En niåring som nærmest aldri er ute på fritiden

[Gjest Gjest_marte_*]

Er ikke det nokså spesielt? Hun er nærmest aldri i bursdagsselskap, er ikke ute i gaten og leker med venninner, er aldri hos noen etter skoletid.

Moren er veldig kontrollerende. Denne niåringen og søsteren er alene noen ganger mens moren jobber (søsteren er tretten, så det er ikke det som er problemet). Da må de alltid være innendørs og hjemme, så moren har kontroll. De kan ikke komme ned til min datter, vi bor ca. 100 meter borte og har prøvd å spørre så mange ganger...

Nå får ikke yngstedatteren være med på et arrangement her hos oss. De er noen jenter som skal treffes en kveld bare, for å kose seg litt. En slags "fest". Jeg skal være til stede, tenkte å lage noen kaker og kjøpe litt snop og sånn. Men nei. Denne jenta får ikke være med.

Jeg er bekymret for henne. Hun sier aldri fra om noe selv. Finner seg i alt mulig.

Jeg har en mistanke om at hun ikke får være med fordi søsteren har problemer med å finne noen å være med og da blir sittende alene. Men det blir vel feil?

Synes synd på henne jeg.

[Far til 2]

I et slikt tilfelle hadde jeg også blitt bekjymret.

Barn har behov for omgang med andre barn utenom skolen.

[Gjest Betty Boop]

Jeg vokste opp med en jente som høres ut som denne piken her. Vi ble kjent med hverandre da vi var seks og fulgte hverandre gjennom hele skoletiden (barne- ungdomsskole).

Hun var praktisk talt aldri ute. Ettersom jeg var ute ble det til at jeg formidlet mye av den kontakten hun fikk med venner. Vi var som regel inne og lekte hos henne. I løpet av våre ni skoleår sammen var hun med hjem til meg to ganger. Vi bodde bare noen meter fra hverandre. I lange perioder var jeg hos henne stort sett hele tiden. Jeg ble derfor godt kjent med hennes foreldre også. Hennes far var en sånn stor, godmodig kosebamse som ungene kunne bruke som klatrestativ. Hennes mor var hjemmeværende og hadde tid til å prate og tok oss ofte med på lange spaserturer. Hjemme hos henne var vi svært kreative i vår lek. Det var på den tiden vi ikke ble organisert ihjel med krav om aktiviteter og måtte finne på noe selv. Men vi bakte eller bytte om sukker og salt som en liten overraskelse til far i huset som drakk te. Litt rampestreker og mye lek. Kan ikke huske at vi kjedet oss der.

Men poenget var egentlig, denne jenta led ingen nød. Hun ønsket ikke å gå ut. Tror hun følte seg litt usikker ute uten foreldrene. Og det er selvfølgelig ikke helt vanlig. Hennes far hentet henne noen ganger på skolen. Hun ønsket rett og slett ikke å gå ut. Hun ønsket ikke å være med hjem til meg, jeg spurte flere ganger. Da vi ble kjent var det fordi hennes mor tok initiativ ved å ta med seg jenta og ringe på hos oss fordi hun visste det bodde en jevnaldrende pike der.

I dag har vi ingen kontakt fordi vi etter som årene gikk fikk nye venner hver for oss og helt naturlig gled fra hverandre. Men jeg vet at hun tok den utdannelsen hun ønsket seg, at hun greier seg godt økonomisk, at hun er en svært oppegående og intelligent dame.

Det jeg lurer på er, må det alltid være noe galt om ikke alle mennesker lever etter den samme malen? Er du sikker på at det er moren som "knuger" dette barnet ihjel? Eller kan det være at barnet er sjenert og foretrekker å holde seg for seg selv? Hvor godt kjenner du familien? Det er et stort ansvar og være alene med barn. Kan det være at moren er en smule overbeskyttende? Jeg gir ikke etter for mine ungers bønner om å overnatte hos mennesker jeg ikke kjenner noe særlig f.eks. Jeg synes faktisk det er en del av jobben min og sørge for at de er i et trygt miljø. Og da må jeg jo ha en viss peiling på familien de skal være sammen med.

Du sier at du mistenker at barnet ikke får være med fordi hun må holde storesøster med selskap. Høres ut for meg som det er denne typen spekulasjoner som fort blir til fem høns.

[Gjest Bjørnsdatter]

Synes Betty har viktige ting å komme med her. Jeg var nok litt sånn selv, litt usikker på meg selv og trivdes best sammen med dem jeg kjente godt, og var ganske ukomfortabel i ukjente situasjoner, med ukjente mennesker osv. Ikke pga mamma og pappa, de prøvde å få meg ut for å treffe folk de, men jeg fikk noia og ble rett og slett redd etter hvert.

Har da klart meg fint jeg, selv om jeg stort sett var hjemme.