Gravid og ønsker å gjøre det slutt med samboer

[AnonymBruker]

Hei,

 

Jeg er gravid i uke 32. Vi gleder oss begge til barnet kommer. Men forholdet mellom meg og kjæreste er ikke bra.

Vi klarer ikke å kommunisere med hverandre. Har heller ikke hatt sex sammen siden jeg ble gravid.. Har altså ikke hatt  sex på 8 måneder. Vi har gått til Amathea en del ganger, som jeg syns hjelper, men samboer blir ikke bedre å kommunisere etter disse møtene. Samboer har angst og jeg har prøvd så godt som mulig å hjelpe han og tilrettelegge for dette. Kjenner det sliter på min psyke når han bare er lukket og ikke sier noen ting.  Vi krangler/diskuterer heller aldri, da han er for konfliktsky og da blir liksom ingenting løst.

Jeg er veldig glad i han, men det er ingen følelser der :(

Føler meg bare rådvill i  denne situasjonen.. Jeg ønsker å gjøre det slutt. Men tenker siden vi bor sammen, at vi kan fortsette å bo sammen frem til barnet har blitt kanskje et år gammelt.. Jeg vet ikke.. Må bare få lufte litt tanker. Tror det vil være til det beste for lille jenta vår som snart kommer, at vi bor sammen og hjelper hverandre selv om vi ikke er kjærester. Samt med tanke på økonomi da vi begge ikke har kjempegod lønn. 

 

Er det noen der ute som har noen råd eller tanker til meg?

Er det noen som har erfaring med å bo sammen med ekskjæreste en stund etter det ble slutt? 

Anonymkode: e90b7...4af

[Andro]

Så lenge du er åpen overfor ham om at det er dette du tenker så syns jeg at det høres ut som en bra plan. Det er absolutt best å være to når man har baby.

[AnonymBruker]

Å være gravid er unntakstilstand. Menn reagerer like forskjellig på graviditet som gravide kvinner. De første årene med barn er også unntakstilstand. Mange som ikke har sex noe særlig i denne perioden. 

Når jeg gikk gravid og rundt 2 år etter fødsel, så var jeg og mannen foreldre, bestevenner og familie. Vi ble kjærester igjen når ungen sov gjennom natten og vi begge hadde overskudd til det mer romantiske.

Ønsker du en partner for livet, så er ikke det sommerfugler og stup forelskelse hver dag. Man kan gå år som venner og samboere, for så å finne tilbake til romantikken igjen. Et livslangt partnerskap er mye jobb og god kommunikasjon. Man må velge hverandre hver dag.

Syns du skal snakke med partneren din om følelsene dine. Barnet deres fortjener at dere prøver å være en familie sammen.

Anonymkode: bc66b...c96

[AnonymBruker]

Hadde han angst, vanskelig å kommunisere med før du ble gravid?

Snakk med han, så får han avgjøre om han vil bli boende å hjelpe deg gjennom det første året. Siden du skal gå fra han uansett. 

Anonymkode: 341fd...7dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde han angst, vanskelig å kommunisere med før du ble gravid?

Snakk med han, så får han avgjøre om han vil bli boende å hjelpe deg gjennom det første året. Siden du skal gå fra han uansett. 

Anonymkode: 341fd...7dd

Ja han har slitt med angst i flere år. Vi har vært sammen i 3 år. Han har vel alltid vært litt vanskelig å snakke med - å få en samtale i gang med, men i starten var det naturligvis lite ubehagelige samtaler i forhold til nå når vi har vært sammen en stund. Trenger ikke være vanskelige samtaler heller, men meningsfylle.

  Jeg har pratet med han og hans første tanke var at han ikke ville klare å bo sammen med meg uten å være kjærester. Så sa han etterpå at han må tenke over dette. 

 

Det er bare ingen romantikk lenger i dette forholdet.. Når jeg tenker meg om har vet egentlig aldri vært det. Lite kjærlighet, kosing og snakking. Sex har bare vært "inn-og-ut" og ingen stor kjemi der... Har pratet med et endel venninner og et par av dem har det faktisk ganske likt. Begynner å miste litt troa på `kjærlighet` og begynner å tenke om kanskje mange forhold er uten romantikk. Vet ikke om det er nok for meg for det om. 

Hormoner spiller nok litt inn her og, jeg burde kanskje vente til etter fødsel. Føler det bare er håpløst akkurat nå

Huff, det ble kanskje litt rotete dette her. Men føles godt å lufte tanker og setter stor pris på alle innspill!

Anonymkode: e90b7...4af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei,

 

Jeg er gravid i uke 32. Vi gleder oss begge til barnet kommer. Men forholdet mellom meg og kjæreste er ikke bra.

Vi klarer ikke å kommunisere med hverandre. Har heller ikke hatt sex sammen siden jeg ble gravid.. Har altså ikke hatt  sex på 8 måneder. Vi har gått til Amathea en del ganger, som jeg syns hjelper, men samboer blir ikke bedre å kommunisere etter disse møtene. Samboer har angst og jeg har prøvd så godt som mulig å hjelpe han og tilrettelegge for dette. Kjenner det sliter på min psyke når han bare er lukket og ikke sier noen ting.  Vi krangler/diskuterer heller aldri, da han er for konfliktsky og da blir liksom ingenting løst.

Jeg er veldig glad i han, men det er ingen følelser der

Føler meg bare rådvill i  denne situasjonen.. Jeg ønsker å gjøre det slutt. Men tenker siden vi bor sammen, at vi kan fortsette å bo sammen frem til barnet har blitt kanskje et år gammelt.. Jeg vet ikke.. Må bare få lufte litt tanker. Tror det vil være til det beste for lille jenta vår som snart kommer, at vi bor sammen og hjelper hverandre selv om vi ikke er kjærester. Samt med tanke på økonomi da vi begge ikke har kjempegod lønn. 

 

Er det noen der ute som har noen råd eller tanker til meg?

Er det noen som har erfaring med å bo sammen med ekskjæreste en stund etter det ble slutt? 

Anonymkode: e90b7...4af

Jeg var som deg og jeg tok avgjørelsen du vurderer, bli til permisjoner er ferdig. 

Det fungerte ikke. Jeg hadde 100% ansvar for hus, hjem og baby hele veien. Da pappa hadde perm hadde jeg 100% ansvar for hus, hjem og baby fra jeg kom hjem fra jobb og alle helger. Jeg fikk ikke hjelp til nattevåk  sykdom, mating, bleier eller alt annet som skjer i hverdagen. 

Jeg kunne ønske jeg hadde valgt å være alene for jeg tror vi hadde hatt det bedre da. Jeg sto for alt det økonomiske uansett, så jeg hadde hatt en munn mindre å mette og en mindre å rydde for.

En typisk greie som irriterte vettet av meg var alt rotet hans jeg sto opp til hver morgen i tillegg til alt annet. 

Anonymkode: 35fb3...734

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ja han har slitt med angst i flere år. Vi har vært sammen i 3 år. Han har vel alltid vært litt vanskelig å snakke med - å få en samtale i gang med, men i starten var det naturligvis lite ubehagelige samtaler i forhold til nå når vi har vært sammen en stund. Trenger ikke være vanskelige samtaler heller, men meningsfylle.

  Jeg har pratet med han og hans første tanke var at han ikke ville klare å bo sammen med meg uten å være kjærester. Så sa han etterpå at han må tenke over dette. 

 

Det er bare ingen romantikk lenger i dette forholdet.. Når jeg tenker meg om har vet egentlig aldri vært det. Lite kjærlighet, kosing og snakking. Sex har bare vært "inn-og-ut" og ingen stor kjemi der... Har pratet med et endel venninner og et par av dem har det faktisk ganske likt. Begynner å miste litt troa på `kjærlighet` og begynner å tenke om kanskje mange forhold er uten romantikk. Vet ikke om det er nok for meg for det om. 

Hormoner spiller nok litt inn her og, jeg burde kanskje vente til etter fødsel. Føler det bare er håpløst akkurat nå

Huff, det ble kanskje litt rotete dette her. Men føles godt å lufte tanker og setter stor pris på alle innspill!

Anonymkode: e90b7...4af

Skjønte ikke helt den at han muligens ikke vil takle å bo sammen uten å være kjærester , hvis dere allerede lever sammen uten sex/ kjærlighet? . Dette kommer helt an på HVOR gode venner dere er tenker jeg . Tilfører han livet ditt glede og omsorg , evnt bare bekymringer / irritasjon ? Hjelper han deg , å vil han komme til å hjelpe deg med baby ? Har han god økonomisk sans , er ryddig , renslig og er en støtte for deg? . Hvis ikke hadde jeg flyttet før baby kommer . Du trenger ikke noen som tilfører deg problemer og bekymringer . Snakk med nav om hva du har rett på som enslig forsørger, så du vet hvilke rettigheter du har krav på som enslig 🫶

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei,

 

Jeg er gravid i uke 32. Vi gleder oss begge til barnet kommer. Men forholdet mellom meg og kjæreste er ikke bra.

Vi klarer ikke å kommunisere med hverandre. Har heller ikke hatt sex sammen siden jeg ble gravid.. Har altså ikke hatt  sex på 8 måneder. Vi har gått til Amathea en del ganger, som jeg syns hjelper, men samboer blir ikke bedre å kommunisere etter disse møtene. Samboer har angst og jeg har prøvd så godt som mulig å hjelpe han og tilrettelegge for dette. Kjenner det sliter på min psyke når han bare er lukket og ikke sier noen ting.  Vi krangler/diskuterer heller aldri, da han er for konfliktsky og da blir liksom ingenting løst.

Jeg er veldig glad i han, men det er ingen følelser der

Føler meg bare rådvill i  denne situasjonen.. Jeg ønsker å gjøre det slutt. Men tenker siden vi bor sammen, at vi kan fortsette å bo sammen frem til barnet har blitt kanskje et år gammelt.. Jeg vet ikke.. Må bare få lufte litt tanker. Tror det vil være til det beste for lille jenta vår som snart kommer, at vi bor sammen og hjelper hverandre selv om vi ikke er kjærester. Samt med tanke på økonomi da vi begge ikke har kjempegod lønn. 

 

Er det noen der ute som har noen råd eller tanker til meg?

Er det noen som har erfaring med å bo sammen med ekskjæreste en stund etter det ble slutt? 

Anonymkode: e90b7...4af

Føler med deg. Jeg føler det samme. Er også Gravid. 

Anonymkode: eedda...1bd

[AnonymBruker]

Har det vært sånn før graviditeten også? Det er veldig vanlig og naturlig at man blir irritert eller til og med ikke føler noe for samboer når man er gravid. Man blir mer fokusert på «meg , min helse og baby». Og at andre strever blir på en måte en ekstra tyngde å bære i en allerede tung tid. Så da kan man fort begynne å «hate» samboer litt. Tror kanskje det også blir veldig tungt for deg om du skal tilrettelegge for han og ofre deg selv for han. Det ender jo fort med at man bare avskyr samboer. Du må kreve ditt for å være fornøyd, så må dere være der for hverandre, ikke fikse hverandre. Funker ikke amathea er det lov å få hjelpe av andre. Jordmor kan være god, i tillegg til at hun kan ha mange tips til hvem dere kan kontakte. Men om du er sikker på at dette aldri vil funke uansett, så er det jo bare å gjøre det slutt. Vi er vel kommet såpass langt at det å holde sammen for barnet er noe som sjeldent funker. Spesielt når det er snakk om de neste 18 årene++

Anonymkode: 22235...748