Dere som hadde en ordentlig high need baby, orket dere flere barn?

[AnonymBruker]

Mener ikke dere med barn med kolikk og andre forbigående plager, men personlighetstrekkene til high need babyer etter Dr. Sears definisjon, som er krevende absolutt hele tiden og trenger mer av ALT. 

Orket dere flere barn og hvordan gikk det?

Jeg er så utslitt at jeg ikke vet om vi burde gå for en til. Barnet er et år nå, og jeg vet jo ikke om og når det blir bedre.

Håper noen kan dele erfaringer med en sliten mamma som aldri får hentet seg inn. Barnet krever noe konstant, når vi sitter å spiser (skriker etter ting og øyekontakt), på tur i vogn (vil opp å bæres), når vi sover om natten (må samsove, legger seg oppå meg, ammer), når jeg lager mat (drar i buksebeina) osv. Har mange eksempler om nødvendig, men jeg er sikker på at de som vet, de vet. 

Anonymkode: 4621e...a93

[AnonymBruker]

Er alene med en 1åring som var veldig krevende baby. Blitt mye bedre på dagen nå, mer selvstendig og stort sett grei.  Men netter er fortsatt krevende. Våkner flere ganger, står opp grytidlig, sover kun oppå meg. Jeg er avventende med en til og har slått meg til ro med at jeg får se om det blir en til. Slik ting er nå hadde det aldri gått på natten.

Anonymkode: 5d532...83e

[AnonymBruker]

Datteren min checker av alle bokser som high need, også som fireåring. Hun er fortsatt intens, klengete på meg, ekstremt aktiv, sensitiv, høylytt og kan fullstendig tappe meg for energi. Kjærligheten er også like intens, heldigvis.

Vi valgte å få et til barn, og mentalt forberedte oss på to år til med helvete. Da eldste var 2,5 år kom yngstemann. En helt annen type. Han er så chill og rolig. Sov natten gjennom, kunne bysses og legges av andre, hadde ikke behov for kontinuerlig amming, koste seg i vogna, koste seg i lekegrinden, og var en observant og harmonisk baby. I dag er han straks to og like harmonisk.

Vi snakker ofte om at det er enklere med to barn, enn det var med ett. For yngste balanserer og aktiviserer den eldste, og tar bort noe av det enorme trykket som var rettet mot mor før. 

Anonymkode: f6d97...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Er alene med en 1åring som var veldig krevende baby. Blitt mye bedre på dagen nå, mer selvstendig og stort sett grei.  Men netter er fortsatt krevende. Våkner flere ganger, står opp grytidlig, sover kun oppå meg. Jeg er avventende med en til og har slått meg til ro med at jeg får se om det blir en til. Slik ting er nå hadde det aldri gått på natten.

Anonymkode: 5d532...83e

For du litt pusterom på dagtid, eller krever det stimuli konstant, nye leker,kroppskontakt og klatrer over alt?

Anonymkode: 4621e...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Datteren min checker av alle bokser som high need, også som fireåring. Hun er fortsatt intens, klengete på meg, ekstremt aktiv, sensitiv, høylytt og kan fullstendig tappe meg for energi. Kjærligheten er også like intens, heldigvis.

Vi valgte å få et til barn, og mentalt forberedte oss på to år til med helvete. Da eldste var 2,5 år kom yngstemann. En helt annen type. Han er så chill og rolig. Sov natten gjennom, kunne bysses og legges av andre, hadde ikke behov for kontinuerlig amming, koste seg i vogna, koste seg i lekegrinden, og var en observant og harmonisk baby. I dag er han straks to og like harmonisk.

Vi snakker ofte om at det er enklere med to barn, enn det var med ett. For yngste balanserer og aktiviserer den eldste, og tar bort noe av det enorme trykket som var rettet mot mor før. 

Anonymkode: f6d97...376

Takk for svar❤️Er det jeg håper på, at det kanskje for oss er lettere med to enn en. 

Anonymkode: 4621e...a93

[Hmmmmmm]

Jeg hadde en jævlig barseltid og krevende barn frem til barnet var 1,5 -2 år. Bestemte meg for at jeg aldri skal gå igjennom det en gang til. Nå er barnet snart myndig, og jeg har aldri angret på valget mitt. Selv om nå eks og far til barnet ønsket flere barn. Han ble sint på meg fordi jeg sto på mitt. 

[AnonymBruker]

Barn nr to har et helt annet temperament. 

Anonymkode: 80abf...1e3

[AnonymBruker]

Nei, 

vi ble ødelagt mentalt i mange år både foreldre og besteforeldre. 

både far og jeg ble alvorlig psykisk syke og har aldri slitt med psyke tidligere eller vært sykemeldt noen av oss. Hadde to akuttinnleggelser. En jurist og en ingeniør, krevende jobber. 
 

Første 4 årene var rett og slett jævlig. 
 

Anonymkode: 26f42...145

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, 

vi ble ødelagt mentalt i mange år både foreldre og besteforeldre. 

både far og jeg ble alvorlig psykisk syke og har aldri slitt med psyke tidligere eller vært sykemeldt noen av oss. Hadde to akuttinnleggelser. En jurist og en ingeniør, krevende jobber. 
 

Første 4 årene var rett og slett jævlig. 
 

Anonymkode: 26f42...145

Serr???

Anonymkode: 80abf...1e3

[AnonymBruker]

Endte opp med to barn til. De er «enkle», rolige, avbalanserte og har gjort dynamikken i familien veldig god. 

Anonymkode: 96f42...937

[AnonymBruker]

Ja. Vi tenkte at det kunne jo ikke bli verre enn vi hadde hatt. Og at vi sov jo ikke uansett. Planen vår var tre barn, og vi tenkte vi fikk bare stå i det, så vi ikke angret senere. 

Og nr 3 var (heldigvis) like enkel som førstemann. 

Nr2, som er den krevende, har hatt ekstremt godt av å være storebror. Han er fremdeles krevende, men det hjelper ham enormt å få vise omsorg for minstemann. Hadde han kun vært lillebror hadde vi neppe ikke fått sett den enorme omsorgen som ligger i ham. 

 

Det krevende barnet har forøvrig vist seg å være eksepsjonelt begavet, gjennom tester hos ppt og bup. Og vi ser nå ting på en litt annen måte enn vi gjorde før. Og både vi og skolen forstår barnet vesentlig bedre. (Barnet har ikke adhd eller er på autismespektetet, det er bare fryktelig intelligent, og på testene som 6åring testet det aldersadekvat til en 14åring. Og statistisk sett er det det smarteste i fylket i sitt årskull. Dette er ikke ment som skryt.  For det er definitivt vel så mye en byrde som en god ting. Det er ikke lett å finne venner når de er på et helt annet nivå). 

Det er ikke uvanlig at fryktelig krevende barn viser seg å være i den enden av intelligens-skalaen. 

Anonymkode: 91757...e61

[AnonymBruker]

De to første årene var så jævlige og hun sover fremdeles ikke natten gjennom mer enn halvparten av tiden kanskje, hun er 4 år nå. Men alt det andre går jo veldig greit, bortsett fra at søvnbehovet fremdeles er lavt, så vi har en fireåring som sovner i titiden.

Her blir det med det ene barnet. Pappaen ble deprimert og måtte få profesjonell hjelp da hun var to, da møtte han veggen fullstendig. Og jeg har vært nært selv tror jeg... Men vi fungerer som foreldre for henne nå, så vi tør ikke få flere barn. Neste kunne jo blitt en chill type og alt går greit, men det kan også bli en tilsvarende baby, en kolikkbaby, et barn med Downs, sykdommer, etc.. Vi er ikke sikre på at vi greier å ivareta det barnet vi har nå og en krevende baby samtidig, og da føles det uansvarlig å prøve...

Anonymkode: 1ddab...5b6

[AnonymBruker]

Vår på 9mnd er sånn. Helt komisk å se andre babyer på barseltreff, babysang, babysvøm, etc. Det er som om ungen er en annen art enn de andre, og sånn har det vært siden dagen han ble født. Jeg tror han kanskje har arvet litt av meg, som er på min fjerde mastergrad og må ha kognitiv stimuli hele tiden, på godt og vondt. Jeg var visstnok et helt jævlig barn selv. Vi har planlagt to tette, delvis fordi jeg tror et søsken kanskje kan hjelpe til med å underholde eldste. Ikke et sekund går uten at han må stimuleres.

Anonymkode: 4b6d9...b74

[AnonymBruker]

Etter å ha lest definisjonen du refererer til vil jeg si at vi kan krysse på 9/12 på eldste. Fikk to barn til, mellomste har alltid vært en veldig rolig type og minste er mer som første igjen (men ikke like ille, eller så har man bare lært seg å takle det når man har fått tre barn 🤷🏻‍♀️). 

Anonymkode: ce838...57a

[AnonymBruker]

Har et barn. Ikke "high need". Kommer ikke til å få flere barn. Både jeg og far ønsker å gi barnet vårt 100%. Vi har begge fulltids jobb. Ser ikke hvordan vi kunne ha fulgt opp flere barn, med en travel typisk norsk hverdag.

De første 3 årene er unntakstilstand. Skulle vi hatt 2 barn, så hadde det blitt 6 år med underskudd på søvn. Kanskje mer, om vi hadde fått et mer "high need" barn. Dette går ikke for oss når vi begge må jobbe.

Anonymkode: 1b46d...a60

[AnonymBruker]

Vi hadde en ekstrem high need baby og de første 2,5 årene var jævlige. Det bedret seg litt etter litt når hun ble 2 år, mye fordi språket kom og vi kunne skifte fokuset litt. Barnet vårt sov ikke og når hun ble 2 år begynnte vi med melatonin. Det reddet oss fra sammenbrudd. 
For oss har mye blitt enklere med alderen. Nå et barnet snart 6 år og største utfordringen nå er tenåringsfakter. Mye drama, men vi har også mye fine perioder.

Vi trodde aldri vi skulle orke et barn til, men fikk en til når vår high need var 4 år. Det var beste avgjørelsen! Nr 2 er mye mer rolig og gjør at nr 1 ikke er så klengete på oss. Det virker som det kommer naturlig for nr 1 at hun må ta litt hensyn til minste og har derfor modnet veldig av å bli storesøster. Vi synes det er mye enklere å ha begge hjemme samtidig enn å bare ha eldste, selv om aldersforskjellen er stor. Så for vår sin del har det å få søsken vært veldig positivt. Nå vurderer vi faktisk nr 3.

Anonymkode: d4947...69b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, 

vi ble ødelagt mentalt i mange år både foreldre og besteforeldre. 

både far og jeg ble alvorlig psykisk syke og har aldri slitt med psyke tidligere eller vært sykemeldt noen av oss. Hadde to akuttinnleggelser. En jurist og en ingeniør, krevende jobber. 
 

Første 4 årene var rett og slett jævlig. 
 

Anonymkode: 26f42...145

Har barnet noen diagnoser?

Anonymkode: 4621e...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja. Vi tenkte at det kunne jo ikke bli verre enn vi hadde hatt. Og at vi sov jo ikke uansett. Planen vår var tre barn, og vi tenkte vi fikk bare stå i det, så vi ikke angret senere. 

Og nr 3 var (heldigvis) like enkel som førstemann. 

Nr2, som er den krevende, har hatt ekstremt godt av å være storebror. Han er fremdeles krevende, men det hjelper ham enormt å få vise omsorg for minstemann. Hadde han kun vært lillebror hadde vi neppe ikke fått sett den enorme omsorgen som ligger i ham. 

 

Det krevende barnet har forøvrig vist seg å være eksepsjonelt begavet, gjennom tester hos ppt og bup. Og vi ser nå ting på en litt annen måte enn vi gjorde før. Og både vi og skolen forstår barnet vesentlig bedre. (Barnet har ikke adhd eller er på autismespektetet, det er bare fryktelig intelligent, og på testene som 6åring testet det aldersadekvat til en 14åring. Og statistisk sett er det det smarteste i fylket i sitt årskull. Dette er ikke ment som skryt.  For det er definitivt vel så mye en byrde som en god ting. Det er ikke lett å finne venner når de er på et helt annet nivå). 

Det er ikke uvanlig at fryktelig krevende barn viser seg å være i den enden av intelligens-skalaen. 

Anonymkode: 91757...e61

Er du eller far evt andre i familien også intelligente, eller er det tilfeldig hvem som får disse barna?

Anonymkode: 4621e...a93

[AnonymBruker]

Jeg har omsider skjønt at mitt barn er high-need. Som førstegangsmor vet man jo ikke helt hva man går til når man får barn. Det ble en tøff start for min del. Hun måtte ammes hele døgnet. Ville KUN sove oppå meg. Kunne våkne 15-20 ganger om natta i flere måneder (fra ca 3mnd til 10mnd, men våkner enda mange ganger ved 14mnd, bare ikke like ille nå). Ekstremt "med" og våken på dagtid fra start. Ble kjempesint fordi hun ikke klarte å krype når hun lå på gulvet, noe som resulterte i mye sutring.

Hun passer alle kriteriene til en high-need baby.

Ellers var hun tidlig ute med alt: rullet rundt 3,5mnd gammel. Krabbet ved 6mnd og gikk 10mnd gammel. Hun har alltid hatt ekstremt god finmotorikk og veldig god forståelse. Nå er hun 14mnd og snakker lite, men skjønner alt vi sier. 

Det er så gøy, men så ufattelig slitsomt. Vil jeg ha en til? Ja! Men også nei. Babytiden var beintøff. Interessant å lese andre sine erfaringer her!

Hun sover forsåvidt duppen sin akkurat nå OPPÅ meg, med puppen i kjeften😂 

Anonymkode: 353f3...31a

[AnonymBruker]

Jeg hadde en ganske ukomplisert baby og orket likevel ikke flere barn. Elsker barnet jeg har mer enn livet, menn en holder leeeenge.

Kunne ikke tenkt meg en mann til heller liksom, det holder lenge med en.

Anonymkode: 1af0d...645