Hva forbinder du med samlivsfella, og vokse fra hverandre i samlivet ?

[AnonymBruker]

Ein hører ofte utrykket de "vokste ifra hverandre", og det endte med  samlivsbrudd, men hva   forbinder ein egentlig med det å vokse fra hverandre i eit parforhold. ?

  Alder er bare tall, og aldersamansettning blir  trolig ikkje  vektlagt når ein innleder eit forhold til en partner  Høyden holder seg tilnermet  konstand hos de fleste, og  endres ikkje stort i løpet av eit langt liv.   Miljøforandringer, og livstilholdninger har innlytelse i vårt forhold til fritidsintr., og fysikken / kjemien. 

Oppdragelsen, / oppvekstkårene,og omsorgen ein fekk  fra foreldre i  barndomhjemmet er ofte eit forbilde som ein  tar  med i  bagasjen inn i voksenalderen.  Noen vokser opp som enebarn, og noen vokser opp saman med flere søsken (brødre / søster) som er med på å forme oppveksten deres. Noen vokser opp med eit stort nettverk, og med tette familiebånd medan andre vokser opp med en splittet familie. 

Mange  opplever eit forventningspress  i forhold til bo-standard / levestandard,  økonomi,og   tidsklemma  til tross for at de fleste har fått mer fritid en tidligere.

 

Er det grunn til å tru  at  ein  "vokste ikkje fra hverandre" men at  i utgangspunktet var forskjellig før ein inneledet eit forholdet,,og  "forelskelse gjør blind" 

 

Anonymkode: 1a2c4...92c

[AnonymBruker]

Alder er ikke bare et tall. Alder sier alt om hvor langt hjernen har utviklet seg og det emosjonelle selvet har utviklet seg, og alder sier også mye om erfaringer, evnen til refleksjon,  håndtering av konflikt osv. 

Blir man kjærester ung så er det klart at man utvikler seg og vokser mye, ofte fra hverandre. Både fordi hjernen er i utvikling og fordi man får mye erfaringer og prioriteringer og interesser. Mange finner ikke seg selv før i 30 og 40 årene så man kan også vokse fra hverandre i disse årene fordi man har forskjellige verdier og ønsker for livet. Noen har også levd på andres premisser hele livet og finner først ut i 50 årene at de vil begynne å leve mer på egne premisser og man er alltid i utvikling hele livet. Derfor er det viktig å finne en partner som har samme mål og verdier som en, og ikke bare slå seg sammen fordi man trives med hverandre og blir forelsket. 

Anonymkode: 7c1fb...3c5

[AnonymBruker]

Mange sier nok at de vokste fra hverandre fordi de ønsker å holde ting privat.

 

For min del «vokste vi fra hverandre»  etter ti år og to barn da mannen plutselig ble medlem av en svært konservativ kirke og ønsket å ta hele familien inn i dette med alt det innebar av konservative klær, bordbønn, imot homofili, onani er en skam etc.

 

Det ble utholdelig for meg og jeg ønsket ikke at barna skulle vokse opp på den måten.

Anonymkode: 8cae5...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Alder er ikke bare et tall. Alder sier alt om hvor langt hjernen har utviklet seg og det emosjonelle selvet har utviklet seg, og alder sier også mye om erfaringer, evnen til refleksjon,  håndtering av konflikt osv. 

Blir man kjærester ung så er det klart at man utvikler seg og vokser mye, ofte fra hverandre. Både fordi hjernen er i utvikling og fordi man får mye erfaringer og prioriteringer og interesser. Mange finner ikke seg selv før i 30 og 40 årene så man kan også vokse fra hverandre i disse årene fordi man har forskjellige verdier og ønsker for livet. Noen har også levd på andres premisser hele livet og finner først ut i 50 årene at de vil begynne å leve mer på egne premisser og man er alltid i utvikling hele livet. Derfor er det viktig å finne en partner som har samme mål og verdier som en, og ikke bare slå seg sammen fordi man trives med hverandre og blir forelsket. 

Anonymkode: 7c1fb...3c5

Alder er bare eit tall, og derfor har de aller fleste problem med tidfeste aldren til en person

. Samlivsfella handler i  idag mye om  ansvarsfordeling i hjemmet. og her  kommer det mye an på kompetanse, erfaring ,og noen grunnleggende holdninger ein utvilsamt hadde med i bagasjen fra oppvekstmiljøet.  All erfaring viser at  ein kan ikkje kjenne andre før ein har lærd seg selv først å kjenne.. Dei fleste legg utvilsamt vekt på i finne ein partner hvor kjemien stemmer, men like fult opplever stadig flere par å gå i samlivsfella etter eindel år. Det blir hevdet at det skal ofte en samlivkrise til før ein lærer hverandre å  kjenne både på godt å vondt. Aldersforskjell hevdes å vera av underordnet betydning,men  her er det  trolig lite forskning.    

 

Anonymkode: 1a2c4...92c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ein hører ofte utrykket de "vokste ifra hverandre", og det endte med  samlivsbrudd, men hva   forbinder ein egentlig med det å vokse fra hverandre i eit parforhold. ?

  Alder er bare tall, og aldersamansettning blir  trolig ikkje  vektlagt når ein innleder eit forhold til en partner  Høyden holder seg tilnermet  konstand hos de fleste, og  endres ikkje stort i løpet av eit langt liv.   Miljøforandringer, og livstilholdninger har innlytelse i vårt forhold til fritidsintr., og fysikken / kjemien. 

Oppdragelsen, / oppvekstkårene,og omsorgen ein fekk  fra foreldre i  barndomhjemmet er ofte eit forbilde som ein  tar  med i  bagasjen inn i voksenalderen.  Noen vokser opp som enebarn, og noen vokser opp saman med flere søsken (brødre / søster) som er med på å forme oppveksten deres. Noen vokser opp med eit stort nettverk, og med tette familiebånd medan andre vokser opp med en splittet familie. 

Mange  opplever eit forventningspress  i forhold til bo-standard / levestandard,  økonomi,og   tidsklemma  til tross for at de fleste har fått mer fritid en tidligere.

 

Er det grunn til å tru  at  ein  "vokste ikkje fra hverandre" men at  i utgangspunktet var forskjellig før ein inneledet eit forholdet,,og  "forelskelse gjør blind" 

 

Anonymkode: 1a2c4...92c

Ofte er det nok bare den ene som "vokser fra" det livet en levde og felles drømmer en hadde. 

Anonymkode: 72a64...80b

[AnonymBruker]

Om man utsletter eget liv og selvutvikling så unngår man å vokse fra hverandre. Romantisk!

Anonymkode: c00d3...103

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Om man utsletter eget liv og selvutvikling så unngår man å vokse fra hverandre. Romantisk!

Anonymkode: c00d3...103

?

Anonymkode: 72a64...80b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Mange sier nok at de vokste fra hverandre fordi de ønsker å holde ting privat.

 

For min del «vokste vi fra hverandre»  etter ti år og to barn da mannen plutselig ble medlem av en svært konservativ kirke og ønsket å ta hele familien inn i dette med alt det innebar av konservative klær, bordbønn, imot homofili, onani er en skam etc.

 

Det ble utholdelig for meg og jeg ønsket ikke at barna skulle vokse opp på den måten.

Anonymkode: 8cae5...eb0

Trur  kanskje  ikkje dere  vokste ifra hverandre, men  at dere var i utgangspunktet forskjellig , og dere   manglet bare  noen referansehistorikk i forhold til hverandre.  

 

Anonymkode: 1a2c4...92c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ofte er det nok bare den ene som "vokser fra" det livet en levde og felles drømmer en hadde. 

Anonymkode: 72a64...80b

Det blir vel omlag som ein ser ein film, og ikkje har skjønt  noe av poenget / innhaldet i filmen. 

Anonymkode: 1a2c4...92c

[Andro]

Vi ble sammen i tjueåra. Hadde felles verdier, mål og interesser, og levde sammen i over tjue år. De siste fem årene opplevde jeg at mannen jeg ble sammen med utvikla seg til å bli en annen, en jeg ikke kunne leve med. En som i stadig større grad dyrka sine egne interesser, og overlot all jobb til meg, samtidig som han prøvde å isolere oss fra andre. Den jeg skilte meg fra var ikke den jeg etablerte meg med. Aner fortsatt ikke hva som skjedde med ham. Pent var det ikke.

[AnonymBruker]

Jeg er 47 år og har bak meg et liv med flere samboere, fra jeg var 17 år til nå. Jeg føler at jeg selv har forandret meg mye disse årene, personligheten er vel den samme, men det er helt andre ting jeg vektlegger hos en partner NÅ, enn da jeg var 20 eller 30. Føler jeg ble sent moden i hodet, og de mennene jeg bodde sammen med tidligere, ville jeg ALDRI blitt sammen med nå. Kjenner mange av de fortsatt, og det slår meg at mange av dem fortsatt er de samme som de var den gangen og jeg er SÅ glad for at det ble slutt. Nå ser jeg etter helt andre typer menn. Vet ikke hva jeg skal tenke om det.

Anonymkode: 49623...590

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Om man utsletter eget liv og selvutvikling så unngår man å vokse fra hverandre. Romantisk!

Anonymkode: c00d3...103

Egentlig eit veldi godt poeng :  !   Det blir ofte sagt at forutsettningen for at eit forhold skal vare er at den eine part er godig , snill, og ettergivende, forståelsesfull overfor partneren.  

I arbeidsmiljøsamanheng er det ofte fokus på hva som forbindes med eit meningsfult arbeid. ? Det handler om å bli  sett , og verdisatt for det ein gjør, og det er kvalitet i alle ledd.    

Anonymkode: 1a2c4...92c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det blir vel omlag som ein ser ein film, og ikkje har skjønt  noe av poenget / innhaldet i filmen. 

Anonymkode: 1a2c4...92c

Hva mener du? 

Anonymkode: 72a64...80b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Trur  kanskje  ikkje dere  vokste ifra hverandre, men  at dere var i utgangspunktet forskjellig , og dere   manglet bare  noen referansehistorikk i forhold til hverandre.  

 

Anonymkode: 1a2c4...92c

Nei, det stemmer ikke.

 

Vi var begge to «normale» norske kristne, som gikk i kirken på julaften.

Å gå fra det til bønnemøter hver kveld, ønske om at jeg skulle dekke meg til, mene at homofili og onani er en skam, ikke lenger ville feire jul, nekte meg å henge opp julestjerner fordi det er en hedensk skikk, ikke ville at barna skulle feire bursdager, aldri lenger ville gå ut å spise å ta en drink som ett par, snakke om Jesus og Gud konstant, snakke i tunger hjemme, fordømmelse av alle som ikke levde slik som hans menighet, kutte it venner fordi de ikke tok del i det han ønsket, følte at hele familielivet vårt var feil fordi vi ikke var gift og gikk rund med skam rundt dette.

 

Nei, vi hadde ikke forskjellige referansepunkt fra begynnelsen av, han ble hjernevasket slik jeg ser det.

Anonymkode: 8cae5...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva mener du? 

Anonymkode: 72a64...80b

Det er vel slik at mange går inn eit forhold, og har noen "forestillinger / forventninger" men det endte ikkje slik de hadde forstilt seg.   

 

Anonymkode: 1a2c4...92c

[AnonymBruker]

Med min eksmann startet det egentlig med at han tok ny utdanning. Egentlig ingenting i veien med den utdannelsen han tok, det er en flott utdanning og jeg har inntrykk av at han er en dyktig fagperson på det han driver med. Men det var vel også litt av problemet. Jo flinkere han ble og jo mer han nærmet seg en dyktig mannsrolle, jo mer begynte han å drømme om ei husmor (som hans egen mor) og det at jeg hadde og har lenger utdanning enn ham, og elsker å tenke, diskutere og lære, ble på et vis helt feil for ham. Han begynte å si tullete ting som at å gjøre innkjøp til hjemmet var min hobby, og laget krangler da jeg sa at det er det slett ikke. 

Alt han pleide å beundre hos meg, fikk en annen valør. Såvidt jeg vet, fant han seg ei mer husmortype noen år etter vårt brudd. Mens jeg fant meg en selvstendig mann som ikke trenger bakkemannskap og som heller iblant er mitt. 

Anonymkode: 72a64...80b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei, det stemmer ikke.

 

Vi var begge to «normale» norske kristne, som gikk i kirken på julaften.

Å gå fra det til bønnemøter hver kveld, ønske om at jeg skulle dekke meg til, mene at homofili og onani er en skam, ikke lenger ville feire jul, nekte meg å henge opp julestjerner fordi det er en hedensk skikk, ikke ville at barna skulle feire bursdager, aldri lenger ville gå ut å spise å ta en drink som ett par, snakke om Jesus og Gud konstant, snakke i tunger hjemme, fordømmelse av alle som ikke levde slik som hans menighet, kutte it venner fordi de ikke tok del i det han ønsket, følte at hele familielivet vårt var feil fordi vi ikke var gift og gikk rund med skam rundt dette.

 

Nei, vi hadde ikke forskjellige referansepunkt fra begynnelsen av, han ble hjernevasket slik jeg ser det.

Anonymkode: 8cae5...eb0

Ved nermere ettertanke vil du kanskje før eller sidan finne ut han  manglet  noen sperregrenser, og blei radikalisert, og noen holdninger  som kanskje blei  overskygget under forelskelsen.  

 

Anonymkode: 1a2c4...92c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ved nermere ettertanke vil du kanskje før eller sidan finne ut han  manglet  noen sperregrenser, og blei radikalisert, og noen holdninger  som kanskje blei  overskygget under forelskelsen.  

 

Anonymkode: 1a2c4...92c

Han hadde homofile venner og var en åpen og raus mann de første åtte årene vi var sammen.

Det var overhodet ingen tegn til at han skulle bli radikalisert eller hjernevasket heller.

 

Anonymkode: 8cae5...eb0

[AnonymBruker]

Det bor nok mye i et menneske.

Anonymkode: 72a64...80b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Han hadde homofile venner og var en åpen og raus mann de første åtte årene vi var sammen.

Det var overhodet ingen tegn til at han skulle bli radikalisert eller hjernevasket heller.

 

Anonymkode: 8cae5...eb0

OK ! Det vitner vel opp att det lå noe i bånn allerede da dere blei kjent med hverandre. Raushet kunne vera en slags form for avledningsmanøver, og han levde under falskt flagg. 

Anonymkode: 1a2c4...92c