Er helt knust fordi 2 åringen skal reise bort

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva det er med meg.. min mann vil reise til Sverige i to netter med toåringen uten meg for å feire noe familiegreier. Fikk vite det en dag før og kan ikke bli med. Han ble kjempesur når jeg sa jeg ikke ønsket at de dro. Hans foreldre blir med også, og svigermor holder sønnen min våken til sent på kveld og driter i rutiner. Dette er midt i uka og jeg antar jeg får tilbake barnet mitt helt ute av rutiner og i ulage før bhg dagen etter de kommer hjem. Men mest av alt er problemet en ekstrem seperasjonsangst fra barnet. Og ekstra ille fordi han vil være tre timer unna meg. Er redd for at de skal kjøre og kan være glatt. Er redd for at han skal bli syk. At jeg ikke er der. La meg i kveld og tårene bare renner. Og jeg tror ikke dette er normalt? Eller kjenner noen seg igjen? 

Anonymkode: 3c34b...15d

[snillochsøt]

Han kunne jo sagt det litt før. Jeg hadde slitt med tanken. Men er faren ellers god mot ungen, har du noe reelt å bekymre deg for? Du kan jo bruke muligheten til å gjøre ting som ikke er så enkelt med en 2åring på slep

[Gjest WhisperingWind]

Er han er dårlig far? 

[AnonymBruker]

To netter med brudd i rutinene går helt fint, tipper barnet kommer til å kose seg! Høres ut som du har godt av litt trening på å være borte fra hverandre, dette går kjempefint  

Anonymkode: c6361...63f

[AnonymBruker]

Først, det er ikke svigermors ansvar å sørge for at barnet følger rutinene, det er fars.

Dernest, du reagerer ganske mye sterkere enn det som sunt er. Det er helt vanlig og normalt å savne barnet og ikke ha lyst til å være borte fra det i to dager når det er så lite, men å gråte av katastrofetanker om at noe kan skje barnet mens dere er fra hverandre er ikke vanlig og ikke sunt. 

Jeg vil anbefale deg å be om hjelp til å håndtere disse tankene, både for ditt og barnets beste. En slik separasjonsangst medfører ofte en form for overbeskyttelse som kan skape utrygghet hos barnet og hindre det i å utfolde og utvikle seg til et selvstendig individ.

Anonymkode: f7771...b3d

[Lineaaa]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg vet ikke hva det er med meg.. min mann vil reise til Sverige i to netter med toåringen uten meg for å feire noe familiegreier. Fikk vite det en dag før og kan ikke bli med. Han ble kjempesur når jeg sa jeg ikke ønsket at de dro. Hans foreldre blir med også, og svigermor holder sønnen min våken til sent på kveld og driter i rutiner. Dette er midt i uka og jeg antar jeg får tilbake barnet mitt helt ute av rutiner og i ulage før bhg dagen etter de kommer hjem. Men mest av alt er problemet en ekstrem seperasjonsangst fra barnet. Og ekstra ille fordi han vil være tre timer unna meg. Er redd for at de skal kjøre og kan være glatt. Er redd for at han skal bli syk. At jeg ikke er der. La meg i kveld og tårene bare renner. Og jeg tror ikke dette er normalt? Eller kjenner noen seg igjen? 

Anonymkode: 3c34b...15d

Høres ut som katastrofetanker du har. Er du generelt bekymret, eller overtenker en del? Veldig hyggelig for barnet med en tur sammen med pappaen. 

[AnonymBruker]

Barnet et sammen med faren sin, hva er problemet ?

Anonymkode: 7bff5...e0e

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hva du mener med at han vil reise dit uten deg for familiegreier? Har han sagt "jeg vil ikke ha deg med på dette", eller passer det bare ikke for deg, han visste det og ga beskjed i dårlig tid? 

Det første er jo et mye større problem enn at de skal reise bort, det siste er litt dårlig gjort, men kan snakkes om. 

Hvis du ikke har vært borte fra barnet før så kan det være skremmende, men det kan høres ut som at du reagerer litt vel sterkt på at barnet skal reise bort 2 dager, sammen med pappa og besteforeldre. Hvis barnet blir sykt så er pappa der, og jeg regner med at far er forsvarlig og oppegående nok til at de kjører etter forholdene på veien. 

Det med at din svigermor ikke holder på rutinene kan du snakke med far om på forhånd, det er hans ansvar, ike svigermors. Fortell at det er viktig at selv om det er feiring og hyggelig så trenger toåringen rutinene sine, særlig fordi det er barnehage når de kommer hjem. 

Man kjenner jo litt på følelsen av å være borte fra noen som du er svært knyttet til, og det kan være forvirrende og skummelt. Lag en avtale om å ringe/videosamtale, for eksempel for å si natta før leggetid slik at du får sett dem begge, og kan se at barnet har det fint. Snakk med mannen om at dette er vanskelig for deg, og at det ikke handler om hans omsorgsevner, men din egen frykt. Og hvis du har det sånn ofte, så burde du kanskje få litt mer hjelp med de tankene og følelsene ❤️ 

Anonymkode: 1b10f...6d3

[AnonymBruker]

Lineaaa skrev (1 minutt siden):

Høres ut som katastrofetanker du har. Er du generelt bekymret, eller overtenker en del? Veldig hyggelig for barnet med en tur sammen med pappaen. 

Ja jeg er nok skrudd sammen litt sånn. At jeg overreagerer. Men mistet nesten sønnen min da han ble født, og har nok et bånd som er litt mer ekstremt enn det som er vanlig. Hele mitt univers kretser omkring han. Kommer til å være helt nede mens han er borte. Det får jeg ikke gjort noe med. Og får vel bekreftet her at det ikke er normalt, noe jeg trodde selv at det ikke var sånn egentlig. 

Anonymkode: 3c34b...15d

[Lineaaa]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja jeg er nok skrudd sammen litt sånn. At jeg overreagerer. Men mistet nesten sønnen min da han ble født, og har nok et bånd som er litt mer ekstremt enn det som er vanlig. Hele mitt univers kretser omkring han. Kommer til å være helt nede mens han er borte. Det får jeg ikke gjort noe med. Og får vel bekreftet her at det ikke er normalt, noe jeg trodde selv at det ikke var sånn egentlig. 

Anonymkode: 3c34b...15d

Høre vanskelige ut, kanskje søke hjelp? Du kan ikke leve resten av livet ditt med sterk redsel for at han skal dø. Da påfører du barnet ditt engstelse, og at verden er en skummel plass. Det er ikke en god arv å bære. Vet du sikkert tenker selv at du skjuler det for barnet ditt, men det går ofte ikke i lengden. Ønsker deg alt godt! 

[AnonymBruker]

Lineaaa skrev (2 minutter siden):

Høre vanskelige ut, kanskje søke hjelp? Du kan ikke leve resten av livet ditt med sterk redsel for at han skal dø. Da påfører du barnet ditt engstelse, og at verden er en skummel plass. Det er ikke en god arv å bære. Vet du sikkert tenker selv at du skjuler det for barnet ditt, men det går ofte ikke i lengden. Ønsker deg alt godt! 

Ja jeg bør vel det. Disse følelsene kan umulig være bra og naturlige. Men litt skuffet over at mannen ikke forstår dette, satte jo ord på det mens tårene rant. Også føler jeg at det er moren hans som har bestemt at de skal dra sånn spontant og at han prioriterer henne foran meg. Tenker at man forventer ikke at en småbarnsfamilie pakker kofferten og drar på fest i starten av ei arbeidsuke. Den delen provoserer meg litt. Tror sønnen min blir sliten av det, og skal fortsette med lange dager i bhg resten av uka. De er en høyrøstet og bråkete familie, trives ikke i selskapene deres og føler ikke sønnen min gjør det heller. Så det er vel sammensatt. Men først og fremst er de vanskelige følelsene mine et isolert problem og det innser jeg. Bør jo få hjelp så jeg reagerer på de riktige tingene. 
 

Takk for gode ord 

Anonymkode: 3c34b...15d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg gråt også da mannen reiste på tur alene med barna da de var små, særlig om vinteren. Var livredd for at noe skulle skje og at han ikke passet godt nok på. Det er morsinstinktet som kommer frem, men prøv og slapp av og nyt roen. Det kommer til å gå fint og han er sammen med pappaen sin  To dager går fort, plutselig er han hjemme igjen 

Anonymkode: b4179...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja jeg er nok skrudd sammen litt sånn. At jeg overreagerer. Men mistet nesten sønnen min da han ble født, og har nok et bånd som er litt mer ekstremt enn det som er vanlig. Hele mitt univers kretser omkring han. Kommer til å være helt nede mens han er borte. Det får jeg ikke gjort noe med. Og får vel bekreftet her at det ikke er normalt, noe jeg trodde selv at det ikke var sånn egentlig. 

Anonymkode: 3c34b...15d

Du trenger åpenbart hjelp. Det du forteller her er ikke bra for deg eller barnet.
Du kan ikke ha et liv som kretser omkring han så veldig mye lenger. Han trenger å kunne få løsrive seg og være trygg på at det går bra med deg likevel.

Forstår at du har vært gjennom noe traumatisk, men du må altså få hjelp til å komme over det, og passe på at det ikke hindrer sønnen din i å få muligheter han ellers ville fått.
Du kan ikke kontrollere livet hans for evig.
Og på et eller annet tidspunkt kommer han til å måtte gjøre noe som du opplever som farlig. (Antagelig mange ganger de neste årene.)

Anonymkode: 314c7...b4f

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare sagt kos deg på tur men barnet blir her. Snakkes. 

Anonymkode: 6e246...ac2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde bare sagt kos deg på tur men barnet blir her. Snakkes. 

Anonymkode: 6e246...ac2

Prøvde det. Han sa han er faren og har rett til å ta med sønnen sin i selskap. 

Anonymkode: 3c34b...15d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du trenger åpenbart hjelp. Det du forteller her er ikke bra for deg eller barnet.
Du kan ikke ha et liv som kretser omkring han så veldig mye lenger. Han trenger å kunne få løsrive seg og være trygg på at det går bra med deg likevel.

Forstår at du har vært gjennom noe traumatisk, men du må altså få hjelp til å komme over det, og passe på at det ikke hindrer sønnen din i å få muligheter han ellers ville fått.
Du kan ikke kontrollere livet hans for evig.
Og på et eller annet tidspunkt kommer han til å måtte gjøre noe som du opplever som farlig. (Antagelig mange ganger de neste årene.)

Anonymkode: 314c7...b4f

Han er bare to år og forferdelig knyttet til meg. Noen ganger er det bare jeg som kan roe han. Tar det nok bedre når han er til eksempel 4 år og har språk. 

Anonymkode: 3c34b...15d

[Gneis]

Du trenger hjelp til  styre tankene dine inn på et sunnere spor, dette her er ikke bra.. Og, du lager vikarierende motiver om dårlig innflytelse fra svigermor. Hvis du er helt ærlig med deg selv, tror jeg du ser at dette ikke er rasjonelt. 

Gutten skal på tur med pappa, farmor og farfar, det kommer til å bli supert, og det vokser han (og du) på. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Prøvde det. Han sa han er faren og har rett til å ta med sønnen sin i selskap. 

Anonymkode: 3c34b...15d

Og det har han helt rett i, han er like mye forelder som du er.

Anonymkode: 7bff5...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg vet ikke hva det er med meg.. min mann vil reise til Sverige i to netter med toåringen uten meg for å feire noe familiegreier. Fikk vite det en dag før og kan ikke bli med. Han ble kjempesur når jeg sa jeg ikke ønsket at de dro. Hans foreldre blir med også, og svigermor holder sønnen min våken til sent på kveld og driter i rutiner. Dette er midt i uka og jeg antar jeg får tilbake barnet mitt helt ute av rutiner og i ulage før bhg dagen etter de kommer hjem. Men mest av alt er problemet en ekstrem seperasjonsangst fra barnet. Og ekstra ille fordi han vil være tre timer unna meg. Er redd for at de skal kjøre og kan være glatt. Er redd for at han skal bli syk. At jeg ikke er der. La meg i kveld og tårene bare renner. Og jeg tror ikke dette er normalt? Eller kjenner noen seg igjen? 

Anonymkode: 3c34b...15d

Her er dere flere faktorer som spiller inne. Du har nok et litt for stort kontrollbehov(noe som er helt vanlig). Jeg er lik 😫

Samtidig er jeg enig i at man bør forvente at far gir beskjed litt før og at far og familie skal respektere barnets rutiner.

Når det er sagt så er det ok for et barn på 2 år å være med far og familie noen dager. Men det må jo tilpasses barnet. Om barnet ikke er vant til å være uten mor så blir det litt brå overgang å være borte i 2 netter. Dere burde starte å tilvenne barnet dette så det skal gå fint fremover.

Ting du må jobbe med og akseptere:

At det er glatt forstår jeg uro for, men det kan skje hjemme også. Far kjører forsiktig.

Om barnet blir sykt så blir det sykt, det hadde det blitt hjemme også. I verstefall er det bare 3 timer hjem.

 

Så alt i alt tenker jeg at far denne gang må forstå at det ble litt brått og at dette er noe som må øves opp for alle tre. Der dere starter i mindre skala.

Anonymkode: 9507a...6fb

[AnonymBruker]

Her er det på tide å klippe navlestrengen. Kjempe flott at den anledningen kommer nå tenker jeg for det høres det ut som at både mor og barn trenger

Anonymkode: 62d8a...281