Min datter har vokst fra meg, synes det er leit

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en velstående mann, faktisk ett mer eller mindre kjent navn. Vi hadde særeie. Det ble slutt fordi han var utro og egoistisk.

Ved skilsmisse hadde han topp advokater, jeg var mental sliten og hadde lite å stille opp med, mine saker hos psykologer ble brukt mot meg.  Han fikk samvær.

Sønnen vår er 18 år og han holder kontakt med meg. Datter er 16 år og hun har mulighet til å holde oftere kontakt med meg.

Hun holder ikke kontakt med meg. Hun føler ikke jeg er verdt å bruke tid på. Hun syntes jeg og hun lever helt forskjellige liv. Hun er oppdratt til en rikmannsliv, mens jeg er i lavtlønt arbeid.

I oppveksten har barna møtt meg noen få dager i måneden. Men datteren har glidd fra meg. Jeg synes det er trist da det var hennes far som var slem og jeg var uskyldig. Hun burde heller elsket meg. Er redd for hun har fått dårlig oppdragelse og er mer opptatt av status.

Jeg vurderer flere alternativer, som å gråte foran henne og spørre henne hva er det som feiler,   eller fortelle henne hvordan faren hennes egentlig er.  Hva ville vært riktig?

Jeg er redd for hun får dårlig innflytelse og ta etter farens dårlige sider.

Anonymkode: 1a26a...19f

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje hun vil ha det best uten noen av dere. 

Anonymkode: ae0c7...3c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror kanskje hun vil ha det best uten noen av dere. 

Anonymkode: ae0c7...3c5

Hvorfor skriver du noe så slemt 

Ts

Anonymkode: 1a26a...19f

[Eva-Lena]

Jeg tenker du tjener best på å sitte rolig i båten. Hun er 16 og du er ikke spennende nok for henne akkurat nå. La henne få tid, så tenker jeg hun vil ha med deg å igjen etterhvert.

Ikke lag noen scener og fortsett å sende mld eller ring en gang i blandt.

[AnonymBruker]

🧡

Anonymkode: 708d7...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg var gift med en velstående mann, faktisk ett mer eller mindre kjent navn. Vi hadde særeie. Det ble slutt fordi han var utro og egoistisk.

Ved skilsmisse hadde han topp advokater, jeg var mental sliten og hadde lite å stille opp med, mine saker hos psykologer ble brukt mot meg.  Han fikk samvær.

Sønnen vår er 18 år og han holder kontakt med meg. Datter er 16 år og hun har mulighet til å holde oftere kontakt med meg.

Hun holder ikke kontakt med meg. Hun føler ikke jeg er verdt å bruke tid på. Hun syntes jeg og hun lever helt forskjellige liv. Hun er oppdratt til en rikmannsliv, mens jeg er i lavtlønt arbeid.

I oppveksten har barna møtt meg noen få dager i måneden. Men datteren har glidd fra meg. Jeg synes det er trist da det var hennes far som var slem og jeg var uskyldig. Hun burde heller elsket meg. Er redd for hun har fått dårlig oppdragelse og er mer opptatt av status.

Jeg vurderer flere alternativer, som å gråte foran henne og spørre henne hva er det som feiler,   eller fortelle henne hvordan faren hennes egentlig er.  Hva ville vært riktig?

Jeg er redd for hun får dårlig innflytelse og ta etter farens dårlige sider.

Anonymkode: 1a26a...19f

Ikke gjør noe av dette. Vær en trygg voksen så mulig hun kommer tilbake. Hun er 16 år, det er jobben hennes og bli selvstendig og ta Egne valg. Etter hvert vil hun forhåpentligvis se hva som betyr noe.

Anonymkode: 70fcb...15e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner det er sårt, men barna tjener dessverre ikke på rettferdighet. Du kommer best ut av det ved å være den beste versjonen av deg, og snakke pent om pappaen deres. Dersom du sier stygge ting om ham, selv om det er sant, blir det for dem som om du snakker stygt om dem, og de vil trekke seg bort fra deg. Unger er skrudd sammen til å forsvare omsorgspersoner som ikke er gode. Så jeg gjentar, det beste for deg er å være god. Men ta det gjerne ut foran andre. Det kan være lurt å ha noen å snakke med.

Anonymkode: 46a5b...163

[AnonymBruker]

Troller du....? 🤨

Du mener vel ikke at du seriøst vurderer de to alternativene du nevner....? 

Nei, nei, nei...Ingen god forelder vil finne på å sette barnet sitt i en slik situasjon! Så enten troller du, eller så er du rett og slett en dårlig mor, og da er det like greit at datteren din fortsetter å holde avstand. 

Ergo, dette innlegget var egentlig bortkastet å svare på 🤷‍♀️

Anonymkode: 6c9e1...bd6

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg var gift med en velstående mann, faktisk ett mer eller mindre kjent navn. Vi hadde særeie. Det ble slutt fordi han var utro og egoistisk.

Ved skilsmisse hadde han topp advokater, jeg var mental sliten og hadde lite å stille opp med, mine saker hos psykologer ble brukt mot meg.  Han fikk samvær.

Sønnen vår er 18 år og han holder kontakt med meg. Datter er 16 år og hun har mulighet til å holde oftere kontakt med meg.

Hun holder ikke kontakt med meg. Hun føler ikke jeg er verdt å bruke tid på. Hun syntes jeg og hun lever helt forskjellige liv. Hun er oppdratt til en rikmannsliv, mens jeg er i lavtlønt arbeid.

I oppveksten har barna møtt meg noen få dager i måneden. Men datteren har glidd fra meg. Jeg synes det er trist da det var hennes far som var slem og jeg var uskyldig. Hun burde heller elsket meg. Er redd for hun har fått dårlig oppdragelse og er mer opptatt av status.

Jeg vurderer flere alternativer, som å gråte foran henne og spørre henne hva er det som feiler,   eller fortelle henne hvordan faren hennes egentlig er.  Hva ville vært riktig?

Jeg er redd for hun får dårlig innflytelse og ta etter farens dårlige sider.

Anonymkode: 1a26a...19f

For din datter finnes det ikke noe slem eller uskyldig. Bare foreldre, som hun har rett til å elske like mye. Det er ikke sunt av deg å tillegge henne slike meninger. 

Ikke gjør noe av det der, det er jo ren manipulering. Fokuser på å være et bedre menneske selv, ikke slutt å ta initiativ, ri av tenåringsstormen og høst fruktene senere!

Datteren din har ikke valgt sin foreldre, så ikke gjør det verre enn det er! Du setter henne i en umulig posisjon.

Anonymkode: 9eb8a...28b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvorfor skriver du noe så slemt 

Ts

Anonymkode: 1a26a...19f

Kanskje fordi du kynisk planlegger å gråte foran datteren din? 

Anonymkode: 06b96...2be

[AnonymBruker]

Du vil psykisk manipulere din datter til å tilbringe mere tid med deg? 

Anonymkode: 90503...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg var gift med en velstående mann, faktisk ett mer eller mindre kjent navn. Vi hadde særeie. Det ble slutt fordi han var utro og egoistisk.

Ved skilsmisse hadde han topp advokater, jeg var mental sliten og hadde lite å stille opp med, mine saker hos psykologer ble brukt mot meg.  Han fikk samvær.

Sønnen vår er 18 år og han holder kontakt med meg. Datter er 16 år og hun har mulighet til å holde oftere kontakt med meg.

Hun holder ikke kontakt med meg. Hun føler ikke jeg er verdt å bruke tid på. Hun syntes jeg og hun lever helt forskjellige liv. Hun er oppdratt til en rikmannsliv, mens jeg er i lavtlønt arbeid.

I oppveksten har barna møtt meg noen få dager i måneden. Men datteren har glidd fra meg. Jeg synes det er trist da det var hennes far som var slem og jeg var uskyldig. Hun burde heller elsket meg. Er redd for hun har fått dårlig oppdragelse og er mer opptatt av status.

Jeg vurderer flere alternativer, som å gråte foran henne og spørre henne hva er det som feiler,   eller fortelle henne hvordan faren hennes egentlig er.  Hva ville vært riktig?

Jeg er redd for hun får dårlig innflytelse og ta etter farens dårlige sider.

Anonymkode: 1a26a...19f

Det er nok mye til denne historien som du velger å ikke fortelle om. 

Første steg på veien for å få det bedre med deg selv er å akseptere hvordan du er som person og hvordan du er med andre relasjoner. 

Det er så mange ting å reagere på i innlegget ditt at jeg blir helt målløs. 

 

Anonymkode: b0c85...7b7

[lillevill]

Det er vondt med skilsmisse ja. Og det er vondt at han var utro, og ikke ville gi deg noe som helst etter skilsmissen etter at du antageligvis tok deg av det meste av småbarnsoppdragelsen mens han jobbet opp en formue, som han da holdt for seg selv. 

Men jeg synes du har helt feil fokus nå. Du skriver at du planlegger å gråte forran jenta på 16 for å oppnå bedre kontakt. Det er ikke hun som skal bygge deg opp og trøste deg? Det er du som er hennes mor, en bauta i hennes liv. Og en kilde til støtte,visdom,omsorg, kjærlighet. Jeg tenker at du kan snakke med psykologen om dette og få god hjelp. Når dere er sammen, hva med å heller vise interesse for hennes tanker, følelser, interesser og drømmer. Hvem er hun? Hva vil hun bli? Hva slags serier liker hun å se på? Hva slags mor drømmer hun om? Kanskje det ikke er en mor som kan kjøpe det hun vil? For penger får hun. Kanskje hun vil ha en mor som drømmer om å finne ut hvem hun er og har interesse i hennes meninger og tanker?

[AnonymBruker]

Ingenting av det du foreslår er riktig p gjøre! Det å være foreldre er å sette barna først. Scenario du beskriver setter dine interesser først på bekostning av barna. Foreldrene mine har holdt på sånn. Ja du kan kanske manipulere datteren din til å tilbringe tid med deg. Men du ødelegger henne samtidig, er det det du vil? Sitt rolig i båten du, og hold voksne problemer (utroskap osv) for deg selv. Hva skal det gjøre for datteren din å vite om dette? 

Anonymkode: a4600...13a

[AnonymBruker]

Nå har vel ingen 16-åringer det å henge med foreldrene øverst på ønskelisten, så det tenker jeg er helt normalt. Ingen foreldre kan heller kreve å bli elsket av sine barn, de får den kjærligheten de fortjener. Eksen din kan være en super far fordi om han var en dårlig ektemann, og det faktum at du tenker på å manipulere datteren din til å si hun er glad i deg viser alt om at du ikke er i vater, og at  det nok er en større grunn enn bare bedre advokater til at han fikk hovedomsorgen. Det beste du kan gjøre er faktisk bare å vise deg som tilstedeværende og interessert, og håpe hun ønsker mer kontakt når hun bli eldre og evt starter egen familie. 

Anonymkode: 80aee...fa4

[Traktor]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg synes det er trist da det var hennes far som var slem og jeg var uskyldig.

Sannheten ligger nok et sted i mellom. 

[AnonymBruker]

Trådstarter: dine perspektiver minner meg om min egen mor. Min mor er et menneske som ikke evner å se noe som helst av hva hun selv har gjort galt. Det er alltid alle andre sin feil. Selvinnsikt og refleksjon er fullstendig fraværende. Nå sitter hun der alene, som ei gammel kjerring og klager på at hverken familie eller (tidligere) venner er interessert i å omgås henne.

 

"Jeg hører aldri noe fra den og den personen, og det syns jeg er dårlig!" - dette har jeg hørt utallige ganger, som om andre mennesker skylder henne sosial omgang.

 

Hun evner ikke å reflektere over at det kanskje er hennes atferd som gjør at andre, inkludert samtlige av hennes barn, ikke er interessert i å være rundt henne. Hun evner ikke å reflektere over at alt det hun utsatte sine egne barn for er en årsak til at vi ikke lenger engang vil vite av henne.

 

All den fysiske og psykiske volden hun utsatte oss for, er noe hun ikke vedkjenner seg overhodet. Det er som om det aldri har skjedd. Hun har på snedig vis klart å blokkere dette ut fra hukommelse og virkelighetsforståelse. Min mor har bedrevet emosjonell manipulasjon i den grad at jeg til slutt ikke lenger følte noe som helst når hun satt der og grein over sin egen ulykkelighet.

 

8 hours ago, AnonymBruker said:

I oppveksten har barna møtt meg noen få dager i måneden. Men datteren har glidd fra meg. Jeg synes det er trist da det var hennes far som var slem og jeg var uskyldig. Hun burde heller elsket meg. Er redd for hun har fått dårlig oppdragelse og er mer opptatt av status.

Jeg vurderer flere alternativer, som å gråte foran henne og spørre henne hva er det som feiler,   eller fortelle henne hvordan faren hennes egentlig er.  Hva ville vært riktig?

 

Det er helt absurd hvor lik tankegang du og min mor har. Min mor hadde også denne tankegangen. "Jeg er uskyldig, far er slem!" - når sannheten var stikk motsatt. Det var min mor som var slem og min far som var snill.

 

Og du vurderer å benytte emosjonell manipulasjon for å tvinge din datter til å omgås deg? Fyfaen, jeg kjenner jeg blir kvalm...

 

Jeg er glad på vegne av barna dine. Jeg skulle ønske jeg var like heldig med å slippe unna på et tidligere tidspunkt enn det jeg gjorde.

Anonymkode: d4d7d...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Troller du....? 🤨

Du mener vel ikke at du seriøst vurderer de to alternativene du nevner....? 

Nei, nei, nei...Ingen god forelder vil finne på å sette barnet sitt i en slik situasjon! Så enten troller du, eller så er du rett og slett en dårlig mor, og da er det like greit at datteren din fortsetter å holde avstand. 

Ergo, dette innlegget var egentlig bortkastet å svare på 🤷‍♀️

Anonymkode: 6c9e1...bd6

Mistenker det er en del grunner til at datteren ikke vil ha kontakt enn det TS selv oppgir. 

Du virker ikke veldig stødig i foreldrerollen, TS, hva med å søke profesjonell veiledning?

Anonymkode: 20ab9...494

[AnonymBruker]

Det som er litt skummelt med slike selvmedlidende  innlegg med samtidig såpass sparsommelige opplysninger, er at det gir stort rom for å begynne å spekulere. Du fremstiller mannen din som rik og kynisk, i mens du er et snilt og fattig offer. Du innrømmer også at du har hatt behov for oppfølging psykisk. Det kan få folk til å spekulere om du har vært utfordrende å omgås. Men vi vet jo ingenting. Du må fortelle mer før vi evt kan ta side i saken og gi deg støtte og råd.

Du skriver også at han hadde gode advokater og dermed fikk samvær. Du mente kanskje hovedomsorgen? Og at du bare fikk jevnlig samvær med barna?

Om han fikk hovedomsorgen fordi du feks slet/sliter med psykisk sykdom, så høres dette svært vondt ut og jeg skjønner det må ha vært tøft. Hva sa din egen advokat om disse tingene? Og var det andre grunner til at eksmannen din fikk hovedomsorgen? Hvor gamle var barna? Kan du ha snakket negativt om pappaen deres når du har vært sammen med dem? Dette ville såfall kunne vært en naturlig grunn til at de trekker seg tilbake fra deg i dag.
Når dette er sagt, så er det ikke så vanlig at 16 åringer elsker å henge med mammaen sin. Antagelig henger hun ikke så mye med pappen sin heller, selv om hun bor der.

Har ikke så mange råd, men du må ihvertfall droppe helt å snakke negativt om pappaen. Å planlegge å begynne å gråte desperat foran hennes høres bare helt psycho ut.

Gi henne tid, samtidig som du fortsatt viser hvor mye hun betyr for deg og at du er der for henne om hun trenger deg.

Går det lang tid, kan du jo alltids også invitere henne på noe hyggelig ut i fra hva du vet hun liker. Men forsøk å la henne få den tiden hun trenger. Å være 16 år og finne ut av seg selv er vanskelig nok fra før.

Anonymkode: 5ebe7...565