Må bare få ut litt aggresjon!

[Imedeen]

Selv om kjæresten min egentlig er verdens snilleste og søteste, så irriterer han meg så UTROLIG noen ganger. Han er veldig selvkritisk når det kommer til jobben og lignende, men når det gjelder meg og han, virker det som om han oppriktig tror han aldri gjør noe feil - av og til ihvertfall;) Hvis vi diskuterer en situasjon er det ikke åpent for at jeg KAN ha rett....spesielt ikke om det dreier seg noe han eller jeg har gjort - da er det stort sett alltid fordi JEG har gjort noe feil.... Ikke alltid jeg vil ta på meg kritikk heller, men jeg forsøker aktivt å ikke anklage fordi vi mener forskjellig, men heller forsøke å få han til å forstå hva jeg mener - nytteløst! Det hender jo at han ser jeg har rett i ettertid - men stort sett sitter han på en høy hest i disse situasjonene. Hvorfor så selvkritisk i visse situasjoner, og ikke i det hele tatt i andre?

Grunnen til at jeg er oppgitt nå er fordi jeg nevnte en frustrerende situasjon på jobben og trengte hans "trøst" og støtte. Istedenfor fikke jeg en teori om at det kanskje var min feil alt som hadde skjedd på jobb i dag, på grunnlag av konflikter(les:diskusjoner) vi har hatt i vårt forhold tidligere. Når jeg forsøkte å forklare at dette på ingen måte hadde noe sammenheng (for det har det virkelig ikke) nektet han å tro dette og begynte å pese om diskusjonen vi har hatt tidligere. GRRR! Jeg blir så irritert! Jeg forsøker alltid å støtte han når han kommer oppgitt hjem fra jobb - har mine teorier jeg også om at han kan ha bidratt til problemet, men jeg innser at jeg ikke kjenner situasjonen og har derfor ikke noe grunnlag for å beskylde han for noe slik. Forøvrig syns jeg det er viktig at man støtter hverandre i kjipe situasjoner, selv om man ikke alltid forstår alt og er helt enig. Min kjære (for han er faktisk det selv om jeg er irritert nå) liker ikke helt å lytte til problemene mine på jobb tror jeg, og er ikke så veldig forståelsesfull i de situasjonene, selv om han er det på alle andre områder da:) Det skal sies at det er sjelden jeg har slike konflikter på jobb, så det kan ikke være det at han er lei det heller. Føler meg bedømt og sett ned på, og begynner nesten å lure på om han har lite tiltro på meg som medarbeider...jeg er ikke som han, han er Mr.pliktoppfyllende nr. 1 i så stor grad at det går for langt noen ganger, folk flest er ikke som han men jeg tror han forventer st jeg skal være det - det kommer ikke til å skje, det har jeg også sagt, for jeg er en pliktoppfyllende medarbeider, selv om jeg gjør det på min måte!

Jeg er veldig glad i han og vet han er det i meg, jeg er stolt av han og han er veldig stolt av meg. Jeg er ingen taper -- og det vet jeg han ikke syns heller. Jeg har fått til mye bra i mitt liv og blir av de fleste oppfattet som en oppegående, sukksessfull,sympatisk og givende person. Jeg er stolt av hvem jeg er, og til hverdags er også han veldig stolt av meg. Men når disse diskusjonene dukker opp, så føler jeg meg fort bedømt ut fra hans standard, og jeg føler at jeg må gjøre ting på hans måte. Jeg gjør mye på hans måte, og han har måtte lært seg å gjøre noen ting på min måte også. Men jeg er da åpen for at han skal være seg selv - hvorfor virker det vanskelig for han å la meg være det i visse situasjoner. Irriterer meg at jeg føler det slik av og til - vet ikke om han tenker slik en gang. Må legge til at jeg er syk i dag og at humøret er på bånn med alt som har skjedd, så det er mulig jeg overreagerer.

Dette ble jammen et langt innlegg, og jeg blir sjokkert om noen leser og svarer på dette - men det var jammen godt å få ut litt frustrasjon;)

[Gjest Gjest]

Alle trenger en klem iblant

Høres ut som om kjæresten din er veldig opptatt av å være analytisk og ovenpå enhver situasjon. Jeg ville forklart min kjæreste at av og til vil jeg ikke ha lange analyser, bare litt støtte og sympati. Altså: å være tydelig på hva slags kompetanse du ønsker fra han: en handlingens Mann, eller bare din beste venn som backer deg opp.

[Imedeen]

Hehe:) Jepp!! Jeg demontrerte tydelig at jeg var misfornøyd en times tid ved å legge meg på soverommet og se på en film. Han kom til slutt inn og var tydelig flau. Han ba om unnskyldning for at han hadde dratt inn noe som egentlig ikke hadde noe med situasjonen å gjøre!!! Lurt av han;)

Ikke ofte vi har slike diskusjoner, men når vi har det er det ingenting som gjør meg så sint! Gudskjelov er ingen av oss langsinte og vi finner ofte ut av ting ganske fort - flinke til å prate ETTER at diskusjonen har vært "ferdig" en stund!

Føler jeg må rettferdiggjøre han litt her nå siden misforståelsen er oppklart og greier!! Samboeren min er en utrolig fin mann og har utrolig mange gode kvaliteter, han behandler meg veldig bra og med respekt - faktisk er jeg ikke misfornøyd med noe annet enn det jeg nevnte ovenfor - at han er litt i overkant perfekt noen ganger - superryddig, enormt pliktoppfyllende og perfeksjonistisk (det er jeg også, men ikke på samme måte) Dette er gode egenskaper, men FY som de irriterer meg av og til - det kan blir for mye av det gode;)

Han er drømmemannen min, men har sine dårlige sider som alle andre - og det er nettopp dette kravet han setter til seg selv og noen ganger viderefører til meg uten å tenke på det..... Men alt i alt må jeg skryte litt og ikke si det ikke er det værste man kan ha med å gjøre i et forhold - så jeg har det vel i grunnen ganske bra, selv om jeg i episoder som den over av og til har lyst å riste han hardt!!! Hehe:)

[babyboy]

Noen ganger vil kvinner bare at noen skal lytte til dem, være enige med dem, gi dem en klem og fortelle dem at alt ordner seg. Fortell kjæresten din det.

-Babyboy

[Caramba]

Noen ganger vil kvinner bare at noen skal lytte til dem, være enige med dem, gi dem en klem og fortelle dem at alt ordner seg. Fortell kjæresten din det.

-Babyboy

←

Helt korrekt! Hvis man er skikkelig lei seg over noe som har hendt så vil man helst ikke få som trøst at man kan takke seg selv fordi det gikk som det gikk. Da blir man HVERTFAL deppa. Dessuten, ofte så innser jeg selv at jeg sikkert også bidro til situasjonen, det trengs ikke å gni det inn. På hjemmefronten trenger man ofte bare litt støtte for de valgene man tar i en kompilsert verden.

Endret 30. desember 2005 av Caramba

[Catzy]

Høres litt ut som foreldrene mine, min far pleide stadig å belære min mor i hvordan hun skulle gjøre sin jobb. (Som var ganske annerledes enn hans, men det var ikke noe problem.) Skjønner at det er rimelig frustrerende.

Men bra han kom og sa unnskyld og skjønte at han hadde blandet kortene. Han kan læres opp. Kanskje han har analysert seg fram til å se flere nyanser. Men det kan nok være lurt som Babyboy kommenterer, noen ganger bør man bare jatte litt med, selv om man tror man skjønner hvorfor ting har blitt som det er blitt i noen andres situasjon. Det er litt som å småsnakke med noen. Man trenger ikke alltid å ha dype samtaler, ofte så trenger man litt pludring for å bare være sosial.

Catzy