hvordan det er. 

Anonymkode: b449c...4bc

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (13 minutter siden):

Dette var nesten som å lese om meg selv 😅. Et liv før , og etter traumebehandlingen. Støtter denne 🫶

Stor ære for deg som også kom ut på andre siden, det var en helvetes jobb altså, som å rive av seg huden og la en ny vokse ut, men beste jeg har gjort for meg selv.

Anonymkode: 6405a...129

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kjenner meg igjen i første innlegg. Har jobbet mye med å bli bevisst hva barndommen har gjort med meg. Men det ser ikke ut til at jeg klarer å omsette det til noe positivt her og nå. Lar meg bruke av menn og blir like skuffet hver gang. For så å holde meg borte fra dem for å beskytte meg selv. Lever ikke det livet jeg vil ha. 
Oppløftende å lese at traumebehandling har gjort dere godt. Hva gikk behandlingen i og hva var det som hjalp best? 

Anonymkode: 79a47...e12

Altfor omfattende til å skrive her . Å sikkert individuelt tilpasset . Men kort sagt var det å ta fram og drøfte dårlige opplevelser , hva det hadde gjort med meg . Og sist men ikke minst , ta eierskap i situasjonen . Se at jeg selv la mye til rette for å bli «overkjørt « pga manglende selvtillit / egenverd . Den eneste man kan endre , jobbe med , er seg selv . Så fort du får på plass selvtillit / egenverd , vil du slutte å tiltrekke deg folk som ikke er bra for deg . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kjenner meg igjen i første innlegg. Har jobbet mye med å bli bevisst hva barndommen har gjort med meg. Men det ser ikke ut til at jeg klarer å omsette det til noe positivt her og nå. Lar meg bruke av menn og blir like skuffet hver gang. For så å holde meg borte fra dem for å beskytte meg selv. Lever ikke det livet jeg vil ha. 
Oppløftende å lese at traumebehandling har gjort dere godt. Hva gikk behandlingen i og hva var det som hjalp best? 

Anonymkode: 79a47...e12

Da har du kommet godt i gang,  flott! Innlegget mitt er oppsumert med noen få setninger, men det ligger mange års jobb og utvikling bak det. Det er ikke gjort over natten å endre sin overbevisning og verdier, sine tanker og følelser. Hvis det er fortsatt så at du inngår dårlige relasjoner til menn, så ville jeg på din plass droppet det fra nå. Dette vil være det neste steget i din utvikling, dropp dating og forhold og fortsett med deg selv. 

Anonymkode: 6405a...129

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Stor ære for deg som også kom ut på andre siden, det var en helvetes jobb altså, som å rive av seg huden og la en ny vokse ut, men beste jeg har gjort for meg selv.

Anonymkode: 6405a...129

Ja, akkurat sånn opplevde jeg det og 🙈😂 . Det var som å rive av all huden , å sakte begynne å gro ny hud. Det er det smarteste jeg noensinne har gjort for meg selv ❤️

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ønsker egentlig ikke gå i traumebehandling. Men jeg vet jo egentlig ikke helt hva det innebærer. Har gått til psykolog privat før men det hjalp ikke. Klarte ikke åpne meg og jeg ønsker å se fremover og ikke bakover. Er også veldig redd for at psykologen skal tro at jeg overdriver eller ikke tror helt på meg. Hvordan gjøres traumebehandling? Er det vanlige samtaler med psykolog?  Ubehagelig å skulle rippe opp i ting som har skjedd for 10-20 år siden. Synes det er enklere å snakke med folk som har vært igjennom lignende selv. En psykolog kommer aldri til å forstå hvordan det er. 

Anonymkode: b449c...4bc

En psykologs jobb er ikke nødvendigvis å forstå deg. Men å hjelpe deg til å forstå deg selv . Forstå hvorfor du tar de valgene du gjør. Å hvorfor du tiltrekker deg feil menn . Rippe opp i ting kan være nødvendig for å forstå sammenhenger . Man har jo valget , snakke med psykolog / ta traumebehandling , eller å fortsette å ta dårlige valg / føle seg miserabel. En god psykolog / traumebehandler vil gi deg verktøy / innsikt i egen adferd . 

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (4 minutter siden):

En psykologs jobb er ikke nødvendigvis å forstå deg. Men å hjelpe deg til å forstå deg selv . Forstå hvorfor du tar de valgene du gjør. Å hvorfor du tiltrekker deg feil menn . Rippe opp i ting kan være nødvendig for å forstå sammenhenger . Man har jo valget , snakke med psykolog / ta traumebehandling , eller å fortsette å ta dårlige valg / føle seg miserabel. En god psykolog / traumebehandler vil gi deg verktøy / innsikt i egen adferd . 

Veldig godt svar. For å forstå valgene man tar, bør en få innsikt i seg selv og hva som fører til det. Det er jo det behandling skal gi, verktøy til at en kan spørre seg selv "hvorfor" helt til man kommer til kjernen av problemene. 

 

Anonymkode: 6405a...129

[AnonymBruker]

Jeg hadde en tøff start på livet, og søkte mot samme type menn (eller gutter på den tiden). Bad boys som ikke behandlet meg særlig bra. Jeg ble såret gang på gang, og reflekterte mye rundt dette. Jeg ble fast bestemt på å bryte mønsteret og finne meg en snill og omsorgsfull kjæreste. Og så etterhvert møtte jeg en som var veldig ulik de andre jeg hadde vært med, og valgte å satse på han. 

Det er det beste valget jeg har gjort i hele livet mitt, vi er fortsatt gift etter 13 år sammen. Han er ekstremt snill, omsorgsfull og en fantastisk kjærest og pappa. 

Vær bevisst på dine valg og bryt mønsteret. Finn deg en som gir deg den omsorgen og kjærligheten som du fortjener. Du har hatt en tøff barndom og fortjener derfor å ha et bedre liv fremover. Du kan ikke endre det som har vært, men du har muligheten til å påvirke de viktige valgene i livet ditt fremover. For min del har nøkkelen til et lykkelig liv vært å funnet meg en snill og god mann som tar godt vare på meg og barna våre. 

Anonymkode: c262f...ab4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg vil si det har veldig mye å si. Hos meg 100% faktisk. Jeg har alltid blitt sammen med en versjon av min mor, i større eller mindre grad. Man tiltrekkes jo det man kjenner så man bør identifisere sin bakgrunn for å forstå valgene man tar med hensyn til nære relasjoner. I mitt tilfelle valgte jeg alltid menn, og venner, som egentlig ikke brydde seg om meg og satte sine behov først. Jeg var god å ha i livet deres fordi jeg kunne utgjøre en forskjell når de trengte det.

Akkurat som forholdet med min mor som mishandlet meg. Jeg lærte å manipulere og gjøre ting for å få kjærlighet, eller det jeg trodde var kjærlighet. Etter at min siste type nesten slo meg ihel begynte jeg i traumeterapi og løste opp mye av det jeg sliter med. I dag er jeg en helt annen person, jeg har begge bena på baklen mer stødig enn noen gang, føler at jeg for første gang i 40årene klarer meg helt fint alene,  og jeg har en selvfølelse og en selv verdi. Det har jeg ikke hatt så mye av før. 

Så min relasjon historikk er helt basert på det jeg ble formet til når jeg vokste opp. En som ikke skulle ha følelser eller behov, og som andre skulle ta frem som det passet dem. 

Anonymkode: 6405a...129

Hvor gikk du i behandling? Så godt å høre at det går bedre med deg! ❤️

Jeg fomler enda i blinde og har aldri følt at jeg er verdt noe. Har bare vonde relasjoner som jeg ikke trives i.

Anonymkode: 4a570...b6d

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Veldig godt svar. For å forstå valgene man tar, bør en få innsikt i seg selv og hva som fører til det. Det er jo det behandling skal gi, verktøy til at en kan spørre seg selv "hvorfor" helt til man kommer til kjernen av problemene. 

 

Anonymkode: 6405a...129

Ja, det finnes jo ingen quickfix , ei heller fins det psykologer som kan si simsalabim , og problemet er borte . Man må jobbe målrettet med  seg selv . Gradvis går man ut av den gamle «hammen « . Følte meg litt som en slange som skiftet skinn . Evnt en sommerfugl som kommer ut av kokongen . Ingen store endringer kommer lett . Men Gud så deilig det er å komme ut i andre enden av tunellen ❤️🙌. Å vite at nå kan ingen andre «skade « meg mer, med mindre jeg selv tillater det. 

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (2 timer siden):

Ja, det finnes jo ingen quickfix , ei heller fins det psykologer som kan si simsalabim , og problemet er borte . Man må jobbe målrettet med  seg selv . Gradvis går man ut av den gamle «hammen « . Følte meg litt som en slange som skiftet skinn . Evnt en sommerfugl som kommer ut av kokongen . Ingen store endringer kommer lett . Men Gud så deilig det er å komme ut i andre enden av tunellen ❤️🙌. Å vite at nå kan ingen andre «skade « meg mer, med mindre jeg selv tillater det. 

Støtter dette! ❤️

Har selv hatt en vanskelig start, med omsorgssvikt, og plassering tenor hjemmet. Vokste opp i en dysfunksjonell fosterfamilie med ei narsissistisk fostermor og en emosjonelt unnvikende fosterfar, som fungerte som tøffelhelt. I tillegg var det veldig religiøst og strengt.

Mitt valg av menn har skadet livet mitt på mange måter. I mine to første forhold var jeg sammen med psykopatiske, voldelige og kontrollerende menn, som «tok over» for meg.. I det siste forholdet traff jeg en, snill som et lam, men emosjonelt unnvikende. 
 

Så ja. Det går igjen, dessverre. Men jeg er sjeleglad for at jeg har blitt klar over det! Forhåpentligvis kan jeg unngå flere skadelidende forhold i fremtiden. 
 

Det første du må gjøre er å bare kutte personen ut. Og så må du jobbe med deg selv. Finnes mange måter å gjøre det på. For min del har bøker og YouTube coaching videoer vært mest hjelpsomme 😊 

Anonymkode: a30e1...b1a

[AnonymBruker]

Du finner deg kjærester og relasjoner som er typen du er "vant til". Å plutselig skulle finne deg en type som du ikke er vant til, kan være skummelt, for du vet ikke hvordan du skal samhandle med dem, fordi det er jo helt nytt for deg. En snill og normal mann. 

Dette mønsteret er så innarbeidet, at det må nok profesjonell hjelp til for å "omprogrammere" deg. Kanskje psykologen du hadde ikke hadde nok kompetanse innen traumer? Jeg ville prøvd igjen, og da spesifisere at de har kompetanse innen dette.

Du må uansett ut av dette forholdet, og konsentrere deg om deg selv en stund, og vær god med deg selv og finn deg selv mens du får hjelp.

Anonymkode: f98ea...629

[AnonymBruker]

Det henger veldig tett sammen for min del. Jeg vokste opp i et hjem hvor mor var psykisk ustabil, og utsatte familien for både fysisk og psykisk vold. Det har blitt til at jeg avbryter dating så raskt jeg oppdager den fjerneste tendens som minner meg om min mor. Det siste jeg har lyst til å gjøre er å utsette meg selv og potensielt mine barn for et ustabilt menneske.

 

Det er nok mange damer som ufortjent har blitt valgt bort, fordi jeg ikke fikser tanken på å være i et forhold som minner meg om hvordan ting var i oppveksten. Når man er traumatisert er man heller føre var. Det er leit at så mye er blitt ødelagt, men sånn er det.

Anonymkode: 94776...afa

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for grusomme ting, av både min mor og far, fra jeg var baby. Ingen kjærlighet, bare hat.

Men jeg har blitt en veldig omsorgsperson, både valgt det som yrke, og vært det mot de som står meg nær, og fått 2 barn. Jeg velger snille menn, og lengste forholdet jeg var i, var med faren til barna, han var jeg sammen med i 11 år.

Men jeg godtar overhodet ikke å bli behandlet dårlig, ikke litt heller, da går jeg. Og nå har jeg vært singel i 7 år, finner bare feil på mennene jeg har datet. Noen av feilene som ikke er akseptable, andre feil som bare er fille ting, som egentlig ikke er viktig. 

Så jeg har jo blitt noe påvirket av det.

Anonymkode: b65e1...2f2