Foreldre som ikke kan prate om vanskelige tema

[AnonymBruker]

Når jeg har det vanskelig, vil ikke mamma prate med meg. Hun avviser meg og sier jeg må ta det med noen andre eller gå til psykolog. 
 

Det bryter meg ned. Hun har alltid vært sånn. Hun bryr seg ikke om meg. 
 

Jeg føler at psykologen ikke kan hjelpe meg, fordi hun kan ikke endre mamma. Det er jo mamma som ikke vil vise omsorg eller være med meg. Jeg har begynt å hate henne litt. 
 

hva skal jeg gjøre ?

Anonymkode: 184ef...304

[AnonymBruker]

Det er ikke alle mennesker som mestrer å prate om vanskelige tema og følelser. Skjønner det kan opp,eves vondt å ha en mamma som ikke mestrer dette. Ikke en gang sammen med barnet sitt. Du kan likevel ikke forvente at mammaen din skal fungere som psykologen din. Antagelig vil hun rett og slett ikke strekke til og hun kjenner sine begrensiniger. Det er en grunn til at vi har psykologer og psykiatere.

Anonymkode: 50f6c...a6f

[AnonymBruker]

Mammaen din kan og skal ikke fungere som en behandler, det er et alt for stort ansvar å bære. Men hun burde selvfølgelig vært der som en støttespiller.

Dette er ikke noe som er lett. Kanskje hun sliter selv, og ikke vil innse at du går igjennom det samme hun har gjort? Det er vondt å ta innover seg at barna dine sliter. Det skaper mye følelser, og kanskje til og med litt selvhat.

Kunne du forsøkt å skrive et brev til henne der du forklarer litt? Og be henne svare på brev til deg? Det er ofte lettere å skrive enn å snakke.

Anonymkode: 9ae76...b71

[AnonymBruker]

Jeg har heller ikke noe nært forhold til min mor. Har aldri hatt det, for jeg var feil i hennes øyne fra jeg var liten. Var for ulik henne. 

Så da har jeg droppet det. Har et overfladisk forhold til min mor, og har etablert nære og fortrolige relasjoner med andre. Har man det trenger man ikke mor til slikt. 

Anonymkode: 632cc...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Når jeg har det vanskelig, vil ikke mamma prate med meg. Hun avviser meg og sier jeg må ta det med noen andre eller gå til psykolog. 
 

Det bryter meg ned. Hun har alltid vært sånn. Hun bryr seg ikke om meg. 
 

Jeg føler at psykologen ikke kan hjelpe meg, fordi hun kan ikke endre mamma. Det er jo mamma som ikke vil vise omsorg eller være med meg. Jeg har begynt å hate henne litt. 
 

hva skal jeg gjøre ?

Anonymkode: 184ef...304

Psykologen kan ikke hjelpe deg med å endre mammaen din, men hun/han kan hjelpe deg i å takle og å utvikle konstruktive mestringsstrategier til å overleve at du har en emosjonell utilgjengelig mor, og alle de vonde følelsene som kommer opp i kjølvannet på grunn av dette. 
 

Gå til psykolog, men gå dit for deg selv - ikke for din mor. 

Anonymkode: 82b2f...9d6

[ESFP]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Når jeg har det vanskelig, vil ikke mamma prate med meg. Hun avviser meg og sier jeg må ta det med noen andre eller gå til psykolog. 
 

Det bryter meg ned. Hun har alltid vært sånn. Hun bryr seg ikke om meg. 
 

Jeg føler at psykologen ikke kan hjelpe meg, fordi hun kan ikke endre mamma. Det er jo mamma som ikke vil vise omsorg eller være med meg. Jeg har begynt å hate henne litt. 
 

hva skal jeg gjøre ?

Anonymkode: 184ef...304

Ikke så rart at du har det vanskelig med en slik mor. Er hun slik nå, har hun nok alltid vært slik med deg. Det betyr at du ikke ble sett og validert i oppveksten av din viktigste omsorgsperson.

At du hater henne er kanskje et sunnhetstegn, og kan bety at du begynner å innse at du hadde fortjent en "bedre" mor. Det en psykolog kan hjelpe deg med er å sørge den moren du aldri hadde, akseptere at hun er som hun er og søke det du trenger og fortjener i andre relasjoner. Det er trist at du er havnet i den situasjonen at du har behov for hjelp fra psykolog fordi du ikke har hatt den omsorgsfulle moren du har hatt behov for. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Mammaen din kan og skal ikke fungere som en behandler, det er et alt for stort ansvar å bære. Men hun burde selvfølgelig vært der som en støttespiller.

Dette er ikke noe som er lett. Kanskje hun sliter selv, og ikke vil innse at du går igjennom det samme hun har gjort? Det er vondt å ta innover seg at barna dine sliter. Det skaper mye følelser, og kanskje til og med litt selvhat.

Kunne du forsøkt å skrive et brev til henne der du forklarer litt? Og be henne svare på brev til deg? Det er ofte lettere å skrive enn å snakke.

Anonymkode: 9ae76...b71

Hun er ikke behandleren min. Jeg mista jobben min og er i et samlivsbrudd. Når jeg forteller dette sier hun «ta det med noen andre»…. 
 

for å sette det i perspektiv så har vel heller jeg vært hennes behandler. Og hørt på alle historiene hennes om alle som er vanskelig med henne.. men jeg tåler det jeg, for hun er mamman min. det hadde vært greit med noe gjensidig

Anonymkode: 184ef...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Psykologen kan ikke hjelpe deg med å endre mammaen din, men hun/han kan hjelpe deg i å takle og å utvikle konstruktive mestringsstrategier til å overleve at du har en emosjonell utilgjengelig mor, og alle de vonde følelsene som kommer opp i kjølvannet på grunn av dette. 
 

Gå til psykolog, men gå dit for deg selv - ikke for din mor. 

Anonymkode: 82b2f...9d6

Ja. Hun er utilgjengelig . Psykologen kan ikke hjelpe. Jeg er bare sinna på henne. Jeg syns hun har vært ubrukelig som mor, og jeg vet at hun er det. Jeg virkelig hater henne, og stivner til når jeg må oppholde meg i samme rom

Anonymkode: 184ef...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er ikke alle mennesker som mestrer å prate om vanskelige tema og følelser. Skjønner det kan opp,eves vondt å ha en mamma som ikke mestrer dette. Ikke en gang sammen med barnet sitt. Du kan likevel ikke forvente at mammaen din skal fungere som psykologen din. Antagelig vil hun rett og slett ikke strekke til og hun kjenner sine begrensiniger. Det er en grunn til at vi har psykologer og psykiatere.

Anonymkode: 50f6c...a6f

Det kan da umulig være psykologens jobb. Jeg ville heller vært adoptert bort jeg altså, enn å leve et år til med det mennesker der. Skjønner ikke at hun valgte å få barn. Ho velger meg bort hver dag. Spør jeg om vi skal ta en lunsj sammen, så sier hun nei. Ho lever som om hun bor i en getto, drikker alkohol og koser seg, men henviser barnet sitt til brødboksen når hun vil ut å finne på noe. Men hun kan dra ut å spise lunsj med naboen!

Jeg kjøpte meg båt her om dagen. Da sa hun «den skal ikke jeg sitte i»  Jeg sa bare at jeg hadde kjøpt meg båt jeg. Hvis hun ikke vil sitte i den så kan hun vel la være å si no. Eller si nei hvis det dukker opp et spørsmål. Jeg tror hun er mentalt tilbakestående jeg

Anonymkode: 184ef...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hun er ikke behandleren min. Jeg mista jobben min og er i et samlivsbrudd. Når jeg forteller dette sier hun «ta det med noen andre»…. 
 

for å sette det i perspektiv så har vel heller jeg vært hennes behandler. Og hørt på alle historiene hennes om alle som er vanskelig med henne.. men jeg tåler det jeg, for hun er mamman min. det hadde vært greit med noe gjensidig

Anonymkode: 184ef...304

Forstår veldig godt at du har det tøft nå. Det må være ekstremt utfordrende å måtte håndtere både det med jobben og samlivsbrudd, og det er lett å forstå at du gjerne skulle ha luftet dette med moren din.

Moren din virker å være selvsentrert og empatiløs. Det får du ikke gjort så mye med, men du kan jobbe med å sette grenser for deg selv. 

Hvis jeg var deg ville jeg fokusert på meg selv fremover. Si til deg selv i speilet at du er vakker, smart og kul, selvsagt klarer jeg dette❤️ 
 

Lykke til med jobbsøk og alt annet du står i🤞🤞

Anonymkode: 2d8b8...84f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Forstår veldig godt at du har det tøft nå. Det må være ekstremt utfordrende å måtte håndtere både det med jobben og samlivsbrudd, og det er lett å forstå at du gjerne skulle ha luftet dette med moren din.

Moren din virker å være selvsentrert og empatiløs. Det får du ikke gjort så mye med, men du kan jobbe med å sette grenser for deg selv. 

Hvis jeg var deg ville jeg fokusert på meg selv fremover. Si til deg selv i speilet at du er vakker, smart og kul, selvsagt klarer jeg dette❤️ 
 

Lykke til med jobbsøk og alt annet du står i🤞🤞

Anonymkode: 2d8b8...84f

Takk. Ja jeg havner i sjokk hver gang . Ho er det mest ubehagelige mennesket jeg vet om faktisk, og den personen  har hun valgt å være helt selv. 

Anonymkode: 184ef...304

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har heller ikke noe nært forhold til min mor. Har aldri hatt det, for jeg var feil i hennes øyne fra jeg var liten. Var for ulik henne. 

Så da har jeg droppet det. Har et overfladisk forhold til min mor, og har etablert nære og fortrolige relasjoner med andre. Har man det trenger man ikke mor til slikt. 

Anonymkode: 632cc...958

Takk for at du delte dette med meg.
 

Jeg har ikke det vet du. Jeg har ingen. Vi flytta langt vekk fra der jeg vokste opp da jeg var liten. Vi flytta mye rundt. Fikk ikke venner før ungdomsskolen. Men jeg tror egentlig de ble bedt om å være sammen med meg. 
 

Så som voksen sitter jeg å kjenner på en ekte ensomhet. Jeg ser jo andre snakker fritt med hverandre om allslags, så det at jeg av og til tar opp et tema om at jeg har det vanskelig, det skjønner jeg er helt ok. Og tenker at det ikke er noe feil med meg. Så når jeg blir avvist av mannen i tillegg så sitter jeg der alene da led tankene mine. Og det er så ufattelig trist at ingen ser det, jeg skjønner selv at jeg er i en situasjon som ikke kan ende godt uansett hva jeg gjør. De som skulle vært der for meg, er ikke der for meg. Uansett hvordan jeg legger det frem så er det ikke ditt motatt.

Anonymkode: 184ef...304

[AnonymBruker]

Uansett hvordan jeg legger saken frem for dem så er det ikke godt mottatt skulle det stå. 

Anonymkode: 184ef...304

[AnonymBruker]

En stor klem til deg ❤️ 

Har hun alltid vært slik? Har du en far som er til stede?

Det beste du kan gjøre nå er å skru av alle forventningene om at hun plutselig skal bry seg. Det er ikke pga DEG men pga at hun SELV mangler denne omsorgsevnen. Trenger du omsorg, så må du rett og slett finne noen andre som evner å vise omsorg. Far? En god venninne?

Trist å høre om jobben og forholdet ditt som tok slutt. Håper du kan finne noen andre som kan støtte deg igjennom dette.

Jeg hadde det vondt i forrige forhold. Var sammen med en mann som ikke kunne vise omsorg. Ihvertfall ikke til meg. Om jeg fortalte at jeg hadde det vondt, så ba han meg søke hjelp. Men jeg sa at jeg oppsøker ikke psykolog for å få en klem og få omsorgen jeg mangler hjemmefra. Vi hadde flyttet langt fra venninnene mine og familien min, så jeg hadde kun "bekjente" i den nye byen, så ingen andre å få klem av  Det ble heldigvis bedre etter bruddet.

Anonymkode: c57f0...6b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

En stor klem til deg ❤️ 

Har hun alltid vært slik? Har du en far som er til stede?

Det beste du kan gjøre nå er å skru av alle forventningene om at hun plutselig skal bry seg. Det er ikke pga DEG men pga at hun SELV mangler denne omsorgsevnen. Trenger du omsorg, så må du rett og slett finne noen andre som evner å vise omsorg. Far? En god venninne?

Trist å høre om jobben og forholdet ditt som tok slutt. Håper du kan finne noen andre som kan støtte deg igjennom dette.

Jeg hadde det vondt i forrige forhold. Var sammen med en mann som ikke kunne vise omsorg. Ihvertfall ikke til meg. Om jeg fortalte at jeg hadde det vondt, så ba han meg søke hjelp. Men jeg sa at jeg oppsøker ikke psykolog for å få en klem og få omsorgen jeg mangler hjemmefra. Vi hadde flyttet langt fra venninnene mine og familien min, så jeg hadde kun "bekjente" i den nye byen, så ingen andre å få klem av  Det ble heldigvis bedre etter bruddet.

Anonymkode: c57f0...6b4

Vi er flere i samme båt ❤️

Det er jo dette som er kjernen... Man ønsker så sårt kjærlighet fra sine foreldre (eller andre nære og kjære som i ditt tilfelle) som man gjerne ikke har hatt hele sitt liv, og så presterer de å si noe slik i krisesituasjoner. Foreldrene misliker barnet fordi det sliter psykisk, men det sliter psykisk fordi barnet har opplevd omsorgssvikt av egne foreldre.  De innser dette ikke selv, eller bryr seg ikke. Barnet er ikke verdt foreldrenes kjærlighet fordi det sliter. Barnet er en byrde som de ønsker bare skal forsvinne. Ansvarsfraskrivelse, empatiløs og kaldt. Vi kunne så gjerne ønske at vi ikke trengte vår foreldres kjærlighet, men det gjør vi. Det gjør vondt.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal komme meg over sorgen. I likhet med deg ts har jeg blitt sviktet så sterkt at jeg også har begynt å hate. En ekkel følelse. Jeg ønsker å være like likegyldig mot dem som de er mot meg.

Anonymkode: d16fc...c78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi er flere i samme båt ❤️

Det er jo dette som er kjernen... Man ønsker så sårt kjærlighet fra sine foreldre (eller andre nære og kjære som i ditt tilfelle) som man gjerne ikke har hatt hele sitt liv, og så presterer de å si noe slik i krisesituasjoner. Foreldrene misliker barnet fordi det sliter psykisk, men det sliter psykisk fordi barnet har opplevd omsorgssvikt av egne foreldre.  De innser dette ikke selv, eller bryr seg ikke. Barnet er ikke verdt foreldrenes kjærlighet fordi det sliter. Barnet er en byrde som de ønsker bare skal forsvinne. Ansvarsfraskrivelse, empatiløs og kaldt. Vi kunne så gjerne ønske at vi ikke trengte vår foreldres kjærlighet, men det gjør vi. Det gjør vondt.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal komme meg over sorgen. I likhet med deg ts har jeg blitt sviktet så sterkt at jeg også har begynt å hate. En ekkel følelse. Jeg ønsker å være like likegyldig mot dem som de er mot meg.

Anonymkode: d16fc...c78

Jeg var egoist jeg som barn jeg:) Og jeg var vanskelig , måtte endre meg osv. Husker de samtalene ordrett , jeg var ikke gamle barnet. 
 

Jeg har ofte sorgfølelse  nå på våren, og rett før jul.. Og den sniker seg på. Og da havner jeg her på KG. 🥰 Det er fordi jeg er ensom, og når jeg Jar blitt avvist mange nok ganger så blir jeg deprimert.

Ja det er vondt. Og jeg hadde samme historie som deg. Mamma tror psykologen skal fikse problemet, men da må psykologen fikse mamma. Så det ble vanskelig

 

Anonymkode: 184ef...304

[Andro]

Hvor gammel er du? Det høres ut som du ikke bør ha så mye kontakt med din mor.
Jeg vokste opp med en umoden og lite støttende mor, og jeg vokste fra henne kognitivt som ganske liten. 
At andre hadde sorger eller gleder som tok oppmerksomheten fra henne taklet hun aldri, så hun bagatelliserte alt som angikk andre. Jeg har aldri kunnet snakke med henne om noe personlig. Jeg sørget ikke da hun døde heller.

[Helene]

Jeg har også en mamma som rett og slett ikke lærte meg ting. Psykolog var et fremmedord dengang. Jeg lærte om mensen fra venninner. Jeg lærte om følelser fra venninner. Pubertet, lærte fra venninner. Takk og pris for venninnegjengen. Vi venninnene er close den dag i dag. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg var egoist jeg som barn jeg:) Og jeg var vanskelig , måtte endre meg osv. Husker de samtalene ordrett , jeg var ikke gamle barnet. 
 

Jeg har ofte sorgfølelse  nå på våren, og rett før jul.. Og den sniker seg på. Og da havner jeg her på KG. 🥰 Det er fordi jeg er ensom, og når jeg Jar blitt avvist mange nok ganger så blir jeg deprimert.

Ja det er vondt. Og jeg hadde samme historie som deg. Mamma tror psykologen skal fikse problemet, men da må psykologen fikse mamma. Så det ble vanskelig

 

Anonymkode: 184ef...304

All medfølelse til deg. Du har ikke fått den barndommen du fortjente. For, du er verdifull! Akkurat slik som du er. Du fortjener bedre, og jeg synes du skal forsøke å ta avstand fra din mor. Hun er giftig for deg og din psyke. Stor klem.

Anonymkode: 68969...012

[AnonymBruker]

Hvis moren din ikke klarer å vise omsorg så har moren din rett. Dette må du ta ned psykolog. 
 

Du kan ikke endre andre. Derfor må du lære å mestre deg selv og egne forventninger.

Anonymkode: 4d1bb...749