Dere som ble skilt/gikk fra hverandre pga manglende følelser - hvordan tok barna det?

[AnonymBruker]

Her har vi vært sinnsykt gode på å spille skuespill de siste par årene. Vi har to barn på 7 og 11 år, og jeg tror ikke de har merket noe på at faren deres og jeg kun er venner. Ingen krangling, ingen gråting, ingen store uenigheter, alt har flytt greit.

Men. Vi er ikke kjærester, vi har ikke sex, vi gir hverandre knapt en klem en gang i uka. Vi er KUN familien as. Dette tærer sånn på både han og meg at vi nå har besluttet å gå ifra hverandre. Vi er i i slutten av tredveårene og har masse tid igjen til å finne kjærlighet begge to.

Så da lurer jeg. Dere som har vært i en lignende situasjon og gikk fra hverandre. Hvordan tok barna det? Slo det ned som lyn fra klar himmel? I og med at det ikke har vært krangling mellom oss, ble det veldig forvirrende for barna? For dem har det jo sett nærmest perfekt ut. De hadde jo uansett ikke visst noe om sexen mellom oss, mener jeg.

(Jeg ønsker ingen diskusjon rundt om vi skal ‘holde sammen for ungenes skyld’ i denne tråden. Dette er opp og avgjort - vi bryter.)

Anonymkode: bd5e8...ae1

[AnonymBruker]

Hmm. Ingen? 
Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

[AnonymBruker]

Broren min og kona var der... Sønnen tok det svært hardt, etter flere år er han fortsatt ikke den samme 😔

Anonymkode: 6870c...8a4

[Epictetus]

Istedenfor å be om anekdoter kan du se på forskningen som viser en tydelig sammenheng mellom skilsmisse og at barna har økt sannsynlighet for dårlig mental helse, dårligere karriere og selv å oppleve samlivsbrudd 

 

Forstår at livet kan være vanskelig,  bare vær klar over at du gjør det for egen del  og at det sannsynligvis vil gå utover barna.

[AnonymBruker]

Nå var det ikke helt likt, for vi krangla ganske ofte, og selv om jeg prøvde å unngå det så mye foran barna, så fikk de nok med seg en del krangler.

Barna tok det relativt greit, de var da 6, 9 og 10. Vi fortalte det etter middag i slutten av påskeferien, men jeg flyttet ikke før i sommerferien. Exen ble ble boende og jeg kjøpte leilighet i nærheten, barna var med på ett par visninger og jeg endte opp med en av de.

Den ene av barna løp ut til vennene sine og snakket om det samme dagen, de to andre var litt mer tilbakeholdne med informasjon. 
 

De sier de syns det er greit, at det er bra vi ikke krangler mer, og at de liker å bo begge steder. Foreløpig ser det ut til å gå bra med dem iallefall, det er nå snart 4 år siden.

Anonymkode: 84ece...063

[AnonymBruker]

Epictetus skrev (3 timer siden):

Istedenfor å be om anekdoter kan du se på forskningen som viser en tydelig sammenheng mellom skilsmisse og at barna har økt sannsynlighet for dårlig mental helse, dårligere karriere og selv å oppleve samlivsbrudd 

 

Forstår at livet kan være vanskelig,  bare vær klar over at du gjør det for egen del  og at det sannsynligvis vil gå utover barna.

Jeg ba om å få slippe pekefingeren. På hvilken måte tror du det hjelper? Det er mye i den forskningen jeg er uenig i, men jeg orker ikke å gå inn på detaljer her.

Barna kommer ikke til å lide noen nød. Den ene av oss beholder huset, den andre flytter til en leilighet i samme skolekrets. De kommer til å kunne gå mellom oss, og det skal de få gjøre fritt så mye de ønsker. Vi skal bare ikke være kjærester mer. Trenger du å gjøre det vanskeligere for meg? Jeg er lei meg nok fra før.

Det jeg spurte om i hi var om det ble et sjokk for ungene når ingenting på forhånd tydet på brudd? Hvordan tok barna det? Men det kan vel ikke du svare på…

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

[AnonymBruker]

Da jeg fortalte datteren min om samlivsbruddet sa jeg at far og jeg ikke var kjærester lenger,svarte hun bare: Det har dere ikke vært på mange år allikevel.....

Så barn får med seg mer enn vi vet...

Anonymkode: 530eb...921

[Epictetus]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ba om å få slippe pekefingeren. På hvilken måte tror du det hjelper? Det er mye i den forskningen jeg er uenig i, men jeg orker ikke å gå inn på detaljer her.

Barna kommer ikke til å lide noen nød. Den ene av oss beholder huset, den andre flytter til en leilighet i samme skolekrets. De kommer til å kunne gå mellom oss, og det skal de få gjøre fritt så mye de ønsker. Vi skal bare ikke være kjærester mer. Trenger du å gjøre det vanskeligere for meg? Jeg er lei meg nok fra før.

Det jeg spurte om i hi var om det ble et sjokk for ungene når ingenting på forhånd tydet på brudd? Hvordan tok barna det? Men det kan vel ikke du svare på…

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

Jeg er ikke på din side her, så dine ønsker er ikke så viktige for meg. Det er mye mer viktig å opplyse om at barn som opplever brudd i større grad enn andre barn vil oppleve problemer i livet. 

"Sjokk" er forøvrig ikke så interessant,  når de fleste negative effektene er senskader.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da jeg fortalte datteren min om samlivsbruddet sa jeg at far og jeg ikke var kjærester lenger,svarte hun bare: Det har dere ikke vært på mange år allikevel.....

Så barn får med seg mer enn vi vet...

Anonymkode: 530eb...921

Ja… Hvordan tok hun det i ettertid? Da dette faktisk flyttet fra hverandre? Gikk det greit?

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

[AnonymBruker]

Epictetus skrev (1 minutt siden):

Jeg er ikke på din side her, så dine ønsker er ikke så viktige for meg. Det er mye mer viktig å opplyse om at barn som opplever brudd i større grad enn andre barn vil oppleve problemer i livet. 

"Sjokk" er forøvrig ikke så interessant,  når de fleste negative effektene er senskader.

Du svarer ikke på spørsmålene mine, så da trenger du ikke være i tråden heller. Takk for innspill.

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

[Epictetus]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du svarer ikke på spørsmålene mine, så da trenger du ikke være i tråden heller. Takk for innspill.

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

Jeg forstår deg godt. Det er vondt å ta forpliktende valg, og det smerter ekstra når du ødelegger små uskyldige barn gjennom dine valg. Spesielt når det er dine barn.

Lykke til.

 

[AnonymBruker]

Epictetus skrev (3 minutter siden):

Jeg forstår deg godt. Det er vondt å ta forpliktende valg, og det smerter ekstra når du ødelegger små uskyldige barn gjennom dine valg. Spesielt når det er dine barn.

Lykke til.

 

Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke ødelegger barna mine. Takk for «omtanken.»

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

[AnonymBruker]

Epictetus skrev (14 minutter siden):

Jeg er ikke på din side her, så dine ønsker er ikke så viktige for meg. Det er mye mer viktig å opplyse om at barn som opplever brudd i større grad enn andre barn vil oppleve problemer i livet. 

"Sjokk" er forøvrig ikke så interessant,  når de fleste negative effektene er senskader.

Kan, ikke vil. 

Anonymkode: 8c211...0aa

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg ikke..

Dere setter egne behov forran barna sin behov. Dere har det helt greit i forholdet men mangler sex og kjærlighet.. ja også? Dere har vennskap.

Skillsmisse livet går kanskje greit for barna, helt til det kommer nye partnere inn i bilde. Mine, dine, våre ect...huff..  mannen din får en ny dame som ikke liker deg, og som føler seg truet av barna dine... ect

 

Anonymkode: 53454...de7

[AnonymBruker]

Jeg er skilsmissebarn. Mine foreldre er generelt kun opptatt av seg og sitt. Sånn har de alltid vært. Mamma hadde høy partyfaktor, og hun gjorde akkurat dom det hun ville. Pappa jobbet, og jeg var sammen med stemor når jeg var hos pappa. Men etterhvert gadd ikke hun heller, for hun hadde jo egne barn. Overnevnte er jo en viktig medvirkende faktor. Så jeg gikk mye rundt alene som barn. Egentlig hver dag🥲.  Satt hjemme i timesvis alene mens de var på jobb osv. 

Jeg sliter i dag. Får panikk, det er ingen sammenheng  med noe den bare kommer med gjevne mellomrom . Jeg blir bedre av å være sosial, og oppsøke det sosiale aktivt. MEN .. Jeg har jo alltid vært alene og er vandt med det.. Og det er alltid slik at jeg helst søker å distansere meg, fordi det har jeg alltid gjort. Slet mye med tanker om at ingen likte meg eller brydde seg om meg som barn. Fordi ingen gjorde det, jeg ble en gjenstand som måtte flyttes på mellom familier 

Anonymkode: 983be...2a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg forstår deg ikke..

Dere setter egne behov forran barna sin behov. Dere har det helt greit i forholdet men mangler sex og kjærlighet.. ja også? Dere har vennskap.

Skillsmisse livet går kanskje greit for barna, helt til det kommer nye partnere inn i bilde. Mine, dine, våre ect...huff..  mannen din får en ny dame som ikke liker deg, og som føler seg truet av barna dine... ect

 

Anonymkode: 53454...de7

Ah. At jeg gidder…

Barna kommer til å få det fint, de.

Jeg ber ikke om råd OM vi bør skille oss - avgjørelsen er tatt. Jeg spør om helt andre ting i hi, og trenger INGEN moralpreken.

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg er skilsmissebarn. Mine foreldre er generelt kun opptatt av seg og sitt. Sånn har de alltid vært. Mamma hadde høy partyfaktor, og hun gjorde akkurat dom det hun ville. Pappa jobbet, og jeg var sammen med stemor når jeg var hos pappa. Men etterhvert gadd ikke hun heller, for hun hadde jo egne barn. Overnevnte er jo en viktig medvirkende faktor. Så jeg gikk mye rundt alene som barn. Egentlig hver dag🥲.  Satt hjemme i timesvis alene mens de var på jobb osv. 

Jeg sliter i dag. Får panikk, det er ingen sammenheng  med noe den bare kommer med gjevne mellomrom . Jeg blir bedre av å være sosial, og oppsøke det sosiale aktivt. MEN .. Jeg har jo alltid vært alene og er vandt med det.. Og det er alltid slik at jeg helst søker å distansere meg, fordi det har jeg alltid gjort. Slet mye med tanker om at ingen likte meg eller brydde seg om meg som barn. Fordi ingen gjorde det, jeg ble en gjenstand som måtte flyttes på mellom familier 

Anonymkode: 983be...2a8

Trist å høre. Men hva har dette med det jeg spør om i hovedinnlegget å gjøre?

For ordens skyld. Jeg gjør ALT for barna mine, 100%, hele tiden, hver dag. 

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Trist å høre. Men hva har dette med det jeg spør om i hovedinnlegget å gjøre?

For ordens skyld. Jeg gjør ALT for barna mine, 100%, hele tiden, hver dag. 

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

Jeg beklager, men det tror INGEN deg på...

Anonymkode: 6870c...8a4

[AnonymBruker]

Det kan jo være barna får veldig sjokk, eller ikke vil snakke om det, eller syns det er ok. Ville snakket med dem sammen, og hatt en klar plan om hva som skjer fremover. Hvem flytter? Når? Hvor? Sommerferie? Hvordan blir det på bursdager? Jul? Den faste hytteturen til svigerfars hytte i påsken? Prøv å ha alt klart på forhånd. Kanskje de har ingen spørsmål, men ha et svar klart.. Vis dem med handling og ord at dere uansett er foreldre sammen, og er glad i hverandre. 

Jeg er bare stemor, men det jeg tror stebarna har spurt meg om flest ganger de siste 10 årene, når de er lei seg, er om mamma og pappa fremdeles er glad i hverandre.. Jeg kan heldigvis alltid betrygge dem med, ja, det er de

Anonymkode: 385de...283

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Trist å høre. Men hva har dette med det jeg spør om i hovedinnlegget å gjøre?

For ordens skyld. Jeg gjør ALT for barna mine, 100%, hele tiden, hver dag. 

Ts

Anonymkode: bd5e8...ae1

Du spurte i HI om hvordan barna tok det og her svarte et skillsmissebarn HVORDAN hun tok det. Du trenger ikke å være krassig. Jeg er også et skillsmissebarn og hadde det på samme måtte som henne. Det kom som et sjokk. Vi var en uke hos mor og en hos far. Veldig dårlig fordeling forøvrig. Du snakker også om at du har masse tid for å finne kjærlighet igjen. Veldig fint men ta deg en pause i ett par år. Finn ut hvem du er. Gi barna tid for å finne seg i den nye situasjonen før du finner et partner.

Anonymkode: d32c8...b30