Kjæresten fikk barn på ons

[AnonymBruker]

Er sammen med en mann som fikk et barn på ons, der barnemor viste seg å ikke være egnet så han endte dermed opp med 100% aleneansvar og mor helt ut av bildet. 
jeg var skeptisk til dette før jeg gikk inn i det, men da vi har snakket mye sammen rundt dette og barnefar har forståelse for at det er en vanskelig situasjon å stå i, har det fungert greit. 
 

Helt til jeg etter et halvt års tid fikk alt helt i vranga. Det gikk nok litt fort, og overgangen fra å være singel og barnløs til å nærmest bli mor over natta til et barn som ikke er mitt ble nok litt voldsom. Nå føler jeg avsky over hvordan barnet kom til, ergrelse over at jeg ikke møtte han før dette, sorg over at vi aldri får en helt egen familie og jeg har barnet langt opp i halsen og blir gal av et småbarnsliv med et barn jeg har helt i vrangen. 
 

Jeg føler meg virkelig som verdens verste menneske som føler dette, og at jeg må gå fordi barnet og barnefar ikke trenger en mor/kjæreste som føler slik. All fornuft sier at det er bare tull å føle som jeg gjør, men jeg får ikke snudd det.. har noen vært i lignende situasjon, og kan dele erfaringer? Evt tips/råd? Eller er dette en tapt sak?

Anonymkode: 3121b...02c

[AnonymBruker]

Tapt sak, kom deg langt unna det stakkars barnet slik at de kan få fred.

Anonymkode: e63a9...e8c

[AnonymBruker]

Tror nok både kjæresten og barnet hans får det mye bedre uten deg. Du er ingen ressurs for hverken mannen eller barnet når du har så stygge tanker rundt det. La dem få slippe deg så de kan finne ei som godtar, aksepterer og elsker dem sånn som dem er. 

Anonymkode: e23c8...3a5

[AnonymBruker]

Terapi sammen og hver for dere i parterapi? Se om dere kommer dere gjennom og finner løsning som letter presset?

Anonymkode: 0e245...dd4

[AnonymBruker]

Du har nok gått for fort inn i det å bli stemor ja. Det er nok din egen utilstrekkelighet og skam over egne følelser som gjør deg så sint. Det gir ikke mening å bli sint på hvordan barnet ble til, isåfall får du bli sint fordi typen din var uforsvarlig og ikke brukte kondom med en fremmed. Jeg skjønner at det gjør at du føler litt avsky, da har han ikke vært opptatt av hverken seksuell helse eller andre konsekvenser som graviditet og da er man veldig uforsvarlig og umoden i øyeblikket. Godt han har blitt mer moden etter å ha blitt far, men høres ikke ut som dette er forholdet for deg. Du bør nok finne deg en mann uten barn 

Anonymkode: 129a1...509

[AnonymBruker]

Stakkars barn. Forlatt av sin egen mor, også sin stemor. 

Anonymkode: 038c0...109

[AnonymBruker]

Om du hadde vært mann og skrev dette hadde ingen svart "gå i terapi sammen", her er det bare å hytte seg ut. Tenk deg om du fikk barn med noen som stakk, døde eller var ubrukelig, og en mann behandlet barnet ditt og tenker slik du tenker om stebarnet?

Dra, før barnet rekker å føle tilknytning til deg. Du trenger å vokse opp selv.

Anonymkode: 8ce5c...cc7

[AnonymBruker]

Dere som tråkker på TS, har dere tenkt på at det kan være en slags "fødselsdepresjon". Hun har ikke født, men har fått endevendt livet veldig brått.

Kanskje terapi kan hjelpe på følelsene dine TS? Jeg ville prøvd hvis mannen var verdt det.

Anonymkode: 91cfb...0cc

[KristinF]

Drit i hva AB1 og 2 skriver. De prøver å være moralsk overlegen i en situasjon de ikke vet en dritt om. Noen skikkelig uvitende og erfaringsløse idioter.

 

jeg forstår det godt jeg, ts. Jeg skjønner deg godt, men jeg har dessverre ikke noen tips til hvordan få det bedre. Ev forsøk å være alene med barnet litt? Bli bedre kjent med det?

[AnonymBruker]

Enten godtar du rollen å får flere barn med han , eller forlat før barnet får tilknytning til deg.

Anonymkode: 54fc5...00f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du har nok gått for fort inn i det å bli stemor ja. Det er nok din egen utilstrekkelighet og skam over egne følelser som gjør deg så sint. Det gir ikke mening å bli sint på hvordan barnet ble til, isåfall får du bli sint fordi typen din var uforsvarlig og ikke brukte kondom med en fremmed. Jeg skjønner at det gjør at du føler litt avsky, da har han ikke vært opptatt av hverken seksuell helse eller andre konsekvenser som graviditet og da er man veldig uforsvarlig og umoden i øyeblikket. Godt han har blitt mer moden etter å ha blitt far, men høres ikke ut som dette er forholdet for deg. Du bør nok finne deg en mann uten barn 

Anonymkode: 129a1...509

Ja, det er fars uansvarlighet da barnet ble skapt jeg føler avsky for. Han sliter veldig med det nye livet selv også, da hans liv selvfølgelig ble snudd opp ned av dette, og det er også slitsomt å forholde seg til. Jeg følte endel på bakgrunnen og historien før jeg ble sammen med han og, om dette var noe jeg ville «blande meg oppi». Men ønsker ikke å være dømmende, og valgte heller å fokusere på at han tok ansvar og ga opp mye av sitt liv og karriere for å ta seg av barnet sitt, som han fant ut av først etter det var født. 

Jeg og tror at det ble litt mye med en gang, jeg prøvde å bremse det av hensyn til barnet men av forskjellige årsaker ble det ikke slik. Jeg var derfor veldig bestemt på å gå all in, og har i realiteten fungert som mor fra dag 1 (far jobber mye sent, så jeg satt altså alene mye med hans barn før jeg i det heletatt hadde rukket å bli ordentlig kjent med han selv). 
 

ts

Anonymkode: 3121b...02c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Stakkars barn. Forlatt av sin egen mor, også sin stemor. 

Anonymkode: 038c0...109

Barnet virker å ha det bra. Det er ikke ts sin oppgave å oppdra dette barnet om hun føler hun ikke er klar for det. Da er det bedre at hun gjør det slutt og lar barnet få ha sjansen til å få en annen stemor som er klar for forpliktelsen for alltid 

Anonymkode: 129a1...509

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det er fars uansvarlighet da barnet ble skapt jeg føler avsky for. Han sliter veldig med det nye livet selv også, da hans liv selvfølgelig ble snudd opp ned av dette, og det er også slitsomt å forholde seg til. Jeg følte endel på bakgrunnen og historien før jeg ble sammen med han og, om dette var noe jeg ville «blande meg oppi». Men ønsker ikke å være dømmende, og valgte heller å fokusere på at han tok ansvar og ga opp mye av sitt liv og karriere for å ta seg av barnet sitt, som han fant ut av først etter det var født. 

Jeg og tror at det ble litt mye med en gang, jeg prøvde å bremse det av hensyn til barnet men av forskjellige årsaker ble det ikke slik. Jeg var derfor veldig bestemt på å gå all in, og har i realiteten fungert som mor fra dag 1 (far jobber mye sent, så jeg satt altså alene mye med hans barn før jeg i det heletatt hadde rukket å bli ordentlig kjent med han selv). 
 

ts

Anonymkode: 3121b...02c

Er ikke normalt å ha morsrollen fra dag 1. Her har både han og du gjort feil. Håper ikke han introduserer nye damer like fort for barnet. 

Men ja, åpenbart at dette forholdet ikke er noe for deg. 

Anonymkode: 129a1...509

[AnonymBruker]

Visste du om barnet da dere ble sammen ? 

Anonymkode: f8986...069

[AnonymBruker]

Hvor gammel er barnet og hvor lenge har du vært i livet?

Ved mindre du er å betrakte som barnets mor for barnet, hadde jeg dratt. Har det allerede knyttet seg til deg og ser på deg som mor så hadde jeg søkt hjelp. Ta kontakt med fastlegen og få henvisning. Vil anta du blir prioritert og kommer fort til, da konsekvensene av følelsene dine kan få svært store innvirkninger på livet til et uskyldig barn som aldri har bedt om å komme til verden, og som nå virker å måtte bære konsekvensene av sine biologiske foreldres uforsiktighet.

Anonymkode: c72ef...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ja, det er fars uansvarlighet da barnet ble skapt jeg føler avsky for. Han sliter veldig med det nye livet selv også, da hans liv selvfølgelig ble snudd opp ned av dette, og det er også slitsomt å forholde seg til. Jeg følte endel på bakgrunnen og historien før jeg ble sammen med han og, om dette var noe jeg ville «blande meg oppi». Men ønsker ikke å være dømmende, og valgte heller å fokusere på at han tok ansvar og ga opp mye av sitt liv og karriere for å ta seg av barnet sitt, som han fant ut av først etter det var født. 

Jeg og tror at det ble litt mye med en gang, jeg prøvde å bremse det av hensyn til barnet men av forskjellige årsaker ble det ikke slik. Jeg var derfor veldig bestemt på å gå all in, og har i realiteten fungert som mor fra dag 1 (far jobber mye sent, så jeg satt altså alene mye med hans barn før jeg i det heletatt hadde rukket å bli ordentlig kjent med han selv). 
 

ts

Anonymkode: 3121b...02c

Hvis du selv ikke ser at du blir brukt som barnevakt her så bør du ta av deg skylappene… Det er absolutt ingenting som tilsier at det er fornuftig å rase i full fart inn i et forhold med barn i bildet, og i alle fall ikke på en måte som innebærer samboerskap/at stemor får aleneansvar for barnet mens far er på jobb…

Et hint her er at far ikke ville ha kunnet jobbe sent med mindre du var der for å ivareta barnet hans…

Anonymkode: f3fe5...52a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Visste du om barnet da dere ble sammen ? 

Anonymkode: f8986...069

Jeg visste om det, ja. Men som jeg sa til far, jeg trenger tid for jeg har ingen forutsetninger for å vite hva det vil si å gå inn i et forhold med barn. Man kan jo tenke på det, men man har ikke peiling før man står i det. Jeg trodde heller ikke at jeg kom til å få så mye ansvar så fort, men jeg ønsket jo å bidra og å ta rollen på alvor, så jeg kastet meg ut i det selv om jeg følte det både unaturlig og tidlig. 
 

jeg tror far hadde et stort ønske om å få dette til og at jeg skulle fungere som mor for barnet, da han gikk så langt å forsøkte å få barnet til å kalle meg for mamma etter få måneder. Jeg sa fra at det ikke var aktuelt, da det var unaturlig for både meg og barnet. Men det beskriver kanskje en god del om hvordan det har vært, da. Jeg vet det høres helt på jordet ut, men dette var nok bare uttrykk for hvor sterkt far ønsket dette, da han er en oppegående mann. 
 

ts

Anonymkode: 3121b...02c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg visste om det, ja. Men som jeg sa til far, jeg trenger tid for jeg har ingen forutsetninger for å vite hva det vil si å gå inn i et forhold med barn. Man kan jo tenke på det, men man har ikke peiling før man står i det. Jeg trodde heller ikke at jeg kom til å få så mye ansvar så fort, men jeg ønsket jo å bidra og å ta rollen på alvor, så jeg kastet meg ut i det selv om jeg følte det både unaturlig og tidlig. 
 

jeg tror far hadde et stort ønske om å få dette til og at jeg skulle fungere som mor for barnet, da han gikk så langt å forsøkte å få barnet til å kalle meg for mamma etter få måneder. Jeg sa fra at det ikke var aktuelt, da det var unaturlig for både meg og barnet. Men det beskriver kanskje en god del om hvordan det har vært, da. Jeg vet det høres helt på jordet ut, men dette var nok bare uttrykk for hvor sterkt far ønsket dette, da han er en oppegående mann. 
 

ts

Anonymkode: 3121b...02c

Men hadde han alene ansvaret for barnet da dere ble sammen ? 

Anonymkode: f8986...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor gammel er barnet og hvor lenge har du vært i livet?

Ved mindre du er å betrakte som barnets mor for barnet, hadde jeg dratt. Har det allerede knyttet seg til deg og ser på deg som mor så hadde jeg søkt hjelp. Ta kontakt med fastlegen og få henvisning. Vil anta du blir prioritert og kommer fort til, da konsekvensene av følelsene dine kan få svært store innvirkninger på livet til et uskyldig barn som aldri har bedt om å komme til verden, og som nå virker å måtte bære konsekvensene av sine biologiske foreldres uforsiktighet.

Anonymkode: c72ef...ca0

Barnet er et par år, og jeg har vært i livet i litt over ett år. Mye av grunnen til at jeg er så fortvilet over disse følelsene er jo fordi jeg nettopp ikke vil være nok en morsfigur som bare forsvinner ut av livet til barnet. Jeg tror ikke barnet har merket noe av mine følelser, da jeg legger dem vekk i nærheten av barnet og sørger for å være 100% tilstede. Så det er tankene som sliter mest. 
 

ts

Anonymkode: 3121b...02c

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dere som tråkker på TS, har dere tenkt på at det kan være en slags "fødselsdepresjon". Hun har ikke født, men har fått endevendt livet veldig brått.

Kanskje terapi kan hjelpe på følelsene dine TS? Jeg ville prøvd hvis mannen var verdt det.

Anonymkode: 91cfb...0cc

Nei, det ville jeg aldri tenkt.

Hun har ikke fått livet endevendt brått, hun fant seg kjæreste med barn. 
 

Så sliter hun med enorm sjalusi, null realitetsorientering på forhånd og er heller ikke klar for et liv med barn og alt det innebærer.

Det siste er forståelig, men da holder man seg unna og er særboer i perioden man er usikker.

Så: her må TS kaste inn håndkleet. 
 

Og stakkars unge 😕

Livet kan skje, men med barn involvert så må man tråkke langt mer forsiktig enn de 3 voksne i livet til dette barnet har gjort. 
 

Men altså….når jeg leser det TS skriver på slutten her…hallo?

Er det noen hjemme hos dere? Ungen anser jo selvfølgelig nå deg TS som primær omsorgsperson. Skjønte ingen av dere to det? 

Endret 17. mars 2023 av AprilLudgate