Er man verdiløs hvis man ikke jobber?

[AnonymBruker]

Av ulike årsaker står jeg for øyeblikket uten jobb, men er gjennom tiltak for å finne noe.

Er det normalt å føle seg veldig verdiløs i møte med andre i en slik livssituasjon? Har alltid vært en person med god selvtillit og utadvendt, men er som om den delen av meg har sporløst forsvunnet etter at jeg fant meg selv i denne situasjonen. Gruer meg til å bli kjent med nye mennesker i frykt for at de skal spørre om hva jeg jobber med, føles nesten ut som jeg har fått litt angst pga dette.

Flere som er eller har vært i samme situasjon og har råd? Har ikke lyst å isolere meg av frykt for å fremstå... svak og verdiløs men er så vanskelig å treffe folk og så "bli tvunget" til å stå fram med dette

Anonymkode: 301cf...41b

[AnonymBruker]

Absolutt ikke verdiløs. Man bør jo ha forståelse for at folk har bedre ting å finne på enn å kaste bort tid hos en eller annen arbeidsgiver. Bruk tiden din på det som gir mening for deg, mennesker er ikke skapt for å jobbe og slite for andres nytte slik det er i dag.

Anonymkode: 140d2...87d

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 5c41b...3e6

[AnonymBruker]

Hva er egentlig best å svare på spørsmålet "hva jobber du med, da?" når man er ufør og ikke ønsker å utlevere seg for mye til personen som spør? Det er jo første spørsmålet som kommer i møte med nye mennesker... 

Anonymkode: 157b7...3ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva er egentlig best å svare på spørsmålet "hva jobber du med, da?" når man er ufør og ikke ønsker å utlevere seg for mye til personen som spør? Det er jo første spørsmålet som kommer i møte med nye mennesker... 

Anonymkode: 157b7...3ef

Man kan være ute av arbeidslivet uten å være ufør.

Man kan svare med hva man er utdannet som

Man kan svare med hva man bedriver dagene med 

Man kan svare vagt relatert til hvilken bransje man har jobbet med tidligere

Jeg ser ikke helt problemet. Å spørre hva man jobber med er en høflighetsfrase man lett kan snike seg unna. Man spør for å få i gang en samtale, okke fordi det er så forferdelig interessant med detaljer fra arbeidsdagen?

Anonymkode: f3d73...7b0

[AnonymBruker]

Jeg har kjent på og kjenner på det samme!❤️ Man legger gjerne mye av identiteten sin i jobb. Å være utenfor jobb er for mange å miste litt av seg selv. Men det er jo ikke slik at du bare er det du GJØR. Du er verdifull i deg selv, like verdifull som en du møter som har en jobb med høy lønn og mye anseelse. 

Det som har hjulpet meg er å ikke blottlegge meg, for ofte leter man etter aksept hos andre, og når man deler åpent og kanskje ikke føler andre forstår, er det lett å føle seg mislykket. Men husk, du trenger ikke andres bekreftelse. Om du har små barn kan du si du har tatt permisjon for å få mer tid med barna? Om du ikke har barn kan du si du har hatt helseutfordringer og er på vei tilbake til jobb. En grå løgn er lov, mener jeg, om alternativet er at du isolerer deg æ, blir ensom og kanskje havner i en depresjon. 

Anonymkode: c6523...bba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Av ulike årsaker står jeg for øyeblikket uten jobb, men er gjennom tiltak for å finne noe.

Er det normalt å føle seg veldig verdiløs i møte med andre i en slik livssituasjon? Har alltid vært en person med god selvtillit og utadvendt, men er som om den delen av meg har sporløst forsvunnet etter at jeg fant meg selv i denne situasjonen. Gruer meg til å bli kjent med nye mennesker i frykt for at de skal spørre om hva jeg jobber med, føles nesten ut som jeg har fått litt angst pga dette.

Flere som er eller har vært i samme situasjon og har råd? Har ikke lyst å isolere meg av frykt for å fremstå... svak og verdiløs men er så vanskelig å treffe folk og så "bli tvunget" til å stå fram med dette

Anonymkode: 301cf...41b

Det er jo en ikke unormal følelse, ja. Vi møter typisk nye mennesker med «hva gjør du da?» og det forventes vi svarer med jobb, utdanning etc.

Spesielt er det forventet, tradisjonelt, at en mann har et yrke. En kvinne kan i større grad forklare at hun driver noe slags form for omsorg. Særlig i tidligere tider, men det henger igjen enda, sørlig i enkelte kretser der man helt oppriktig tror damer liker å ikke inneha jobb bedre enn menn.

Du ser det samme i barneoppdragelse. Siden vi mennesker er sosiale dyr så blir hjernen vår positivt belønnet av å gjøre oppgaver som innehar nytte for «flokken». Barn liker å delta og å være til nytte, det samme gjør voksne. Men ideen at jobb=nytte er jo ren fiksjon. Mange yrker er helt uten nytteverdi. De gir bare lønn.
 

Veien ut her og nå? Heldigvis for deg er aktivitet godt for den fysiske og den mentale helsa. Og det teller positivt på cv’n. Og det er noe du kan oppgi til nye bekjente, og oppleve stolthet. Så finn deg en dugnadsgjeng. Stå trafikkvakt ved barnas skole, legg grus på en fjellstø, besøk gamle mennesker, hjelp syke med å måke snø. Du kan til og med være sikker på at det raskere vil gi deg jobb.

Anonymkode: 53545...063

[Paneera]

Du er selvfølgelig ikke verdiløs ❤️

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Man kan være ute av arbeidslivet uten å være ufør.

Man kan svare med hva man er utdannet som

Man kan svare med hva man bedriver dagene med 

Man kan svare vagt relatert til hvilken bransje man har jobbet med tidligere

Jeg ser ikke helt problemet. Å spørre hva man jobber med er en høflighetsfrase man lett kan snike seg unna. Man spør for å få i gang en samtale, okke fordi det er så forferdelig interessant med detaljer fra arbeidsdagen?

Anonymkode: f3d73...7b0

Jeg spurte fordi jeg genuint synes det er et vanskelig spørsmål. Har forsøkt å si hva jeg jobbet med før, da får jeg gjerne oppfølgingsspørsmål i duren "nå da? hva gjør du nå? hva vil du videre". Om jeg skal svare på hva jeg bedriver dagene med så høres jeg ut som en svett fjorten år gammel gamer, så det vil jeg helst unngå. Ikke har jeg utdanning heller. 

Har ikke noe problem med å svare "jeg er ufør, så jeg jobber ikke.", problemet er oppfølgingsspørsmålene som kommer i 75% av tilfellene...

Anonymkode: 157b7...3ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg spurte fordi jeg genuint synes det er et vanskelig spørsmål. Har forsøkt å si hva jeg jobbet med før, da får jeg gjerne oppfølgingsspørsmål i duren "nå da? hva gjør du nå? hva vil du videre". Om jeg skal svare på hva jeg bedriver dagene med så høres jeg ut som en svett fjorten år gammel gamer, så det vil jeg helst unngå. Ikke har jeg utdanning heller. 

Har ikke noe problem med å svare "jeg er ufør, så jeg jobber ikke.", problemet er oppfølgingsspørsmålene som kommer i 75% av tilfellene...

Anonymkode: 157b7...3ef

«Jeg jobber ikke nå. Og du, hva driver du med?»

Anonymkode: a86e1...ab4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Av ulike årsaker står jeg for øyeblikket uten jobb, men er gjennom tiltak for å finne noe.

Er det normalt å føle seg veldig verdiløs i møte med andre i en slik livssituasjon? Har alltid vært en person med god selvtillit og utadvendt, men er som om den delen av meg har sporløst forsvunnet etter at jeg fant meg selv i denne situasjonen. Gruer meg til å bli kjent med nye mennesker i frykt for at de skal spørre om hva jeg jobber med, føles nesten ut som jeg har fått litt angst pga dette.

Flere som er eller har vært i samme situasjon og har råd? Har ikke lyst å isolere meg av frykt for å fremstå... svak og verdiløs men er så vanskelig å treffe folk og så "bli tvunget" til å stå fram med dette

Anonymkode: 301cf...41b

Jeg har selv valgt å ikke jobbe en periode nå. Lever av egne penger, investerer litt og det er for tiden eneste inntekt, så det blir vel litt annerledes enn din situasjon. Jeg tror nok kanskje jeg ikke ville følt at det var veldig fint å være i din situasjon, men ville ikke følt meg verdiløs. Du søker jo jobb, du leter etter det rette for deg. Alle har en eller annen gang vært i samme situasjon, hvor de har lett etter arbeidsplass. Ikke noe å være flau over, jeg ville ikke dømt deg. Lykke til videre ❤️

Anonymkode: 90ad5...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hva er egentlig best å svare på spørsmålet "hva jobber du med, da?" når man er ufør og ikke ønsker å utlevere seg for mye til personen som spør? Det er jo første spørsmålet som kommer i møte med nye mennesker... 

Anonymkode: 157b7...3ef

Akkurat nå, midt imellom  jobber. Så vet du om noe, så gjerne gi beskjed . På en veldig positiv måte

Ikke gå i synd på deg fella,  det er så synlig, og da blir det værre å få seg jobb. Dessuten de fleste er arb ledig ila livet minst en gang om ikke mange ganger 

Anonymkode: 01cdd...2e9

[AnonymBruker]

Staten synes du er verdiløs, for du er jo det for dem (som eldre personer osv)

Men vi synes ikke du er det

Anonymkode: 56e02...026

[AnonymBruker]

Jeg er på AAP, jeg vet at jeg ikke er verdiløs men det føles litt slik for det om. Er som om identiteten min fordufta når jeg ble syk. Alt jeg har jobbet meg opp med, utdanningene mine osv er ikke lenger verdt noe. Tiden jeg har brukt er på en måte bortkasta. 

Det er pinlig å møte bekjente og ha nødt til å svare på hva jeg gjør om dagene. 

Slik det er nå med helsen så er ikke ny utdanning aktuelt heller. Familielivet krever mer enn det jeg kan gi og jobb kan jeg se langt etter. 

Livet er no dritt!

Anonymkode: b032c...5a6

[AnonymBruker]

Man ER ikke det men det er veldig vanlig å føle seg som det når man ikke er i arbeid. Spør alle uføre som skulle gjort hva som helst for å kunne jobbe igjen 

Anonymkode: e37c3...911

[Topsi]

Jeg skjønner at man kan føle seg verdiløs, men ingen mennesker er verdiløse. Vi har bare ulike utfordringer i livene våre ❤

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Akkurat nå, midt imellom  jobber. Så vet du om noe, så gjerne gi beskjed . På en veldig positiv måte

Ikke gå i synd på deg fella,  det er så synlig, og da blir det værre å få seg jobb. Dessuten de fleste er arb ledig ila livet minst en gang om ikke mange ganger 

Anonymkode: 01cdd...2e9

Var dette svar til meg..? Jeg kommer aldri til å bli i stand til å jobbe dessverre, så det blir fryktelig rart å skulle si det til mennesker jeg møter. Jeg risikerer jo ofte å møte dem igjen, og da fortsatt uten jobb, både 1-5-10 år etterpå.

Anonymkode: 157b7...3ef

[AnonymBruker]

Jeg fatter ærlig talt ikke all denne selvmedlidenheten. Ja, det er ikke noe gøy å bli syk, men har noen trodd at livet er en dans på roser og at man aldri opplever vanskeligheter? Jeg har selv vært alvorlig kreftsyk, men jeg er bare så sjeleglad at det ble oppdaget i tide så jeg (ialle fall foreløpig) ikke døde av det. Kunne virkelig ikke falle meg inn å synes synd på meg selv.

Skilsmisse, arbeidsledighet, problemer med gamle foreldre eller barn - alle har sitt. Hvorfor tenke så mye på hva andre tror og mener? 

Anonymkode: a86e1...ab4

[AnonymBruker]

Jeg er også på AAP. Jeg føler ikke at utdanningen min er bortkastet og den er fortsatt en del av min identitet. Det er aldri bortkastet å ha kunnskaper og interesse og utdanningen har formet meg. Jeg har ikke energi til å treffe nye mennesker for tiden men hvis det skulle bli en situasjon ser jeg for meg å svare noe som at jeg jobber med å bedre helsa så jeg kan komme meg tilbake i jobb. Når jeg svarer hva jeg jobber med er det uansett sjelden det fører til videre samtale så der er det ingen stor forskjell.

Anonymkode: fb3fe...792

[Enmanelskeråhate]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Absolutt ikke verdiløs. Man bør jo ha forståelse for at folk har bedre ting å finne på enn å kaste bort tid hos en eller annen arbeidsgiver. Bruk tiden din på det som gir mening for deg, mennesker er ikke skapt for å jobbe og slite for andres nytte slik det er i dag.

Anonymkode: 140d2...87d

Lurer på hvor mye kr det hadde blitt på folk hvis ingen jobbet? Godt noen gidder da så enkelte kan utfolde seg