Når forholdet blir vanskelig, men man har to små

[AnonymBruker]

Skal prøve å gjøre det så kort som mulig, men jeg ønsker ingen kommentarer på hva jeg burde gjort «for lenge siden», for man kan ikke skru tilbake tiden.

Så kort fortalt; jeg og samboer har vært sammen i ti år, har to barn sammen. Ungene har endel år mellom seg da forholdet fra start har vært trøblete (utroskap, hemmeligheter, løgner - fra hans side), men vi har jobbet oss gjennom det og følte vi var kommet på en bra plass igjen da vi begynte å prøve på nr to. Men etter at siste barnet kom, har ting bare gått nedover. Mannen, som før gjorde pittelitt husarbeid, gjør nå absolutt ingenting. Ligger bare på sofaen, spiller bare på mobil/pc etter ungene er i seng (gjerne til langt på natt), orker ikke å snakke særlig med meg, og orker aldri å finne på noe med meg med mindre det er å se en film hvor han kan ligge på sofaen (og sovne til).. Og det føles umulig å snakke med han om fremtidsplaner, da alt fra middagsplaner til sommerferie anno 2025.

Hva gjør man egentlig i slike situasjoner? Når forholdet går adundas og ingenting nytter? Jeg har prøvd å snakke med han om dette, at om ting ikke endrer seg (at han spiller sjeldnere, gjør noe husarbeid, og deltar i forholdet), så må vi faktisk splitte familien. Jeg går rundt og er lei meg og rasende siden han heller vil splitte familien enn å «ta seg i nakkeskinnet» og vokse opp… 

Anonymkode: c79e9...7d4

[AnonymBruker]

Gå videre. 

Anonymkode: 5e8ed...ab0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Gå videre. 

Anonymkode: 5e8ed...ab0

Dette var veldig konstruktiv du gitt.

Anonymkode: c79e9...7d4

[Andro]

Gjenkjenner dette. Jeg kasta ham ut, og opplevde at hjemmekabalen ble enklere når jeg kunne legge all logistikken uten å måtte ta hensyn til en sur manbaby. Surt for ungene, men hans valg.
Det ville vært verre å vokse opp med et så dårlig forbilde.

Endret 18. mars 2023 av Andro

[AnonymBruker]

Andro skrev (1 minutt siden):

Gjenkjenner dette. Jeg kasta ham ut, og opplevde at hjemmekabalen ble enklere når jeg kunne legge all logistikken uten å måtte ta hensyn til en sur manbaby. Surt for ungene, men hans valg.
Det ville vært verre å vokse opp med et så dårlig forbilde.

Ja.. Da han var bortreist en uke, var det så deilig. Men igjen - da må ungene hoppe mellom hus, og jeg får mindre tid med dem.. Og det er kjipt å vokse opp med en mamma og pappa som ikke bor sammen! Jeg har også svært dårlig økonomi (aap for øyeblikket), så det å finne seg ny bolig kommer heller ikke til å være lett..

Anonymkode: c79e9...7d4

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette var veldig konstruktiv du gitt.

Anonymkode: c79e9...7d4

Jeg vet ikke hva som var u-konstruktivt med det. Jeg kjenner meg igjen i det å ha barn med en manbaby og et dysfunksjonelt forhold. Det beste er å gå videre. Finne styrken i seg selv. Stå på egne ben. Vise at nok er nok. La han slite litt for å vise deg at han er moden og ansvarsfull.  Det starter med at du går videre  istedetfor at du blir værende i noe som neppe kan være psykisk sunt for deg.

Anonymkode: 5e8ed...ab0

[Andro]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja.. Da han var bortreist en uke, var det så deilig. Men igjen - da må ungene hoppe mellom hus, og jeg får mindre tid med dem.. Og det er kjipt å vokse opp med en mamma og pappa som ikke bor sammen! Jeg har også svært dårlig økonomi (aap for øyeblikket), så det å finne seg ny bolig kommer heller ikke til å være lett..

Han bør jo få bare vanlig samvær når han er så lite egna som far. De helgene kan du komme til å trenge.
Husk at du får ekstra penger når du bor alene. Det kommer til å gå fint.

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale familievernkontoret for parterapi/samtaler. God erfaring selv derfra. 
kan han muligens være deprimert? 
 

Hvis ikke så høres det bedre ut å være alene. Det er lettere å ha alt ansvaret selv, enn i å teorien skulle dele det men likevel bli alene med det. 

Anonymkode: cc196...2cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ja.. Da han var bortreist en uke, var det så deilig. Men igjen - da må ungene hoppe mellom hus, og jeg får mindre tid med dem.. Og det er kjipt å vokse opp med en mamma og pappa som ikke bor sammen! Jeg har også svært dårlig økonomi (aap for øyeblikket), så det å finne seg ny bolig kommer heller ikke til å være lett..

Anonymkode: c79e9...7d4

Det vanskeligste blir vel å ha ansvar for to barn når du er syk?

Anonymkode: 53a01...1c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vil anbefale familievernkontoret for parterapi/samtaler. God erfaring selv derfra. 
kan han muligens være deprimert? 
 

Hvis ikke så høres det bedre ut å være alene. Det er lettere å ha alt ansvaret selv, enn i å teorien skulle dele det men likevel bli alene med det. 

Anonymkode: cc196...2cc

Han har tidligere slitt med depresjon, og vi har også snakket om at han mulig sliter med det igjen. Problemet er at han ikke gjør noe aktivt med det. Han vet at det går ut over barn, hus og forhold, men de gangene han har vært hos legen, har han bare fått en sykemelding og sagt at nå skal han «hjelpe til» hjemme igjen o.l..

Jeg sliter selv med kronisk fysisk sykdom, men jeg kan ikke bare velge å legge meg på sofaen etter barnehagen og frem til ungene legger seg, selv om kroppen og hodet er helt dødt.

Vi har prøvd å få til time hos parterapeut, men timene kræsjer alltid med arbeidstiden hans, så da «passer det aldri»…

Anonymkode: c79e9...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det vanskeligste blir vel å ha ansvar for to barn når du er syk?

Anonymkode: 53a01...1c3

Det er både og. Akkurat nå er jeg på et sted hvor jeg fungerer greit, altså jeg klarer å følge opp det grunnleggende, men om ungen(e) skulle bli syke, eller de ønsker å starte på aktiviteter etter bhg/skole.. Da kommer jeg nok til kort..

Anonymkode: c79e9...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg vet ikke hva som var u-konstruktivt med det. Jeg kjenner meg igjen i det å ha barn med en manbaby og et dysfunksjonelt forhold. Det beste er å gå videre. Finne styrken i seg selv. Stå på egne ben. Vise at nok er nok. La han slite litt for å vise deg at han er moden og ansvarsfull.  Det starter med at du går videre  istedetfor at du blir værende i noe som neppe kan være psykisk sunt for deg.

Anonymkode: 5e8ed...ab0

Hadde jeg bare hatt meg selv å tenke på, hadde jeg dratt uten å ofre en tanke. Men nå har vi to små sammen, og jeg ønsker ikke at det skal gå utover dem. Og egoistisk sett; jeg vil ikke se mindre til barna heller! Jeg ønsker heller ikke at de skal plukke opp de dårlige vanene til faren.

Anonymkode: c79e9...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hadde jeg bare hatt meg selv å tenke på, hadde jeg dratt uten å ofre en tanke. Men nå har vi to små sammen, og jeg ønsker ikke at det skal gå utover dem. Og egoistisk sett; jeg vil ikke se mindre til barna heller! Jeg ønsker heller ikke at de skal plukke opp de dårlige vanene til faren.

Anonymkode: c79e9...7d4

Tror du ikke at barn merker hvis mor og far ikke har det bra sammen? Eller at den ene parten bidrar mer enn den andre? Mange barn ønsker heller å bo steder, enn å ha foreldre som bor sammen for barna.

Anonymkode: 18123...380

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Hadde jeg bare hatt meg selv å tenke på, hadde jeg dratt uten å ofre en tanke. Men nå har vi to små sammen, og jeg ønsker ikke at det skal gå utover dem. Og egoistisk sett; jeg vil ikke se mindre til barna heller! Jeg ønsker heller ikke at de skal plukke opp de dårlige vanene til faren.

Anonymkode: c79e9...7d4

Syns du det er bedre å bli i et dysfunksjonelt forhold og modellere deres relasjon til barna deres? Det var det som gjorde at jeg gikk. Jeg ville ikke at barna skulle internalisere vårt dysfunksjonelle forhold som noe normalt. 

Anonymkode: 5e8ed...ab0

[Eryn]

Dette kan fikses, det har jeg tro på! Men han må også ville det. Om han vil det, er det håp. 

Tror han først får opp øynene når dere sitter sammen hos familievernkontoret, da skjønner han forhåpentligvis at han MÅ samarbeide bedre for å beholde familien sin. 
 

Masse lykke til! ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Syns du det er bedre å bli i et dysfunksjonelt forhold og modellere deres relasjon til barna deres? Det var det som gjorde at jeg gikk. Jeg ville ikke at barna skulle internalisere vårt dysfunksjonelle forhold som noe normalt. 

Anonymkode: 5e8ed...ab0

Det er mye bedre for barna at foreldrene bor sammen i et forhold hvor far er lat og deprimert i en periode ja. Enn å splitte opp familien og de må flytte annenhver uke resten av oppveksten. Det har kommet mye forskning på dette i det siste som viser hvor stor negativ innvirkning skilsmisse har på barn, i mange år fremover. Selv etter at de har blitt voksne.

Et sånt problem som ts beskriver er mest sannsynlig en fase og det vil bedre seg. De har også to små barn og hun selv er syk (går på aap) Skal ikke se bortifra at ikke mannen har fått en liten fødselsdepresjon. 
Nettopp fordi livet svinger og går gjennom forskjellige faser lover man i gode og onde dager når man gifter seg. At de onde dagene har kommet for en periode er ikke grunn til å skilles

Anonymkode: c5e06...b88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Syns du det er bedre å bli i et dysfunksjonelt forhold og modellere deres relasjon til barna deres? Det var det som gjorde at jeg gikk. Jeg ville ikke at barna skulle internalisere vårt dysfunksjonelle forhold som noe normalt. 

Anonymkode: 5e8ed...ab0

Og en ting til, barna lærer ikke dysfunksjonelle relasjoner ved at man blir, de lærer å støtte hverandre gjennom tykt og tynt, selv når livet blir tungt, og at man ikke gir opp ved første korsvei. De lærer tilgivelse og grunnleggende kjærlighet. Lista kan bli lang. 

Anonymkode: c5e06...b88

[AnonymBruker]

Hei! Jeg syns det er bra man har friheten til å velge partner, og at man ikke står så fastlåst som man gjorde før. Samtidig er det ikke bare bare, å ta dette valget når man har barn.. jeg flyttet fra eksen etter vi fikk vårt første barn,  da prioriteringene hans  var på helt feil sted.. ønsket selv å gi han en siste sjanse, men lot meg nok påvirke av hva jeg tenkte alle andre ville gjort og hva samfunnsnormene for hva en pappa skal være er. Det var tøft å bo med en som ikke viste noe hensyn, og ikke gjorde en dritt. Det var enda tøffere å bo helt alene- selv med ett stort nettverk. Selv ville jeg nok gått tilbake og gitt det en siste sjanse om jeg skulle omgjort det. Mest siden vi har barn, ikke om vi ikke hadde barn..da hadde jeg nok kunne levd bedre med avgjørelsen . 
Så om du faktisk tror du kan leve med situasjonen eller at han virker en smule villig til å endre seg og at du tror det er håp ville jeg prøvd helt til jeg var sikker på at jeg ønsket å flytte. Men tror det er viktig å erkjenne at du har valget, og må gjøre det du selv tenker vil være best for deg og barna

de som bare skriver flytt uten å tenke seg om  tror jeg ikke kan sette seg helt inn i hele situasjonen… . 

Anonymkode: 6a8d1...aa9

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Det er mye bedre for barna at foreldrene bor sammen i et forhold hvor far er lat og deprimert i en periode ja. Enn å splitte opp familien og de må flytte annenhver uke resten av oppveksten. Det har kommet mye forskning på dette i det siste som viser hvor stor negativ innvirkning skilsmisse har på barn, i mange år fremover. Selv etter at de har blitt voksne.

Et sånt problem som ts beskriver er mest sannsynlig en fase og det vil bedre seg. De har også to små barn og hun selv er syk (går på aap) Skal ikke se bortifra at ikke mannen har fått en liten fødselsdepresjon. 
Nettopp fordi livet svinger og går gjennom forskjellige faser lover man i gode og onde dager når man gifter seg. At de onde dagene har kommet for en periode er ikke grunn til å skilles

Anonymkode: c5e06...b88

Nøkkelordet her er "en periode ". Men hvis far er en kronisk unnasluntrer og en slask og mor drar 90 % av parenting-lasset og drift av Familien AS, er det meget forståelig om hun ikke vil prøve mer. 

Anonymkode: 5e8ed...ab0

[AnonymBruker]

Slik jeg forstår dette er at han går på jobb når du er hjemme. Du har mulighet til å ha fri fra kl:07:30 da du leverer ungene i bhg mandag til fredag. Minst 6 timer hver virk ukedag der du kan slappe av hvis du føler for det. Hva er problemet? Jo, du er sikkert selv deprimert og har sikkert null lyst på sex. Du snakker kun om deg og dine plager. Du får sikkert ingen forståelse fra han. Alle forsøk fra hans side til å vise deg kjærlighet blir mistolket som press til å ha sex. Own your shit woman! 
 

Jeg sier ikke at mannen din er perfekt men du høres ikke som noen catch heller.

 

Anonymkode: fc6c6...d6d