Overveldende bekymret for å miste mannen - uten grunn…

[AnonymBruker]

Dette kommer til å høres helt tullete ut. 
 

Mannen min og jeg har vært sammen i 15 år, siden tenårene. Har to barn sammen på 7 og 11. Stabil økonomi, et hus med den plassen vi trenger, grei bil og gode jobber. Det føles så tullete «perfekt». 
 

Så har jeg alltid vært glad i mannen min, men nå synes jeg det er så mye at det blir et problem. Vi har alltid hatt det fint, men i stigende og stigende grad de siste 2-3 årene har det bare blitt enda bedre og det føles nærmest som å være nyforelsket, men med stabiliteten, det at vi kjenner hverandre så godt, etc. Det er bare stødigere enn noen gang. 
 

I høst mistet imidlertid en venninne mannen sin brått i en ulykke og en annen mistet barnet sitt på 1 år brutalt til kreft som gikk veldig fort. Og etter det har jeg ikke klart slutte å stresse med å miste dem, og særlig mannen. Jeg tror jeg er redd for at bobla skal sprekke. 
 

Før håndterte jeg tid uten han godt, nå savner jeg han fra han reiser. Jeg går med en ekkel følelse når han har reist om at noe kan skje. Og slapper ikke av før vi er sammen igjen. 
 

Det virker jo helt dust, men det kjennes seriøst ut som et voksende problem i livet mitt. What to do?

Anonymkode: 81e75...f59

[AnonymBruker]

Kanskje følelsen kommer fra et annet sted. Har du undersøkt om han kan være utro? 

Anonymkode: bde1d...f2b

[AnonymBruker]

Dette høres ut som angst. Hva gjør du når disse tankene kommer?

Anonymkode: 9c88f...b87

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen. Har måtte jobbet med mine egne tanker etter at mammaen min ble alvorlig syk det siste året. Har blitt ganske god nå på å være streng med meg selv når den ubegrunnede frykten kommer; ikke ta sorgen på forskudd. 

Blir mamma sykere, ja vel - jeg får ikke forebygget det på noen måte. Jeg skal nyte hver dag vi har sammen, og håndtere det vanskelige når/om det kommer. 

Har også blitt redd for mannen min, nå som vi har opplevd at det "utenkelige" også kunne skje med oss. Så har hatt god bruk for samme tanke her; inntil det motsatte er bevist så går det fint, og han er frisk. Min angst forebygger ingenting, og ødelegger bare tiden før noe fælt eventuelt skjer. Så den tanken klarer jeg 99% av gangene å bare fly videre forbi. 

Anonymkode: f8a98...ab1

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Kanskje følelsen kommer fra et annet sted. Har du undersøkt om han kan være utro? 

Anonymkode: bde1d...f2b

Det er jeg veldig ubekymra for kjenner jeg, har full tillit 😅

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette høres ut som angst. Hva gjør du når disse tankene kommer?

Anonymkode: 9c88f...b87

Foreløpig lite, ganske ny følelse for meg. Prøver distrahere meg med andre ting 😅

Just now, AnonymBruker said:

Kan kjenne meg igjen. Har måtte jobbet med mine egne tanker etter at mammaen min ble alvorlig syk det siste året. Har blitt ganske god nå på å være streng med meg selv når den ubegrunnede frykten kommer; ikke ta sorgen på forskudd. 

Blir mamma sykere, ja vel - jeg får ikke forebygget det på noen måte. Jeg skal nyte hver dag vi har sammen, og håndtere det vanskelige når/om det kommer. 

Har også blitt redd for mannen min, nå som vi har opplevd at det "utenkelige" også kunne skje med oss. Så har hatt god bruk for samme tanke her; inntil det motsatte er bevist så går det fint, og han er frisk. Min angst forebygger ingenting, og ødelegger bare tiden før noe fælt eventuelt skjer. Så den tanken klarer jeg 99% av gangene å bare fly videre forbi. 

Anonymkode: f8a98...ab1

Takk for at du deler  Det er nok litt her mitt problem ligger også, «det utenkelige» kom plutselig så veldig nært.. 

Anonymkode: 81e75...f59

[AnonymBruker]

Psykolog! 😊

 

Hjalp meg veldig. Kan ikke si årsaken til din uro, men høres ut som angst og katastrofetanker. Jeg lærte å kjenne igjen tankene når de kom, og hvordan jeg skulle håndtere dem. Dette er nok et "symptom" på angst, det har ikke rot i virkeligheten.

Anonymkode: 814ea...063

[Mammamia2014]

To av dine venninner har nylig opplevd å brutalt miste mann/ barn. Selvsagt blir du påvirket av det. Jeg tenker du trenger å få bearbeidet dine følelser rundt dine venninners opplevelser. Muligens har du ikke kjent etter hva DU føler rundt deres tap men vært en støtte for dem og sett deres følelser og støttet dem i en vanskelig tid. Jeg forstår veldig godt at du blir redd noe lignende skal skje deg og dine. Kanskje bør du snakke med en psykolog eller en god venninne for å få satt ord på dette og bearbeidet dine følelser. 

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette virker ikke dust! Faktisk tvert i mot, helt naturlig. 

Samtidig høres det slitsomt ut. Kanskje du må på banen med noen gode strategier for å takle katastrofetankene? 

Det er helt naturlig at du etter disse hendelsene har blitt veldig bevisst på at du også kan miste. Og dette kan være en styrke. Du blir bevisst det du har og vet å sette pris på det. 

Men når det utvikler seg til en angst som kanskje påvirker resten av livet? Da går det litt langt igjen. 

Faktum er at du KAN miste mannen i morgen. På samme måte som jeg kan. Det er livets harde sannhet. Som oftest tenker vi ikke over det, men situasjonene rundt deg har skremt deg. 

Jeg har god nytte i noen ACT-strategier, øver mye på å akseptere alle tanker og følelser og likevel gjøre det jeg ønsker. F.eks i ditt tilfelle akseptere tankene for at han kan dø, bare la de være, være villig til å ha uroen inni meg og samtidig tenke ut hvem ønsker jeg å være når mannen er borte? La oss si svaret er trygg, kapabel og selvstendig, så ville jeg gjort handlinger som tok meg nærmere det. 

Om man aksepterer tanker og følelser vil de gi seg. Om man kjemper mot vil de styrkes og det kan utvikle seg til et psykisk problem. 

Heier på deg. Nyt at livet er godt. Det er lov at du nyter livet selv om andre har hatt stor sorg. ❤️

Anonymkode: bdeb6...c2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jeg veldig ubekymra for kjenner jeg, har full tillit 😅

Foreløpig lite, ganske ny følelse for meg. Prøver distrahere meg med andre ting 😅

Takk for at du deler  Det er nok litt her mitt problem ligger også, «det utenkelige» kom plutselig så veldig nært.. 

Anonymkode: 81e75...f59

Distraksjon er kontra-produktivt. Lett å tenke at det er lurt. Men så når du slapper av igjen så kommer de tilbake. Å akseptere og være med følelsene og tankene SAMTIDIG som du gjør andre ting er løsningen for å håndtere vanskelige tanker og følelser. 

Anonymkode: bdeb6...c2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Psykolog! 😊

 

Hjalp meg veldig. Kan ikke si årsaken til din uro, men høres ut som angst og katastrofetanker. Jeg lærte å kjenne igjen tankene når de kom, og hvordan jeg skulle håndtere dem. Dette er nok et "symptom" på angst, det har ikke rot i virkeligheten.

Anonymkode: 814ea...063

Her er jeg litt uenig med deg. Å være redd noen skal dø har jo rot i virkeligheten. Det kan skje oss alle, når som helst. 

I følge humanistisk psykologi handler god mental helse om å forsone seg med og forholde seg til livets realiteter, som f.eks døden og forholdet vært til mening. Dårlig psykisk helse oppstår når man ikke greier å akseptere disse og å løse de på gode måter. 

Mye eksistensiell angst er sunt og en kilde til selvutvikling og trenger ikke sykeliggjøres. Da kan må gå glipp av personlig vekst og å komme enda "dypere i livet". 

Anonymkode: bdeb6...c2a

[Hareena]

Som min gode venn sa: «de fleste av mine bekymringer har jeg ikke hatt noen glede av».

https://www.kk.no/livstil/de-eneste-5-tingene-du-kan-kontrollere-i-livet/67797066

[AnonymBruker]

Selv om det sikkert er slitsomt med sånne tanker, så tenker jeg egentlig at du er veldig heldig og at du også selv er klar over hvor heldig du er. Du har et liv som mange drømmer om. Du har to barn og en mann som du elsker og er trygg på. Du er klar over dette og setter virkelig pris på det du har. Det er helt naturlig å være redd for å miste det gode man har uten at dette trenger å ta over hverdagen. Det er likevel ikke noe tullete problem, det er jo reelt for deg. Det er også naturlig at slike tanker dukker opp når folk rundt opplever å miste sine nærmeste. Så jeg tror ikke du trenger profesjonell hjelp, jeg tror bare du må finne en måte å leve med frykten for å miste de du er aller mest glad i. 

Anonymkode: 02050...7ac